Forza Italia

Tekst Asgeir Ueland

Ruinene i Roma er et vedvarende minne om de italienske forfedrenes kunnskap om hvordan sport kunne holde massene i et fast grep. Veddeløpsbanen Circus Maximus kan i dag fremstå som en død forvokst ruin, men da hestevognene stod på startstreken var det ofte 200.000 tilskuere som heiet fram sin favorittkusk. Oldtidens mesterliga fant man i Colosseum. På den kjente stadion kunne en iaktta sin favorittgladiator hakke motstanderen til døde, eller se folk bli kastet til løvene til publikums øredøvende jubel.

Interessen finnes fremdeles i Roma, men forfedrenes sport ligger igjen som romantiske ruiner. I dag er det den klubblojale Francesco Totti som får mengdens hyllest i den evige stad, men reglene og spillets navn er totalt endret siden Romas imperialistiske tidsalder. Det samme kan også sies om det imaginære bildet av italienere. Det er langt fra Julius Cæsars legioner til en italiensk soldat med fjær i hatten på Termini–stasjonen i moderne Roma.

Det italienske landslaget, Azzurri, og de store klubbene i landet har vært betydelige maktfaktorer i flere tiår nå. På trenersiden har italienerne også festet et vedvarende grep som har forflyttet seg til en annen imperialist – Storbritannia inkarnert gjennom England.

Som i det romerske imperiet spilte også idrett en viktig rolle i det britiske. Ideen om at Napoleons kriger ble vunnet på Etons baner viser at sport alt i første halvdel av 1800-tallet var en viktig del av det nasjonale etos. Allikevel kunne ingen forutsi at England skulle skjenke verden et spill som i dag er uten sidestykke i popularitet verden over knappe femti år etter slaget ved Waterloo.

Den moderne fotballen oppstod i en tid hvor London styrte stor deler av verden. Historikeren Niall Ferguson påpekte i boken Empire, med rette etter min mening, at de to største bidragene til det Britiske imperiet var fotball og uttrykket ”fuck off”. Sistnevnte kan sannsynligvis høres under sommerens VM. Selv om England var fødestedet til spillet er spørsmålet hvorfor engelske managere har hatt så liten suksess både på klubb- og landslagsnivå de siste årene. Flere italienske managere har alt satt sitt preg på den engelske ligaen, men det største spørsmålet er om en italiener kan klare å gjenta bedriften til Alf Ramsey fra 1966 og lede England til en ny VM-triumf.

Få er bedre kvalifisert til å svare på spørsmål om italiensk og engelsk fotball enn Gabriele Marcotti. Han førte pennen i Paolo Di Canios selvbiografi, skrev fotballmesterverket The Italian Job med Gianluca Vialli og gav i 2008 ut boken Capello: Portrait of a Winner. Skribentens formelle tittelen er verdensfotballkorrespondent for den engelske avisen The Times, men han skriver også for et utall aviser og tidsskrift om fotball. Vi satte oss ned på en pub i London, en Flo–pasning fra Stamford Bridge, for å undersøke de store spørsmålene knyttet til italienske managere og lete etter svar på om Capello er mannen som kan lege De tre løvers smerte.

Marcotti fyrer løs på perfekt amerikansk–engelsk om røttene til ondskapen på den engelske trenersiden. Sammen med Vialli gikk han dypt inn i materien både i den engelske og italienske trenertradisjonen og mye av skylden for mangelen på trenersiden fant de hos en mann. Charles Hughes.
– Hughes kom opp med en høyst kontroversiell taktikk som sier at en aldri trenger mer enn tre pasninger for å skyte på mål. Det er det som på en uunngåelig måte førte til det alle forbinder med engelsk forball. Et spill preget av lange baller. Han argumenterte videre for at talentfulle unge spillere skulle trene på spesielle senter med sine likesinnede.

I boken The Italian Job> utbroderer han litt mer om Hughes. John Barnwell fra den engelske trenerforeningen sier at innenfor filosofien til Hughes var det lite rom for tidligere spillere. Hughes ville at trenerne skulle være lærere, noe som selvsagt ikke stemmer med virkeligheten. Det ble i følge Barnwell mye teori og lite praksis.

