Muskeljødene som forsvant

Hakoah-laget fra 1913. Helt til høyre (i dress) står Artut Baar, som senere var med på å bygge opp fotballen i Israel. I midten foran sitter keeper Willy Halpern, som ble en viktig brikke i kampene mot West Ham United F.C. ti år senere.

Lars Johnsen

Tjukke briller, tynne armer og kulemage. Bred nese og kalvbeint. Det var stereotypen på den jødiske mannen da Theodor Herzl satte seg ned og forfattet Der Judenstaat i 1896, verket som satte fart på sionismen – tanken om jødene som egen nasjon. Han var tidlig medlem av Burschenschaft, en forening som arbeidet for samling av de tysktalende delene av Europa til ett rike under mottoet “Einhet, Freiheit und Vaterland”. Men som Paris-korrespondent for Wien-avisa ”Neue Freie Presse”, opplevde han jødehetsen under Dreyfus-saken på nært hold. Under tilrop som “død over jødene” ble den franske, jødiske offiseren Alfred Dreyfus dømt for spionasje for Tyskland. Herzl så også Karl Lueger – med antisemittisme som eneste politiske budskap – bli borgermester i Wien og konkluderte derfor med at jødene ikke hadde noen plass i Europa. De måtte få sitt eget land.

Herzls idéer spredte seg blant Europas jøder. Sionismen var jødenes tredje vei, mellom de ortodokse tankene og full assimilasjon i de europeiske samfunnene. De ville gå deres egen vei. Til Eretz Yisrael. Og for en nasjon som skulle bygges opp fra grunnen, trengtes menn med muskler – Muskeljuden.

Ballgutter
Turnbevegelsen, som etablerte seg i Mellom-Europa og Tyskland i 1850-årene, forble tysknasjonal uten tilgang for jødene. For å snu trenden med “feminisering” av den jødiske kroppen, måtte jødene ty til andre idretter. Gjennom kampsport, svømming og, ikke minst, fotball bygde sionistiske, jødiske menn muskler. I det multinasjonale Habsburgerriket, med flere millioner jøder, hadde jødisk fotball en sjanse til å vokse som deltaker- og tilskueridrett med bedre premisser enn noe annet rike i Europa. Fotballen fikk fotfeste blant jødene. Størst og best ble Sportklub Hakoah Wien.

Som i de fleste delene av verden kom fotballen til Østerrike og Habsburgerriket med engelske gjestearbeidere. De første klubbene fikk engelske navn, som “First Vienna” og “Vienna Cricket and Football Club”. Engelskmennenes lek med lærkula i Prater-parken i Wien fanget interessen til Fritz Löhner, som raskt meldte seg til tjeneste som ballgutt. Før han til slutt fikk tak i en fotball, som han og de andre jødiske guttene selv kunne spille med. I september 1909 var Löhner 25 år og kunne smykke seg med prefikset “Dr.”. Sammen med sju andre prominente Wien-jøder stiftet han idrettslaget sitt. De gav det navnet Hakoah  – hebraisk for “kraft”.

Innen ti år var Hakoah etablert som en toppklubb i Østerrike – et land i Europas fotballelite. Mye takket være Arthur Baar som kom til Hakoah i 1911 fra Akademischer Sportklub. Akademischer hadde vært 90 prosent jødisk og Baar fikk spillerne over til Hakoah. Fotballen vokste med eksplosiv kraft i Mellom-Europa. Med riktig politisk budskap og gode kontakter hadde Hakoah ingen problemer med å få tak i gode spillere.

Tobakk og sjokolade
Klatringen i divisjonssystemet fikk en brå slutt med skuddene i Sarajevo. 28. juni 1914 myrdet Gavrilo Princip – et medlem av den serbiske nasjonalistbevegelsen Mlada Bosna (Unge Bosnia) – Østerrike-Ungarns tronfølger Franz Ferdinand. Europa ble kastet ut i en krig som mobiliserte 70 millioner soldater. Habsburgerhæren talte en million menn, hvorav 40 000 var jøder. David Weinberger, en av Hakoah-stifterne, tjenestegjorde i det østerrikske infanteriet og omkom ved den russiske fronten. Den første verdenskrigen tok 15 millioner menneskeliv.

