Den Tyske oppstandelsen

Tekst Frode da Costa-Lia
Foto Sebastian Ludvigsen

Taxisjåfører har alltid rett:
– Aah, Moa, he is like Özil. He is the new Germany. Do you understand what I mean?
Jeg forstår selvsagt godt hva taxisjåføren i Hannover prøver å fortelle.
Mye har forandret seg siden mitt første møte med Tyskland på slutten av åttitallet. På en klassetur til Berlin var den vanligste vitsen til byens taxisjåfører følgende.
– Do you know what is the third biggest city in Turkey?
– Øøhh, no?
– Berlin.
Jeg lo godt og lenge, til klassekameraten min, Jostein, gutten med The Smiths på Walkmanen og SV-button på jakken, repliserte tørt.
– That is not funny.
Mye har utviklet seg i tysk fotball også. Fra maskinfotball og Toni Schumacher til finfotball og Mesut Özil. Bundesliga er ikke hva det en gang var, skal vi tro gutten fra Refstad i Oslo, Mohammed Abdellaoue, eller Moa som han blir kalt.

Kjetil Rekdal slo ifølge ryktene en tunnel på Stefan Effenberg og lo etterpå på første treningen med Borussia Mönchengladbach. Kort tid senere ble Kjetil taklet så hardt av Stefan at han ikke kunne spille fotball på flere måneder. Gir det riktig bilde av Bundesliga synes du?
– Jeg har også hørt den historien, men den tilhører en annen tid. Ting utvikler og forandrer seg, selv om det fortsatt er hardt. Du må vise deg frem og prestere. I et sånt miljø tenker du mer på deg selv. Man skal klare det, man skal lykkes. Man stenger alt annet ute. I Norge er vi kanskje litt snillere med hverandre.

Her er muligens kjernen til hvorfor Moa har blitt den spilleren han er. Ved siden av å være en god fotballspiller, har han en psyke og et fokus som er eksepsjonelt. Ikke på en brautende måte. Stjele overskrifter er ikke hans greie. Kunsten å motta en ball og putte den i mål med iskald presisjon. I all sin enkelhet. Han har likevel ikke alltid vært like ambisiøs.

Da du var juniorspiller for Skeid ville du heller spille med vennene dine på andrelaget enn med de beste på førstelaget?
– Det er sant det. Men i tillegg til at alle vennene mine spilte der, hadde vi også en veldig god trener. På den tiden hadde førstelaget nesten førti spillere. Det var gutter fra hele Oslo og litt til. De skulle bli det beste juniorlaget og satse ordentlig. Tenkte det heller var bedre å kunne spille fast på andrelaget, det har jo fungert greit.

Så det var ikke manglende ambisjoner?
– Jo, kanskje. Jeg ville spille fotball og ha det gøy. Eller, alle vil jo spille for førstelaget. Men for meg var det bare naturlig å spille der gutta var.

Når kom ambisjonene om å bli en toppspiller?
– De kom vel egentlig ganske tidlig. I 17-årsalderen forsto jeg at jeg måtte ta et valg. Det var jo mye annet gøy i den alderen, men jeg forstod at man måtte ofre noe. Det var dette jeg ville holde på med.

Du hoppet fra norsk andredivisjon til Tippeligaen, så videre til Bundesliga. Hva har vært det største spranget?
– Det var veldig stort å signere for Vålerenga. Det betydde mye for meg. Men å komme til Bundesliga, en av verdens aller beste ligaer, er det største spranget.

The AWD-Arena.

Størst i verden
Vi sitter på tribunen til The AWD-Arena. Hannover 96 skal spille lokalderby mot Hamburger Sportsverein. Det er fullt hus. 50.000 tilskuere og alle synger. Ruud van Nistelrooy er førstemann ut på gressmatta for oppvarming. Jeg spør Hannover 96 sin klubbpresident Martin Kind om det alltid er så mange mennesker på kamp?
– Alltid! I hver kamp. Du vet jo at Bundesliga er mye større enn Premier League målt i tilskuertall.

Han har helt rett. Bundesliga har det høyeste tilskuersnittet i hele verden. Fotballkresne engelskmenn på kamp i Tyskland er også blitt et økende fenomen.

Det var endel norske trenere som mente du gikk til en bakgårdsklubb. Hva synes du om det?
– De må få mene hva de vil. De vet muligens ikke så mye om nivået eller hvor stort det er her. De kan jo komme ned og se en kamp. 50.000 på tribunene, verdensstjerner og topplag hver uke. Jeg syntes ikke det vitner mye om en bakgårdsklubb.

Er Bundesliga undervurdert i Norge?
– Det er ikke så mye pressedekning av ligaen hjemme. Det går jo mest i Premier League.

Hvor rangerer du Bundesliga i forhold til de andre ligaene?
– Premier League og La Liga holder et eget nivå. Her er det jevnt med Serie A og Ligue 1. Men Serie A synes jeg rett og slett er litt kjedelig. Ikke min greie.

Heller sjel enn sjeik og sjekk
En av årsakene til at Bundesliga og tysk fotball er på vei oppover kan blant annet tilskrives det som kalles ”the 50 plus one rule”. Eller som representanten for Bundesliga forklarte det:
– It means that the original club must always retain 50 percent plus one vote of a Bundesliga holding company. In this way, the clubs want to prevent investors from taking the reins of a professional team. A club with its tradition, its members and its culture shall not become the plaything of soulless billionaires or hedge funds, the rule dictates.

