Helt siden Manchester United ble slått ut av Real Madrid i Champions League i 2000, har sir Alex Ferguson vært på jakt etter den optimale oppstillingen og formasjonen. Han leter fremdeles.

Tekst Jonathan Wilson

Av sir Alex Fergusons mange talenter er kanskje den aller største hans evne til å se mangler i sine beste lag, og nådeløst ta grep.

Han har lykkes så lenge på toppnivå fordi han har evnen til å utvikle seg selv og laget, og fordi han konstant er på jakt etter små forbedringer, den lille detaljen, som gjør at Manchester United aldri skal fremstå som forutsigbare.

De mest sjokkerende forandringene skjedde i 2000. Manchester United hadde sikret seg en historisk trippel-triumf sesongen før (ligagull, FA-cupmestere og Champions League-pokalen), og de surfet på toppen av Premier League ti poeng foran nærmeste rival da de møtte Real Madrid i kvartfinalen i Champions League. Ikke siden Premier League ble oppfunnet har én kamp fått større taktiske konsekvenser for et lag.

Manchester United hadde klart 0-0 på Santiago Bernabeu, og de fleste forventet at hjemmelaget ville avgjøre til sin fordel i returoppgjøret. Real Madrid hadde en grusom sesong, og skulle til slutt havne på femteplass i La Liga. De hadde vært så langt nede som nummer 16 på tabellen da John Toshack fikk fyken i november og selv om Vicente Del Bosque hadde klart å rette opp skuta, var de fremdels et sårbart lag. Etter å ha lidd to forsmedelige nederlag mot Bayern München i gruppespillet (1-4, 2-4), kvalifiserte de seg på grunn av innbyrdes oppgjør mot Dynamo Kiev. Hadde målforskjellen vært avgjørende, så hadde Real Madrid vært ute.

Samme dag som det første oppgjøret, hadde den Madrid-baserte avisen Marca repetert ”Vi er ikke redd for Manchester” 14 ganger på forsiden.

Store favoritter
”Hvis lagånd, individuelle ferdigheter, taktiske egenskaper og formkurve er med på å avgjøre fotballkamper, er det ingen sjanse i havet for at Real Madrid kan slå ut Manchester United av Champions League”, skrev John Carlin i The Independent.

Det var mange som spådde at Manchester United var i ferd med å etablere seg som det første dynastiet i Champions League-æran (det skulle dog vise seg at turneringens struktur har hindret Real Madrid, Ajax og Bayern München og andre fra å klare og koble et dynasti-grep om turneringen; ikke før Barcelona de siste årene har én klubb vært klart dominant).

Manchester United-tilhengeren Richard Kurt skrev i Irish Examiner samme dag som det første oppgjøret mellom Real Madrid og Manchester United: ”Lever klubben i 1000 år til, vil menn se tilbake og si: Dette var den beste tiden. For i dette øyeblikket, er hele universet dekket av en rød, ugjennomtrengelig sky.”

Men Manchester United benyttet ikke muligheten. Real Madrid-spillerne var muligens nervøse før matchen, men Manchester United fremsto som tannløse. Backene Gary Neville og Dennis Irwin, vanligvis ansikter på aggressivitet, var sjelden på motstanderens banehalvdel, mens Real Madrids Michel Salgado og Roberto Carlos nærmest konstant var på offensive løp.

Begge lag benyttet en 4-4-1-1-formasjon, men det virket hele tiden som om hjemmelaget hadde en ekstra midtbanespiller. Et spørsmål som aldri helt er blitt besvart er om det var Ferguson eller laget som rotet det til.

”Mange Manchester United-supportere mente 0-0 var et godt resultat, men jeg var skuffet og bekymret”, skriver Ferguson i sin selvbiografi.

”Kanskje tenkte jeg litt som bonden som kan spå været på ren intuisjon, at han kan kjenne det på kroppen nær uværet er rett rundt hjørnet. Jeg hadde en lignende følelse i kroppen.”

Den største bekymringen var kanskje ikke uavgjortresultatet, men måten det hadde skjedd: Manchester United hadde vist seg sårbare og det var ingen grunn til at Real Madrid skulle frykte dem.

Del Bosque vant den taktiske tvekampen på Old Trafford da han valgte en 3-3-2-2-formasjon. Frem til da hadde Real Madrid alltid spilt med en firer bak under Del Bosque. Ivan Helguera ble flyttet fra midtbanen til liberorollen, noe som første til at Carlos og Salgado kunne slippe seg løs fremover på banen. Steve McManaman spilte høyrekant mens Savio var på venstresiden. Mellom dem var den eneste ortodokse midtbanespilleren Fernando Redondo.

”De spilte med en formasjon som ikke fortjente suksess. Bare én sentral midtbanespiller kan umulig fungere, tenkte jeg”, skriver Ferguson. Men det funket, først og fremst fordi Redondo spilte sitt livs kamp. Real Madrids taktiske manøver tok Ferguson på senga: ”Vi brukte altfor lang tid på å tilpasse oss. Jeg vurderte å forandre vår formasjon. Men jeg ventet altfor lenge. Hadde  jeg forandret til en 4-3-3-formasjon med to vinger og en spiss, er jeg sikker på at vi hadde vunnet greit. Jeg var forbannet på meg selv i lang tid for at jeg ikke tok grep tidligere. Med tre (sentrale) midtbanespillere, ville Redondo fått mye mindre spillerom og vi ville ha håndtert Raul mye bedre når han droppet ned til midtbanen fra sin spissplass”, skriver
Ferguson.

Manchester United spilte seg frem til sjanser, men de så nervøse ut og var ukomfortable med Real Madrids taktikk og havnet snart under på resultattavla: Paul Scholes nådde nesten frem på det lave innlegget fra Irwin, men Real Madrid fikk tak i ballen og stormet fremover. Ryan Giggs kom fra venstresiden for å dekke rommet til Scholes, men det betydde at Real fikk plass til boltre seg på sin høyreside og der kom Michel Salgado i hundre på overlapp. Han fikk en perfekt timet pasning av Raul og la hardt inn foran mål der Roy Keane kom skliende foran Raimond van Der Gouw og ekspederte ballen i eget nett.

Det var uflaks, men ikke uventet. Noen år tidligere – i 96-97 møtte Manchester United det tyske storlaget Borussia Dortmund i semifinalen, og etter å ha tapt 0-1 i Tyskland, røyk de ut etter å ha sluppet inn et tidlig baklengsmål hjemme på Old Trafford. Året etter, mot Monaco i kvartfinalen, spilte de 0-0 i Frankrike, før de nok en gang slapp inn mål hjemme – og røyk ut på bortemålsregelen.

Tidlig baklengsmål ble en vane. I de 21 månedene fra starten av 98-99-seongen, da Dwight Yorke og Jaap Stam kompletterte et av de beste United-lagene, hadde klubben vunnet eller spilt uavgjort etter å ha ligget under i utrolige 31 kamper. Åtte av kampene var i Europa, inkludert det Lazarus-aktige comebacket mot Juventus i semifinalen og mot Bayern München i Champions League-finalen i 1999. ”Dette er et lag som aldri taper”, slo assistenttrener Steve McClaren fast.

Wayne rooneys allsidighet har gjort han til en viktig brikke i Sir Alex Fergusons taktiske eksperimenteringer.

Små marginer
Ferguson sa ”vi gjør det alltid på den vanskelige måten” og ”det ligger i klubbens natur” akkurat som det å havne bak i målprotokollen var en slags sjarmerende eksentrisitet i et briljant lag. Samme sesong hadde Gabriel Batistuta gitt Fiorentina ledelsen etter 16 minutter på Old Trafford, før United våknet og vant komfortabelt 3-1.

”Dette er blitt et varemerke for oss. Jeg prøver å si til spillerne: La oss komme oss gjennom de første 20 minuttene.” Da Roy Keane ga Real Madrid ledelsen hadde det gått 19 minutter og 31 sekunder.

I resten av første omgang var Manchester United det dominerende laget. De skapte seks store målsjanser, ved ett tilfelle reddet Aitor Karanka en ball på streken med hånda. Hadde hjemmelaget fått straffespark og Karanka rødt kort, ville sluttresultatet nok sett veldig annerledes ut. Men han ble ikke utvist og i stedet for straffe fikk Manchester United corner.

Tidlig i annenomgang scoret Real Madrid igjen. Men selv etter at bortelaget økte til 3-0 fortsatte Manchester United å trykke på fremover. ”Jeg følte at vi fortsatt kunne klare det”, sa Teddy Sheringham, som ble byttet inn sammen med Ole Gunnar Solskjær etter en time da hjemmelaget i desperasjon skiftet til en 3-4-3 formasjon.

”Men det var en av de merkelige kampene, der hver gang de kom til en avslutning, kom vi til to. Mens de scoret på hvert skudd, bommet vi hver gang. Det var som en fiveaside-kamp, og selv da vi lå under 0-3, trodde jeg ærlig talt at vi kunne vinne.”

Manchester United trengte fire mål, men maktet bare å score to ganger. Kampen var langt fra så håpløs som mange av kritikerne skulle ha det til i etterkant, men den satte et ubehagelig søkelys på svakhetene ved spillestilen til Manchester United. United burde ha vunnet, i hvert fall i egne øyne, akkurat som de burde ha slått ut Borussia Dortmund og Monaco. At de ikke gjorde det skyldtes ikke uflaks, men at de hadde satt seg selv i en posisjon der flaks kunne bli avgjørende.

”Manchester United er et veldig godt lag, men deres seier i Champions League året før var av den eksepsjonelle sorten. Jeg mener Real Madrid vil vinne Champions League oftere på grunn av måten de spiller på. De er bedre utrustet til å dominere i Europa”, mente trenerlegenden Arrigo Sacchi etter kampen.

Ferguson mistet etter kampen troen på taktikken med full fart fremover, heretter skulle laget at full kontroll. Og i stedet for å skape, la oss si, 16 målsjanser og slippe motstanderen til tre-fire målsjanser, skulle han fra nå foretrekke at de selv skapte tre-fire sjanser og motstanderen ingen.

”En av de viktigste lærepengene etter tapet var at for å ha kontinuerlig suksess i Europa, var viktigheten av å unngå kontringer mot oss”, sa han.

Det var ikke det at han tenkte å innføre catenaccio, men målet var det samme: Ikke gi motstanderen noen sjanser og de vil heller ikke score mål.

Selv Roy Keane, som hadde blitt et speilbilde av Fergusons grenseløse tro på egne evner, var i det tankefulle hjørnet etter nederlaget. ”Man kan ikke konstant havne bakpå mot de beste lagene”, sa han etter kampen. ”Men dette er måten vi spiller på og jeg tror det kan bli vanskelig å legge om taktikken.” Det skulle bare bli vanskelig, det skulle bli en enorm utfordring.

Modig og nådeløs
Ikke bare mislyktes Manchester United med sitt uttalte mål: å bli det første laget siden AC Milan, som vant i 1989 og 1990, til å gjenvinne det gjeveste trofeet i Europa, de slet voldsomt da cupspillet i Champions League startet. Mellom 1999 og 2007 vant de kun en gang mot Deportivo la Coruna i 2002.

