Rødt opprør

Tekst Øyvind Johannessen
Illustrasjon Christopher Wirching

Liverpool FC og Manchester United er som de fleste vet noe langt mer enn to fotballklubber. De to gigantene i nordvest betyr enormt for supporterne, de er nesten på lik linje med Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Verdslige øvrigheter som kongefamilien finner man først lengre ned på lista over hva som er viktigst for folk. Det finnes engelske fotballfans som lar fotballklubben i sitt hjerte styre livet på en måte vi nordmenn knapt kan forstå. Lidenskap blir et altfor fattig ord i forsøket på å beskrive i hvor stor grad favorittklubbenes liv og levnet påvirker supporterne. Noen vil heller beskrive det som besettelse eller sykdom.

At fotballen er engelsk, og at klubbene tilhører lokalmiljøet, er to evige sannheter på balløya. Tradisjonelt har klubbene vært eid av et lite knippe personer, gjerne en familie med enkelte gode venner i styre og stell. Supporterne har visst det meste om eierne, og eierne har vært lokale nok til utmerket godt å vite hva som er viktig for det som til syvende og sist er en fotballklubbs viktigste kapital, nemlig supporterne. Det er sistnevnte som jo bruker pengene sine på sesongkort, billetter, programmer, hamburgere, øl og all tenkelig merchandise.

Internt kretsløp
Den tradisjonelle engelske klubbeier førte alle inntekter tilbake til klubben, i form av investeringer i treningsfelt, stadion og nye spillere. Å ta ut utbytte til seg selv har ikke engang vært noe tema. Det at det skulle være mulig å tjene nok penger på å drive fotballklubber til at man kunne betrakte det som en finansiell investering, er en relativt ny idé. Blant de første som snakket om fotballklubber som inntektsskapende bedrifter, var nok Tottenham og deres styreformann Irving Scholar på 1980-tallet.

Han var mannen bak Tottenhams børsnotering, noe som ifølge hans plan skulle gi tre resultater. For det første skulle det sørge for at klubben fikk inn kapital, for det andre skulle investorene få utbytte av sine investeringer og for det tredje ville den vanlige supporter få anledning til å eie en liten bit av klubben ”sin”.

Scholar tenkte videre at man ved å utvide virksomheten skulle kunne tjene penger på nær sagt hva som helst, som for eksempel reisebyrå.

Det gikk dårlig. De utenomsportslige satsingene gikk med så store underskudd at hele klubben var i ferd med å gå under, helt inntil Alan Sugar overtok styringen sammen med daværende manager Terry Venables. Det er imidlertid en helt annen historie, og hører strengt tatt ikke hjemme akkurat her. Det som derimot hører hjemme her, er at en rekke andre klubber også valgte å gå på børs, deriblant Manchester United. En rekke supportere benyttet muligheten til å kjøpe seg en aksje eller ti. Følelsen av tilhørighet var følgelig sterk for veldig mange supportere.

Siden gikk årene uten særlig dramatikk. Men det begynte så smått å spre seg en viss frustrasjon i administrasjonene rundt om i de børsnoterte klubbene. Det var på ingen måte gunstig at informasjonsplikten overfor børsen/markedet innebar at man måtte fortelle hvor mye penger man hadde satt av til spillersalg.

Noen hver begynte å drømme om gamle dager, og de herlige, lukkede roms styre. Der man hadde alle kortene samlet på sin egen hånd, og ikke spilt utover et bord for allment skue.

Samtidig, rundt omkring i USA
I USA begynte etter hvert enkelte rikfolk å interessere seg for den engelske fotballen. Eiere av lag i NHL (ishockey), NBA (basketball), MLB (baseball) og NFL (amerikansk fotball) er vant til å tjene penger på sine eierskap. Den amerikanske måten å drive på innebærer at man får langt mer betalt per supporter, samtidig som de strenge styringsmodellene (som for eksempel lønnstak) bidrar til at klubbene i nordamerikansk idrett aldri får anledning til å drukne seg selv i gjeld.

