Josimar 1/2012

Da Spania slo Nederland i VM-finalen i Johannesburg, var de to motstanderne et produkt av én og samme mann. Det var en finale med Cruyff mot Cruyff. Denne kvelden i Johannesburg må Amsterdam-mannen som bor i Barcelona ha følt seg som en stolt far til tvillinger — selv om den nederlandske tvillingen viste destruktiv oppførsel. For finnes det noen som har hatt større innflytelse på fotballen de siste 40 årene enn Johan Cruyff? Da han flyttet fra Nederland til Camp Nou som manager i 1988, gjorde han noe som få Barcelona-managere hadde gjort før ham: Han begynte å se på de yngre lagene på treningsfeltet. Der så han en syltynn liten kar som slo pasning etter pasning, alle perfekte. ”Ta av den gutten i pausen”, sa han til ungdomstreneren. ”Hvorfor?”, repliserte han forundret. ”Fordi jeg vil ha ham i a-laget”, svarte Cruyff. Den spinkle karen sitt navn var Pep Guardiola. Journalist og forfatter Simon Kuper har sett på arven etter det nederlandske geniet.

Laziali kalte ham Il Varechiva (den blendahvite) og i Udinese ble han kalt Raggio de Sole (solstrålen). Paolo Maldini kaller ham bare onkel. Han spilte ni sesonger i italiensk serie, fikk over 200 kamper, scoret 50 mål og vant ligatittelen med AC Milan. ”Det var et eventyr, og knapt til å tro at jeg skulle få spille på et av verdens aller beste klubblag, sammen med spillere som Liedholm, Buffon, Maldini og Schiaffino, men her var jeg altså.” 81 år gamle Per Bredesen har, sammen med Josimars Øyvind Johannessen, sett tilbake på sitt eventyrlige proffliv i Italia. Mer enn 50 år etter at lysluggen avsluttet karrieren, er det fremdeles ingen nordmann som har vært i nærheten av Bredesens prestasjoner i Italia.

Av sir Alex Fergusons mange talenter er kanskje den aller største hans evne til å se mangler i sine beste lag, og nådeløst ta grep. Han har lykkes så lenge på toppnivå fordi han har evnen til å utvikle seg selv og laget, og fordi han konstant er på jakt etter små forbedringer, den lille detaljen, som gjør at Manchester United aldri skal fremstå som forutsigbare. Journalist og forfatter Jonathan Wilson har tatt en grundig gjennomgang av den taktiske utviklinga i Manchester United under Fergusons regime. Helt siden klubben ble slått ut av Real Madrid i Champions League i 2000, har skotten vært på jakt etter den optimale oppstillingen og formasjonen — og han leter fremdeles. Det store spørsmålet er om Ferguson fortsatt er en trendsetter eller om han desperat prøver å innhente et Barcelona-lag som har tatt fotballen inn i en ny dimensjon.

”Vi har ofra familietid, jobb og alt som heter fritid,” forteller supporterne i Nueva Chicago. Det er neppe store overdrivelsen, for her snakker vi ikke om et bygdelag med grusbane og samlingshus å vedlikeholde, stadionet som har blitt totalrenovert holder 28 000; de har bygget et basseng for ungene i bydelen og startet nye lag innen basket, rugby, volley og landhockey. Alt med egne fasiliteter, alt bygd av supporterne selv.
Nueva Chicago er ikke blant de mest kjente eller meritterte klubbene i Buenos Aires, men ifølge Josimars Johan Jensen har de kanskje verdens mest dedikerte supportere, som jobber natt og dag for at klubben igjen skal kunne kjempe mot de aller beste lagene i Argentina.

Når Høyesterett snart skal ta stilling til oppsigelsen av to Notodden-spillere, kan det snu opp-ned på fotball-Norge, skriver reporter Lars Johnsen. Vi kan stå overfor en hjemlig Bosman-dom. Avgjørelsen i Høyesterett, og hva som til slutt blir utfallet av Stabæk-oppsigelsene, vil kunne endre dagens system drastisk. Og ikke bare i fotball. I andre lagidretter, innen kunst, kultur og underholdning, brukes stort sett korttidskontrakter. Er de oppsigelige fra arbeidsgivers side, må samme rettighet gjelde for arbeidstakerne. Og da må kanskje idretten innføre de reglene som er i spill for vanlige arbeidstakere. Da kan ansatte si opp, mens arbeidsgiver må ha saklig grunn for å gjøre det. ”Det jeg lurer på er om fotballederne har tenkt dette igjennom. Er dette noe de virkelig vil?” spør NISO-leder Joachim Walltin.

Olympiastadion i Berlin har alt som skal til for å være et uhyre interessant idrettsanlegg: en symboltung arkitektur med tallrike høyteknologiske innretninger, en sentral posisjon i tysk og internasjonal idrett, og en komplisert historie spekket med politiske implikasjoner. Det siste gjør det til et stadion som aldri helt vil kunne fri seg fra sitt opphav, uansett hvor mange ganger det blir bygd om og endret på. Even Smith Wergeland er stipendiat ved Arkitekt – og designhøgskolen i Oslo med stadionarkitektur som spesialfelt.

Samme mann har også skrevet kronikken ”Rettvendt spiss på løp i bakrom” – om det norske fotballspråket: ”Botnen vart nådd då Egil Drillo Olsen sine utvalde gjekk på eit audmjukande tap borte mot Wales i årets siste treningskamp. «Trøsten må være at prestasjonen var bedre enn resultatet», sa landslagssjefen i velkjend stil etter kampen. Det er flott at det finst trøyst i mørke stunder og ein trenar må sjølvsagt framheva element som kan løfta laget etter eit nederlag. Det er likevel grunn til å dvela ved kommentaren til Drillo. Den representerer nemleg eit sentralt aspekt ved norsk fotball dei siste 10-15 åra, nemleg ein særeigen språkleg diskurs – eller språkleg kultur, om ein heller vil. ”

Les alt om disse sakene og mer til i Josimar 1/2012.

Bladet blir sendt til abonnentene fredag  27.01.2012

God lesning, og husk: Fotball er alt.

Josimar