Den israelske drømmen

Noen få har evnen til å produsere skinnende gull av livets gråstein, Yossi Benayoun er en av dem. Josimar fikk førstehåndsinfo om den kronglete og fascinerende veien fra israelsk fattigdom til rollen som offensiv midtbane i en av verdens største klubber.

Kan du fortelle hvordan dette eventyret startet?
– Vi hadde mye å streve med i vår familie. Vi hadde hverken penger eller midler. Det fantes ikke engang penger til bussen. I flere år måtte faren min og jeg haike til fotballtreninga. En gang møtte jeg opp til U-16 landslagskamp fem minutter før avspark fordi vi ikke fikk haik. Jeg kom allikevel med på førsteelleveren. Vi vant 3-1 og jeg puttet alle tre målene.

Yossi er fotballprinsen fra betongbanene i Dimona, Israel. Han tok det nasjonale ungdomslaget til tredjeplassen i UEFA-mesterskapet for ungdom under 16 år i 1996. Etterpå kom Ajax på banen med et tilbud som var vanskelig å ignorere. En proffkontrakt til en 16-åring som inkluderte losji for hele familien, store penger og en sikker fremtid. Du signerte selvfølgelig med en gang?
– Jeg ville ikke reise fra kjæresten min, Mirit, og det var ikke enkelt å overbevise foreldre hennes at hun skulle få bo sammen med meg i Nederland. Spesielt fordi vi bare hadde kjent hverandre i 10 måneder. Jeg sa til Ajax at jeg ikke kom hvis hun ikke ble med.

Hvordan var tiden i Nederland?
– Etter 2-3 måneder fikk jeg en følelse av å oppløse familien min fordi moren og broren min syntes det var vanskelig å bo i Nederland. Vi bestemte at begge to skulle flytte tilbake til Israel og at jeg ble igjen med pappa og kjæresten min. Det var ikke lett. Jeg foretrekker å være lykkelig fremfor suksessfull, lykke er det viktigste som finnes. Jeg fulgte hjertet mitt og dagen etter bestemte jeg meg for å forlate Ajax og vende hjemover. Jeg var verdens blideste fyr den dagen. Folk kom ofte opp til meg og spurte om jeg ikke angrer på den beslutningen. Hvis jeg ble kunne jeg nok opplevd mer suksess, men jeg angrer ikke. Jeg endte til slutt opp på den best mulige plassen. Jeg er i Liverpool nå, til tross for alt jeg har vært gjennom. Jeg har ankommet stedet jeg er ment å være.

Det var ikke bare enkelt å få slutte seg til Liverpool. Yossi hadde først kontrakt med West Ham som ikke ønsket å gi ham fra seg. Du var virkelig fast bestemt på å flytte?
– Jeg satt meg på nyrene deres hver dag i to uker for å overbevise dem og krevde å gå ned 50 prosent i lønn mot å få bli solgt til Liverpool. Penger var ikke viktig for meg. Jeg fortalte dem det og sa at dette er drømmen min. La meg oppfylle den, la meg dra. Til slutt funka det.

Når vi ser Liverpool på TV oppstår det et magisk øyeblikk akkurat idét spillerne går ut av tunnelen til supporternes sang ”You`ll Never Walk Alone”. Føles det som en drøm der og da?
– Ja, det er uten tvil det mest magiske jeg har opplevd siden jeg kom til Liverpool. Når jeg er utpå banen på Anfield begynner jeg å skjelve og takke Gud for hver dag jeg er her. Adrenalinet som løper gjennom kroppen, buzzen det gir deg, det er ikke mulig å stå stille. Publikum her blir like opphisset av en god sklitakling som en scoring. Publikum dytter deg videre og lever seg inn i spillet.

Spartak Moskva tilbudte nesten 3,5 millioner pund for å få deg dit. Hvordan takker man nei til 3,5 millioner pund?
– Du veier fordelene og ulempene mot hverandre. Rent finansielt var det et ekstraordinært tilbud, helt klart, men karrieremessig hadde det vært et skritt tilbake. Det finnes en fare for å forsvinne i denne sporten.

Virker det fornuftig for deg at noen som spiller fotball skal tjene en ukelønn på 55 tusen pund?
– Hvem bryr seg? Tror du guttungene på gata bryr seg om hvor mye jeg tjener? De er opptatt av hva jeg presterer på banen, om jeg scorer mål eller vinner kamper. Det er det som interesserer dem.

Hvem er romkameraten din når laget reiser?
– Fernando Torres.

Hva finner dere på sammen?
– Vi snakker, ser på TV. Fernando elsker å spille Playstation, men det gjør ikke jeg. Andre på laget kommer derimot innom for å spille. Som oftest Mascherano. Torres slår vanligvis Mascherano fordi han er skikkelig dårlig på TV-spill. Jeg bidrar bare med krydder i bakgrunnen.

Tekst Yuval Goren