Why England Lose and Other Curious Football Phenomena Explained

Why England Lose and Other Curious Football Phenomena Explained

Why England Lose and Other Curious Football Phenomena Explained
Simon Kuper og Stefan Szymanski
FSC+HarperCollins

Terningkast 3

Why England Lose… dreper mytene som preger fotballsupporternes hverdag. “Fotball er et spill med 22 spillere, og til slutt vinner Tyskland” sa Gary Lineker en gang. Og sant nok, i fem av de siste syv VM-sluttspilllene har England røket ut mot sine gamle krigsfiender, Tyskland og Argentina. Omtrent hver eneste England-manager siden Alf Ramsey har ment at laget har vært godt nok til å vinne VM, og så tidlig som 1958 uttalte landslagsspissen Johnny Haynes at øyboerne tror deres lag har en gudegitt rett til å få VM-gullet. Tapet for Vest-Tyskland i kvartfinalen I 1970 gjorde at britiske velgere veltet den sittende Labour-regjeringen ved valget dagen etter kampen, og skylden ble lagt på keeperreserven Peter Bonetti, som ble kastet inn grunnet Gordon Banks mystiske magevirus.
Med metoder brukt innenfor økonomi har journalisten Simon Kuper og økonomen Stefan Szymanski gått grundig til verks for å ta livet av fotballens myter. Etter en formel med landets innbyggertall, gjennomsnittlige inntekt og landslagets historie skal England i snitt score 0,63 mål mer enn sine motstandere, målt i perioden 1970-2007. Og ingenting dreper en god diskusjon mer effektiv enn harde fakta. I perioden 1980-2001 har England overprestert med å score i snitt 0,84 mål mer enn motstanderen. De har kvalifisert seg for alle sluttspill det er sannsynlig at et europeisk land på Englands størrelse skal gjøre.
Boka er basert på tall. Noe som er både dens største styrke, og største svakhet. Liker du tall, så er dette boka for deg. Researchmaterialet er helt enormt. Det blir litt kjedelig i lengden, men forfatterne skal ha for å innhente en vanvittig menge data, som selvsagt øker bokas troverdighet.
En vanlig myte er at fotball er “big business”. Det er ikke big business, argumenterer boka. Et gjennomsnittlig Tesco-supermarked omsetter for mer enn en Premier League-klubb. Mens ingen vil ha asken sin spredt nedover midtgangen på sin lokale Rema 1000, er det mange som ønsker dette på Brann stadion. Forretninger går konkurs, fusjonerer og blir forbigått av teknologiske nyvinninger. Nesten ingen fotballklubber gjennom historien har blitt strøket fra kartet.
Boka har flere interessante kapitler, og spesielt det om straffespark er spennende. Hvor mange ganger har du ikke hørt en trener si “straffesparket endret kampen” og lignende utblåsinger på TV? Faktum er at straffespark bare marginalt påvirket resultatet av en kamp. Kamper som tildeles straffespark, og kamper hvor det ikke skytes fra ellevemetersmerket, får statistisk likt utfall.
Den beste anekdoten i boka er fra Champions League-finalen mellom Manchester United og Chelsea. Etter å ha studert Edwin van der Sars reaksjonsmønster, og straffesparkene til Manchester United-spillerne skrev den spanske økonomen Ignacio Palacios Huerta en rapport og sendte den til Chelsea-sjef Avram Grant, for å forberede ham på en eventuell straffekonk. Grant fulgte rådet. Bare to ting gikk til slutt galt. John Terry fulgte rådet, men skuddet traff stanga. Og Nicolas Anelka gjorde helt motsatt av det han skulle.
Dette er definitivt et kapittel Fabio Capello bør kunne utenat før avreise til Sør-Afrika neste sommer.
Men om Chelsea røk i den finalen, vil det snart bli deres tur til å heve det forgjettede trofeet, skal vi tro Kuper og Szymanski. Etter først å ha blitt dominert av lag fra hovedsteder i fascistdiktaturer (Real Madrid og Benfica), fikk provinsielle byer sjansen til å hevde seg i europacupen, før lag fra de store industribyene begynte å ta over. Og nå er det de store hovedstedene, som Moskva, Paris, Berlin og London, sin tur. Kanskje er det til og med håp for Oslo-fotballen?
Lars Johnsen