Hakoah-spillerene Ernő Schwarz, Alexander Fabian og Béla Guttmann varmer opp sammen med dommeren før en kamp på Hakoahs USA-turné i 1927.

Hakoah var akkurat blitt nummer to i divisjon 2A, landets nest øverste serie. Opprykk ble det ikke noe av da fotballforbundet besluttet å fryse seriesystemet selv om fotballaktiviteten skulle fortsette. Fotballagene slet med å stille nok spillere, og Hakoah som en bevegelse med et spesielt politisk formål måtte jobbe ekstra med å få inn inntekter når alles øyne og geværmunninger var rettet mot en ytre fiende. Likevel var det under krigen Hakoahs bygde opp klubbsjelen. Medlemmene hjemme i Wien samlet sammen nok midler til hver uke å sende klubbavisa ”Hakoah-Nachrichten” til medlemmene ved fronten. I avisa kunne soldatene lese om Hakoahs gjerninger på idrettsbanen, og få hilsninger hjemmefra. Hver sjette uke fikk dessuten hver Hakoah-soldat tilsendt en pakke bestående av tobakk, søtsaker og lesestoff.

Som resultat fikk klubben, etter krigen, et tilsig av jøder som ikke hadde vært Hakoah-medlemmer ved fronten. De hadde lest avisene, fått smake på søtsakene av sine brødre, og forstått at Hakoah var noe spesielt. Innsamlingsaksjonen under krigen ble forløperen til fondet som skulle stå bak spillerkjøp på 1920-tallet, Hakoahs storhetstid.
30. oktober 1918 kapitulerte Østerrike-Ungarn. Det habsburgske dobbeltmonarkiet gikk i oppløsning og Wien bevegde seg fra å være midtpunkt i et imperium på 676 615 kvadratkilometer med 53 millioner mennesker til å være hovedstad i et lite mellom-europeisk land. Ungarn opplevde flere statskupp og makten skiftet fra den ene ytterligheten til den andre.
Tross mangel på mat, bosteder og steder å bedrive fritidsaktiviteter var fotballen raskt på beina. I 1920 var det 37.000 fotballspillere i Wien, mot 14.000 da krigen brøt ut. Hakoah ble nummer tre i 2A første etterkrigssesong. Året etter valset de over motstanderne. Med kun én tapt kamp og 107-20 i målforskjell var laget klare for spill i 1. divisjon fra 1920/21.

Profesjonalisering
Å få gode, jødiske spillere fra østerrikske klubber var ikke vanskelig, og med Ungarn í fullstendig oppløsning var flere ungarere med toppfotballerfaring klare for å gi avkall på sine magyariserte navn som de nye myndighetene påtvang jøder og andre ikke-ungarere. Landslagsspilleren Sandor Nemes fra Ferencváros kunne igjen bli Alexander Neufeld når han fikk adresse i Wien. I den nye tiden med økt nasjonalisme ble Hakoah nærmest en magnet for jødiske spillere.

I Wiener Amateure (senere FK Austria Wien) – klubben for assimilerte jøder – fikk Hakoah en lokalrival. Denne klubben hadde også gode kontakter i Budapest og knyttet til seg flere spillere fra MTK Budapest, Ungarns første storklubb. MTK var også jødisk.

