Totalfotballens historie

Det hendte en kjølig sommermåned i Vest-Tyskland i 1974. Republikken skulle avholde det tiende verdensmesterskapet i fotball i et land revet i stykker av krig og en velmenende politisk whiplash. Ennå i et komplisert og utilgjengelig naboskap med sin østre fløy, et slags nødvendighetsekteskap tydelig preget av intens politisk retorikk og et vaklende trusselbilde. En levende, pustende metafor på verdenspolitikkens steile fronter. Høyre mot venstre. Blått mot rødt. Kapitalisme mot kommunisme. Bror mot bror. Søster mot søster. Det var spennende og uforutsigbare tider i republikken Vest-Tyskland. I denne sommermåneden og i dette politiske klimaet skulle altså verdens største sportslige begivenhet finne sted. Tre uker, 16 nasjoner, ni stadioner og en usikker verdenssituasjon var rammeverket for mesterskapet som hadde Argentina, Brasil og Italia som forhåndsfavoritter. Men det var allikevel noe helt annet som skulle stjele oppmerksomheten. Hele den fotballreligiøse delen av verden skulle få presentert en ny type fotballfilosofi. En tilsynelatende rotete teknikk som krevde en enorm teknisk arbeidskapasitet hos hver enkelt spiller. Verden fikk oppleve nederlendernes totalfotball. Vel, Europa hadde allerede fått en forsmak. Ajax fra Amsterdam hadde allerede spilt med systemet under filosofiens far, Rinus Michels, en stund. Men la oss komme tilbake til det senere. Det nederlandske landslaget gled altså mjukt gjennom turneringen til beundring fra alle verdens hjørner. Et taktisk stimorolpust i fotballen skulle vise seg å fungere sømløst i et stort mesterskap. ”Oranje” parkerte Uruguay, Bulgaria, Argentina, Øst-Tyskland og Brasil for så å finne seg selv i finalen. Et perplekst verdenspublikum var over seg av begeistring for denne nye tilnærmingen til fotball. I finalen mot vertsnasjonen var det ikke de skyggeleggende kjempene på hver side, Johan Cruyff og Franz Beckenbauer, som var hovedpersonene. Det var totalfotballen mot disiplinfotballen. Totalfotballen tapte ufortjent 2-1, men satte likevel et tydelig preg på den moderne fotballforståelsen. Under verdensmesterskapet i 1998 uttalte den da pensjonerte Cruyff at selv om hans lag tapte VM-finalen i 1974, spilte laget en type fotball som verden fortsatt snakker om. Det var absolutt det viktigste. Å spille kynisk, defensiv fotball på linje med Italia, Spania, Argentina og Belgia blir nemlig uglesett av nederlendere. Engelsk og tysk spillestil blir ikke sett verdig nok til å kommenteres. Da jugoslaven Tomaslav Ivic vant serien med Ajax i 1977, fikk han sparken dagen etter triumfen. Forbrytelsen? Han hadde innført defensiv fotball i klubben. Noen mener den nederlandske folkesjelen er såpass sympatisk og real at den overføres i fotballfilosofien. Den portugisiske spissen Dani spilte i Ajax på 90-tallet, men fikk aldri helt taket på hjemmepublikum. ”Hjemme i Portugal er vi helter når vi fikser straffe, her i Holland er det ikke godtatt i hele tatt. Det blir sett på destruktivt og du blir pepet ut av dine egne fans.”

En filosofi blir til
Historien forteller oss at grunnlaget for filosofien ligger hos briten Jack Reynolds som var trener for Ajax av og på fra 1915 til 1947. Forannevnte Michels spilte for Ajax under engelskmannen og videreutviklet taktikken da han ble betrodd sjefsjobben i klubben. La oss si at filosofien ble født i Amsterdam en gang på 60-tallet, det er nøye nok. Vel, uansett. Reglene for totalfotball var enkle, men krevende: 1) Alle spillere skal kunne spille alle posisjonene på banen og 2) alle spillerne skal hele tiden være i angrep eller i forsvar. I praksis betyr det at alle lagets spillere skal kunne overta alle de andres roller til enhver tid. Når en spiller manøvrerer seg ut av sin posisjon på banen blir tomrommet straks fylt av en annen. Hvis alle slavisk følger denne kongstanken vil den flytende spillestilen opprettholde lagets forhåndsbestemte struktur og form. I løpet av en kamp kan enhver spiller utfylle alle spillets roller. Filosofiens bestefar, Jack Reynolds, ga sjelden intervjuer, men under ett i 1946 proklamerte han “For meg er og blir angrep det beste forsvar”.