– Jonathan Wilsons bok Inverting the Pyramid speiler skissene til Hughes, sier Marcotti.
– Det er som en bruksanvisning du nesten må le av. Den er sterkt influert av rugby. En skal vinne dødballer og innkast, og den støtter seg mye på statistikk. Engelsk forball var lenge preget av rugby. Eksempelvis bruken av en stor og en liten spiss. Regelen om engelsk fotball har to unntak som man så da engelske lag begynte å vinne i Europa på 1970-tallet. Liverpool under Shankly/Paisley og Nottingham Forest under Clough. Liverpool spilte mye på bakken som var utypisk for England, mens Forrest spilte fotball som var litt mer avansert enn vanlig, men det var ikke spark og spring.

På tross av en viss klubbsuksess i Europa på 1970-tallet var det engelske landslaget i store problemer dette tiåret. England klarte ikke å kvalifisere seg til VM i Vest–Tyskland i 1974 eller i Argentina fire år senere. Til tross for den relative suksessen til landslaget under mesterskapet i Italia i 1990, hvor de nådde semifinalen under Bobby Robson, viste kvalifiseringen til VM i USA at engelsk fotball befant seg i en bølgedal. Nordmenn vil huske at det Norske landslaget bidro til å holde England utenfor VM i 1994. En viktig faktor i det oppgjøret var at Norge, mer eller mindre, slo England med en type fotball som minnet mye om deres egen.

– Engelsk fotball var, mer eller mindre, spikret i et 4–4–2-system frem til Bosman–dommen, sier Marcotti.
– Etter den dommen og fremveksten av Premier League begynte ting å endre seg i. Alle fall i klubbene. En av de første som markerte seg som noe annerledes var Arséne Wenger som kom fra en relativt ukjent rolle i Japansk fotball. Jeg husker ennå hvordan noen av avisene brukte overskriften ”Arséne who?” da han kom hit. Da vi snakket med Wenger påpekte han en stor forskjell på engelske, japanske, franske og italienske spillere i holdningen. Wenger sa ”Hvis en engelskmann får beskjed om å løpe gjennom en murvegg vil han gjøre det uten spørsmål. Japaneren vil gjøre det, men han vil vite hvorfor. Franskmenn og italienere vil også løpe gjennom, men først vil de si til manageren; ”Vi skal gjøre det, men vis oss hvordan det gjøres først”.”

I The Italian Job forteller Vialli og Marcotti hvordan engelsk fotball nærmest har et dogmatisk forhold til oppsettet 4–4–2. Der finnes unntak til dette, men de fleste klubber har holdt seg til den gamle formasjonen selv om man de siste årene har sett lag endre til 4–5–1. Likevel mener Marcotti at omleggingen ikke er så stor som noen vil ha det til. For de fleste lag betyr formasjonsendringen bare at man har tatt av en spiss og satt inn en tredje sentral ballvinner på midtbanen.

– Det er ikke overraskende at det er slik og mye skyldes at den engelske trenerutdanningen har vært en vits. En del kan spores tilbake til at man i England har latt tidligere storspillere overta lag uten noen særlig utdanning innefor treneryrket. Når de, med vekslende hell, har overtatt lag har de bare fortsatt i det samme sporet som de selv har vært vant til, oftest 4–4–2.

Forskjellen på engelsk og italiensk trenerutdanning er enorm og mye skyldes fotballakademiet Coverciano i Firenze som har eksistert siden 1958.
– Jeg tror ikke du finner noen liga med så store formasjonsvariasjoner som den italienske, sier Marcotti.
– Italienske lag spiller i 4–4–2, 3–5–2, 4–3–3, 4–3–2–1, 4–2–3–1, 4–3–1¬–2, 5–3–2, 5–4–1 og 3–4–3. Dette er bare formasjonene i tillegg er det endeløse variasjoner innenfor disse formasjonene. Fra diamant, via å ha en mann i ”hullet”, til å ha to mann i ”hullet” og så videre. Du har sonemarkering, individuell markering eller en kombinasjon. I tillegg har en også forskjeller i stil der noen lag spiller sakte som i Sør–Amerika, mens andre stormer fram ved enhver anledning. Hvis du ser på managerkarrieren til Capello vil du se at han har brukt et utall av forskjellige formasjoner på lagene han har trent. Noe av det beste med utdanningen i Coverciano er at man må kunne beherske alle formasjonene og argumentere for dem.