Som i mange andre europeiske land foregikk det på denne tiden store diskusjoner om profesjonalisering. Wiener Amateure, som var en klubb for middelklassen, og andre krefter, jobbet for fortsatt amatørstatus. SK Rapid Wien, klubben for arbeiderklassen, ville profesjonalisere idretten. Da Hakoah innviet sitt nye stadion i Krieau i 1922 mot Wiener Sportklubb, var 30.000 mennesker på plass. Rapid trakk regelmessig 25.000 tilskuere. Viktige landskamper kunne samle opp mot 80.000 tilskuere. Mens Norge drev amatørfotball til langt utpå 1990-tallet, ble det umulig å beholde østerriksk fotball som amatørvirksomhet på 1920-tallet. En fjerdedel av Hakoahs budsjett gikk til å lønne den ungarske landslagsspilleren Béla Guttmann som hadde kommet fra MTK i 1922.

Ligagull
Anført av Guttman hentet Hakoahs stjerneensemble hjem ligatittelen i 1924/25, det første åpne profesjonelle mesterskapet i landet. Beslutningen om å få betalingen fra under til over bordet ble tatt før sesongstart. Hakoah var medlem av det internasjonale Makkabi-forbundet, en verdensomspennende paraplyorganisasjon for jødisk idrett. Og klubben var nær ved å bli kastet ut av organisasjonen, men Hakoahs mulighet til å spre sionismen gjennom toppfotball veide tyngre enn amatørparagrafene i Makkabi-bevegelsens lover. Hakoah hadde bare én østerriksk landslagsspiller i troppen, men med mange gode ungarere på laget angrep klubben den første proffsesongen med optimisme. De slet med å sanke poeng i begynnelsen og tapte “rasederbyet” mot Amateure med 1-0. Ut over høsten fikk laget fart på spillet og toppet tabellen ved vinterpausen. I tredje siste seriekamp falt avgjørelsen. Ved Wiener Sportklubs 2-2-utligning ble Hakoah-keeper Alexander Fabian løpt ned og fikk skadet hånda. Alexander Neufeld trakk målvaktstrøya over hodet og Fabian måtte spille i angrep. Åtte minutter etter posisjonsbyttet slo Ernö Schwarz ett innlegg inn fra høyre, som Fabian dunket inn. Resultatet ble 3-2 og Hakoah var i realiteten mestere. Etter å ha tatt det ene ekstra poenget de trengte i de to siste matchene var ligagullet et faktum.

Hakoah-keeper Alexander Fabian slipper inn mål i et byderby mot SK Rapid Wien. Fabian avgjorde seriemesterskapet i 1925 til Hakoahs fordel da han scoret seiersmålet mot Wiener Sportklub etter å ha blitt flyttet fram som spiss.

London and beyond
Før Gabriel Hanot, redaktør i den franske sportsavisa ”L’Équipe”, lanserte ideen om en europacup for å virkelig få svar på om noen andre lag i Europa kunne utfordre Wolverhamptons storlag på 1950-tallet, var det bare en måte å måle krefter på: Lagene reiste på turneer på sommeren. Hakoah Wien var ikke noe unntak.

Laget reiste rundt i Mellom-Europa og spilte oppvisningsmatcher. Det var likevel England som var ledende, og skulle man teste seg selv, var det engelsk motstand man søkte. I 1923 møtte Hakoah West Ham United F.C. over to kamper. Øst-londonerne hadde akkurat spilt FA-cupfinale, den legendariske kampen som fikk kallenavnet “White Horse Final”. Det var den første fotballkampen på Wembley. Offisielt var tilskuertallet 125. 000, men ifølge folkloren hadde 300.000 trengt seg inn, og politikonstabel Scorey på sin hvite hest, “Billie”, fikk jobben med å fjerne folk fra banen. West Ham tapte finalen 2-0, men filmavisinnslagene som gikk Europa rundt gjorde laget legendarisk. 40.000 møtte opp på Hohe Warte i Wien for å se et West Ham-lag som startet med sju spillere fra Wembley-kampen, og engelskmennene hadde noen dager tidligere enkelt slått Slavia Praha 3-1. Publikum ventet seg en engelsk leksjon, men Hakoah-spillerne ville det annerledes. Moritz Häusler banket inn 1-0, men tross stort målvaktsspill av Willy Halpern utlignet Vic Watson. Watson hadde akkurat rukket å få sin debut på landslaget med mål mot Wales og Skottland i sine to første kamper. Med 1-1 i Wien bestemte lagene seg for en returmatch i London i september. “The Hammers” valgte å hvile flere A-lagsspillere, og bare fire som hadde spilt mot Sunderland A.F.C. to dager i forveien fikk starte.