Den leveregelen ble også adoptert av Michels og Cruyff, som var trenerens stjernespiller i Ajax. Kombinasjonen av alt dette kan høres ut som et taktisk ugjennomførbart mareritt for mange, men det viste seg å produsere en blanding av vakker og underholdende fotball for målrettede nederlendere. Plutselige og forvirrende innslag og taktskifter forstyrret motspillerne og blendet publikum.

The Age of Cruyff
Trøye nummer 14 blir ikke lenger tatt i bruk av klubben Ajax. I 2007 ble nummeret pensjonert av respekt for kjempen som brukte den i sin karriere der. Klubbens evige forbilde, Mr. Johan Cruyff. Tilsynelatende ikke kun på grunn av spillerens meritter på banen. Fotballen har også hatt en dypere sosial påvirkningskraft i Nederland. Frem til begynnelsen av 60-tallet hadde landet vært utviklingsmessig bakpå i forhold til sine europeiske naboer. Ifølge kommentatoren i politikk og kultur i NRC Handelsblad, Hubert Smeets, var landet “mest baklengs i Europa”. Spesielt i forhold til kvinners deltakelse i arbeidsstokken. Så opplevde Nederland en kulturell, politisk og sosial revolusjon med Johan Cruyff som gallionsfigur. Ikke ulikt Norges landsfader Einar Gerhardsens sosiale påvirkning på en hel nasjon. Cruyff ble hovedrepresentanten for det som skulle bli en av de mest progressive landene i Europa.

En ære sjelden tildelt en idrettsutøver. Det var også Cruyff som får mesteparten av æren for å løfte Ajax ut av søla på 60-tallet. Klubben, som endte på trettende plass i 1964, skulle få oppleve seier i åtte av ni nasjonale serier i den tiden Cruyff spilte på laget. Den britiske forfatteren David Winner har skrevet boken ”Brilliant Orange” som omhandler den nederlandske fotballarven og spesielt totalfotball. Winner beskriver den spjælete 17-år gamle Cruyff på Ajax som en mesterdirigent på banen. Tenåringen justerte ofte sine eldre medspillere på detaljnivå. “To meter til venstre!” eller “en halv meter bakover!” var ikke uvanlige ordrer. “Når du ser en spiller sprinte, er det fordi han starta for sent” er en av guttens mange fotballtekniske gullkorn. Og laget fulgte guttens råd fordi han alltid hadde rett.

Denne møysommelige orkestreringen skulle bli en leveregel for Cruyff. Spesielt i arbeidet med å stable sammen det som skulle vise seg å bli verdens kanskje største klubb gjennom tidene. For i 1971 pakket Rinus Michels bagasjen og flyttet til Barcelona for å lede spansk klubbfotballs flaggskip. La oss også komme tilbake til det litt senere. Først skal vi undersøke noen predisponerte sosiogeografiske rammevilkår for nederlandsk fotball.

Jag trivs best i tränga landskap
Der Kongeriket Norge har en befolkningstetthet på 12.5 mennesker per kvadratkilometer, bor nederlenderne noe trangere med 396 på samme plassen. Det er altså ikke langt til naboen i det flate landet. David Winner argumenterer for nettopp plassbruk i den forannevnte boken og summerer slik: “En fotballbane ble sett på som et abstrakt område som kunne endres i størrelse av laget som spilte på den. Et totalfotball-lag vil alltid forsøke å gjøre spilleplassen så vid og stor som mulig ved ballbesittelse. Når motstanderen har ballen er det derimot lagets oppgave å ødelegge spillerommet for fienden. “

