Left Field – A Footballer Apart

Left Field- A Footballer Apart

Left Field – A Footballer Apart

Graeme Le Saux
HarperSport

Terningkast 4

Gjennom hele karrieren måtte Graeme Le Saux leve med mistankene om at han var homofil. Helt fra Le Saux først satte sine føtter i Chelsea-garderoben, var han utenfor. Han så ut som en student og leste The Guardian fremfor å stirre på puppestellet til side 3-damene i The Sun. Han gikk på kunstmuseer og konserter med obskure band. Han var heller ikke særlig mannlig på drikkinga. Hans tidligste venner på Stamford Bridge ble Erland Johnsen, i tillegg til den store nederlandske stopperen Ken Monkou.
Erland inviterte Le Saux og Monkou til sin fotballskole i Finnmark sommeren 1991. Da fikk ryktene virkelig fart på seg.
”Le Saux has been camping with Ken”, lo den harde kjernen i Chelsea-garderoben, gjengen Le Saux omtaler som ”The Lads”. For Chelsea-laget var det krystallklart, Monkou og Le Saux var et par.
”I min første periode i Chelsea, trakk jeg mot de utenlandske spillerne. Jeg fikk stempel som homoseksuell. I min andre periode i Chelsea trakk jeg mot de utenlandske spillerne. Da fikk jeg stempel kosmopolitt”, skriver Le Saux i biografien. Og den uttalelsen forteller mye om hvordan fotballen i England utviklet seg de årene Le Saux var aktiv.
Boka er en ærlig fortelling om Le Saux’ karriere i Chelsea, Blackburn, Southampton og på landslaget. Han går gjennom de store linjene, og forteller rett ut hvem han liker og hvem han ikke liker. Episoden med Liverpools Robbie Fowler i februar 1999 får en lengre gjennomgang, og bildet som tegnes av Fowler er ikke spesielt pent. Tidlig i andre omgang i en kamp går Le Saux i bakken etter duell med Fowler på Liverpools høyrekant. Chelsea får frispark, og Fowler roper ”kom deg opp din homo”, mens Le Saux blir behandlet av Chelseas fysioterapeut. Fowler fortsetter ”Kom igjen, gi meg en i ræva”, mens han snur seg og stikker rompa ut i retning Le Saux. Dommer Paul Durkin gjør ingenting. Før han gir Le Saux gult kort for å drøye tiden. Le Saux opplyser Fowler om at familien hans er på kampen. ”Dra til helvete med familien din”, er Liverpool-spissens svar. Le Saux svarer med å forsøke å gi en albue i Fowlers ansikt, men bommer. Kampen går live verden over, og det er første gang homohets går fra å være trashtalk mellom spillere, til å bli selve samtaleemnet etter en kamp.
Fotballen fikk en sjanse til å ta et standpunkt etter den episoden – et år etter at den eneste åpne homofile fotballspilleren i England, Justin Fashanu, hadde hengt seg i en garasje.
Fowler gjør narr av episoden i sin biografi og Le Saux beskriver ham som en med en overdreven sarkastisk og nedlatende humor, som aldri skjønner når nok er nok.
Beskrivelsene av Glenn Hoddles periode som landslagssjef er nærmest skremmende lesning, med sprøyter, energidrikker og hjelp fra healeren Eileen Drewery.
Det er en veldig leseverdig biografi. Sant, mye har blitt sagt før om Le Saux’ og hans personlighet som en som ikke passet helt inn fotballgarderoben, men han benytter boka til å fylle inn detaljene. Med fare for å ta parti med ”The Lads” (et begrep Le Saux bruker gjennomgående om den typiske britiske fotballspilleren), så framstår han som veldig sensitiv. Det er mange som har krysset hans spor, gjort ham forbannet og så blitt kuttet hånda av. Det er det som trekker mest ned i boka. Du blir litt sliten av at han nærmest synes synd på seg selv hele tiden.
Det er likevel mange bra historier som fortelles. Som for eksempel da det engelske landslaget var invitert til Buckingham Palace. Han ble spurt av dronningen hvilket lag han spilte på. ”Chelsea”, svarte han. ”Oh, local”, repliserte monarken. Prins Philip var ikke like heldig da han spurte Sol Campbell om hvor på Jamaica han kom fra. ”Walthamstow” (en bydel i Øst-London), svarte midtstopperen.
Lars Johnsen