Barcelona dekodet

Det starter ikke med fotball. Det kan det ikke gjøre. Det ville vært for snevert, dagspresseaktig og tabloid. En hån mot dem som har gått foran oss, og vist veien og formet utgangspunktet. Se på linjene, se på fargen, kjenn ekkoet av den katalanske natur og undringen, undringen over det unike. Bar-ce-lo-na. Byens inngang til det moderne ligger i dens arkitektur, unike sådan, skapt av en mann som levde i sølibat og er kjent som Guds arkitekt, Antoni Gaudí.

Gaudí ble som mange genier misforstått i sin samtid. Da han ble truffet av en trikk i Barcelonas gater en sommerdag i 1927, trodde man først at det var en uteligger som ble drept. Hans mest kjente verk, Sagrada Família, var ennå ikke fullført, og er det fremdeles ikke den dag i dag. Gaudí hadde alt gjort seg kjent med en del bygg i Barcelona før en gruppe sveitsiske, engelske og spanske fotballspillere grunnla Barcelona FC i 1899. Som Gaudí er også klubben fra Catalonia preget av noe gudegitt, noe unikt, uforklarlig og noe med dype røtter i det katalanske. Det er et fotballag, men det får fotballen til å se ut som et kunstverk.

Fotballkunst
Gaudís geni ble først anerkjent flere år etter han døde, slik skjebnen til mange er, men på tross av de mange myter som ligger knyttet til klubben FC Barcelona, kjenner man umiddelbart igjen kunsten til Josep Guardiola. Hans mesterverk ble framført den 29. november 2010, med den totale ydmykelsen av Jose Mourinhos Real Madrid. Guardiola burde umiddelbart etter kampen sagt takk for seg. Pakket bagen en siste gang, og aldri kommet tilbake til fotballen. Fotball blir sjelden mer fullkomment enn det vi så den kvelden. Et av verdens antatt beste lag, Real, med en manager som året før tok Barças skalp i Mesterligaen, Mourinho, blir så utspilt at en aner at man har sett fotballen blitt transformert til et høyere nivå der og da. Og når det får seget inn og satt seg, begynner det virkelige spørsmålet å sige inn – hvordan er det mulig?

Svaret er selvsagt enkelt. Det handler om Barcelona-måten, eller veien. Det er ikke gitt at alle skal vandre på den, men om man banker på blir det lukket opp, i alle fall for litt innsyn. Mens vi banker på og venter på innsyn, kan vi jo dvele litt lengre med 5-0 seieren over Real.

Barcelonas gjenfødelse
Under Francos regime var det naturlig nok mindre plass for et fritt og dominerende lag fra det nedkjempede Catalonia. Real var i mange år, med ikke liten hjelp fra myndighetene, i en klasse for seg i spansk og til dels også europeisk fotball. FC Barcelona fikk først grepet om ting under Francos siste dager. Hovedårsaken var en nederlender ved navn Johan Cruyff, lagets stjerne og senere manager for klubben. Knusingen av Real i november i fjor er ikke første gang Barça varter opp med kalassifre. I sesongen 1973-74, da laget tok sitt første ligagull på fjorten år, ble Real sendt hjem med samme sifre, tap 5-0. Kanskje var det en enda større bragd enn den siste, fordi Real hadde dominert totalt i over ett tiår, men det var ingenting å si på utførelsen til den siste seieren, som kanskje var noe av det nærmeste en kommer perfekt fotball slik den spilles i dag.

Selv om man hopper bukk over Cruyff-perioden som manager for A-laget, kan man ikke legge historien død ennå. Dagens Barça-lag er et produkt av målbevisst arbeid som har pågått siden 1991. Det var i 1991 Barcelona innførte den nåværende modellen for talentutvikling, som klubben ser fruktene av i dag. Det var da Barcelonas vei ble lagt. Klubben hadde da alt vært inne i en lengre stabil periode under trygt lederskap fra president Josep Lluís Núñez, han holdt igjen på lønninger, skapte stabilitet og fikk fram ungdomsakademiet vi ser i dag. Mye av det vi forbinder med klubben i dag, skyldes Núnez.

En lur plan
For å forstå hvordan klubben arbeider, må man inn i powerpointens verden, og til klubbens egen presentasjon av ungdomsarbeidet. Ryggraden til Barcelonas akademi er tolv såkalte grasrotlag. Hvert av de tolv lagene har en stab på fem mann som tar seg av alt det praktiske. Hver trening er lagt opp til å vare i halvannen time, og mengden økes etter hvert som spillerne blir eldre, fra tre dager i uken når en er åtte år og opp til seks dager for Barcelona B. For de yngste er det mest fokus på utdanningsdelen, mens det i de eldre lagene er mer konkurransefokusert. For en ung spiller kreves det at han skal være ansvarlig, helsebevisst, glad, ansvarlig med skolearbeid og en god fotballspiller.