Moritz Häusler fikk styre spillet på midtbanen, og Hakoah gikk i angrep etter angrep. Ved pause ledet wienerne 3-0. Alexander Neufeld hadde satt to bak West Hams førstekeeper Tommy Hampson. Alois Hess lagde det siste målet før pause. 15.000 West Ham-fans, engelsk presse og lagets spillere brukte pausen på å lure på hva som foregikk på matta i Upton Park. Hakoah-spillerne brukte pausen på å planlegge nye angrepsbølger. Heufeld scoret igjen, før Norbert Katz avsluttet ydmykelsen med sin 5-0-scoring.

– Hakoahs prestasjoner kan nærmest ikke vurderes høyt nok. Fotballaget fylte stadion ved hver kamp. En egen trikkelinje ble åpnet for å frakte hakoahnerne til sitt tilholdssted. Klubbens suksesser på idrettsbanen var et hett tema i byen og i hele den østlige delen av Habsburgerriket dukket det opp lag oppkalt etter klubben i Wien. Hakoah hadde et eget orkester og sto bak mange kulturelle arrangementer i byen. Den var en veldig viktig del av Wien-samfunnet på den tiden, sier Paul Haber, dagens president i Sport-Club Hakoah Wien, som oppsto etter andre verdenskrig.

West Ham-matchene og ligagullet i 1925 gjorde  Hakoah til enda større stjerner i den jødiske verden. Året etter reiste laget på turné til Nord-Amerika. En tur som ble starten på Hakoahs fall.

“Soccer” blomstret i USA. Landet der gatene visstnok var “paved with gold” tok i perioden fra 1900 imot millioner av innvandrere fra Europa. De fleste av disse kom fra Sør- og Øst-Europa. Mange var jøder som flyktet fra pogromer i Tsar-Russland. I samme periode hadde fotballen utviklet seg til å bli et felles europeisk språk. De nye innvandrerne i USA var fotballfans. American Soccer League tiltrakk seg spillere fra hele Europa og hele europeiske lag ble importert for å tilfredsstille fansens ønske om å se god fotball. Dette var også antisemittismens blomstringstid i Mellom-Europa. Hakoah-spillerne ble møtt med rop som “Saujud” (jødesvin) på tribunen, og kamper som involverte jødiske mot “ariske” lag ble rene raseoppgjør. Da Hakoah spilte i New York ble de tiljublet av 46.000 fremmøtte fotballfans. En amerikansk tilskuerrekord for fotball som ble opprettholdt til Pelés inntreden i New York Cosmos på 1970-tallet. Med harde dollar som lokkemiddel signerte ni av spillerne i Hakoahs førsteellever for amerikanske lag. Etter turneen året etter forsvant enda flere. Mens de gjorde amerikanere av seg, forsvant seks millioner av deres søstre og brødre i årene som fulgte.

Den endelige løsningen
Etter opphold i Dachau og Buchenwald ble Fritz Löhner flyttet til Auschwitz i oktober 1942 for å arbeide for IG Farben. ”Disse jødesvina kan jobbe raskere og de som ikke kan jobbe skal gasses i hjel” var budskapet fra IG Farbens representant under en inspeksjon fjerde desember samme år. En syk og svak Fritz Löhner ble tatt til side og SS-soldatene satte i gang med å sparke og slå ham. Han døde senere den kvelden. Tre måneder i forveien var kona og døtrene hans blitt gasset i hjel i Minsk.