Amerikanerne registrerer at det finnes noen uhyre sterke merkevarer i engelsk fotball. De registrerer også at engelsk fotball omsetter for enorme summer hva gjelder TV-avtaler og sponsorater.

Det må da være mulig å tjene enormt med penger med slike forutsetninger, tenkte man. Hvorpå amerikanske investorer begynte å melde sin interesse for å kjøpe opp klubber som har begynt å oppleve økende behov for store kapitaltilskudd, ikke minst for å holde følge med Chelsea og deres pengebruk.

Akkurat hvem i Manchester United som følte et påtrengende behov for å få inn nye eiere skal være usagt, men det var i alle fall ikke supporterne. Da ryktene om salg til Glazer-familien begynte å sive ut reagerte mange, og de reagerte sterkt. Reaksjonene ble enda sterkere da detaljene om oppkjøpet ble gjort kjent, nemlig at store deler av kjøpesummen besto av lån som klubben ville få ansvaret for å betale tilbake.

Kritikerne understreket at klubben jo ikke fikk tilført noe av positiv verdi, snarere tvert imot. Glazers måte å finansiere oppkjøpet på var genialt (såkalt”leveraged buyout”, se egen faktaboks, journ.anm). For ham, og for de tidligere eierne som fikk pengene. For klubben var det imidlertid ikke spesielt gunstig å plutselig ha flere hundre millioner pund i gjeld.

Prostestene hjalp ikke. Selgerne fikk pengene sine, Glazer-familien fikk klubben og klubben fikk gjeldsbyrden. Glazer-familien fikk sitt Manchester United, og lot samtidig aksjeselskapet, og dermed også ’den jevne supporter’, ta på seg gjeldsbyrden.

Etter den søte kløe…
Manchester United har imidlertid ikke lidd spesielt under gjeldsposten så langt. De fire siste årene har gitt tre seriegull, en Champions League-triumf og to ligacupseire. Troféene har trillet inn, og det i større tempo enn i årene før Glazer overtok. Når protestbevegelsen så nådde nye høyder i vinter, har det flere årsaker.

For det første så United-fansen tidlig at laget deres denne sesongen var klart svekket. Tevez og Ronaldo forsvant sommeren 2009, og de ble ikke erstattet.

For det andre følte de seg langt fra beroliget av at Sir Alex Ferguson sa at han hadde kunne brukt alle inntektene fra Ronaldo-salget – om han hadde villet. Motspørsmålet fra fansen var selvfølgelig hvorfor han ikke hadde gjort det. At tidenes største klubbmanager, uansett land, ikke skulle se behovet for forsterkninger, var utenkelig.

At klubben også innførte obligatorisk billettkjøp for sesongkortinnehavere til hjemmekamper i cupen, ble også mottatt med sinne. Å ha rett til å kjøpe billett til cupkamper var godt nok for de fleste. At billetten ble belastet konto i det trekningen var over, var i overkant .

Hvordan skulle så supporterne protestere mot overtrampene? Josimar møtte Duncan Drasdo, daglig leder og talsmann for Manchester United Supporters Trust (MUST) i vår, og Drasdo forklarer:
– Det er ikke lett å finne fram til en aksjonsform som oppleves positiv av flertallet. Vi har diskutert så mange idéer at du knapt vil tro det, men en dag foreslo plutselig en av ildsjeldene at vi kanskje kunne bruke klubbens historie i protesten. Ved å kle oss i klubbens opprinnelige farger, gult og grønt, ville vi vise vår kjærlighet til klubbens sjel. Samtidig sendte vi et tydelig budskap om at vi ikke støttet dagens regime.