Men hvorfor nevne folketetthet og nasjonale geografiske begrensninger i denne sammenhengen? Folketettheten i England er eksempelvis like høy. Hvorfor ble det nettopp nederlenderene som begynte å tenke abstrakt rundt den tildelte plassen en fotballbane innehar? Hvor kommer innovasjonen, kreativiteten og utafor-boksen-tankegangen rundt rom fra? Winner argumenterer i sin bok at befolkningen i landet alltid har måttet tenke kreativt i forhold til plass. Det merkelige landskapet i landet har også tvunget befolkningen til å bli nevrotisk sparsommelige i forhold til plassbruk. Det er et av de tettest befolkede landene i verden, og åpent rom er et luksusgode. Landet er altså avhengig av at bruken av plass er edruelig. Noe som også
gjenspeiles i mange av landets egenartede måter å gjøre ting på. Eksempelvis arkitekturen. Det er, mange steder uvanlig å putte heiser i bygg fordi det tar for mye plass. Nederlandsk arkitektur har i hele tatt en lang historie med bekjempelse av plass.

Ifølge Winner har denne filosofien rundt sparsommelighet blitt overført til fotballtaktikk. En viktig del av totalfotball er å ikke bruke for mye rom per spiller. Lag som spiller under denne fanen beveger seg derfor mindre enn andre lag. Dette gjør dem igjen i stand til å avslutte en kamp med bedre forutsetninger enn andre som har løpt frem og tilbake til sin faste posisjon hele tiden. I den samme boken forklarer Ruud Krol, en Ajax spiller fra 70-tallet, det slik: “Vi snakket alltid om plass som på en praktisk måte. Når vi forsvarte oss, var avstanden mellom oss kort, når vi angrep ble vi spredt ut og brukte vingene. Systemet var også en løsning på et fysiologisk problem”. Krol fortsetter. “Hvordan kan du spille i 90 minutter og fortsatt ha krefter igjen? Det er ikke bra om jeg, venstrekanten, løper 70 meter oppover vingen for så å løpe den samme distansen tilbake til min startposisjon. Så hvis venstre midtbane tar min plass og venstre ving tar midtbaneplassen korter det distansen kraftig. Hvis du løper 10 ganger 70 meter i løpet av en kamp blir det 1400 meter. Hvis du klarer å forkorte det til 1000 meter er du 400 meter freshere. Det var filosofien vi brukte om rom”.

Invasjonen av Catalonia
Tilbake til protagonistene i historien. Et par år etter Michels inntreden hentet Barcelona også Johan Cruyff. De to var endelig forent igjen, og totalfotballen kunne blomstre også i Catalonia. Ved ankomst ble Cruyff øyeblikkelig omdøpt ”El Salvador” av lokalbefolkningen. Ikke oppkalt etter landet i Sør-Amerika, men Guds sønn. Makkerparet representerte en gylden periode som det fortsatt snakkes om i den spanske byen. I 1974 ble Cruyff, blant annet, gitt æren for å hente La Liga-tittelen til Barcelona for første gang siden 1960. Det hjalp også på populariteten at han først takket nei til et tilbud fra Real Madrid på bakgrunn av den politiske tilknytningen til diktator Franco. Den dag i dag spiller både Ajax og Barcelona avleggere av totalfotballen. Andre brukere av taktikken er Dynamo Kiev, Brasils landslag og Rosenborg under Nils Arne Eggen. Selv om sistenevnte mener ”alle” spiller totalfotball nå om dagen. Etter tiden i Barcelona gikk Michels til det nederlandske landslaget med totalfotballen i bagasjen, og opplevde sin formtopp i det famøse verdensmesterskapet i 1974. Laget bestod nesten utelukkende av spillere fra Ajax og Feyenoord. Og selvfølgelig Johan Cruyff. Mesterskapet i Vest-Tyskland ble for mange selve storhetsdefinisjonen på filosofien. Også for Rosenborgs grand old man, Nils Arne Eggen.

Nils Arne, hva husker du best fra verdensmesterskapet i 1974?
– Jeg husker spesielt godt finalen. Du vet, da var jo Nederland på sitt beste og Vest-Tyskland på sitt beste. Den finalen var stor underholdning. Åpningstrekket til Cruyff og tidlig straffe og greier. Det var jo også en kamp med typisk totalfotball hvor begge lagene spilte den.

Eggen er sannsynligvis landets fremste ambassadør for totalfotball. Trenerens velde i Rosenborg er fortsatt representativ for den beste totalfotballen i Norge, og mye av grunnen til lagets internasjonale suksess. Som kjent er både Milan, Real Madrid og Borussia Dortmund blitt nødt til å knele for trønderne. Sjefen hever velfortjente pensjonssjekker i Spania om dagen, men finner allikevel tid til å gruble litt over dagens tema.