Poenget med Coverciano blir underbygd av den italienske landslagstreneren, Marcello Lippi, i boka. Når du vokser som trener vil du også lære og forbedre deg selv og revidere dine overbevisninger er argumentet hans. Lippi forteller videre at den store treneren er den som har en formasjon som får maksimalt ut av spillernes styrke.

– Verdien av Coverciano ser du også hos Ancelotti, som forresten er en disippel av Sacchi. Milan kunne aldri spilt med så mange formasjoner som de har under Ancelotti om han ikke hadde hatt den utdanningen han har.

Det er ikke bare på det taktiske og utdanningsmessige plan Italia skiller seg markant fra England. Mens man i England ofte tildeler managerstolen til tidligere storspillere uten meritter på trenersiden, begynner de fleste italienere i de lavere divisjoner og bygger seg oppover. Et godt eksempel er Alan Shearer som med en viss grad av seriøsitet ble knyttet til jobben som landslagstrener før han fikk trenerjobben i Newcastle United.

– Med unntak av Capello har de fleste fartstid i de lavere divisjonene. I England er det vanskelig for en trener fra en klubb i de lavere divisjonene å ta steget opp i Premier League. Dessuten er det en stor forskjell på hvor mange muligheter en får i Italia, eller det kontinentale Europa, og i England. I England får man som regel en eller to muligheter og så er det ut. Jeg tror en stor del av dette skyldes at man har jobben lengre i England. I Italia er man mye raskere til å gi folk sparken, dermed er utskiftningen større. I Italia sitter en manager gjennomsnittlig i 11 måneder mens i England er tiden to og et halvt til tre år. Et argument som alltid blir brukt for at managere skal sitte lengre er tidsperspektivet. At det trengs tid til å endre og bygge et lag. Personlig tror jeg det er en myte, sier Marcotti.

– Hver gang jeg diskuterer dette temaet kommer alltid folk opp med Alex Ferguson–argumentet. De sier at alt han fikk til var fordi han fikk tid på seg, men jeg tror at Alex Ferguson er unntaket og ikke regelen. Han er nærmest en av en million. I de fleste tilfeller vil ikke laget bli bedre med mer tid. Her har man en enorm forskjell på Italia og England. Hvis du for eksempel tar Rafael Benítez så har han feilet mange ganger før han fikk det til med Valencia. Jeg tror han varte seks måneder i sin første jobb og noe sånn som ni i sin andre. Mange store managere har fått sparken i Italia. Lippi har fått sparken to ganger.

Det er tydelig at engelske managere i Premier League har langt igjen for å nå nivået til sine kollegaer fra utlandet.
– Jeg synes at David Moyes gjør en bra jobb i Everton og Hodgson har vært god i Fulham, men han har betydelig erfaring fra utlandet. Hogdson blir også behandlet litt som en ”grand old man” her i England, men man går lite inn på hva han har lært av fotball i utlandet.

Forskjellene på fotballsyn er også fremtredende i dekningen av fotball i de to landenes media.
– Da jeg begynte å skrive for engelske media fikk jeg klar beskjed om å ikke skrive om taktikk fordi folk her ikke var interesserte i det. Men jeg har en aning om at det er i ferd med å endre seg, i alle fall blant de yngre journalistene. Jeg tror det er et resultat av den moderne fotballen. Mange av mine eldre kolleger er i ferd med å falle av lasset i så måte. Før, da ligaen var dominert av briter, var det lettere å håndtere. I gamle dager var det mer slik at en kunne ta med seg 50 pund og ta et par øl med spillerne og få en sak ut av det. Nå er det ikke slik lenger, sier Marcotti.