Tok av
Protestaksjonen tok av som ild i tørt gress, for ikke å si skjerf på kampdag. De første fem tusen skjerfene ble revet bort.
– Vi trodde vi hadde tatt i da vi bestilte 5000 skjerf, forteller Drasdo.
– Men det var altså bare en dråpe i havet. I løpet av kort tid dukket det opp en rekke selgere som solgte gule og grønne skjerf. At noen tjener penger på dette er for så vidt helt i orden, så lenge budskapet kommer fram.

Jon Martin Henriksen har det siste året bodd og jobbet i Manchester for den norske supporterklubben, vekselvis som journalist og som vert for de mange tusen norske supporterne som tar turen til Manchester hvert år.
– Jeg liker aksjonsformen, bedyrer nordmannen.
– At fokus ligger på kjærligheten til selve klubben gjør dette til en unik måte å demonstrere på. I løpet av vinteren har vi imidlertid brukt mye tid på å forklare at man ikke kjøper et gult og grønt skjerf for samtidig å gå i supporterbutikken for å kjøpe offisielle varer. Det er jo egentlig en del av protesten å ikke kjøpe sistnevnte.

Drasdo er stolt over hvilken vekst MUST har hatt, og hvor mye gult og grønt vi har fått se på tribunene.
– I løpet av to uker vokste vi fra ca 40.000 til 150.000 registrerte medlemmer. Når over halvparten av supporterne på Old Trafford bærer gule og grønne skjerf, må jo Glazer få det med seg, mener Drasdo.
– Det er ganske utrolig, mener norske Henriksen.
– Men det påstås at stemningen på Old Trafford har vært bedre i år enn på mange år, og at aksjonen har bidratt til det.
– Det kan være noe i det, istemmer Drasdo.
– Folk står sammen om noe nå, og det bidrar til å øke både engasjementet og lydnivået. Men legg merke til én ting, så lenge kampene er jevne og spillerne trenger et publikum som står bak dem, så er det dét vi gir dem. Ingen roper ”Glazer Out!” før kampene er avgjort.

Sesongkort
Drasdo var i sin tid en av dem som ikke fornyet sitt sesongkort, og i flere sesonger har han heller ikke gått på kamper. I fjor høst ombestemte han seg.
– Egentlig var det jo helt feil at jeg skulle la være å se laget jeg elsker i aksjon, og da vi plutselig registrerte at ingen av oss som var aktive i MUST gikk på kamper, ble det egentlig litt feil. Så denne sesongen har jeg vært på kamper igjen, men sesongkort verken har jeg eller kommer jeg til å kjøpe.

MUST forsøker å få stadig flere til ikke å fornye sine sesongkort. Nettopp sesongkortene er en nøkkel i organisasjonens fremtidige strategi.
– Hvis 20.000 plutselig lar være å fornye sine sesongkort vil det være et uhyre sterkt signal og det vil også ha stor betydning for klubbens økonomi. Det hadde vært gunstig for oss om vi hadde fått til noe slikt, men jeg har både forståelse og respekt for de som ikke ønsker å avstå fra å ha sine faste seter på Old Trafford.

I årevis har det knapt vært mulig å komme seg på kamp på Old Trafford uten å ha sesongkort. Ikke nå lenger. Gjennom en såkalt Ticket Exchange omsettes billetter som ikke benyttes av sine eiere og der har det vært enkelt å få billetter det siste året. Kanskje med unntak for de aller største kampene. Dette muliggjør altså sesongkort-nekt.
– Behovet for sesongkort er adskillig mindre enn det var. Særlig hvis du er villig til å stå over de største kampene og synes det er greit med en 9-10 kamper i året, mener Drasdo.
Hans drøm er at Glazer selger seg ut, at framtidens klubbeiere er ekte Unitedfans (a la Red Knights, som det var en del skriverier om i vår) og at den vanlige supporter igjen får muligheten til å eie en del av klubben.
– Jeg håper det kommer et bud på bordet som gjør at Glazer takker ja, tar pengene og overlater klubben til oss som bryr oss, sier han.
– Det tror jeg også han kommer til å gjøre.

