Hjerneføde

Av Magnus A. Bettum

Jasså, du valgte å forske på straffekonken. Fortell.
– I EM i 2004 var det to straffekonker. Nederland mot Sverige og Portugal mot England. Jeg var på radio et par ganger i forbindelse med dette. Der ble jeg rått takla i knehøyde av Henning Berg da vi diskuterte Beckhams miss i konken mot Portugal. Like etter flyttet jeg til Nederland. Jeg hadde allerede kontakt med flere av spillerne på det svenske landslaget, de jeg møtte der nede hadde tilsvarende forhold til det nederlandske laget. Så vi intervjuet ti av de fjorten spillerne på det svenske og nederlandske landslaget om nettopp den straffekonken. Jeg kan ikke si hvem vi snakket med, med det var en jevn fordeling mellom lagene. Noen av dem ble intervjuet i nesten to timer. Gjennom denne prosessen kom jeg også i kontakt med organisasjonen rundt det nederlandske landslaget. I forskningen har vi sett på samtlige straffekonker i EM, VM og Champions League siden de startet å filme kampene i 1976. Cirka 400 spark med rundt 100 variabler på hvert spark er det blitt. Variablene er alt mellom himmel og jord, vi har dissekert straffesparket. Jeg tror ingen vet mer om dette enn oss. Og i tillegg har vi prøvd å anvende dette på nederlandske landslag mellom 2005 og 2008. Mest på U-landslag, men også på A-landslaget.

Hvordan gikk det?
– Første gangen gikk det til helvete. Det var U20-VM på hjemmebane. Laget gikk til straffekonk i kvartfinalen mot Nigeria, hvor hvert lag tok 12 straffer. Nederland røyk og jeg var knust. Trodde ikke jeg skulle få jobbe mer med det laget, men jeg ble invitert tilbake.

Trekk ut noen betydelige poeng dere har forsket frem?
– En veldig tydelig demonstrasjon på hvor viktig psykologi er i forhold til straffespark, er det potensielle utfallet av sparket. Kan du vinne kampen med sparket ditt har du 92 prosent mulighet for å lykkes, hvis sparket ditt derimot må redde laget fra tap faller prosentandelen ned til 52. Det er det viktigste funnet om du vil kalle det det. Glem alt du har lært om straffespark. Straffekonk er et psykologisk spill. De som håndterer presset best er de som scorer på straffer. Det handler ikke om å slå ballen i mål fra 11-meter, det handler om å håndtere presset rundt. Rett før foten treffer ballen er straffen ferdig for meg. Da er utfallet allerede avgjort. Spillere som er vant til scoringssituasjoner gjør det best. Spisser har derfor en liten fordel. De scorer på 12 prosent flere muligheter enn forsvarsspillere, midtbanespillere er midt mellom de to.

Hvem gjør det absolutt dårligst?
– Den dårligste spilleren av alle er en forsvarsspiller med lite erfaring som målscorer, men som er stjernespiller med stort ansvar. Tenk Franco Baresi i 1994 eller John Terry i Champions League-finalen i 2008. Terry er kaptein og vant med press, men ikke samme typen press som Drogba. Dårlige ferdigheter og høye forventninger er den verste kombinasjonen i straffekonk. Det som også er interessant er hvordan diverse “beste spiller”-utmerkelser virker inn på utfallet av straffespark. Spillere som har fått slike titler scorer på cirka 60 prosent av skuddene, mens vanlige spillere ligger på 74 prosent. De virkelig gode spillerne som ennå ikke har fått en slik utmerkelse scorer på 90 prosent. Forventingene er altså tydelig høyere etter du har fått en slik utmerkelse. En forsvarsspiller med en slik tittel er nede på 25 prosent. Alle forventer at dette er noe du skal løse. Nervene ligger utafor skjorta og angsten blir tydelig. Veldig høye ferdigheter kan altså bli det som spenner bein på deg. Du har mer å tape og presset blir for stort. I Roberto Baggios biografi sier han at det ikke har gått en dag hvor han ikke har tenkt på den bommen i 1994. Vi fant ut at cirka 1.1 milliarder mennesker så den straffen. Eldre spillere misser dessuten mer enn yngre.

