Den hese stemmen fra skjermen

Lars Tjærnås, Canal+

Elleve år etter ”Vi har scoret i Marseille”, ”Vive la Norvége, allez Norge” og ”Unnskyld alle der hjemme, men dette er det største” utdanner fortsatt Lars Tjærnås det norske fotballpublikummet under Premier League-sendinger på Canal+. Problemer med stemmen har ført til att han ikke er trener selv lenger, men det er ikke noe i veien med kommunikasjonen fra levra når han snakker med Josimar om spillestil og formasjoner.

Tekst Lars Johnsen Foto Erlend Sæverud

Hvor går trendene innen spillestil i Europa?
– Den viktigste systemtrenden er å forvare seg med stadig flere folk bak ballen i etablert forsvar. Du ser stadig færre lag som presser høyt i tre pressledd. Du ser heller et lavt press i to ledd. Sånn sett kan en si at de fleste blir mer selektive hvor en gir bort rom, og blir stadig mer opptatt av å vekte rom i nærhet av eget mål på bekostning av rom langt unna, eller høyt i banen. Den andre store trenden er at stadig flere spillere er plassert sentralt i banen, og gir heller avkall på rommet på sidene. Flere og flere lag bruker to balanserende midtbanespillere, som danner en slags sterk midtblokk foran stopperne. Derfor finner du oftere enn før et slags 4-2-3-1-system, med denne typen organisering, og med en enslig spiss på feil side av ballen i etablert forsvar. I motsetning til for noen år siden, da mange spilte 4-4-2 med enten flat midtbane, eller med en diamant i midtbaneleddet.

Er bildet anderledes her hjemme?
– Det er ingen stor forskjell på Norge og resten av verden. Lag med bare to sentrale midtbanespillere blir sjeldnere og sjeldnere å se noe sted. Og lag som fortsatt spiller 4-4-2 drar stort sett alltid ned en spiss defensivt.
Hvilke fordeler og ulemper finnes i et slikt system?
– Fordelen er selvsagt at en alltid er i tallmessig balanse sentralt. Ulempen er at en er nødt til å ha backer med en enorm kapasitet og som kan klare seg begge veier.

Noen spesielle som stikker seg ut?
– Det er mange. Litt enkelt kan det sies at de aller beste land og lag nesten uten unntak har backer med et enormt register av ulike ferdigheter, stor kapasitet og dyktighet mot en begge veier. Barcelona er et av veldig mange eksempler, med Abidal og Alves. Men her er det viktig å se sammenhengen mellom backer som våger å komme høyt på banen og et ballsikkert lag som ikke mister ballen unødig.

Hvilke lag i Norge synes du takler dette best?
– I Norge er det ingen tvil om at Rosenborg har kommet lengst. Både Dorsin og Lustig bidrar massivt med mange av de egenskaper jeg har nevnt. Og de kan også gjøre det på grunn av at Annan, Tettey, og nå Demidov, balanserer midtbanen og dekker nødvendige rom.

Du nevner situasjoner med en mot en. Her har vi mye å lære i Norge hvis vi skal hevde oss internasjonalt. Kan norsk fotballs problem kokes ned til mangel på basisferdigheter?
– Ja, det er på mange måter riktig å si at det er ferdighetene som setter klare begrensninger i vår måte å opptre på. Men jeg vil hevde at det ikke kun dreier seg om individuelle basisferdigheter, men like mye rolleferdighet og relasjonell ferdighet. Ferdighet er summen av teknikk og taktikk, det vil si valg og utførelse. Sammenhengen er klar. Desto bedre teknikk, desto flere taktiske valg har du i hver enkelt situasjon.

Det virker som fotballdebatten i Norge kan beskrives som Drillofotball vs. finfotball. Er debatten mer nyansert og på et høyere nivå utenlands?
– Nei, veldig mange land har overhodet ingen spillestildebatt eller en debatt som i mindre grad klassifiserer ulike typer stil som fin eller stygg. Hos en god del av de store nasjonene er det mitt klare inntrykk at det foregår en effektivitetsdiskusjon langt mer enn en stildebatt. I land som Tyskland og Italia er det å vinne alt. Måten en vinner på er totalt underordnet.