Ønsketenkning
Siden mitt besøk i Manchester er det vel heller lite som tyder på at Drasdos ønsker går i oppfyllelse. Fire dager før man ventet et bud fra The Red Knights gikk Glazer-familien til motangrep. De sendte ut en pressemelding om at de hadde avvist et bud på 1,5 milliarder pund, tilfeldigvis omtrent det beløpet det var ventet at investorgruppen ville legge på bordet. De la til at de overhodet ikke vurderte å selge og at de er i United for å bli.

Det er ikke så vanskelig å forstå deres standhaftighet. Skal man kunne tvinge fram et salg må det ofte ha en økonomisk begrunnelse, for eksempel at eieren er blakk, og påføres kostnader han ikke kan dekke. Glazer-familien sitter tilsynelatende ikke i noen slik prekær situasjon, om man skal tro deres talsmenn. Det er klubben Manchester United som sitter med gjelden, også etter vinterens refinansiering. Det er klubben som skal betale utbytte og renter på sine lån. Glazers motstandere mener å kunne dokumentere at familien har lagt opp til en betydelig overføring av midler fra klubben til seg selv i årene som kommer.

Full krig
Noen mil lenger vest er man i krig. Liverpoolfansen har fått mer enn nok av sine amerikanske eiere, og ved Merseyside er det ingen som kaster bort tiden på subtile demonstrasjoner. Her går man rett på uten å pakke inn noe som helst.
– Vi skal sørge for at Gillett og Hicks forstår at de ikke er velkomne her, og om de forsøker å komme på kamp skal vi fysisk sørge for at de ikke kommer inn på stadion, proklamerer talsmann James McKenna i protestorganisasjonen Spirit of Shankly.
Raseriet er enormt, og står i skarp kontrast til den velkomsten de to amerikanerne fikk da de overtok Liverpool Football Club. Da ble de hyllet som frelsere, og med dem skulle den stolte klubben få fart på sakene.
– De forsikret oss om at de ikke skulle ”ta en Glazer”, det var akkurat det de sa, og laste en masse gjeld inn i klubben, fortsetter McKenna.
– Videre garanterte de at byggingen av ny stadion ville være i gang i løpet av 60 dager, og de skulle sørge for at manageren fikk midler til rådighet til å kjøpe de spillerne vi trengte for å vinne ligagull igjen.

Det begynte fort å gå galt. De to eierne ble uvenner. Manageren og direktøren ble uvenner. Direktøren og en av eierne ble uvenner. Og eierne begynte å kritisere manageren, både internt og eksternt.

Dessuten tapte de to store deler av sine formuer hjemme i USA. Eierne løp fra bank til bank for å refinansiere lån som skulle innfris i løpet av kort tid. Verst av alt det siste året har vært det sportslige, Liverpool har i hovedsak vært middelmådige, og har tapt flere kamper enn de vanligvis gjør samlet på fem sesonger.

Må gi seg
– Vi er bekymret, ja, ingen tvil om det, sier nordmannen Tage Herstad til Josimar da vi treffer ham noen hundre meter fra pensjonatet han driver i Anfield Road.
– Mitt håp er at vi får på plass nye eiere, og at Rafa får anledning til å hente de spillerne han mener vi trenger. Han er en god manager, men har ikke hatt et godt nok mannskap tilgjengelig denne sesongen.

I dag vet vi at Liverpool kvittet seg med Benitez. Samtidig har de amerikanske eierne startet en aktiv prosess for å få solgt klubben
McKenna håper de mange og høylydte protestene Spirit of Shankly arrangerer sørger for at amerikanerne forsvinner.
– De må jo bare høre på oss, og samarbeide med oss. De er forretningsmenn, og for å få en best mulig pris må de sørge for at Liverpool er et attraktivt kjøpsobjekt. En klubb med rasende supportere er ikke noe attraktivt objekt!

