11 år på benken

Øyvind Bolthof, Vålerenga

Du har hørt om Ray Clemence, du har hørt om Ola By Rise. Men har du hørt om Øyvind Bolthof? Josimar har møtt Vålerengas keeper nummer 2.

Tekst: Frode da Costa-Lia, Foto: Pål Laukli

I fjor vartet du opp med kanskje sesongens beste redning, i cupfinalen. Men likevel er det  rett tilbake på benken ved seriestart. Sånn har det vært i
nesten 11 år. Hva tenker du om det?
– En ny trener vil alltid ha inn sine egne spillere. Da Arni Gautur Arason dro hadde jeg håpet å få sjansen. Men det ble bestemt at Troy Perkins skulle stå, før han hadde spilt en eneste kamp. Det fortonet seg helt håpløst. Da holdt jeg et veldig bra nivå og var i god form. Men det gjelder jo ikke bare meg. Det er jo utespillere som heller ikke leverer, men likevel later til å ha klippekort på laget. Dette går på bekostning av andre spillere, som heller burde ha spilt.

Har du fått en fair sjanse til å spille deg inn på laget?
– Nei, det har jeg ikke fått.

Blir du noen gang bitter?
– Nei, jeg blir aldri bitter. Men jeg blir forbanna, og det er en ærlig sak.

Keeperplassen er den plassen på banen hvor det er minst sirkula-sjon. Hvorfor?
– Har nok litt med tradisjon å gjøre. Men også selvtilliten, og hvor sikker treneren er på rollen sin. Under Petter Myre spilte jeg alle Royal League-kampene, og gjorde det godt. Arni hadde ikke gjort det veldig bra gjennom vinteren, men da seriestart kom ble han valgt. Det var liksom det trygge valget mot kritikk utenfra.

Så en trener bør være mindre redd for å skifte keeper midt i sesongen?
– Ja, det synes jeg. Hadde en utespiller spilt like dårlig som noen keepere, hadde de blitt bytta ut med en gang.

Hvem er den beste keeperen du har konkurrert mot?
– Arni på sitt beste er den beste keeperen. Som mot Club Brügge borte i Champions League-kvalifiseringen 2005, der var han stor. Men han hadde også klare svakheter i feltet og med beina, og var også veldig dårlig i perioder. Men han var flink til å skjule svakhetene sine.

Tenker du noen gang at du burde ha byttet klubb?
– Sånn i ettertid burde jeg kanskje ha gjort det. Kunne sikkert ha kommet mye lengre. Men jeg ville ikke flytte fra Oslo på grunn av familien. Dessuten elsker jeg jo Vålerenga.

I Tyskland står gjerne keeperne på treningsfeltet i flere timer, og konkurrerer mot hverandre med de enkleste oppvarmingsøvelsene. Ingen vil gi seg, fordi de ser det som et tap. Kjenner du igjen konkurranseinstinktet?
– Tror ikke du vil trives over tid under sånne forhold. Ikke vil du ha det bra med deg selv heller. God kjemi er viktig for å utvikle seg. Jeg og Arni hadde et veldig godt samarbeid, og begge ble bedre av det.

Bruker du noen form for mindgames eller utpsykningsmetoder?
– Nei, ikke mindgames. Men det er viktig for meg å vinne. Og jeg blir selvfølgelig forbanna om jeg ikke vinner.

Hva gjør du for å avreagere og motivere deg?
– Det å spille fotball er for meg selvmotiverende. Jeg gleder meg faktisk til å gå på trening hver dag.

Har du en keeperfilosofi?
– Jeg ser på keeperen som en viktig brikke i laget. Det er han som setter i gang angrepene, spesielt når motstanderen er i ubalanse. Vi har vært altfor dårlige til det opp igjennom, i motsetning til Stabæk som har vært veldig flinke.

Hva føler du at du tar mest del i som benksliter – seriegull eller nedrykk?
– Nedrykk var bare helt jævlig. Spesielt når det var så tungt for hele klubben. Da vi rykket ned mot Sogndal satt jeg på tribunen, og det føltes helt forferdelig ikke  å kunne bidra til å hjelpe laget. Helt forferdelig.

Sånn til slutt: Har du noen gang følt ørlite grann skadefryd, hvis laget gjør det dårlig?
– Nei, det gjør jeg ikke. Men vi kan godt vinne, og keeperen gjør mange
tabber. He he …