Ferguson hadde bestandig vært modig og nådeløs. Han vraket for eksempel Jim Leighton i omkampen av FA-cupfinalen i 1990, etter en dårlig innsats i den første. Noe som mer eller mindre gjorde slutt på hans karriere.

Og etter at Manchester United havnet på annenplass i ligaen og tapte FA-cupfinalen i 1995, kvittet han seg med Paul Ince, Mark Hughes og Andreiy Kanchelski. Et drastisk valg basert på at han ville satse på unggutta i klubben, og de skulle etter hvert sikre sir Alex Ferguson hans første Champions League pokal. Men, dette, var nytt territorium selv for han.

Når frustrerte fans begynte å synge ”4-4-2, 4-4-2” de første årene etter det taktiske skifte, svarte han at han aldri hadde spilt 4-4-2.  Dette kunne muligens være sant, men det blir litt som å hevde at formasjonen 4-4-2 aldri har eksistert. De fleste lagene som spilte 4-4-2, spilte med en hengende spiss bak spydspissen, som Kenny Daglish bak Ian Rush i Liverpool eller Peter Beardsley bak Gary Lineker for England – og å fastslå at det da blir en 4-4-1-1 formasjon er fåfengt. Ferguson hadde kanskje ikke alltid brukt en konvensjonell 4-4-2, men lagene han disponerte tilhørte definitivt 4-4-2-familien.

Da Fergusons Aberdeen vant Cupvinnercupfinalen mot Real Madrid i 1983, brukte han to klassiske flankespillere i Gordon Strachan og Peter Weir, mens Eric Black lå litt bak Mark McGhee helt på topp. I hans første kamp som United-sjef hjemme mot Oxford i november 1986, så oppstillingen lik ut med Clayton Blackmore og Peter Barnes på flankene med Peter Davenport og Frank Stapleton på topp.

Men noen unntak fantes det å spore i Fergusons karriere. I Cupvinnercupfinalen mot Barcelona i 1991, da Manchester United vant 2-0, stilte Ferguson med noe som i dag ville blitt omtalt som en 4-2-3-1 formasjon (i datidens England var man ikke så opptatt av formasjoner). Mark Hughes spilte alene på topp, Brian McClair spilte dypt bak ham, blant annet for å demme opp mot Ronald Koemans offensive fremstøt (han var også Barcelonas viktigste igangsetter). Mike Phelan (!) og Lee Sharpe spilte på flankene, mens Paul Ince og Bryan Robson var de to defensivt orienterte på midtbanen.

Tid for tempo
Hurtigheten Manchester United hadde i laget på 90-tallet med Kanchelskis, Sharpe og Giggs gjorde at de som lag ble mye farligere på kontringer, noe som første gang viste seg i sesongen 92-93 da klubben vant sin første ligatittel på 26 år. På denne tiden var Ferguson kjent som en gambler, noe han demonsterte i den avgjørende bortekampen mot Norwich, som sammen med Aston Villa var deres sterkeste konkurrent om tittelen. Hadde Manchester United tapt den kampen i mars, ville de havnet fem poeng bak og tittelsjansene blitt minimert. Med Mark Hughes suspendert fikk Kanchelskis sjansen fra start; Paul Ince var den eneste defensive på midtbanen med russeren, Sharpe og McClair foran ham og Cantona og Giggs de to på topp. Manchester United tok tidlig en tremålsledelse, det andre etter en kontring der McClair strøkne langpasning sendte ekspresstoget Kanchelskis gjennom Norwich-forsvaret og alene med keeper Bryan Gunn gjorde han ingen feil.

Dette var samme formasjon og filosofi som gjorde at Manchester United noen år senere vant ”The treble”. Men nå hadde de Dwight Yorke og Andy Cole på topp med en høyenergisk og kreativ midtbane bestående av Beckham, Keane, Scholes og Gigges.

Men etter tapet mot Real Madrid måtte Ferguson ty til markante forandringer. I 2000-01-sesongen beholdt Ferguson det samme mannskapet og systemet, men Manchester United så mer sårbare ut og ble fortjent slått ut av Bayern München i kvartfinalen av Champions League. Var det 4-4-2-systemet sin feil eller var det fordi Cole og Yorke var litt på hell?

Ferguson mente åpenbart at hele innfallsvinkelen ikke lenger holdt mål (selv om han også separerte radarparet Cole og Yorke).

Sommeren 2001 hentet han Juan Sebastian Veron og introduserte samtidig 4-2-3-1 med Scholes bak Ruud van Nistelrooy. Planen var at rødtoppen skulle ned i midtbaneleddet når  Manchester United ikke hadde ballen. Kort sagt så var det ikke noe sjakktrekk: Scholes, en mann av få ord, innrømmet at han mislikte sin nye rolle, og ved å bryte opp den gylne fireren med Beckham, Keane, Scholes og Giggs, tok Ferguson effektivt livet av den beste midtbanen i engelsk fotball. Ikke gjorde det laget noe mer fremgangsrike i Europa heller.

Forandringen var ingen fryd: Manchester United tapte 10 kamper før jul og mistet samtidig deres aura av å være uovervinnelige. Først da Ferguson gikk tilbake til en klassisk 4-4-2, nå med Solskjær ved siden av van Nistelrooy, fikk de fart på sakene (uten at de klarte å vinne Premier League).

I 2002-03 hadde både Scholes og Van Nistelrooy fantasiske sesonger og 4-4-1-1 ble en suksess da Manchester United nok en gang cruiset hjem ligatrofeet. Særlig mot slutten av sesongen var de tilbake til sitt uovervinnelige jeg, noe som også hadde sin årsak i at Veron hadde blitt skadet og uten argentineren på banen, spilte laget med høyere tempo. Med Europa i tankene byttet Ferguson tilbake til 4-2-3-1, og inkluderte den defensive kapable, men offensivt impotente Phil Neville, og kopierte altså Real Madrids formasjon fra da de tapte hjemme på Old Trafford noen år i forveien.

Etter en miserabel sesong i 03-04, skiftet han igjen formasjon sesongen etter, nå til en 4-3-2-1. De to – som regel Giggs og Rooney – spilte bredt og gikk innover i banen mens Scholes nå befant seg i en mye dypere posisjon på midtbanen, før Ferguson atter en gang gikk tilbake til 4-4-2 da Keane forlot klubben.

Atter en konge
Da Manchester United ble utslått i gruppespillet i Champions League i 2005-06, regnet de fleste med at skottens dager var talte. Også Hugh McLlvanney, en av få journalister som hadde Fergusons tillit, skrev i Sunday Times at ”til slutt kommer tiden da selv den beste og modigste ikke lenger er rett mann på rett plass”. Men Ferguson var sta og bestemt som alltid og, skulle det vise seg, hadde mer radikale taktiske tanker enn noen hadde forestilt seg.

Manchester United vant tre ligagull på rad, men kronen på det taktiske verket viste seg i kvartfinalen i Champions League mot Roma. De stilte i sin vanlige 4-4-1-1 formasjon: Cristiano Ronaldo og Giggs holdt bredden med Darren Fletcher og Michael Carrick dypt sentralt hvor de ofte fikk hjelp av Rooney, og helt på topp var Alan Smith. Roma vant 2-1 på Olimpico, og hjemmelaget hadde spilt uten en eneste ren spiss (Francesco Totti droppet ned til midtbanen når Manchester United hadde ballen.) På Old Trafford spilte Manchester United drømmefotball og vant 7-1. Men i semifinalen mot AC Milan virket de trege og forutsigbare og neste sesong adopterte Ferguson Roma sin formasjon.

Med Ronaldo, Rooney, Carlos Tevez og Giggs eller Nani som den offensive kvartetten foran to defensive sentrale, der han kunne rullere mellom Hargreaves, Carrick, Anderson og Schloes, spilte Manchester United på fast basis uten en klar spiss, der de fire foran byttet på å ligge lengst framme.

Dette systemet var ambisiøst, laget slet med å skape sjanser og score mål den første delen av sesongen, et faktum som ble veldig åpenbart da altmuligmann (men kanskje først og fremst back) John O’Shea ble benyttet som target-man da de strevde voldsomt i åpningskampen mot Reading. Men når de fire foran fant hverandre, var de praktfulle å bivåne. Spesielt Ronaldo fikk stort utbytte og rom takket være de endeløse kilometerne Rooney og Tevez la ned, og scoret 31 mål i sesongen 2007-08.

Merkelig nok, i Champions League-finalen mot Chelsea, valgte Ferguson en gammeldags 4-4-2, en formasjon som var helt uvant for spillerne, og som han heller ikke vendte tilbake til etter kampen.

ruud Van Nistleroy spilte mange gode kamper og scorte mange mål for manchester united, men på de fem sesongene han var i klubben vant manchester united bare en ligatittel.

Godt resultat, dårlig prestasjon
Akkurat som i 1999, hadde Manchester United flaks. Hvis det går an å kritisere sir Alex Ferguson for noe, er det at han fra tid til annen, da særlig i store kamper, overtenker. I denne finalen brukte han Owen Hargreaves som høyre flankespiller for å demme opp mot Ashley Cole sine offensive fremstøt, mens Ronaldo ble brukt på venstresiden for å utnytte at Michael Essien ble brukt i en uvant rolle som høyreback. I en halvtime så det ut til å gå etter planen, og Ronaldo ga Manchester United ledelsen. Men resten av kampen stormet Essien forbi Ronaldo gang på gang på gang. Et av hans løp førte til Frank Lampards utligning og Chelsea var det beste laget helt til de tapte på straffer. Det var et resultat, men ikke en prestasjon som godtgjorde Fergusons taktikk. Giggs hadde fått en mer sentral og tilbaketrukket posisjon denne sesongen, så formasjonen lignet enten 4-2-4-0 eller 4-3-3-0. Neste sesong holdt han fast ved 4-3-3-0 særlig i Europa, mens han i Premier League plukket de spillerne så til enhver tid var i best form, uten å tenke for mye på taktikk, og heller stole på lagets evner og mentale styrke for å skremme motstanderne.

På denne tiden ble Fergusons også en slags pioner ved å innføre defensive angrepsspillere. Løpene til venstrebacken Aly Cissokho hadde skapt masse trøbbel for Manchester United i Champions League-kvartfinalen mot Porto, så i returoppgjøret på Old Trafford, benytttet han Ronaldo, som hadde blitt overkjørt av Cissokho i den første kampen, som ensom spiss med Rooney som høyre flankespiller. Cissokho og Porto ble holdt i sjakk, og hjemmelaget avanserte greit etter seier 1-0. I semfinalen mot Barcelona året før, ble Rooney nesten en venstreback da han forsøkte å nøytralisere Messi. Park Ji-Sung ble nesten en spesialist i rollen og var særlig god da han tok Maicon ut av kampen i 2009.

Men i finalen mot Barcelona var Parks rolle overraskende. United spilte en slags 4-3-3 og Park ble satt opp mot Sylvinho, et pussig valg da brasilianeren var på hell og mye bedre offensivt enn defensivt, altså en spiller mann burde angripe, ikke utelukkende demme opp for.