Hvor settes straffer?
– Vi så ganske mye på det og lagde egne program for å analysere nettopp det spørsmålet. Vi plottet koordinater og drev fysikk på høyt nivå da vi leita etter den perfekte straffen. Det vi fant ut er kanskje ikke så overraskende – baller oppe i vinkelen er umulige å ta. Problemet er at når spillere går for den løsningen, er det mange av dem som blåser ballen over. Og sjansen for at nettopp det skjer når presset er høyt, virker stor. Ingenting kommer derfor frem som en bedre strategi enn andre. Det er bare små forskjeller mellom venstre og høyre, høyt og lavt, eller hardt og presist.

Når bestemmer spilleren hvor straffen skal settes?
– Det kan gjøres mange år i forkant. Antonín Panenka bestemte seg for å chippe på viktige straffer i store turneringer lenge før hans berømte spark i 1976. Mange bestemmer seg også i det de går frem til merket, og noen ser på keeperens bevegelser. Det er vanskelig å gi en anbefaling. Noe som er dumt er å gå for en mer avansert variant uten å ha øvd. Det går ofte galt. Det som også er interessant, er hvordan keepere psyker ut motstanderen. Vi har tall på hvor effektivt det er. Noen er ekstremt gode på det, det så vi i Champions League-finalen mellom United og Chelsea i 2008. Edwin van der Sar spilte det psykologiske spillet, mens Petr Čech spilte på det trygge og stolte på sine ferdigheter. Vi vet alle hvordan det gikk. Van der Sar brukte mye lengre tid enn Čech fra sidelinjen til mål. Det betaler seg. Spillere som ikke trenger å vente på keeperen i slike situasjoner scorer på 95 prosent av mulighetene. I den straffekonken missa forresten Ronaldo sin straffe rett etter han fikk tittelen European Golden Shoe.

Hvor viktig er 12.mann i miksen?
– Vi prøvde å finne ut av det, men fant ikke noe. Hypotesen var at det å spille på hjemmebane ikke er bra fordi presset kan bli for stort. Støtte kan bli til press. Men det var ingen signifikant forskjell. Det vi fant var effekten på spillernes egen jubel. Et lag som kjører litt festing, hopping og skriking etter en scoring har en signifikant større mulighet for å vinne konken.

Handler det om entusiasme og motivasjon?
– Jeg tror det handler om emosjonell smitte. Det forstyrrer motstanderen og skaper optimisme i eget lag. Et kjempeenkelt grep som er lett å ta med seg når du skal jobbe med lag. Når vi jobbet med U-landslag i Nederland, ga vi dem beskjed å om å løpe seiersrunder etter mål i straffekonker.

Er du ferdig med materien nå? Ferdigforska som dem sier?
– Jeg jobber med helt andre ting nå, men det er artig med mesterskap hvor sånne ting kommer opp igjen. Jeg har ennå fem artikler i meg. Dataene er der, jeg har bare ikke skrevet dem ut. I mine tre år i Nederland var dette hovedfokuset mitt, det som skjer nå er at studenter der nede har tatt det opp igjen. Det er nok uansett ikke like interessant i Norge, for vi kommer ikke i slike situasjoner. Det er jo bare et knippe lag som gjør det i de største turneringene. Statistisk sett er det ikke uvanlig at du må gjennom en straffekonk hvis du går langt i et mesterskap. Mellom 20 og 25 prosent av kampene blir avgjort nettopp sånn. Noe å tenke på for lag med ambisjoner om å gå hele veien, som i tilfelle må gjennom fire kamper som kan gå til straffer. Da er det hjernedødt å ikke ha en plan.