Alle lagene spiller et fast mønster der ferdighetene blir oppøvet til å passe inn med filosofien og spillestilen til A-laget. De yngste som spiller syverfotball spiller fast i en 3-2-1-formasjon, men det på elleverlagene spilles 4-3-3, eller den mer offensive 3-4-3. I kampene skal det ifølge planene gjøres slik:
– En skal vinne – som et sportslig lag
– En skal vinne – gjennom godt spill
– En skal vinne – på resultatlista

Når en ser på akademiet til Barcelona, og resultatene det har gitt de seinere åra, er det ingen overraskelse at seks av årets spillere i verden kom fra det laget. Ser en tilbake til sist sommer, vil en også se at ryggraden og en del av musklene til det spanske landslaget kommer fra klubben. Det finnes selvsagt en del klubber som driver akademier, men som ikke har den samme suksessen som laget fra Catalonia. En har selvsagt med et unikt konsept og lag å gjøre, eller som det står felt ned i opplegget til akademiet:

”Den raskeste spilleren er ikke den som dekker en distanse med minimal tid, men den som kan analysere, handle og løse i ønsket form de ulike utfordringene han finner gjennom en kamp.”
Således taler Barcelona til sine unge, og er tilsynelatende milevis foran mange andre lag på utviklingssida. Spørsmålet blir da hvordan de gamle har vintra. A-laget er dominerende, utvilsomt, men en skal ikke glemme at de i fjor ble utslått av mesterligaen av Inter Milan, de har også måttet gå av banen med tap mot Chelsea og Liverpool de siste årene.

Seirende forsvar

Anders Mortensholm leverte i fjor vår en bacheloroppgave om Barcelonas forsvarspill på Norges Idrettshøyskole (NIH). Den har tittelen ”Defending in a winning team”. Oppgaven tar for seg lagets forsvarsspill i kvartfinale, semifinale og finalen i 2008-09, som endte med en 2–0 seier i finalen mot Manchester United. Gjennom Mortenholms funn får vi et klart blide av hvor planlagt og organisert mesternes forsvarspill var, og fortsatt er.
Selv om oppgavens prosa ikke akkurat gjenspeiler Barcelonas spill, er funnene interessante, og som alltid er djevelen i detaljene. Kjernen i presspillet til Barça ligger i at laget i snitt har 7,93 spillere bak ballen til enhver tid. De mister sjelden ballen andre steder enn på den siste tredjedelen på motstanderens side, og da har de et stort fokus på rask gjenvinning. Mortensholm eksemplifiserer det med Messi: ”Når Messi mister ballen, er Iniesta eller Keita med en gang klar til å vinne ballen igjen”. Studiet viser at dette er effektivt, hele 70 prosent av gangene vinner de igjen ballen med en gang. De gangene den hurtige gjenvinningen mislykkes, faller Barcelona av med hele laget og forsvarer seg med et rendyrket lavt press. Unntaket var under finalen mot Manchester United etter at laget hadde tatt føringen 1–0, da Barcelona falt med hele laget langt oftere.

Den effektive ballgjenvinningen, sammen med lagets nesten umenneskelige evne til å holde på ballen når de først har den i laget, er den defensive plattformen Barcelonas offensive festfotball hviler på. Som Johan Cruyff sa: ”Har vi ballen, kan de ikke score”. Selv om laget bare slapp inn to mål i de fem kampene, peker Mortensholm på en mulig svakhet i at laget gir bort mye rom foran egen 16-meter. Også her har man en klar plan. Angriper motstanderen gjennom midten, støter som regel en av midtstopperene opp for å gi tid til resten av forsvaret og midtbanen til å falle ned. Noen ganger rygger man og venter at en av midtbanespillerne skal forstyrre motstanders ballfører.

Det mest interessante derimot, er at man som regel lar motstanderen få legge inn foran mål. En av backene vil legge et moderat press på ballfører, mens de tre andre forsvarerne vil ta opp sine posisjoner rundt mål. En går i sonen ved første stolpe, en rundt straffemerket og en i rommet foran bakre stolpe. Midtbanen er ikke direkte involvert, men observerer situasjonen fra området rett utenfor boksen. Samtidig legger man også stor vekt på blokkering av alle skudd som kommer imot. Den eneste som ikke ble blokkert var Chelseas Michael Essien, som scoret målet i 1–1 kampen på Stamford Bridge i 2009.

Også på dødballer finner man et lignende mønster. Hjørnespark forsvares med to til tre spillere som ligger offensivt. Forsvaret settes med en på første, en på andre, to til tre rundt straffemerket og ytterligere en til to rundt 16-meteren. På frispark stiller man med en mann som forstyrrer ballslåer, mens man har fire til fem mann i mur.

Om laget ligger under, har man bare lavt press de siste 30 minuttene av kampen. Det skyldes at laget har ekstremt mye ballbesittelse om de jager utligning. Det er ingen tvil om at Barcelonas kompliserte, vågale og avanserte forsvarsspill fungerer. En kan selvsagt ta høyde for at med det mannskapet laget besitter, er det lett å gjøre det, men ser man nærmere på de faktiske tall er resultatet imponerende. Laget har ifølge Mortensholms analyser en ballgjenvinningsprosent på 69 i presspill, og har til en hver tid altså nesten 8 mann bak ballen.

