Johnsens VM-blogg: Dag 26

«Sjekk detta, gutta! Gata er HELT oransje», ropte Stage fra en balkong i Basel.

Stage og jeg, og et par andre, var i Basel for å kjenne litt på EM-følelsen i 2008. Vi hadde sett Tyskland kjøre over Portugal to dager i forveien. Stage er halvt tysk, og hadde kost seg stort. Det var hans første kamp i et internasjonalt mesterskap. Som den sprøingen han er – han hadde tross alt fått kallenavnet Stage etter å ha stagediva på en skolekonsert i førstegym med et brukket høyrebein som resultat – har han en forkjærlighet for Nederland, selv om hjertet ligger solid litt øst før den tysk-nederlandske grensen.

«Sjekk ‘a!», maste han videre fra balkongen.

Motvillig reiste vi oss opp fra feltsengene inne i studentleiligheten vi leide for et par dager. Vi hadde tross alt sett nederlandske fans før. Og var slettes ikke imponert.

Som alle trodde vi også en gang at nederlandske fans virkelig tok supporterlivet til nye høyder. Men vi har vært ute en mesterskapsnatt før, og en spesiell natt under EM 2000 skjønte vi hva det dreide seg om.

Vi var på vei fra Nederland til Liège i Belgia for å se Norge-Jugoslavia, og stoppet i Maastricht for en natt. Vi ville selvsagt se Nederland-Danmark på den nederlanske siden. Og jo da, pubene var stappfulle av oransjekledde folk. Det lovet godt. Vel inne på en pub la vi dog merke til at folk gjorde helt andre ting enn å se fotball. Spredt rundt i lokalet var det folk som jublet hver gang de oransje på TV-en dyttet ballen inn bak Peter Schmeichel i danskenes mål. Resten brydde seg ikke.

Det gikk opp for oss etter hvert.

Dette var ikke fotball med karnivalsatmosfære. Dette var bare karneval. Med litt fotball i bakgrunnen.

Og de tre som var interessert i fotball begynte å synge. «Holland is okay, olé, olé, Holland is okay olé, olé». Ikke noe «jeg-vil-følge-deg-til-Dovre-faller-og-tilbake-igjen». Ikke noe «vi-er-best-i-verden, vi-er-best-i-verden». Nei, deres kampsang handlet om at landet deres rett og slett er helt OK.

Stage hadde hørt historien før, men hadde ikke trodd på den. Vel ute i gatene i Basel var det sjanseløst å finne en plass ved en fanzone inne i byen. Det var så fullt av nederlendere at trikkene hadde sluttet å gå – de fikk ha gatene for seg selv. Vi trakk ned mot elva. Det var lang kø ved fanzonen ved elva, men vi ville se denne matchen, så vi stilte oss bakerst. (OK, litt spisse albuer, da).

Vel en halvtime ut i køståingen henvendte en nederlender ved siden av oss seg til Stage. Han sa noe på nederlandsk.

Stage skakket litt på hodet, nikket litt, og latet som om han var med. Nederlenderen fortsatte å prate. Så stoppet han opp, og siden tonefallet hadde vært på vei opp da setningen ble avsluttet, tolket Stage dette som et spørsmål.

Stage måtte svare. Dro litt på det, la på litt nederlandsk uttale og sa «jaah», litt sånn sakte, som om nederlenderen hadde gitt ham noe å fundere på. Da fortsatte nederlenderen å prate, og på nytt forventet han et svar. Stage måtte gi opp.
«Sorry. I’m not Dutch»

«Ah, no problem. England jah. You should have been here. David Beckham good player»

«I’m not English either», repliserte Stage.

«Jah, but, David Beckham good player».

Ikke noe is, was eller has been. Simpelthen «David Beckham good player».

Vi andre måtte se vekk. Latteren presset seg opp. Vi måtte bite tennene sammen, bokstavelig talt, for ikke å bryte ut i ei skikkelig kule.

Stage trakk pusten. Så på nederlenderen og sa:

«You think? I think he was better before».

«Jah, good free kicks. Good player, David Beckham».

Så var det hans tur til å bli kroppsvisitert av sikkerhetsvaktene. Stage kunne nikke farvel, og vi kunne riste løs kjevemusklene i dét vår nederlandske venn forsvant inn blant mengden av sine landsmenn.

Begge sider av elva var stappet med nederlendere. Russerne holdt seg borte. De var på stadion, eller holdt til i Zürich. Der var hotellene mye dyrere enn i Basel, og derfor mer passende for russerne som slettes ikke var på tur for å snobbe nedover. Vi fant til slutt en plass ved en av serveringsstedene langs elva. Det var en rolig og bedagelig atmosfære før kampen. Godt inn i kampen var atmosfæren ikke det grann livligere. Det var satt opp sofaer så folk kunne nyte matchene i komfortabel stilling. De ble brukt til å sove i av oransjekledde nederlendere. Flere satt og pratet hyggelig sammen, i sofaer som vendte vekk fra skjermene!

Nederland-Russland var en av de beste fotballkampene som er spilt på dette nivået. Nederlenderne hadde reist i timevis for å oppleve dette. Og så var de ikke interessert. Stage var sjokkert, med motsatt fortegn av det han hadde opplevd på formiddagen.

«Dette er som en russetid. Men uten eksamen», konkluderte han.

Stage elsker ikke Nederland lenger. Han roper ikke Hup Holland! når Oranje er på TV. I dag heier han på Uruguay. Stage liker nemlig fotball mye bedre enn karneval.