Jeg er Zlatan

Jeg er Zlatan
Av David Lagercrantz og Zlatan Ibrahimović
Oversatt av Sverre Knudsen
Font forlag

”Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!!”, heter Bob Hunds album fra 1998. Jeg kunne ikke la være å tenke på den tittelen mens jeg leste ”Jeg er Zlatan”. For her skal alt frem. Men det må også være slik, om vi skal forstå Zlatan.

For Zlatan er misforstått. Hans bråkjekke stil og oneliners er i virkeligheten overlevelsesstrategier og usikkerhet. Han har aldri passet inn, alltid vært på utsiden, vært merket av sin oppvekst. Som han sier det:

”Når jeg var tretten byttet jeg klubb til Malmö FF. På laget var det stort sett etniske svenske overklassebarn. Jeg følte jeg kom fra Mars. Ikke fordi foreldrene mine ikke hadde villa eller fulgte meg på kampene. Men jeg snakket annerledes. Jeg driblet. Jeg skjelte ut dommere og medspillere. Til slutt ble det ble satt i gang en underskriftskampanje av de andre foreldrene for å få meg vekk fra laget.”

Fortellerstemmen til Zlatan har et sterkt nærvær og gjør boka lettlest. Historiene er triste, morsomme og interessante – sjelden vare blant fotballbiografier. Ikke nok med det. I skandinavisk fotballbiografisammenheng er sekvensene som omhandler Zlatans oppvekst i Malmö-bydelen Rosengård intet mindre enn unike. Det var hit Frp dro på studietur for å undersøke svensk innvandringspolitikk. Et sveip gjennom avisene tegner et grimt bilde: Her bor mennesker som aldri helt har meldt seg inn i det svenske samfunnet. Det ser ikke ut som en ghetto, men i perioder har brannfolk og ambulanser nektet å gå inn i enkelte områder uten politieskorte. Ni av ti i bydelen er uten arbeid. I mange leiligheter bor det opp til ti mennesker på tre rom. Overdrivelser i media eller ei – akkurat sånn var det hjemme hos Zlatans kroatiske mor: overfylt.

Han fikk makaroni med ketsjup på fredag og juling på lørdag. Det var ikke av ondskap, men et utslag av slit og bekymringer: ”Hun slo oss med tresleiver, og det hendte at sleivene gikk i stykker, og da fikk jeg pelle meg avgårde og kjøpe en ny, som om det var min feil at hun hadde slått så hardt,” forteller Zlatan.

Slik ble han også den fotballspilleren vi kjenner i dag. For å få fred dro han ut og spilte fotball – når han ikke slang rundt og stjal sykler, vel å merke. Allerede da terpet han på alle fintene som senere ble hans varemerke. Som for eksempel Ormen. Hvis den gjøres vakkert blir ballen en orm som snor seg rundt føttene. Først yttersiden bak ballen, ta den kjapt til høyre, så plutselig vri den til venstre – og så ha det. Det var denne finten Liverpool-stopperen Stéphane Henchoz ble lurt av og Zlatan sa etterpå: ”Jeg gikk til venstre, det gjorde han også. Så gikk jeg til høyre, det gjorde han også. Så stakk jeg til venstre og da gikk han og kjøpte pølse”.

Etter en stund måtte Zlatan flytte til sin bosniske far, og ut fra boka virker disse årene mildt sagt formative. Balkankrigen tærte på faren, som til tider var svært alkoholisert. Noen ganger fantes det ikke annet en pils i kjøleskapet, og det brølte i guttens mage. Det verste han vet i dag er et tomt kjøleskap. Men samtidig forteller Zlatan rørende om hvor lykkelig han ble den gangen han så sin far stå bak et skogholt for å se sin sønn spille fotball for første gang som juniorspiller. I sum er dette likevel gode vekstforhold for autoritetsforakt, det må ha skapt en egenrådighet i ham og et enormt behov for å bli sett.
Disse oppvekstskildringen er de beste i boka. Man kan godt sammenligne den med Åsa Linderborgs selvbiografiske roman “Meg eier ingen”.

I 2001 ble Zlatan solgt fra Malmö FF til Ajax for 85 millioner svenske kroner, noe som var skandinavisk overgangsrekord. Sportsdirektør Hasse Borg i Malmö FF, som Zlatan da så på som sin mentor og en farsfigur, og som hadde fortalt at agenter var djevler, forhandlet også frem  spillerens personlige betingelser: ”Sjekk her. Dette har jeg ordnet til deg.” Det stod 160.000 svenske kroner på kontrakten. ”Er det bra?” spurte Zlatan. ”Det er fire ganger så mye som du tjener i dag. Det er klart det er bra, for faen”. Sannheten var at Zlatan hadde den dårligste avtalen av alle spillerne i klubben. Han forstod han hadde blitt lurt, og det ga vel enda mer næring til autoritetsforakten.

Som i Barcelona. I bokas beretning derfra, blir han som en tikkende bombe. Her har spillerne gått på akademi fra 11-12 års alderen i en beskyttet tilværelse, i et kollektiv. Hit kommer individualisten Zlatan, som alltid har klart seg selv: ”Verdens beste fotballspillere sto og bukket og jeg skjønte ingenting, men jeg prøvde virkelig å innordne meg.” Men Zlatan eksploderte – etter å ha blitt frosset ut av Barcelona-trener Pep Guardiola. Det var som om han skulle ha vært hjemme hos mor i Rosengård. ”Du har ikke baller. Mourinho får deg til å drite i buksene. Dra til helvete”. Det var som med overklassebarna i Malmö FF til på ny. Nok en gang var han gutten fra Mars.

”Du kan ta en kille från Rosengård, men man kan inte ta Rosengård från killen” sa Zlatan en gang. Det er en klisjé, men det er sant likevel. Slik er det kanskje enklere å forstå det uforståelige ved ham. Det som på overflaten bare virker som dårlig oppførsel er i virkeligheten en reaksjon på urettferdighet: Zlatan er til tider et beger som til tider bare renner over.

Av Frode da Costa-Lia