På den andre flanken var det Rooney mot Puyol. Begge lagene stilt i en slags 4-3-3 formasjon, men så fort Barcelona tok ledelsen var spenningen over. For katalanerne var Manchester United-spillerne overlegne i ballbehandlingen. Ferguson måtte nok en gang starte en ny omstillingsprosess.

Det er fortsatt et lite mysterium hva det er Ferguson vil oppnå. Etter at Tevez forsvant og Berbatov kun ble benyttet mot svakere motstand i ligaen, betydde samtidig at Rooney spilte 2010-sesongen som en ortodoks spiss. Det var noe befriende og retro over hans enmannshow mot Milan, der mannen med oksenakken headet United videre, som om han var en superhelt fra 30-årene. Samtidig fantes det også en forståelse av at dette var fotball fra en svunnen tid med alt for mye fokus på en mann. Og ganske riktig; Bayern Mûnchen hadde begynt å kontrollere semifinalen allerede før Rooney ødela ankelen.

Sist sesong var Rooney tilbake i en dypere rolle. Formasjonen uten spiss ble igjen forkastet, og Ferguson var tilbake til gode, gamle 4-4-1-1 med Hernandez foran Rooney – en oppstilling som  egentlig var identisk med 4-4-2-formasjon fra 80-tallet.

Faren med to spisser i moderne fotball er at man kan ble utspilt på midtbanen, men Rooney tok stort defensivt ansvar, ble en slags offensiv libero og det førte Manchester United til en ny Champions League-finale, men nok en gang ble de utspilt av Barcelona.

Denne sesongen har Rooney blitt flyttet enda lengre tilbake på banen, ved flere tilfeller har han spilt sentral midtbane. Om det er et taktisk grep av Ferguson eller om han rett og slett med det grepet innrømmer at den sentrale midtbanen er for svak, er et åpent spørsmål. United befinner seg i en overgangsfase og det er ikke åpenbart hvor dette vil ende.

Samtidig kan man hevde at Manchester United har vært i en konstant overgangsfase siden tapet mot Real Madrid i 2000. Det var da Ferguson droppet klubbens velkjente og innarbeidede 4-4-2 og så seg om etter nye spillesystemer og formasjoner. Søken etter det optimale taktiske systemet har pågått siden. Noen vil se på denne konstante evolusjonen som en styrke, som et karaktertrekk, at Ferguson aldri hviler på laurbærene Andre vil se det som en svakhet, at han aldri har funnet en formasjon som var like sterk som 4-4-1-1 var på 90-tallet. Kanskje er begge deler sant, for Fergusons geni ligger i hans evne til aldri å være fornøyd. Det er én ting å bygge et fantastisk lag; en helt annen ting er å være modig nok til å gjøre forandringer og til å starte med blanke ark selv med et vinnerlag.

Det store spørsmålet er om Ferguson fortsatt er en trendsetter eller om han desperat prøver å innhente et Barcelona-lag som har tatt fotballen inn i en ny dimensjon.

Albin Tenga har forsket på kamper fra Tippeligaen for å finne ut hvordan man angriper og forsvarer seg best. Hans doktoravhandling om kampanalyse avliver noen gamle myter om effektiv fotball.

Hva skiller denne studien fra tidligere studier innen kampanalyse?
– Tidligere analyserte man ofte angrepseffektiviteten uten å ta hensyn til motstanderens motspill. Når man tar hensyn til dette, forbedrer man gyldigheten, presisjonen og relevansen til analysen. Da får man også litt andre konklusjoner.

Hva konkret ville du ha svar på?
– For meg var det viktig å finne ut hva som var den mest effektive måten å utnytte ubalanse hos motstanderlaget på. Vi ville også se på om det finnes et mønster på hvordan vellykkede angrep (både det som skaper avslutningsmuligheter og det som ender med scoring) utvikler seg i løpet av en kamp. Hvor stor andel kom på grunn av mindre godt forsvarsspill hos motstanderen? Eller kom de hovedsakelig fordi man selv har en overlegen måte å spille på uavhengig av motstanders forsvarsspill? Jeg ville også se på hvordan man forsvarer seg mest effektivt.

Hva fant du ut? Skyldes flest avslutninger og mål dårlig forsvarsspill eller gode angrep?
– Som forventet, fant vi ut at effektive angrep skyldes dårlig forsvarsspill så vel som godt angrepsspill.  Det er grunn til å tro at en enda større andel av avslutninger og mål kunne skyldes dårlig forsvarsspill hvis spillere kunne velge en rask framfor en sen utnyttelse av ubalanse hos forsvarende lag oftere enn de faktisk gjorde. Men igjen, graden av vellykkethet ved rask utnyttelse av ubalanse er også avhengig av ferdighetsnivå hos spillere det gjelder. Det kan være at man på et høyere nivå enn den norske Tippeligaen har bedre forutsetninger til å lykkes med utnyttelse av ubalanse fordi de har bedre spillere ferdighetmessig.

Hva skyldes dårlig forsvarsspill? Strukturelle eller individuelle feil?
– Vi så spesifikt på strukturfeil, selv om disse to henger sammen. For slike strukturfeil oppstår vanligvis i forsvar hos begge motstandere i løpet av en kamp, forskjellen er bare hvor ofte det skjer og motstanders vilje til å utnytte dem.

Kan du klargjøre premissene først. Hva er definisjonen på ubalanse og balanse?
– Premisset er jo ikke distinkt konstant. Det er en tidslinje fra man er i ubalanse, til man kommer i balanse som forsvarende lag. Derfor bør disse to termer forstås som høy grad av balanse og høy grad av ubalanse. Balanse mener vi når nærmeste forsvarspiller på riktig side presser ballfører innen én og en halv meter, én mann innen fem meter i sikringsposisjon og en tredjeforsvarer som dekker de farligste rommene over fem meters avstand bakover. Vi definerer ubalanse når press på ballfører er over en halv meter, men uten sikring og tredjeforsvarer. Disse estimerte avstander bør forstås mer som referanse enn absolutte verdier.

Hva er hovedkategoriene i offensivt spill?
– Vi tok i utgangspunkt i det øyeblikket laget vinner ball i spill, og så deler vi opp konsekvent i to kategorier: Kontringer og omstendelige angrep. Hvis ballen går fremover innen de to første involveringer med ball etter ballgjenvinning, kaller vi det en kontring. Hvis man bruker tre eller mer  ballinvolveringer før ballen går fremover, kaller vi det omstendelig oppbygging. Det hele ble vurdert kvalitativt ut fra spillerens intensjon i spesifikk spillsituasjon.

Men dette har vi vel svar på allerede? Mantraet tidligere har vel vært ”direkte fotball”, med så få pasninger som mulig i lengderetningen?
– Det er delvis riktig. Du har for eksempel over dobbelt så stor sjanse for avslutningsmulighet hvis du gjennomfører en kontring, enn om du gjennomfører en omstendelig oppbygging når det spilles mot et forsvar i ubalanse. Så når motstanderen er i ubalanse, er det viktig at de første pasningene går fremover. Da har du aller størst sjanse for både avslutning og mål. Men i motsetning til tidligere, fant vi ut at angrep med flere pasninger er mer effektivt enn de med få pasninger i forhold til både avslutningsmuligheter og mål. Spesifikt, når vi ser på effektivitetsforskjellen mellom angrep med maks to pasninger, mellom tre og fire, og med over fem pasninger, ser man en klar mønstre at jo lengre ballbesittelse, jo mer effektivt angrep.

Det er jo stikk i strid med hva man har trodd tidligere, hvor ballbesittelse har vært et fy-ord. Så retning på de to første ballinvolveringer er det viktigste?
– Riktig. Det er viktigere at ballen går fremover, enn hvor lang ballbesittelse man faktisk benytter. Antall pasninger per angrep er trolig avhengig av den spesifikke spillsituasjonen man befinner seg i.

Hvorfor tror du det er mer effektivt med mer ballbesittelse?
– Jeg tror at utvikling i forsvarsdelen av spillet mot en mer organisert og bedre struktur også påvirker angrepsspillet. De store ubalansene hos forsvarende lag som man kan utnytte «direkte» ved hjelp av få pasninger er ikke lenger vanlig nå i løpet av en kamp. Utnyttelsen av ubalanse nå ofte innebærer forsterkning av de små ubalanse som finnes hos stadig bedre organisert forsvar. Derfor blir det ofte for enkelt å utnytte ubalanse ved hjelp av få pasninger. Så lenge angripende lag behersker det, er mange pasninger per angrep mer effektivt enn få pasninger per angrep nettopp på grunn av deres evne til å forsterke ubalanse underveis før avslutning.

Er det derfor man har gått vekk fra bruken av definisjonen “direkte fotball” til “fremoverfotball”?
– Jeg registrerer at i Egil Olsen og Odd Harald Hauge sin nye bok Spill effektiv fotball bruker betegnelsen “fremoverfotball”. Så det er godt mulig det er derfor.

Hvor stor er forskjellen i effektivitet på angrep mot forsvarende lag i ubalanse og i balanse?
– Det er skapt en betydelig mindre andel 
skuddmuligheter og scoret mindre andel mål når det spilles mot et forsvar i balanse (henholdsvis 7% og 1%) enn når det spilles mot et forsvar i ubalanse (henholdsvis 29% og 22%).

Hvilke andre kriterier eller premisser er viktig for effektiv utnyttelse?
– Vi fant ut at ballgjenvinning og angrep på den siste tredjedelen av banen, altså på motstanderens banehalvdel, er hele seks ganger mer effektivt enn angrep fra første tredjedelen av banen. Så det er utrolig viktig å vinne ballen høyt på banen.

Det er jo Marcelo Bielsa sitt mantra. Rask gjenvinning høyt på banen. Pep Guardiola har jo også gjort det til sitt varemerke. Egil Olsen også, når jeg tenker meg om.
– Det er riktig. Barcelona er veldig gode på dette. Etter balltap er det intens jobbing for å få ballen tilbake så raskt som mulig. Deretter utnytte ubalansen hos motstanderen. Men dette krever enorm intensitet. Landslaget prøver jo også å gjennomføre dette.

Er det slik at kontringer er mer effektivt på bortebane? Hvor man kan ligge lavt, og ha mye bakrom å gjennomføre kontringer i.
– Nei. Dette var uventet og er veldig interessant. Hjemme var kontringer betraktelig mer effektivt enn omstendelig oppbygging når det spilles mot forsvar i ubalanse. Men på bortebane var det ingen forskjell.

Jøss. Det var overraskende. Hvorfor er det slik?
– Det vet vi ikke. Det må vi forske mer på. Det kan være at man ikke går fremover med like mange spillere på bortebane enn man gjør hjemme. I tillegg er det en spillemessig forskjell på hvordan et lag organiserer forsvaret sitt hjemme sammenlignet med borte. Men det er kun antagelser.

