Stairway to Heaven

Celtic tok seieren i det klassiske nyttårsderbyet i Glasgow i år. For de fleste var det en mulighet til å se tilbake og tenke på dem som ikke kunne være der.

Lars Johnsen

Stairway 13 på Ibrox etter tragedien 2. januar 1971.

Den lille byen Markinch i Fife-distriktet var en normal og sovende landsby i området golfsporten anser som sin vugge morgenen 2. januar 1971. Fem skolegutter som bodde i samme gate våknet litt tidligere enn vanlig, og litt mer spent enn vanlig. Peter Easton (13), Brian Todd (14), Mason Phillips (14), Martin Paton (14) og Douglas Morrison (15)  hadde planlagt en lang dagstur til Glasgow og Ibrox for å se det klassiske “Ne’erday derby”, som det kalles i Skottland. Dette er dagen da Hearts møter Hibs, Dundee møter Dundee United og, ikke minst Rangers møter Celtic. For en hver fotballfrelst skotte finnes det ingen bedre måte å møte det nye året på.

Morgenen etter våket St Drostans kirke over byen som den alltid gjør, siden den er plassert på stedets høyeste punkt.  Mens den lille byen våknet til liv, var det tomt på barnerommene til de fem guttene i Markinch.

I likhet med 61 andre fedre, brødre og kamerater kom de aldri hjem fra turen til Ibrox.

Kampen hadde vært relativt tamt etter Old Firm-standard å være – og kvalitetsmessig hadde ikke lagene levert. Det var tross alt serievinnercupmesterne fra 1967 mot cupvinnercupmesterne fra 1970. Celtic-legenden Jimmy Johnstone så ut til å ha avgjort kampen til de grønnhvites fordel ett minutt før slutt. Så utlignet Rangers’ målmaskin Colin Stein rett etterpå.

Det er usikkerhet om hva som skjedde ved “Stairway 13” rett etter kampen. Tidlig trodde man at Steins sene utligning forsårsaket at supportere på vei ut snudde og løp opp igjen og dermed skapte kaoset som til slutt kostet 66 mennesker livet.  Inngang 13 var hovedfartsåre inn på Copland Road –ståtribunen, og var alltid en flaskehals når folk forlot stadion. Sannsynligvis var det bare et tilfelle av at noen snublet, og med tusenvis av mennesker som presset på bakfra ga bølgebryterne i trappa etter.

Noen av Rangerssupporterne  fikk all oksygen presset ut av seg, noe som gjorde at flere av de døde kroppene var helt svarte. Flere døde mens de sto oppreist, og legene som kom til stedet la merke til at det knapt var blod å se. Det var som om 66 mennesker hadde fått livet sugd ut av seg.

Dagens Rangers-manager Walter Smith var Dundee United-spiller på den tiden, men var ikke tatt ut til Uniteds kamp. Han var derfor hjemme hos familien i Glasgow-området, og reiste inn til byen sammen med broren Ian for å se kampen.  Han ble fanget i kaoset, men kom seg unna.

Rangers hadde ikke løst problemet med “Stairway 13” etter ulykkene i 1961 der to døde, og  også i 1969 hadde det oppstått en lignende situasjon – noe Rangers måtte tåle sviende kritikk for etter at 1971-ulykken var etterforsket.

Det yngste offeret varen ni år gammel gutt som hadde reist fra Liverpool for å se kampen, det eldste 43. De kom fra hele Skottland, og fra hele den sosiale rangstigen. 33 var tenåringer. Rangers-manager Willie Waddell insisterte på at spillerne var til stede på begravelsene til alle de 66 omkomne. Og ikke minst, nå skulle klubben ta affære. Ibrox ble totalrenovert til Storbritannias mest moderne stadion, med nærmest bare sitteplasser, ordentlige toaletter, skire inn- og utganger. Setene var i forskjellige farger tilpasset Europas mest avanserte billettsystem.

Noe som betydde at Rangers plutselig kunne tilby fasiliteter tilpasset bedriftsmarkedet, noe  som la grunnlaget for det gode økonomien og totaldominansen, og flere Europa-eventyr,  fra slutten av 80-tallet til slutten av 90-tallet.

Det trengtes tre stadiontragedier som involverte engelske klubber på 80-tallet før de sentrale myndigheter tok affære.

Vel 20 år etter Ibrox-tragedien