Johnsens VM-blogg: Dag 17

England-fansen kommer til å synge two world wars and one world cup doo-dah doo-dah, selv etter tap for Tyskland i dag. Keeper David James håper han slipper samme behandling som keeperen i 1970.

Gordon Banks hadde tidligere i mesterskapet i Mexico vist seg som den klassekeeperen han var, med blant annet en syk redning fra en heading av Pelé. Den redningen vil for evig være verdens beste redning for en engelskmann, uansett hva som har blitt gjort siden.
De regjerende verdensmesterne og sølvvinnerne fra 1966 møttes i kvartfinalen i Mexico-VM. Banks fikk problemer med magen, og andrekeeper Peter Bonetti ble satt til å vokte det engelske buret. England ledet 2-0, før de falt sammen og slapp i tre mål. Keeper Bonetti fikk skylda, og uansett hvor Chelsea spilte og Bonetti sto i mål i årene som fulgte ble han alltid av motstanderfansen minnet på at han var grunnen til at England ikke vant VM i 1970.

Mens Banks er redningen fra Pelé, så er Bonetti tre baklengsmål mot Vest-Tyskland. Så ille var det at etter endt keeperkarriere, flyttet Bonetti til den skotske øya Mull og tok arbeid som postmann.

David Winner skriver i boka ”Those Feet”, som er et historisk tilbakeblikk på fotballen i England, at England er et tilbakeskuende land, et land som lever i historien. De dyrker historien, og spesielt dyrker de historiske misærer. Som da gjerne blir selvoppfyllende profetier.

Like sikkert som engelsk TV har kjørt baklengsmålene fra kvartfinalen i 1970 om igjen og om igjen som oppladning til dagens match, har missene i straffekonken til Stuart Pearce og Chris Waddle i 1990-semifinalen blitt vist enda flere ganger.Det er som om de forberedere seg mentalt på det uunngåelige, som de da igjen kommer til å dyrke og dra fram når lagene igjen møtes en gang i framtiden.

Det er like selvsagt som at de britiske tabloidene er fulle av krigsmetaforer og ordspill om de to verdenskrigene. Og skulle England mot formodning vinne er det helt sikkert at avisene har forberedt ”Don’t Mention The Score” eller ”England Blitz Fritz” som overskrift på førstesiden. I krigstyper selvsagt.

Dette er den hardeste rivaliteten i internasjonal fotball. Skal vi tro engelskmennene. I Tyskland bryr de seg ikke nevneverdig om at motstanderen heter England, det er tross alt Nederland de anser som sin rival. I tyskernes øyne er England en rival kun fordi engelskmennene hardnakket insisterer på det. Men det smaker godt å slå dem, siden det betyr så mye for dem – og da eller helst etter Elfmeterschiessen.

Som en tysk fan sa i en engelsk avis:

”Let’s make a deal. You don’t mention the war, and we won’t mention penalties”.