Hakoah-medlemmet og sionistlederen Robert Stricker – Theodor Herzls etterfølger – døde også i Auschwitz i 1944. Stricker ville høyst sannsynlig ha overlevd krigen og tatt plass i Israels første regjering om han hadde reist til sionistenes verdenskongress i London. Møtet var bare noen dager før Anschluss og Stricker hadde valgt å ikke reise. Akkurat som de allierte stormaktene, forsto ikke jødene hva som skulle hende dem etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933. Hakoahs medlemstall lå likevel stabilt på rundt 5000 gjennom hele 30-tallet.
Hakoah Wien – klubben som fostret 19 østerrikske landslagspillere, fem for Ungarn og en for Frankrike, i tillegg til internasjonale topputøvere i svømming, bryting, landhockey og friidrett – dør med Tysklands invasjon tolvte mars 1938. Tyskland velger å invadere sitt broderfolk i sør. Wienerne strømmer ut i gatene for å hylle deres nye fører. Menn jubler. Kvinner dåner. Det regner blomster over Adolf Hitlers bilkortesje. Vel 20 år etter han hadde levd i Wiens rennesteiner er han tilbake i byen hvor han lærte å bli antisemitt av borgermester Karl Lueger. Østerrikes “Anschluss” inn i det tredje riket betyr slutten for jødiske foreninger mens blandingsklubben Austria Wien får beskjed om å sparke ut jødene eller legge ned. Klubbens stadion blir også omgjort til Wehrmacht-kaserne. Hakoahs anlegg i Krieau overtas av SA og gjøres om til et depot. Takket være en enorm kontaktflate greier Hakoah-medlemmene seg bedre enn andre jøder. Utvandringen er stor selv om det jødiske emigrasjonskontoret overtas av Adolf Eichmann – arkitekten bak holocaust. Under hans ledelse får for øvrig ordet “emigrasjon” en litt annen betydning. Dagene etter invasjonen setter Gestapo i gang med å renske vekk prominente jøder. Flere kommer seg likevel til Palestina der de tidligere Hakoah-lederne Arthur Baar og Isidor Körner holder på å bygge opp fotballen i det som skulle bli Israel. Venstrevingen Otto Cinadler flyttes rundt til forskjellige konsentrasjonsleirer, men overlever krigen og ender i Sverige med hjelp fra de hvite bussene. Béla Guttmann flykter til Sveits og flytter tilbake til Ungarn hvor han bygger opp Kispesti AC til et storlag med Ferenc Puskás som den store spilleren. Han trener senere A.C. Milan, F.C. Porto og S.L. Benfica hvor han oppdager Eusébio og gjør ham til en verdensstjerne.

41 Hakoah-medlemmer må bøte med livet under krigen. Men idéen som Hakoah er bygget på tar utvandrerne med seg til Israel.

– Med Hakoah hadde jødene vist at de kroppslig sett kunne konkurrere med andre. Det tok de med seg til Israel. Sport i Israel hadde ikke vært der den er i dag uten de kreftene som ga liv til Hakoah Wien, sier Paul Haber.

Seks hakoahnere fikk æren av å trekke den israelske landslagsdrakten på seg, mens ”Erwin” Pollak, Arthur Baar og Alois Hess ble landslagsjefer. Jødestjernen på brystet ble igjen båret med ære og ikke ved tvang som i det nazifiserte Europa.

Historien om Hakoah er så viktig for israelsk idrett at Maccabi World Union feirer klubben med et eget rom på sitt museum i Tel Aviv.
– Det Hakoah fikk til var stort. Hakoah-rommet er fylt med medaljer og premier vunnet av klubbens medlemmer. Ideen om et sunt jødisk legeme i en sunn jødisk kropp, ideen om Muskeljuden, den lever videre, sier Rony Dror, ansvarlig for arkivet ved Makkabi-museet.
Og alt startet altså med Fritz Löhner som ballgutt for engelskmennene i Prater-parken ved forrige århundreskifte.

Kilder: Stjärnor på flykt av Gunnar Persson,
Ballesterer Fussball-Magazin, SC Hakoah Wien, Maccabi World Union