Også Liverpool har nå innført automatisk kjøp av cupbilletter. Spirit of Shankly oppfordrer nå alle til å la være å fornye sine sesongkort, og i det minste nekte å godta autokjøp av cupbillettene.

McKenna og kompani er, i motsetning til MUST, ikke opptatt av at supporterne skal være med på eiersiden, bare at de blir tatt hensyn til.
– Vi er fornøyd om vi får inn eiere som viser at de forstår hva denne klubben er, og hva den står for, understreker han.

Aldri aktuelt
I vinter gikk det rykter om at demonstrantene i Liverpool og Manchester United planla felles aksjoner da lagene skulle møtes i mars måned.
– Det kan jeg garantere at aldri vil skje, sa redaktøren i The Kopite, medlemsmagasinet til Liverpools skandinaviske supporterklubb.
– Det er altfor mye som skiller oss fra hverandre til at det på noe tidspunkt vil være aktuelt.
Liverpoolsupporterne kan heller ikke regne med noen form for moralsk støtte fra noen i og omkring MUST. En av de frivillige vi snakket med på MUSTs kontor, som for øvrig ville være anonym, sa det slik:
– Jeg har overhodet ingen sympati med dem. De jublet som gale da de to amerikanerne kom. Her protesterte vi allerede før oppkjøpet var et faktum, sa han innimellom pakkingen av pamfletter og gule og grønne skjerf.

Lang nedtur?
Hva som nå vil skje i de to største engelske fotballinstitusjonene er imidlertid et åpent spørsmål. I første omgang kan situasjonen faktisk fort bli prekær i Liverpool. Glenn Hoddle var bekymret for de rødes umiddelbare framtid da vi møtte ham i mai.
– Det som skjer i Liverpool nå er alvorlig. Og det kan ta lang tid å komme ut av det. Den sportslige nedturen er allerede et faktum, og behovene for endringer i spillerstallen er store. Samtidig mangler man penger, og fraværet av inntekter fra Champions League har felt klubber som har vært vant til disse før. Liverpool kan komme til å rase nedover på tabellen, ikke minst fordi det er de to sterkeste klubbene finansielt, Manchester City og Tottenham, som nå utfordrer de tre gjenværende av det som var de fire store for et år siden, forklarte den tidligere Englandsmanageren.

Liverpool er, som de fleste vil vite, ikke vant til å møte motgang. Ikke ekte motgang. Liverpools nedturer består i at man ikke vinner ligaen og at man faller helt ned på sjuendeplass. Langvarige opphold på slike dyp vil være en ny opplevelse for klubben dersom det skulle gå så galt.

Protestbevegelsen i Liverpool ser imidlertid ut til å kunne gå seirende ut av kampen mot sine amerikanske koloniherrer. Gillett og Hicks har satt inn en velrenommert daglig leder, Martin Broughton. Han har som hovedoppgave å sørge for at klubben blir solgt til den kjøperen som vil være best mulig for klubben i ettertid. Han startet juli måned med å understreke at han forventer et relativt snarlig salg, og at han så deretter avslutter sitt engasjement i klubben så snart salget var i orden.

Ikke bare, bare
De siste årene har vi lært enda en ting til. En ting er å ønske seg en ny eier, men det er en annen å få tak i en som faktisk har penger. De siste månedene har man lest en del steder at det aldri vil være noen fare for klubber som Liverpool og Manchester United. Det vil alltid finnes folk som vil kjøpe dem. Inntil nå er dette riktig. Problemet nå er at veldig mange av verdens rikeste, både selskaper og enkeltpersoner, har tapt og vil fortsette å tape enorme verdier som følge av finanskrisen samtidig som at prisen på klubber som Liverpool er så høy at de fleste av dem som har lyst til å kjøpe rett og slett ikke har råd. Det er vel også grunn til å anta at de bankene som for noen år siden nærmest ga bort penger til fotballklubber og deres eiere nå er noe mer forsiktige.