Sterke ord. Men de tyske klubbene har litt bedre kontroll på finansene enn deres konkurrenter i England, Italia og Spania. Selv om det er noen økonomisk råtne epler der også.

Mindre penger å bruke på kjøp, betyr ofte mer satsing på talentutvikling. I VM i Sør-Afrika var det kun Ghana og Nord-Korea som hadde en yngre tropp enn Tyskland. Martin Kind har nå foreslått for det tyske fotballtinget å avskaffe denne ordningen, slik at de kan hente flere penger til Hannover 96. Men han møter massiv motstand, og forslaget ser ikke ut til å bli tatt til følge.

Etter kampen, i mixed zone, er stemningen høy. Unormalt høy etter en seier. Man skulle nesten tro Hannover 96-spillerne hadde vunnet serien.

Hvordan er stemningen i garderoben her i Tyskland. Mye ”ordnung muss sein”?
– Heldigvis spiller jeg på et veldig ungt lag og nesten alle snakker engelsk. Det å komme seg inn i gruppen gikk greit etter et par uker. Er også mye sammen med gutta etter treningene og finner på ting. Men det er jo veldig annerledes enn i Vålerenga hvor vi var en veldig sammensveiset gjeng. Men likevel overraskende godt samhold her i Hannover.

Hvem er det du er mest sammen med?
– Jeg er endel sammen med Sofian Chahed (tysker med tunisiske foreldre) og Mikael Forssell (finsk) (Forsell forlot Hannover 96 etter sessongen og er for tiden klubbløs).

Hvordan er treningene til Hannover?
– De driller det kollektive, de tenker veldig helhet. Vi gjorde det også i Vålerenga. Men der trente vi også mye mer individuelt og på roller. Her jobber vi med hele laget sammen i større grad. Alt skal fungere kollektivt. I VIF jobbet vi mer delt. Forsvarspillerne jobbet med sitt, oss spissene med vårt. Mye mer tilpasset.

Hvilke type trening foretrekker du. Hva får du mest igjen for?
– Som spiss foretrekker jeg treninger som er mer individuelt tilpasset. Men nå er jeg ganske flink til å stå igjen etter treninger og terpe med de andre spissene for å holde ting ved like. Så jeg savner kanskje litt treningene hjemme i Norge. Men det er ikke et stort problem så lenge jeg tar tak selv.

Hvem er med deg på egentreningene?
– Både jeg og Mikael liker å score mål. Hehe. Så vi er flinke til å pushe hverandre.

Hva med Konan Ya da?
– Hehe. Han er så god han, så han trenger ikke å stå igjen. Nei da, men han har vært litt skadet i det siste.

Martin Kind forteller at Moa, ved siden av Konan Ya, nå er lagets aller største stjerne.
– Han er mitt beste kjøp. Vi kunne ikke tro at vi skulle få ham så billig som vi gjorde. Du vet, vi har fulgt Moa tett i to år.

Klubbpresidenten forteller at du er lagets største stjerne. Hva synes du om det?
– Haha, sa han det. Det er jo utrolig hyggelig. Men vi har nok mange større stjerner enn meg. Vi har mange gode spillere.

Hvordan er forholdet ditt til treneren Mirko Slomka?
– Han er jeg utrolig godt fornøyd med. Veldig sympatisk, men knallhard. Han er åpen og lett å snakke med. Han er flink til å passe spillerne sine, at de har det bra utenfor banen også. Streng, men fair.

Slomka er mannen som tidligere trente FC Schalke 04. I 2007 tapte han ligagullet i siste serieomgang til VfB Stuttgart. Året etter trente han dem til bronse. Så det er ingen hvem som helst som trener Hannover 96.

Hvordan vil du beskrive spillestilen deres?
– Vi prøver å spille såkalt ”finfotball”. Vi har mange kjappe og tekniske spillere, så vi prøver å spille oss ut og gjennom med mye ballbesittelse. Men vi er også farlige på kontringer, og jobber mye med det.

Kan det sammenlignes med hva Martin Andresen gjør i Vålerenga?
– Ja. Vi gjør mye av det samme her. Mye ballbesittelse og holder ballen i laget, men når det er mulighet for brudd, kjører vi bare på. Pasninger på markert mann, bevegelse og hele den pakka. Det Martin fikk til i 2010-sesongen er noe av det morsomste jeg har vært med på. Jeg tror de kommer til å vinne i år.

Hvordan er det å gå fra den ballbesittende fotballen i Vålerenga og Hannover 96 til den mer direkte stilen på landslaget? Det virker som du foretrekker den ballbesittende stilen?
– Ja. Det legger jeg ikke skjul på. Men som spiss føler jeg det ikke er så stor forskjell. Det var jo flere kamper for Vålerenga hvor jeg nesten ikke var med i spillet. Men i begge stiler må man være tålmodig, så plutselig er du alene med keeperen. Det gjelder bare å sette de sjansene du får. Akkurat det samme som på landslaget. Rollen og tankegangen er den samme for meg.

Etter noen år her. Hva er neste steg i profflivet?
– Om noen år nærmer jeg meg jo tretti. Da passer det sikkert med litt mer sol og varme. Jeg sier Spania.