Så for å oppsummere. Den mest effektive måten å utnytte motstanderens ubalanse på er å vinne ballen høyt på banen og så spille i lengderetning?
– Ja, det er sånn at motstanderen også er med på å bestemme hvor man vinner ballen på banen. Sånn sett er evnen til å spille fremover med en gang etter ballvinning, med så mange pasninger som trengs, for å komme til avslutning, uansett hvor på banen man vinner ballen, avgjørende. Det krever intensiv jobbing defensivt, men også høy pasningspresisjon i stort tempo offensivt – en kombinasjon som ser ut å være et varemerke på hvordan Barcelona organiserer spillet sitt. Et annet interessant funn jeg kan tilføye: Det har tidligere vært veldig fokus på at pasninger skal spilles foran medspillere, og ikke på fot. Her fant vi nesten ingen forskjell i effektivitet. Vi fant heller ingen klar forskjell om du spilte lang- eller kortpasning. Dette tyder på at man trenger en mer funksjonell vurdering i spesifikke spillsituasjoner for disse variablene før man endelig kan konkludere med noe.

Hvordan forsvarer man seg mest effektivt? Press på ballfører står vel sentralt her?
– Vi har jo tidligere trodd at press på ballfører er det absolutt viktigste. Men det store utslaget ser vi om man i tillegg har sikring eller ikke bak seg. Det minimerer sjansene for både avslutninger og mål imot. Med press på ballfører innen én og en halv meter, en sikringsspiller innen fem meter og en tredjeforsvarer som dekker farlige rom bak, så slipper man nesten ikke inn mål.

Så soneforsvar fungerer?
– Ja. Er det noe vi er helt sikre på, er det at soneforsvar fungerer.

Albin Tenga er PhD ved Norges idrettshøgskole. Doktorgradsavhandlingen heter Reliability and validity of match performance analysis in soccer: A multidimensional qualitative evaluation of opponent interaction.

Tifo med Kurt Landauer illustrert.

Tekst Lars Johnsen

Han må ha vært umåtelig stolt av prosjektet sitt, Kurt Landauer, da han 12. juni 1932 kunne se klubben han hadde bygget opp titulere seg tyske fotballmestere for aller første gang. Kurt Landauer så mer ut som en vektløfter enn en fotballspiller, men det var fotballspillet han elsket. Fotballen som representerte noe klasseløst, der minoriteter kunne konkurrere på samme grunnlag som etniske tyskere, et samspill mellom filosofi og hardt arbeid. Landauer var jøde. Det var også mesterlagets trener, Richard Dombi. Tre av hans forgjengere hadde vært jøder. Klubben hadde hele tiden sett utover, hentet inspirasjon fra utenfor Tyskland.

Otto Albert Beer hadde bygget opp Tysklands beste junioravdeling og fikk æren for å ha fått fram et så godt lag. Også Beer var jøde. Klubben ble stiftet i 1900 som en liberal og frittenkende fotballklubb. Det var, i hvert fall etter datidens standard, en åpen klubb hvor etnisk og religiøs tilhørighet ikke spilte noen rolle. På pressetribunen blant 55.000 tilskuere i Nürnberg satt også Walther Bensemann, en av stifterne til FC Bayern Münchens forløperklubb MTV 1879.  Han var Tysklands mest anerkjente sportsjournalist og utgiver av sportsmagasinet Kicker. Han var også jøde.

Etter 2-1-seieren i den tyske mesterskapsfinalen mot Eintracht Frankfurt hadde Bayern München beviselig blitt Tysklands beste lag – et lag med en stor fremtid. Landauer hadde gjort klubben klar for den profesjonelle hverdagen som ganske sikkert ville tvinge seg fram, mange år etter at flere av Tysklands naboland hadde strøket alle amatørparagrafer i sine regelverk.

Under ett år etter Bayern Münchens triumf, tok nazistene over Tyskland. Jødene var ikke lenger ønsket, og 9. april 1933 erklærte fotballklubbene organisert i det sørtyske forbundet seg samarbeidsvillig med nasjonalsosialismen og skrev under på “fjerning av jødene fra idrettslag”. Erklæringen fikk plass på førstesiden av Kicker. 50 år tysk idrettshistorie ble begravd med erklæringen. Av tyske fotballpionerer og -aktivister var mange jøder. Deres posisjon og historie ble brutalt revet i stykker på kort tid. Og med det ble Münchens samlingssted for liberal fotballkultur lagt i grus. Sportslig forsvant klubben nærmest fra kartet. Seks jødiske Bayern-medlemmer ble ofre for nazistenes terrorregime. Det skulle ta FC Bayern tre tiår å nå toppen igjen.

Fotballen i England ble utviklet på høyskoler og blant kostskolenes old boys’ network, men fant raskt vei til arbeiderklassen. I Tyskland fikk fotball først fotfeste i byborgerlige kretser, med sin forakt for kollektivisme, som den nasjonalistiske turnbevegelsen var den store idrettslige representanten for. Fotballen skulle ta rollen som favoritt-
idretten til liberalistene og fritenkerne med ideer sterkt knyttet opp mot det tyske borgerskapets beundring for Storbritannia. Det var derfor ikke unaturlig at de første fotballpionerene i Tyskland var jøder og protestanter, som framsto mer progressive enn nasjonalister og katolikker.  Det var i byene fotballen utviklet seg, i motsetning til for eksempel håndballen som ble utviklet på landsbygda av turnbevegelsen som et landsens motstykke til den urbane og frittenkende fotballen. De store byene som München, Berlin og Frankfurt hadde store jødiske innslag, og mange tilhørte det moderne borgerskapet. Et tysk borgerskap der ord som “engelsk” og “britisk” var synonymer for “moderne”. Det var et anglofilt samfunn. Velstående jøder sendte barna sine til engelske kostskoler, eller engelsk-drevne skoler i Sveits.

John Bloch ble født i Birmingham, men flyttet til Berlin der han i 1880-årene grunnla English Football Club og Berliner Cricket Club 1883 – klubber der engelskmenn i byen fikk praktisert sine idretter. I 1891 stiftet samme mann Deutscher Fussball- und Cricket-Bund (DfuCB), den viktigste forløperen til det tyske fotballforbundet.  Bloch fikk tidlig erfare antibritiske og antisemittiske strømninger, men hans innflytelse på fotballens tidlige utvikling i Tyskland var like stor som kontaktnettet hans. Spesielt betydningsfull var han for engelske og tyske jøder, som på mange felt, som den nesten altoverskyggende turnbevegelsen, var utestengt fra tysk idrett.

Walther Bensemann vokste opp i et kulturelt og intellektuelt hjem i Berlin, der moren holdt musikkvelder i husets salong og farens forretningsforbindelser rakte helt til Skottland. Sammen med engelske studenter hadde han grunnlagt Montreux Football Club da han gikk på engelsk skole i Sveits. Bensemann skulle bli Tysklands viktigste fotballpionér og var med å stifte klubber i hele Sør- og Sørvest-Tyskland; Karlsruhe, Freiburg, Baden-Baden, Frankfurt, Strasbourg (nå i Frankrike), Würzburg, Giessen, Mannheim og München. Sammen med en annen jøde, Gus Manning, grunnla Bensemann i 1897 fotballavdelingen i München-klubben Männer Turn-Verein von 1879 (MTV 1879) – en forløper det som skulle bli FC Bayern München.

27. juli 1919 var MTK Budapest på besøk hos Bayern. Gjestene vant 7-0 og fikk stor innflytelse over Bayern Münchens framtid.

Jøden som ga Tyskland fotball
Etter første verdenskrig startet Bensemann fotballbladet Kicker, som den dag i dag er en tysk sportsjournalistisk bastion. Det engelske navnet var ikke helt tilfeldig valgt. Tyske fotballhistorikere omtaler ham som “mannen som ga Tyskland fotball”.

I Leipzig 28. januar 1900, under det første tyske fotballtinget, ble fotballforbundet stiftet. Den britiske jøden Fred Manning – far til Gus – foreslo en avstemning om å formalisere dannelsen av forbundet. 64 delegater stemte for, 22 mot. Det var Walther Bensemann som kom opp med navnet “Deutscher Fussball-Bund”. Gus Manning emigrerte senere til USA og ble president i det amerikanske fotballforbundet, og ble etter andre verdenskrig forbundets første representant i FIFAs eksekutivkomité.

Ledelsen i MTV 1879 ville ikke inn I fotballforbundet, noe fotballaktivistene ønsket. Medlemmene Joseph Pollack og Franz John samlet derfor 17 personer som gikk ut av MTV og stiftet FC Bayern München i 1900. To av stifterne – Pollack og Benno Elkan – var jøder.  Fargene var blåhvit, som det bayerske flagget. Ellers var klubben alt annet enn bayersk – medlemmene var innflyttere fra Berlin, Freiburg, Leipzig og Bremen. Som ved mange fotballklubber i Wien og Budapest, ble Bayern-medlemmene en del av kretsen rundt Münchens kulturelite, som ofte heller ikke hadde sine røtter i byen. FC Bayern München ble ansett som elitær og fornem, og ble raskt en “Kaffeehausverein” – “en kaféforening”. Kunstnerbydelen Schwabing, der klubben holdt hus, var en magnet for intellektuelle og ble ansett som Tysklands mest liberale strøk.

Det var protestantene og jødene som var drivkraften i industrialiseringen av samfunnet og fotballspillet forsterket verdier og normer i dette samfunnet – med fokus på prestasjon, konkurranse og lagspill. De britiske idrettenes grunnidéer var helt åpenlyst basert på fri konkurranse, og sto derfor i diametral motsetning til det gamle stendersamfunnet i Europa, et samfunn der folk bare skulle innfinne seg med den plassen i samfunnets rangordning de hadde blitt tildelt. Det var en samfunnsordning jødene sto på utsiden av. I fotball og britiske idretter var det ikke plass til føydale ideer. For jøder ble også fotballen en reaksjon på den latente antisemittismen som lå innenfor den svært konservative turnbevegelsen. Fotballen ga dem en mulighet for integrering i de liberale delene av samfunnet. Turnbevegelsen var føydal, patriotisk og nasjonalistisk, oppstått som en nasjonal kroppsbygging i kamp mot det franske. Den fransk-prøyssiske krigen hadde gitt  grobunn for turnbevegelsen og tanken på en tysk-kristelig nasjonalstat, en tanke med sterke antijødiske undertoner, der jøder var “vår ulykke” uten plass rundt det nasjonale bordet. Der turn var en ren fysisk anstrengelse, var fotballen også lystbetont og kreativ. Den ga rom til personlig utfoldelse og uttrykk, innenfor rammene av et lagspill. Ikke ulikt det som kom til å prege det moderne industrisamfunnet.

Benno Elkan hadde ankommet München som ferdig utdannet kunstner, og ble klubbens første virkelige måljeger. Han ble også en av Tysklands mest ettertraktede billedhuggere og lagde monumenter som preget mange tyske bysentra. Verkene skulle forsvinne fra det offentlige rom i i årene 1933-1945. Elkan emigrerte til London i 1934, og ble en anerkjent skulptør i Storbritannia.  Hans orangutang-byste kan fortsatt ses i Edinburgh Zoo, hans statue av Sir Walter Raleigh står i Greenwich , og fotballen fikk sin gave da han skjenket  Arsenals stadion Highbury med en kamphane i sølv i full størrelse. Hans bronsemonument av en menora (sjuarmet lysestake) står utenfor det israelske parlamentet Knesset i Jerusalem. Monumentet var en gave fra det britiske parlamentet, fra verdens eldste demokrati til verdens ferskeste.