Hvilke totalfotballelementer brukte du i RBK?
– Alle bruker jo totalfotball til en grad nå om dagen. Det starta i Nederland med Michels som grunnlegger. Idéen er å angripe med hele laget og forsvare seg med hele laget. Men det viktigste er at du angriper med hele laget. Sidebackene, backene og sentralspillerne angriper. Det vi kaller hele aksen er med i avslutningsfasen. Bent Skammelsrud var, for eksempel, en midtbanestopper som var med i oppbyggingsfasen til angrep da jeg var trener i Rosenborg. Jeg adopterte elementer fra nederlansk totalfotball og lagde mitt eget system.

Hva fikk deg til å adoptere systemet i hele tatt?
– Det er klart man ser på hva som er effektivt. Jeg var så heldig å få reise på studieturer til Nederland i 1972, 73 og 74. Det var veldig lærerikt. Der fikk jeg se Feyenoord og Cruyff og den type spill som krever mye iboende dyktighet hos spillerne. Du veit, den typen fotball hvor du har ballen mest sjøl. Da er det sånn at du har mest krefter å bruke når du har ball, istedenfor å bruke femti prosent av kampen på å få tak i ballen. Det er sagt at Rosenborg scorer det siste kvarteret i år. Det er fordi de bruker mindre krefter på å få tak i ballen.

Hvordan sammenfaller totalfotball og Godfot-teori?
– De er veldig like. Godfoten er jo en samhandlingsteori som går ut nettopp på det totalfotball krever. Alle skal spille i roller de trives i. Laget henger sammen 100 prosent. Spillerne får brukt sine godføtter.

Er det en filosofi flere tippeligalag ville hatt godt av. Eller er det for fysisk  og teknisk krevende?
– Nei, det er ikke det. Jeg er uenig i at det er for fysisk krevende, men teknisk vanskelig er det. Det er en myte at det er så hardt. Du har hengt deg opp i den gamle skolen av totalfotball. Det er jo sånn at gode fotballspillere i dag behersker alle aspekter ved spillet. De deltar i alle spillets faser. Det er lenge siden det ble en allmenn stil. Man prøver jo å få til sånne spillere selv om de også trenger spisskompetanse. De spiller i roller som de behersker best mulig, men rollene inneholder flere elementer nå enn før. Alle lag i dag spiller en form for totalfotball. Angripende med både backer og midtbane.

En av ”reglene” er at det er bedre å vinne 5-4 enn 1-0. Hvor viktig er det for et lag å spille underholdende fotball og skape entusiasme rundt hele organisasjonen?
– Det er viktig for hele fotballen, ikke sant. Det er viktig å vinne i fotball, men dess mer du vinner, dess viktigere blir måten du vinner på. Folk vil ha noe nytt. Og elementer som gjør at du blir underholdt. Publikum på Lerkendal ble etter hvert svært kravstore på akkurat det.

Og du håpet vel på de orange i den famøse finalen i 1974?
– Når jeg ser på andre lag er jeg nøytral. Utenlandske lag var konkurrenter for meg.

En filosofi blir voksen
Vår helt Cruyff fikk senere på 80- og 90-tallet også trene både Ajax og Barcelona på samme måte og rekkefølge som sin læremester Michels, og videreførte dermed totalfotballen til nye generasjoner. Han trente laget fra 1988 til 96. I det tidsrommet vant katalanerne 11 betydningsfulle titler, deriblant La Liga fire ganger. Ingen har hatt jobben like lenge og ingen har vunnet like mange titler som Cruyff i klubben, hans legende der er uten sidestykke. Under et intervju for UEFA Magazine tidligere i år kunne Barcelonas nåværende midtbanegigant Xavi fortelle av han anser seg selv som en elev av Cruyff selv om han ikke spilte på laget under legenden. Nå er den tidligere midtbanespilleren under Cruyff, Pep Guardiola, manager for laget. Pep har som kjent videreført arven med pen, angripende fotball, resultatene de siste årene snakker for seg selv.