– Italienske media er opptatt av taktikk. På TV kan man sitte og analysere hvorfor en bestemt spiller ikke lyktes med en pasning. Det blir stilt spørsmål om plassering, bruk av begge bein, om skaden han hadde ennå preger han og så videre. Det er en stor forskjell til det man snakker om her.

En mann har skilt seg ut som sidekommentator på italiensk fjernsyn og han er etter Marcottis syn overlegen alle de andre.
– Han kan holde seg taus lenge, men når han sier noe er det så genialt og samtidig så enkelt at bestemor kan forstå det. Det er ikke mange utenfor Italia som kjenner til dette, men Fabio Capello er like god på fjernsyn som han er som manager.

Capello ankom England etter den store nedturen under Steve McClaren i 2006 og 2007. Italienerens CV er en av de mest imponerende noen nåværende manager i Europa har. I tillegg til å være gammel storspiller i Italia har han ledet lag som A.C. Milan, Juventus, A.S. Roma og Real Madrid til triumfer. Jobben som landslagstrener i England er, i følge Capello, noe han har siklet på en stund.

– Capello er en mann med en dyp forståelse for historie og han har en pågående rivalisering med Lippi. Han kunne selvsagt tatt over Azzurri, men hadde han vunnet VM med dem hadde han på en måte bare tangert Lippi. Klarer han det med England vil han overgå ham.

Selv om han har vært ute etter England-jobben en stund kom det første kraftige hintet fra en kommentatorboks da England tapte for Kroatia og ble værende hjemme under sist EM. Capello ble spurt om hva han synes om at England ikke kom med. ”Jeg tror ikke England utnytter sitt potensial til fulle.” var svaret.

Med McClarens feiling innså FA at forbundet for andre gang måtte utenfor Storbritannia for å hente en ny manager. Mourinho ble nevnt, men valget falt til slutt på Capello. England har denne gangen seilt gjennom kvalifiseringen og var klare for VM før de siste rundene var spilt. Det merkes at den meritterte manageren har hatt effekt.
– Det Capello gjorde var å identifisere tre spillere som stod ut fra de andre også bygge laget rundt dem. De tre er Rio Ferdinand, Steven Gerrard og Wayne Rooney. Man skal selvsagt ikke si høyt at Gerrard er bedre enn Frank Lampard, men Capello har tildelt Lampard en annerledes rolle. Ferdinand, Gerrard og Rooney står nærmest fritt til å gjøre hva de vil. Capello bygger videre i et mønster som passer rundt dem. Det er en av grunnene til at han hentet tilbake Emile Heskey. Det er ikke sikkert han er den beste spiller per se, men han vil jobbe for laget og støtte opp under, for eksempel, Rooney.

Det er selvsagt umulig å spå hvordan kombinasjonen av en dyktig trener, et formidabelt publikum og spillere under press vil slå ut i VM. Engelske media har alt bygd opp et image av en hard Capello som ikke tillater noe tull i leiren. De tre løver drar til Sør–Afrika med håp om at den beste treneren det formidable italienske systemet har produsert skal hente hjem VM-gullet for første gang siden 1966. England er sultefôret på suksess i spillet de fant opp, men som andre gjør bedre enn dem. Muligens på grunn av konservative holdninger til treneryrket.

England gikk berserk under triumfferden til rugbylaget som vant VM i 2003. Det samme skjedde da landet etter mange år slo Australia i ”The Ashes” i cricket. Fabio Capello har på kort tid bygd opp en engelsk legion som kan bite fra seg i VM. Skulle han ta dem til topps vil det være en personlig triumf for ham. I det gamle Roma hadde man rett på en triumfferd om man vant en kampanje. Med gull i Sør–Afrika vil Capello spasere med sine legionærer gjennom Londons gater og bli hyllet av folket. I påvente av VM kan man bare fastslå at England har krysset Rubicon med en stor leder fra verdens dominerende fotballskole. Loddet er kastet og løvene brøler for sin Cæsar.