Ville profesjonalisere
Kurt Landauer ble Bayern-medlem som 17-åring i 1901. Han  var sønn av det München-pressen omtalte som “innehaver av det beste motehuset i Kaufingerstrasse” – det fornemste strøket i byen. Butikkens slagord var “Første stopp for damemote”. Familien var politisk liberal og godt utdannet med sans for kunst og kultur. Han startet som aktiv spiller, men tok på seg flere og flere administrative roller. Landauer ville føre klubben mot toppen, og han ble en av de store visjonærene i tysk fotball. Han skygget ikke banen for å ta en konflikt med det tyske fotballforbundet i spørsmålet om profesjonalisering. 1920 tegnet han forsikringsavtaler for spillerne, et første skritt mot profesjonell drift.

Helt fra stiftelsen var Bayern München en klubb som så utover. Klubben reiste rundt i Mellom-Europa og spilte mot klubber i de store metropolene som Wien, Praha og Budapest, og ikke minst kom engelske lag på besøk. Tottenham, kjent for sin store jødiske tilhengerskare, ble den siste utenlandske klubben på besøk før første verdenskrig brøt ut og satte strek for Bayern Münchens første internasjonale æra. I motsetning til dagens Bayern München, var det ikke seire og poeng det sto om, men en søken etter å lære av de beste. At mange av motstanderklubbene også tilhørte borgerlige og liberale miljøer, og gjerne hadde jødiske spillere og ledere, var ikke helt tilfeldig

Sionister for Tyskland
26. mars 1911 representerte en jøde for første gang det tyske landslaget. Mot Sveits på hjemmebanen til Stuttgarter Kickers (der Jürgen Klinsmann senere skulle starte sin karrière), fikk Gottfried Fuchs fra Karlsruhe sin debut. Det var sikkert tilfeldig at Kickers’ stadion ble valgt da en jøde skulle få aksle landslagstrøya, men den klubben hadde sterke jødiske innslag. Åtte av klubbens stiftelsesmenn var jøder, og hjemmebanen var i årtier kjent som “Hebreerplassen” og “Golanhøyden” blant medlemmene til rivalen VfB Stuttgart. VfB flyttet i 1933 til sin egen splitter nye stadion, “Adolf Hitler-Kampfbahn”. Gottfried Fuchs scoret senere ti mål i 16-0-seieren mot Russland under OL i Stockholm to år senere – en tysk landslagsrekord som fortsatt står. Jødiske spillere i landslagsdrakten betydde likevel ikke full aksept i Tyskland, noe de skulle få erfare under og etter første verdenskrig.
Jødiske organisasjoner oppfordret sine trosfeller til å støtte opp under Tysklands innsats da krigen brøt ut, selv om antisemittismen gjennomsyret samfunnet såpass at jøder var ekskludert fra deltakelse i en del kretser. Tidsskriftet “Der deutsche Zionist” ropte opp om at jødene skulle “kjempe som alle andre tyskere”. Den jødiske Tysklands-patriotismen ble nødvendigvis sterkere av at Tsar-Russland sto på motsatt side. Russland var jødenes erkefiende etter mordet på tsar Alexander i 1881, et mord jødene løgnaktig hadde fått skylda for. Selv jøder som for lengst hadde utvandret fra Tyskland til Palestina reiste “hjem” for å “forsvare fedrelandet”.

For Kurt Landauer var ingenting mer naturlig enn å melde seg til tjeneste, og han ble tildelt den tyske fortjenesteordenen for sin innsats ved slaget ved Somme i Belgia. Otto Albert Beer, leder for Bayerns ungdomsavdeling, meldte seg frivillig. Det samme gjorde Julius Hirsch, Tysklands andre jødiske landslagsspiller. Også han fikk medalje for innsatsen. 100.000 jøder tjenestegjorde, 78.000 av dem i fronttjeneste. Mer enn 12.000 omkom.

Det var likevel “fedrelandsløse sivilister” (altså sosialdemokrater) og “den internasjonale jødedommen” som fikk skylda for Tysklands militære tap, og ga liv til “dolkestøtslegenden” om at innenlandske krefter hadde dolket Tyskland i ryggen.  Og legenden om dolkestøtet kom fra en tale Dr. Ernst Müller-Meiningen holdt i ølhallen Löwenbräukeller i november 1918. Müller-Meiningen var en mangeårig funksjonær hos Bayern Münchens byrival TSV 1860 München. Under hans ledelse åpnet klubben i 1926 sitt treningsanlegg til bruk for SA “(Sturm-Abteilung”), nazipartiets paramiltære ving.

Håpet om å få en likeverdig plass i det tyske samfunnet brast med tapet i første verdenskrig. Så tidlig som 1916 hadde myndighetene kartlagt antall jøder i tysk uniform, angivelig for å forberede seg på masseforræderi fra de jødiske soldatene. Det var et bevis på antisemittismen som hadde hersket i det tyske offiserskorpset helt siden Tysklands samling i 1871, som senere muliggjorde holocaust og nazistenes forbrytelser i Europa.

1860 München-spillerne “heiler” før cupfinalen mot Rasensport Strassburg (nå: Racing Strasbourg) i Berlin i 1942.

“Jøderepublikken”
Tysklands tap førte til en omorganisering av samfunnet, og det nye landet fikk tilnavnet “Weimarrepublikken” etter byen der landets grunnlov ble skrevet, en grunnlov utarbeidet av Hugo Preuss. Han var av jødisk kjøpmannsslekt i Berlin og motstanderne døpte ham til “Hugo Preuss fra Jerusalem”. På den nasjonalistiske høyresiden var de demokratiske ideene inspirert av den franske revolusjon fullstendig fremmed. At republikkens grunnlov ble ført i pennen av en jøde forsterket deres meninger om at demokratiet var noe utysk. Weimarrepublikken ble tidlig omtalt som “Jøderepublikken”. I München brøt det ut en antisemittisk voldsorgie. Delstaten Bayern var offisielt fortsatt et monarki, men i kaoset samlet venstresiden seg og avsatte monarkiet. Arbeiderrådet valgte jøden Kurt Eisner som statsminister i Bayern, og den første kulturministeren var også jøde.  Med jøder i delstatens topposisjoner, ble den nye bayerske republikken omtalt som et “jødeprosjekt”. Et år senere ble statsminister Eisner drept av to skudd fra kloss hold. Attentatmannen, en nasjonalistisk student ved navn greve Anton Arco-Valley, uttalte “jeg hater bolsjevismen, jeg elsker mitt bayerske folk, jeg er en trofast monarkist, en god katolikk. Eisner er bolsjevik. Han er jøde. Han er ingen tysker. Han forrådte mitt fedreland.” Paramilitære fra høyresiden startet å terrorisere venstresiden og jødene, og overtok makten i delstaten. München ble et tysk sentrum for antisemitter og nedslaktingen av ”rådsrepublikken” var første prolog på det som skulle skje i 1933. Det var ikke unaturlig at det var i nettopp München nazipartiet NSDAP be stiftet, den 24. februar 1920.

Hovedstad for nazibevegelsen
Høsten 1923 ble vinduene på byens store synagoger knust. Hitler proklamerte en “provisorisk, tysk nasjonalregjering” og gikk i gang med å marsjere mot Berlin for å gjøre statskupp, men kom ikke lenger enn noen kvartaler der det oppsto skyting mellom nazistene og ordensmakten. Hitler ble fengslet, men straffen på fem år ble redusert til ett da høyreblokken vant valget i 1924. Og München var for lengst ansett som “hovedstad for bevegelsen”. FC Bayern München fortsatte likevel å invitere læremesterne til byen. Blant dem flere engelske klubber, og ikke minst det ungarske storlaget MTK Budapest. Boca Juniors kom fra Argentina. Peñarol fra Uruguay kom i 1927 og samlet 30.000 tilskuere. Da hadde Bayern München Tysklands største avdeling for ungdomsfotball, med 535 medlemmer fordelt på 36 lag. I 1926/27 vant klubbens aldersbestemte lag 10 av 14 mulige titler. Bayern var likevel ikke en jødeklubb som MTK i Budapest, eller Hakoah- eller Makkabi-klubbene. Ikke-jødene var i flertall. I det tyske riket hadde Eintracht Frankfurt og Tennis Borussia Berlin (TeBe) høyere andel jødiske medlemmer enn Bayern München. TeBe mistet under jødeforfølgelsen og 2. verdenskrig en tredel av sine medlemmer.

Bayerns betydning som “jødeklubb” må ikke ses på antallet jøder i klubben. Tallet var signifikant i seg selv, men altså lavere enn i andre klubber. I klubben fikk jødiske borgere lik mulighet til å komme seg opp og fram som deres kristne klubbkamerater. Den antisemittiske stemningen og terroren preget i sterkere grad byen München og delstaten Bayern enn resten av landet.  Ved byens universitet ble det seriøst reist spørsmål rundt jødenes tilstedeværelse. Det er mot dette bakteppet jødenes plass og muligheter i FC Bayern München må sees.

Ingen feiring for Bayern
Historie skrives gjerne med noen strøk av ønsketenkningens blekk. Mange har i ettertiden ønsket å tegne opp et bilde av Bayern München som en klubb full av motstandskjempere. Det er ikke tilfelle, men klubben sto i mot fullstendig nazifisering så lenge som mulig. Åpen motstand i et diktatur som Nazi-Tyskland var vanskelig, og noe de aller færreste turte. I FC Bayern München beholdt man en tolkning av rett og urett, og en form for indre demokrati ble beholdt på linje med de verdiene klubben hadde vokst seg stor på. Noe annet ville være å la sine jødiske klubbkamerater i stikken.  Det var en stille måte å vise avstand til diktaturet på. Det ble likevel lagt merke til. Det var jøden Kurt Landauer som var Bayern-president i klubbens bevissthet, noe som fikk nazistene til å reagere.  9. april 1943, ti år etter Landauer ble fratatt medlemskapet sitt, innsatte myndighetene den glødende nazisten og bankmannen Josef Sauter som president. Da Bayern München spilte turnering i Zürich samme år, satt den emigrerte Landauer på tribunen. Spillerne vinket mot presidenten sin. Det hørtes helt til maktens korridorer. Da Bayern München ble sørbayerske mestere i 1944 avslo Münchens borgermester Karl Fiehler å feire laget siden “FC Bayern fram til maktovertagelsen var ledet av en jøde”. Selv for nazistene forble Landauer – og ikke nazisten Sauter – klubbens president, elleve år etter de hadde tatt fra ham rettighetene hans. Da TSV 1860 München hadde vunnet året i forveien hadde samme borgermester laget fest. “Det er en annen forbindelse mellom byen vår og TSV 1860”, forklarte Fiehler.  Der FC Bayern var liberal, var TSV 1860 konservativ. FC Bayern München hadde oppstått da fotballspillere ville ut av turnbevegelsen. TSV 1860 forble tro mot turnbevegelsens ånd og idé. Prins Rupprecht, tronarvingen til det gamle bayerske kongeriket, var klubbens høye beskytter. 1860 skulle være en monarkistisk og fedrelandstro klubb.