Forfatteren av boka ”Brilliant Orange”, David Winner er sannsynligvis en av de aller største autoritetene på området. Boken fra 2000 er en grublende og nøysom forklaring på fenomenet totalfotball og hvordan filosofien ble til. Både i forhold til Michels og Cruyffs evner og personligheter, men også nederlandsk ånd og geografi. Den beskriver også historiske opp- og nedturer for filosofien og lag som har tatt den i bruk. Naturlig nok valgte vi å høre med han om hvilken påvirkning totalfotball og Cruyff har hatt på moderne fotballforståelse. Men først hvordan en gutt fra London falt for det utenlandske laget Ajax på 70-tallet.

Hvordan ble egentlig en engelsk guttunge frelst av nederlandsk fotball?
– Det var egentlig som dagens unge ser lag på TV som de liker. Jeg elsket selvfølgelig den engelske ligaen, men noe traff meg med Ajax. Det virket bare så smart. Jeg hørte om Ajax og Johan Cruyff av en kompis allerede i 1971, han fortalte om en glamorøs og eksotisk måte å spille fotball på. Året etter så jeg det selv på TV, det var ikke spesielt vanskelig å forelske seg i dem. Det var tydelig at det laget hadde noe magisk over seg, og at andre begynte å kopiere dem. Nå spiller mitt elskede Arsenal den peneste formen for totalfotball ved siden av Barcelona. Det er arven etter Cruyff.

Ja, hvor viktig er egentlig Cruyffs arv i dag?
– Det er morsomt, da jeg skrev boken ”Brilliant Orange” brukte jeg ofte stavekontroll. Den prøvde alltid å overtale meg til at ordet Cruyff egentlig skulle være Christ. Johan Christ. Han var ingen stor poet, men snakket på en rar måte. En veldig logisk og teknisk fyr. Det er perioder i Nederland hvor han er populær og upopulær for sine uttalelser, han er egentlig ikke en spesielt likandes fyr. Men jeg så et intervju med Barcelonas trener Pep Guardiola, som sa det veldig fint. Han mente at det var, i overført betydning, Cruyff som malte taket i klubbens katedral. Og at klubben bare restaurerer det en gang iblant. Barcelona spilte dessuten veldig stygg fotball før de to nederlenderne flyttet ned dit. Thierry Henry har nummer fjorten på ryggen nå av respekt for Cruyff. Arsène Wenger sa det forresten også fint en gang når han ble spurt om Arsenal spiller totalfotball. Han svarte noe sånt som ”Ja, men ikke helt. For å spille absolutt totalfotball må du ha Cruyff på banen og det har vi jo ikke.”. Nå er det jo Messi som forvalter Cruyffs rolle i Barcelona og han er en av de få i verden som har gode nok evner til det. Og det er også et godt eksempel, se bare på hvor stygg fotball det argentinske landslaget spiller nå. Messi får ingen tildelt rolle og blir bare løpende rundt uten å egentlig gjøre noe. Det er en trist, pregløs periode for argentinsk fotball.

Enig. Hva med evolusjonstrekkene til totalfotball. Hvordan opplever du de?
– Det er mye raskere nå, men den generelle ideen har ikke forandra seg mye. Barcelona viste jo i fjor hvor fint det fungerer. Dennis Bergkamp, som også har spilt i Ajax, sa en gang at Arsenals altvinnende sesong i 2004 var det nærmeste han kom perfekt totalfotball. Så totalfotballen utvikler seg hele tiden og element fra den blir brukt på forskjellige måter. Når det er sagt tror jeg ikke så mange har spillere som Cruyff som har evnen til å mikroadministrere spillere live på banen.

Rosenborgs Nils Arne Eggen mener at ”alle” spiller totalfotball om dagen
– Absolutt. Noen mer enn andre. Backer som overlapper hverandre, pressing fra midtbanen og alt det der. Men det er enorme forskjeller på hvordan Manchester United, Liverpool, Barcelona og Arsenal gjør det. De har absolutt kopiert filosofien, men bruker den på sine egne måter. Det er for øvrig mange som har prøvd stilen, men feilet. Men de som blir ved, får uttelling av det. Hele organisasjonen Barcelona FC, fra ungdomslaget og oppover, er dedikert til totalfotball. Det gir uttelling.

Tekst Magnus A. Bettum