Men statistikk og videoanalyser er en ting, for å få litt mer kjøtt på beina ringte vi forfatteren av oppgaven og bad han reflektere litt rundt funnene. Mortensholm er i dag aktiv på trenersiden i Oslo, og satser på en trenerkarrière. Oppgaven hans er godt leselig, men prosaen er ikke beregnet på allmuen, så vi tok telefonen fatt og fikk Mortensholm til å utdype oppgaven sin litt. Det fascinerende er at han tror laget kanskje kan bli enda bedre.

Anders, hvorfor skrev du denne oppgaven?
– Det var en del av trenerutdanningen min, og siden jeg har som mål å bli en best mulig trener, ville jeg gjerne se nærmere på hvordan verdens beste spillere organiserer seg i forsvar.

Du har valgt å bruke fem mesterligakamper. Hvorfor bruker du ikke kamper fra La Liga, og mener du at fem kamper er nok variabler til en slik oppgave?
– Det er absolutt nok variabler for en slik oppgave, det var også tilbakemeldingen jeg fikk. Når det gjelder nasjonal serie og Mesterliga, så blir det selvsagt litt forskjellig. I sistnevnte er det vinn eller forsvinn og en annen mentalitet. I La Liga spiller man en mer lik stil, mens man i Mesterligaen møter lag fra andre land med andre stiler. Jeg kunne kanskje fått et enda mer definitivt bilde om jeg hadde brukt La Liga.

Du skriver i oppgaven om utfordringer med å analysere TV-kamper, hva mener du med det?
– Om du ser en kamp med egne øyne er det lettere å få ting med seg, få overblikk og hele kampbildet. En fjernsynssending vil ha med seg andre elementer som innzooming på spillere. Zoom på noen situasjoner, filming av publikum og ting rundt. Man tar selvsagt et forbehold om at videoanalyse inneholder feilkilder. Det er ikke vanntett å forske på fotball som filmet på TV, men det er mer enn godt nok til å komme med konklusjoner. Dessuten ser en kampen på en annen måte når man analyserer, enn når man ligger hjemme på sofaen en kveld og ser kamp. Jeg føler jeg har fått fram et representativt bilde av Barcelonas forsvarspill gjennom analysen.

For å ta to ytterpunkter: Hva er forskjellen på forsvarsspillet til Barcelona og det som Drillo benytter?
– Drillo forsvarer i etablert forsvar, mens Barcelona begynner forsvaret med en gang de mister ballen. Hos Drillo har en ofte løp foran ballfører, mens i Barça ligger man ofte bak ballfører slik at han kan drible litt. Mister ballfører ballen, er man umiddelbart klar til å vinne ballen igjen. Det er kort sagt to ulike tilnærminger.

Vi har alle 5-0-seieren over Real friskt i minne. Det var en kamp som mange har fremhevet som noe av det beste de har sett. Er Barcelona et lag som har nådd en topp og ikke kan bli bedre, eller er det fremdeles muligheter for fotballen å ta nok et steg fremover?
– Det er ikke tilfeldig at de spiller slik, de har mannskap til det, de har mange års erfaring gjennom akademiet til å spille på den måten. På ”Årets lag” er seks spillere fra Barça, og det sier litt. De har en spillestil som er overlegen, men jeg spør om man kunne vært enda bedre om man for eksempel hatt vært enda mer gjennombruddshissig? Man kunne kanskje scoret flere mål da, og det ville vært interessant å sett om de to kombinasjonene av stil hadde fungert i praksis.

Var det noe som overrasket deg under arbeidet?
– Ja, jeg hadde trodd at noen ting skulle være litt mer tilfeldige, men da jeg så på kampene fant jeg ut at det er mye mer organisert enn det jeg trodde til å begynne med, det er lite som er tilfeldig. Det er en tydelig plan på hvordan man skal angripe i balanse, avslutter Anders Mortensholm.

Noe av grunnen til at George Orwells ”Hyllest til Catalonia” fremdeles er populær og verd å lese, er at boka prøvde å fortelle den hele og utilslørte sannhet. I samtiden fikk Orwell mye kritikk for dette, men ettertiden har også gitt ham rett. For forfatteren av denne artikkelen er det bare å fastslå at jeg aldri har satt mine ben verken i Catalonia, Barcelona eller Spania. I skrivende øyeblikk sitter jeg og ser ut på en grå Nordsjø på en dag med skiftende skydekke og snø i horisonten. Veien herfra til Camp Nou er lang, men ikke avskrekkende lang. Barcelona skal snart ut mot Arsenal, eller lille-Barcelona i Mesterligaen. Selv om det mer og mer virker som et kunstverk, vil det være feil å si at utformingen av Barça er fullbragt. I byen Barcelona flikker og jobber man fremdeles på Gaudís Sagrada Familia, som har vært under oppføring siden 1882, 17 år før fotballklubben ble stiftet. Mens jeg ser utover havet nok en gang, slår det meg at kanskje dette er meningen. Blir det ene mesterverket ferdig, gjør det andre det også. Og når noe er ferdig, begynner stagnering og vedlikehold, derfor må man nyte Barcelona nå mens man kan – det er kunst på høyt nivå.

Tekst Asgeir Ueland
Illustrasjon Christopher Wirching