Etter nazistenes maktovertakelse og åpning av riksdagen 21. mars 1933, trykket TSV 1860 München en erklæring i alle lokalavisene. “Turn- und Sportverein München von 1860 hilser med glede den nye folkeskapte gjenfødsel av det tyske folkeriket, med dets tyske enhet og indre frihet […] Med trofasthet vil TSV 1860 stå i forbindelse med rikets oppgaver og det fedrelandske arbeid som legges ned av ledelsen av Det tyske Riket”.

Samme dag ble de første menneskene sendt til nazistenes nybygde konsentrasjonsleir Dachau. Bayern-president Kurt Landauer og ungdomsleder Otto Albert Beer ble begge ført til Dachau under rikspogromnatten i 1938. Begge ble senere løslatt på grunn av innsatsen under første verdenskrig. Landauer flyktet til Sveits. Beer ble drept i Litauen i 1941 av Einsatzgruppe A – en av SS’ dødsskvadroner som sto bak organiserte massedrap på jøder. En million jøder falt for dødsskvadronenes kuler, blant dem også Beers kone og to sønner i Litauen. Kurt Landauers fem søsken ble alle drept av nazistene.

Ut av glemselen
Etter Bayerns mestertittel i 1932 fikk tyskerne øynene opp for hvordan fotball kunne spilles. Som i Norge hadde arbeiderbevegelsen sitt eget idrettsforbund, men selv en stolt arbeideridrettsmann som Alfons Beckenbauer beundret Bayern Münchens arbeid så høyt at han meldte overgang. I fredsåret 1945 skulle nevøen Franz komme til verden. Det var få overlevende jøder som returnerte til Tyskland etter krigen. “Det stinker av lik og gasskamre, Tyskland er ikke et land for jøder”, ble det sagt. Kurt Landauer var en av dem som måtte hjem. Han hadde ingen igjen, bare restene av klubben han bygget opp. I 1947 ble han på nytt Bayern-president. Prosjektet kunne fortsette, og en ung Franz Beckenbauer skulle få en hovedrolle.

Ruinhauger preget tyske byer til langt ut på 50-tallet, og de allierte opprettholdt lenge forsamlingsforbud for tyske organisasjoner. Tysk fotball fikk gjenoppstå utover 50-årene, men fortsatt som amatøridrett og uten en nasjonal liga. Det tyske mesterskapet hadde alltid blitt avgjort gjennom regionale serier med sluttspill etter utslagsmetoden. Når først hjulene i det tyske økonomiske vidunderet skulle begynne å rulle, skulle også Kurt Landauers drøm om profesjonell fotball realiseres. Amatørparagrafen ble strøket, og sommeren 1963 startet Tysklands første nasjonale og profesjonelle serie – Bundesliga. Landauer døde i 1961 og rakk aldri å oppleve en nasjonal proffliga med Bayern München blant de store lagene. Klubben rykket opp i Bundesliga i 1965, og fotballen de leverte skulle være en med inspirasjon fra de beste, liberal og offensiv, som nådde sitt absolutte høydepunkt med tre serieveinnercuptitler på rad på 70-tallet og et sterkt Bayern-inspirert vesttysk VM-gull i 1974. Franz Beckenbauer hevet VM-trofeet på klubbens egen arena i München. Det var som om det var regissert av Kurt Landauer selv.

Det tok to generasjoner før tyskerne virkelig gravde i historiebøkene. Kurt Landauers og andre jøders betydning for FC Bayern München er noe supporterne nå ikke vil glemme. I 2009 dekket de den ene kortsiden på Allianz Arena med tifo: “FC Bayern var hans liv og ingenting kunne endre det – 125 år Kurt Landauer”

Kilder:
Der FC Bayern und seine Juden – Dietrich Schulze-Mameling.
Die “Löwen” unterm Hakenkreuz – Anton Löffelmeier.
Davidstern und Lederball – Dietrich Schulze-Mameling et al.

Tekst Trond Ola Tilseth

Motsetningene er store og dramatiske i baskiske byer som San Sebastian, Bilbao og Vitoria. I mange barer henger plakater med bilder av fengslede ETA-terrorister, og fra mange hus henger flaggene med et kart over Baskerland og ordene Euskal Presoak (”Fangene til Baskerland”). Plakatenes budskap er at også ETA-fangene må få sone i nærheten av hjemmene sine slik at det blir lettere for deres nærmeste å besøke dem. Mens ordinære fanger får sone i fengsler i sine hjemregioner, må ETA-fangene sone i straffeanstalter i lang reiseavstand fra Baskerland.

Spredningen av fangene over hele Spania skal i teorien gjøre det lettere for det enkelte ETA-medlem å bryte med organisasjonen og si farvel til våpnene. De innsattes pårørende mener imidlertid at systemet er dypt urettferdig, og at de innsatte ETA-medlemmene er politiske fanger.

Men i Baskerland bor også familier som på forskjellige vis har vært offer for nasjonalistiske voldsmenn. Noen er blitt utsatt for utpressing i form av krav om innbetaling av en revolusjonsskatt, eller de har mistet venner og familiemedlemmer i ETAs terrorattentater. Andre tør ikke si meningen sin i frykt for å bli utsatt av vold fra ytterliggående tilhengere av det såkalte ”izquierda abertzale”. Dette uttrykket knyttes vanligvis til den politiske miljøet rundt det kriminaliserte partiet Batasuna, ETAs politiske fløy.

Blodig alvorDisse motsetningene reflekteres i San Sebastians store stolthet, fotballklubben Real Sociedad. Åtte av spillerne skrev i januar under på et manifest der de erklærte at de støttet en demonstrasjon som skulle finne sted i Bilbao noen dager senere. Demonstrantene krevde en ny straffepolitikk  knyttet til de rundt 650 ETA-terroristene som soner i fengsler rundt omkring i Spania. Mange spanske politikere mente demonstrasjonen burde blitt stoppet og erklært ulovlig, fordi ”den hyller terroristene”.

Dette var også kravet fra tre organisasjoner som representerer ofrene for ETA-terroren, som siden 1968 har krevd 850 menneskeliv. De ba domstolene om å erklære demonstrasjonen illegal i forkant. Men demonstrasjonen gikk sin gang med flere tusen deltakere i Bilbaos gater.

Det at hans egne spillere støttet demonstrasjonen, må ha vekket motstridende følelser hos Real Sociedads president, Jokin Aperribay. Faren hans, forretningsmannen Joaquin Aperribay, ble på 80-tallet i to tilfeller utsatt for terroraksjoner fra ETA. Bakgrunnen var at forretningsmannen nektet å betale den såkalte revolusjonsskatten, en ren utpressing, som ETA bruker til å finansiere sin virksomhet.

BilbombeI 1989 prøvde de å drepe Aperribay med en bilbombe. Han slapp fra attentatet med livet i behold, men sjåføren hans omkom. Det førte til at forretningsmannen rømte fra Baskerland. Etter noen år, da han trodde det var trygt å vende tilbake, ventet et nytt attentatforsøk i form av en pakke som viste seg å være en brevbombe. Bomben ble deaktivert av politiet, men skrekken satte naturligvis sine spor i familien.

Til tross for denne bakgrunnshistorien var kritikken mot de åtte spillerne ganske mild fra klubbpresidentens side, i alle fall på pressekonferansen som ble holdt i etterkant av demonstrasjonen i Bilbao.

– Klubbens styre behandlet dette spørsmålet og oppfatter at et sportslig aksjeselskap ikke bør blande seg inn i politikk, sa Jokin Aperribay. Han la til at støtten til protesten i Bilbao ”ikke bidrar til å bedre samholdet i klubben.”

– Men de åtte spillerne representerte ikke Real Sociedad, men seg selv, da de deltok. På den annen side var demonstrasjonen lovlig og spillerne er i sin fulle rett til å gjøre dette.

Real Sociedad, som i skrivende stund ligger omtrent midt på tabellen i La Liga, har i motsetning til Athletic Bilbao ikke slavisk fulgt tradisjonen med å bare ha baskiske spillere i stallen. For eksempel kjøpte de Vadim Demidov fra Rosenborg i fjor, og Bjørn Tore Kvarme spilte tre sesonger for laget på begynnelsen av 2000-tallet. Men de nasjonalistiske følelsene har vist seg like sterke i Real Sociedad som i Athletic Bilbao.

Siden 2002 har flere politiske partier og sosiale organisasjoner blitt kriminalisert i Spania for sin tilknytning til ETA. For et par år siden skrev 70 prosent av spillerstallen i Real Sociedad under på et manifest der de hevdet at det å forby disse partiene er politisk motivert. De ba også om en dialog mellom alle parter for å en løsning på den baskiske konflikten.

Ingen kommentar
Josimar har prøvd å få kommentarer fra spillerne i forbindelse med den siste demonstrasjonen, men presseansvarlig Jorge Sanchez i Real Sociedad opplyser at det ikke vil komme flere uttalelser fra klubben etter Aperribays erklæringer.

– Med presidentens uttalelser knyttet til spillernes demonstrasjoner regner vi saken som avsluttet, sier Sanchez.
Han legger til at kritikken laget har fått i spanske media ikke har falt i særlig god jord internt. For eksempel har organisasjonen Covite, som representerer terrorofrene i Baskerland, rast mot klubben i flere aviser.

Vi prøvde også å få et intervju med Vadim Demidov. Men i en tekstmelding fra pressetalsmannen får vi beskjed om at norskrusseren ikke ønsker å prate med oss.På diverse spanske fotballfora på internett har imidlertid debatten rast. Enkelte mener at spillerne med sin markering direkte støtter ETA og drapene som er blitt begått. Andre peker på at ikke alle ETA-fangene har blod på hendene og at det er en lovfestet rett å få sone nær hjemmet sitt. Et annet argument som går igjen er at baskiske fotballspillere innimellom også burde markere sin støtte til de som er blitt drept av terrororganisasjonen. Akkurat det har ikke skjedd så alt for ofte verken når det gjelder spillere på Real Sociedad eller hos den baskiske rivalen Athletic Bilbao.

Da Lizerazu forsvantFor vanligvis har baskiske fotballspillere stort sett holdt kjeft når ETA har aksjonert. Da det ble kjent at den franske landslagsspilleren Bixente Lizarazu hadde mottatt et utpresningsbrev fra ETA mens han spilte på Athletic Bilbao, var det ingen av medspillerne som offentlig støttet ham. Lizerazu, som kom fra den franske delen av Baskerland, forsvant ut bakdøra til Bayern München, som en direkte konsekvens av utpressingen. Derimot har baskiske spillere i langt større grad markert sin støtte til nasjonalistene i det tidligere nevnte izquierda abertzale.

Real Sociedads kaptein Mikel Aranburu, med nesten 400 spilte kamper for klubben, sto i spissen for manifestet der de åtte spillerne erklærte sin støtte til at ETA-fangene måtte få sone i hjemregionen.

Aranburu har gjentatte ganger tidligere deltatt i demonstrasjoner arrangert av de mer radikale strømningene i baskisk politikk. Det har også de andre spillerne som skrev under på manifestet i januar: Imanol Agirretxe, Jon Ansotegi, Mikel Gonzalez, Mikel Labaka, Markel Bergara, David Zurutuza og keeperen Eñaut Zubikarai.

Det var ingen store overraskelser knyttet til hvem av spillerne det var som støttet demonstrasjonen. De åtte har flere ganger ytret sin støtte til izquierda abertzale. Spillerne kommer fra landsbyer og bygder i Baskerland der nasjonalismen står sterkt.

Faren i fengselEn av dem er keeper Eñaut Zubikarai fra landsbyen Ondarroa i Biscaya. Han er sønn av Cándido Zubikarai, som har sittet i fengsel siden 1989, dømt for deltakelse i attentatet mot to politibetjenter i byen Guernica. Eñaut var bare fem år gammel da begge foreldrene hans ble arrestert etter ugjerningen. I voksen alder har Real Sociedads målmann flere ganger markert politiske sympatier som ikke faller i god jord utenfor Baskerland. Sommeren 2009 hoppet han for eksempel opp på scenen under en rockekonsert sammen med et titalls andre personer, mange av dem mindreårige. I hendene holdt de plakater med bilder av ETA-fanger. Bildet på Zubikarais plakat var selvfølgelig av faren som på det tidspunktet hadde sittet i fengsel i 20 år. Samme dag som denne demonstrasjonen fant sted, ble politimannen Eduardo Puelles García drept av en bilbombe av ETA i den baskiske byen Arrigorriaga.

Den tidligere Real Sociedad-spilleren Iker Sarriegi ble arrestert i april i fjor. Sarriegi spilte i tre sesonger for klubben (1997-2000), men spilte lite fordi han slet mye med skader. Han er utdannet advokat og har i flere tilfeller forsvart ETA-aktivister i retten. Sammen med andre advokater med tilknytning til izquierda abertzale anklages Sarriegi nå for å være aktivt medlem i terroristorganisasjonen. I desember slapp han ut mot kausjon.

Dette var forresten ikke første gang han hadde trøbbel med politiet. Allerede i 2001 ble hjemmet hans ransaket fordi han var mistenkt for å være med i Comando Ttotto. Denne gruppen skal blant annet ha drept både journalisten Jose Luis Lopez i avisen El Mundo og to politimenn i Huesca.

Vil delta i valget8. januar i år erklærte ETA permanent våpenhvile. Dette er en av flere våpenhviler som er blitt erklært fra ETA de siste 13 årene. Hver gang har ETA selv brutt freden gjennom nye terroraksjoner. Flere analytikere ser den siste våpenhvilen som et ledd i å på nytt få legalisert det politiske partiet Batasuna. Partiet nektes å delta i det baskiske lokalvalget i vår, fordi de regnes for å være ETAs politiske fløy og fordi de aldri har fordømt terroristenes aksjoner.

Den 7. februar ble partiet Sortu født. Pariet regnes som arvtakeren etter Batasuna. Det nye med Sortu er at partiet i sine statutter tar eksplisitt avstand fra vold som middel i kampen for et uavhengig Baskerland. Men de blir neppe legalisert. Da fire ETA-medlemmer ble arrestert natt til første mars, med et kvart tonn sprengstoff i sin besittelse, var det ikke et pip å høre fra Sortu.

På 80-tallet krevde aktivistene at Baskerland skulle være en egen sosialistisk stat, uavhengig av Spania. I denne staten inkluderte de fransk Baskerland og den selvstyrte regionen Navarra. Men i dag er det først og fremst å få ETA-fangene hjem til Baskerland det snakkes mest om. Det er viktig å huske også at mange baskere er tilhengere av flyttingen av ETA-fanger til baskiske fengsler, uten at de nødvendigvis støtter terroristorganisasjonens voldelige handlinger. Det er det ofte vanskelig å forstå for spanjoler som aldri har vært i Baskerland, og som setter motstanderne av straffepolitikken i samme bås som terroristene selv.

Provoseres av flaggMens vi i Norge uten blygsel vifter med flagget med stolthet på 17. mai, har spanjolene et svært annerledes forhold til flagget sitt. Spesielt spanjoler på venstresiden av politikken reagerer ofte med avsky hvis de ser en landsmann gå med en T-skjorte eller en klokkereim som er pyntet med det spanske flagget. I autonome regioner som Catalonia eller Baskerland er eksponering av det spanske flagget som å vifte med en rød klut foran en okse på tyrefekterarenaen.

Kapteinen på Atlético Madrid, António López fikk derfor oppleve pipekonsert fra Real Sociedad-fansen hver gang han rørte ballen da han spilte med det spanske flagget som kapteinsbind i november i fjor. Etterpå måtte klubben avvise i pressen at det røde og gule kapteinsbindet var ment som en provokasjon. Real Sociedad på sin side spiller med det baskiske flagget Ikurriña på ermet. I bortekampen mot Getafe i Madrid tidligere i år, feiret den franske Real-spilleren Antoine Griezman et mål ved å kysse ikurriñaen foran Getafe-fansen. Handlingen ble oppfattet som en så stor provokasjon at både han selv og Real Sociedads trener Martin Lasarte offentlig måtte be om unnskyldning etterpå.

Det hører også med til historien at franskmannen ble fysisk angrepet av en av Getafes fysioterapeuter i spillertunnelen etter kampen.
– Hvis jeg hadde visst at folk skulle bli så forbanna, hadde jeg ikke feiret målet på denne måten. Jeg beklager, men jeg har en tendens til å oppføre meg som en unge når jeg scorer, sa Griezman med bøyd hode etter kampen.

Spiller i fiendelandEn av de største spillerne som er oppfostret i Real Sociedad, er nåværende Real Madrid-spiller Xabi Alonso. Han er født i San Sebastián og var kaptein på Real Sociedad-laget som havnet på andreplass i ligaen sesongen 2002/2003. Xabi er dessuten sønnen til Perico Alonso som var med på å spille Real Sociedad til seriemesterskap tidlig på 80-tallet. Man skulle kanskje tro at dette ville bli sett på som et dypt svik fra alle Real Sociedad-supportere – Xabi Alonso for Real Madrid, den spanske kongens favorittlag. Men Iñaki Larrainzar fra supporterklubben Carlos Martínez avviser at dette er tifelle.

– Det fikk en blandet mottakelse av fansen at Xabi Alonso havnet i Madrid. Noen ble jævlig forbanna, men generelt nyter Xabi Alonso stor respekt her i San Sebastián. Han vant dessuten mange hjerter da han tok frem Real Sociedad-flagget under feiringen av landslaget i Madrid etter VM-gullet fra Sør-Afrika , forklarer Larrainzar.

Josetxo Olalde er kontaktperson for ”Goazen Erreala”, en annen av Real Sociedads supporterklubber. Han mener at artikkelen som sto i Marca om de åtte spillernes politiske manifest har økt temperaturen på tribunene.– Hver enkelt av oss har våre egne ideer, men jeg for min del er på stadion for å heie på laget mitt. Hvis jeg vil snakke om politikk drar jeg på et politisk møte. Men artikkelen som sto i Marca har bare ført til at supporterne fra Atletico Madrid og Real Madrid hater oss i enda større grad. Etter denne artikkelen er det blitt enda farligere for oss å dra til Vicente Calderón, sier Olalde.

Kniv i hjertetDet er ikke tilfeldig at Olalde nevner nettopp hjemmebanen til Atlético Madrid. Det var her Real Sociedad-supporteren Aitor Zabaleta ble drept i 1998 av en nynazist ved navn Ricardo Guerra. Som medlem av hooligangruppen El Bastión hadde Guerra sverget hevn etter en voldelig episode i San Sebastián et par uker tidligere der skinnheadsene buss ble angrepet med stein av Real Sociedad-supportere. El Bastión som hyller Franco ved gjøre hans slagord ”Spania: Ett, stort og fritt” til sitt, har aldri vært godvenner med baskiske fotballfans. Men velkomsten som ventet Real Sociedad-fansen på Vicente Calderón den 8. desember dette året, var det ingen som hadde forestilt seg. Flere titalls medlemmer av El Bastión gikk løs på de blåhvite, rev av dem skjerf og supporterluer, og truet dem på livet. Andre kastet stein og flasker mot de baskiske fotballsupporterne. Plutselig dukket to svarte biler opp. Ut fra en av dem kom blant andre Ricardo Guerra som hadde bevæpnet seg med en kniv. Akkurat hva som skjedde ble aldri helt brakt på det rene, men Guerra ble senere dømt for å ha stukket kniven rett i hjertet på Aitor Zabaleta, som døde samme natt av skadene.

Tretten år senere prøver høyreekstreme spanske hooligans til å skape mer hat ved å synge ”Aitor Zabaleta var medlem av ETA”  når baskerne spiller på Vicente Calderón eller Santiago Bernabeu.

Samme lag – to verdenerDen politiske hverdagen i Real Sociedad er temmelig kompleks. Det er bare få meter som skiller tribuneplassen til Jaime Oreja, medlem i EU-parlamentet for det konservative partiet PP, og tidligere sjef for det forbudte partiet Batasuna, Arnaldo Otegi. Begge er Real Sociedad-supportere på sin hals, men deres syn på den baskiske konflikten kunne ikke stått lengre fra hverandre.

Det konservative PP ønsker en sterkt sentralisert politikk, og flere medlemmer derfra har tatt til orde for å minske selvstyret i de autonome regionene. Stolen til Otegi står for tiden tom, ettersom han befinner seg i fengsel, anklaget for å tilhøre ETA. Han har også tidligere sittet i fengsel for kidnapping av forretningsmannen Luis Abaitua.

Real Sociedad-spillerne Mikel Aranburu, Mikel Labaka, Eñaut Zubikarai skrev under på et brev i november i fjor, der de ba om at Arnaldo Otegi måtte slippes fri som et steg i retning av en normalisering i det som er kjent som den baskiske konflikten i Spania.

Kanskje kunne det vært på sin plass om de også viste litt solidaritet med de som har mistet sine nærmeste, ved å fordømme volden som middel til å oppnå baskisk uavhengighet.

Tekst Lars Johnsen

På en tåkefri dag i Torino kan du se toppen på Superga-fjellet som ligger utenfor byen. Med sine 672 meter over havet er Superga den mest iøynefallende åstoppen i en kjede som omkranser den norditalienske kultur- og industribyen. Nær toppen ligger en kirke med gravkammer for Savoie-familien, en mektig kongeslekt med hovedsete i Torino, som styrte hele Italia etter at Giuseppe Garibaldi utnevnte byen til hovedstad i et nytt, samlet Italia i 1861.
Den flotte, spektakulære kirken sto ferdig i 1731, og den fungerte som kongefamiliens eget gudshus i over 200 år. Her samlet kongehus, hoff, og rojalister seg til gudstjenester, bryllup, dåp og begravelser. Italia er for lengst blitt republikk, men seremoniene ved Superga fortsetter. I dag er det ikke rojalister som drømmer om en svunnen tid som besøker gravene til de døde kongelige, det er supporterne til fotballklubben Torino F.C.. Og selve ordet “Superga” er blitt et synonym for “tragedie”.

“II Grande Torino”
I 1905 hentet Juventus hjem det italienske mesterskapet, og skapte således stor fotballinteresse i Torino. Året etter var flere i Juventus-ledelsen likevel fast bestemt på å flytte klubben ut av byen. Det førte til krangling innad, og Alfredo Dick, den sveitsiske forretningsmannen Hans Schönbrod og mannen som senere skulle lede Italia til to VM-gull, Vittorio Pozzo, bestemte seg for å danne en egen fotballklubb – Foot Ball Club Torino. At Torino oppsto som et resultat av krangling innad i Juventus, skapte selvsagt dårlig stemning mellom de to klubbene, og uvennskapet er like strengt den dag i dag, Torino viste seg tidlig fram, med tredjeplass i 1906/07-sesongen. Juventus beholdt likevel posisjonen sin i byen, selv om det skulle 21 år før et nytt mesterskap kunne innkasseres. Torino vant sitt første i den påfølgende sesongen, 1927/28.

Serie A startet fra og med 1928/29-sesongen, og byen markerte seg raskt. “Juve” tok fem seriegull på rad i 1930-årene. Men Torino skulle ta igjen forspranget, og i etterkrigstiden skulle alt handle om de vinrøde. Laget fikk til navnet “Il Grande Torino”.

Juventus var ikke fullstendig frakjørt, og tok seriesølv to ganger i perioden hvor Torino vant fem scudetti på rad (seriegullet til La Spezia 1944 teller som uoffisielt på grunn av krigen. 1944/45-sesongen ble kansellert). Gullet i 1942/43 ble vunnet med ett poeng foran Livorno, og i 1945/46 vant de med samme margin foran byrivalen.

Så innledet Torinos dominans, og det var måten laget vant på  – og marginene de vant med -– som ga dem tilnavnet “ll Grande Torino”. I 1946/47-sesongen scoret de 104 mål, året etter 125. Lag som skulle møte Torino forberedte seg alltid på stortap. Torino har rekorden for flest ubeseirede kamper på rad i en sesong, med 21 i 1948/49. Mellom 1945 og 1949 scoret laget 471 mål. På hjemmebane var de uslåelige mellom 1943 og 1949, med 93 kamper på rad uten tap – 83 seire og 10 uavgjorte. Mange av rekordene står ennå.

Fjellet
Torino hadde så og si sikret seg gullet fire runder før sesongslutt i 1948/49. De ledet serien med fire poeng, og hadde gått ubeseiret gjennom i atten strake kamper på rad. Laget var på vei tilbake fra Lisboa, der de hadde spilt treningskamp. Portugisernes José Ferreira var en god venn av Torino-kaptein Valentino Mazzola, og kampen var en slags testimonial for Ferreira. Nå var de klare for å sikre seg en nytt scudetto. Ettermiddagen den 4. mai 1949 kunne du ikke se fjellene som omkranser Torino. Tunge, mørke skyer lå helt ned til slettene ved elva Po. Regnet høljet ned. Fiat G212-maskinen, som hadde Torinos spillere, trenere og støtteapparat ombord,  krasjet rett inn i veggen på baksiden av den mektige Superga-basilikaen. Istykkerrevne kropper, brennende bagasje og flydeler lå spredt rundt kirken, som nå sto i flammer. Ingen av flyets 31 passasjerer overlevde. Mange av ofrene var så ille brent og skamfert at Vittorio Pozzo, eks-landslagssjefen som var innkalt for å identifisere likene til de ulike spillerne, hadde problemer med å gjenkjenne dem. Han måtte gå gjennom ofrenes lommer for å finne identifikasjonspapirene til Torino-spillerne. Gifteringer ble fjernet for å se om graveringene kunne gi svar.

Det nasjonale italienske nyhetsbyrået fikk beskjed om ulykken klokka 17:12, og så fort nyheten var ute dro veldige masser av Torino-innbyggere til ulykkesstedet. Pozzo var selv journalist i avisen La Stampa, og reiste ned til byen for å skrive om det fryktelige som hadde hendt. Bare to år tidligere hadde Pozzo plukket ut alle ti utespillerne fra Torino til å representere “Gli Azzuri” da Italia møtte Ungarn på Torinos egen hjemmebane, Stadio Filadelfia.

“Torino-laget finnes ikke lenger. Det er forsvunnet, det er brent, det har eksplodert. Laget døde i aksjon, som en gruppe stormtropper i krigen som forlot sine skyttergraver for aldri å vende tilbake”, skrev han.

Valentino
Flytragedien avstedkom en landesorg lignende den som etterfulgte Prinsesse Dianas dødsulykke i Paris 1997. Den grufulle flystyrten var det eneste som opptok italienerne og landet sto helt stille i dagene og ukene som fulgte. Alt handlet om “Il Grande Torino”. Alle avisene trykket ekstrautgaver samme kveld. Arbeiderne ved Fiat-fabrikken holdt minnestund i arbeidstiden, butikker ble stengt. En kvinne i Bologna begikk selvmord etter å ha hørt om Torino-lagets skjebne. Parlamentet i Roma ble suspendert.

Superga-tragedien er en av få episoder hvor Italias høyre- og venstreside har stått sammen. “Hele Italia ligger ved siden av de brente kroppene”,  skrev kommunistavisa L’Unitá. En halv million mennesker fulgte begravelsen. Kistene med de 31 avdøde ble fraktet av en 
kortesje av lastebiler, og hendelsene ble kringkastet direkte på riksdekkende radio i hele Italia. Presidenten i det italienske fotballforbundet, Ottavio Barassi, leste opp navnene ved begravelsen. Han startet med kaptein Valentino – etternavnet Mazzola ble ikke engang nevnt. Det var overflødig, for Valentino var nemlig Italias mest populære mann. “Dette er den femte pokalen, det er Torinos pokal. Se hvor stor den er. Den er fylt med hele verdens hjerter”, sa Barassi før 30.000 mennesker fulgte ham opp på Superga.

Det oppsto flere konspirasjonsteorier, og mange trodde først kaptein Mazzola hadde blitt spart. Laget hadde stoppet for å fylle bensin i Barcelona, der laget hadde spist middag med Milan-spillerne, som var på vei til Madrid. Mange trodde Mazzola haddde blitt igjen i Barcelona. Og hvorfor skulle ikke flyet landet i Milano? Var det fordi at sikkerhetstiltakene der var strengere, slik at alt gullet de hadde kjøpt billig i Portugal lettere kunne smugles inn i Italia via Torino-flyplassen? Var det vekten av gullet som gjorde at flyet fløy så lavt?

Tre forskjellige etterforskinger ble igangsatt etter ulykken, og alle frikjente piloten Pierluigi Meroni. Han var kjent som en av landets beste, og han hadde mottatt flere utmerkelser for sin innsats under krigen. Han var godt kjent i området, og flyet var dessuten helt nytt. Bare minutter før det skjebnesvangre øyeblikket, hadde Meroni kontaktet flytårnet og bedt bakkemannskapet sette på kaffen. Flyet ble likevel omdirigert til flyplassen i Milano på grunn av de håpløse forholdene i Torino. Klokken 17:04 smalt det altså. Været hadde gjort orientering i lufta nærmest umulig, selv for en hedret pilot. Sikten fra cockpiten hadde vært vel førti meter. Meroni hadde vært sjanseløs.

To dager etter Superga-ulykken ble mesterskapet for 1948/49 tildelt Torino, men klubben valgte å fullføre  sesongen med juniorlaget. Som en gest stilte alle de resterende motstanderne med sine juniorlag. Fiorentina (2-0), Genoa (4-0), Sampdoria (3-2) og Palermo (3-0) ble alle slått.

Italia utraderes
Enkelte vil hevde at Manchester United bevisst bruker München-flyulykken i 1958 i kommersielt øyemed – og bygger sin merkevare på den sterke beretningen. Uansett hvor du står i den debatten, er tragedien utvilsomt en del av Manchester United. Historien om Liam Whelans siste ord før takeoff “dette er muligens døden, men jeg er klar”, eller Duncan Edwards’  setning “avspark klokken tre, sjef” før han trakk pusten for siste gang, kan gjøre selv den argeste United-hater blank i øynene. Superga er utvilsomt en stor del av Torinos historie, men der München er allmennkunnskap blant fotballfans verden over, er Superga lite kjent utenfor Italia. I motsetning til United har “Toro” nærmest levd en B-tilværerelse siden tragedien inntraff.

Matt Busbys Manchester United-spillere hadde ikke etablert seg internasjonalt da München-tragedien inntraff. Torino, derimot, var Italia. Italiensk fotball ble fullstendig lammet. 18 spillere, som alle var etablerte, eller aktuelle, landslagsspillere, ble revet bort. Til VM i Brasil i 1950 reiste det italienske laget med båt, av frykt for en ny flyulykke, og røk ut med én gang. Superga satte italiensk fotball flere tiår tilbake, og ikke før 1970 bet landslaget fra seg igjen. Italia kom seg til finalen, Valentino Mazzolas sønn, Sandro, var  en nøkkelspiller og skrev atter Mazzola-navnet inn i fotballens historiebøker. Den unge Mazzola ledet også Inter til europacupseire i 1964 og 1965.

I Manchester kunne Busby gjenoppbygge laget med spillerne som overlevde München-ulykken, og, naturligvis, med en viss George Best som ankom Old Trafford i 1963. Torino fant etterhvert sin egen George Best – i Gigi Meroni. Men det ville ikke vært Torino uten at også den historien endte i tragedie. Det første han gjorde seg bemerket med var etternavnet. Han var ikke i slekt med Superga-piloten Pierluigi Meroni, men navnet vekket naturligvis minner. Raskt gjorde han seg bemerket som en fotballintellektuell, med en helt spesiell klesstil, som malte portretter på fritida. På banen var han en driblekunstner som elsket å slå tunnel på motstanderne, og de italienske sportsjournalistene fant det helt naturlig å sammenligne ham med geniet fra Belfast. Målet hans mot Inter i 1967, der han først lurte Giacinto Facchetti – en av verdens beste forsvarsspillere på den tida – anses av seriøse italienske fotballkjennere for fremdeles å være Serie A-historiens vakreste.

Etter 4-2-seieren mot Sampdoria i oktober 1967 var Meroni ute og feiret. Han stakk ut fra restauranten for å finne en telefonkiosk, men kom ikke lenger enn halvveis over gata. Meroni ble truffet av en Fiat, før han ble kastet over i motsatt kjørefelt og truffet av en imøtekommende Lancia. Han døde på sykehuset like etter. Føreren av Fiaten var en ung Torino-fan, somkjørte rundt med et bilde av Meroni dinglende fra bakspeilet. Sjåføren het Attillio Romero og han skulle senere, i 2000, bli president i AC Torino. I 2005 gikk klubben konkurs under hans ledelse.

Lagbilde av F.C. Torino tatt i 1946.

Juventus tar over
Torino var Italias lag på 1940-tallet. Laget ble sett opp til av også av fansen fra alle de andre lagene, på en måte som er helt utenkelig i dag. Vi har naturligvis “hele Norges RBK”, men det er først og fremst en kreasjon for det generelt sportsinteresserte TV-publikummet, de som sitter klistret til skjermen når de norske håndballjentene skal kjempe om mesterskapsmedaljer, og RBK er sjeldent noen andre lags supportere heier på. Torino ble beundret av alle – og i tiden før europacupspill ble deres suksess i turneringer, treningskamper og turneer omtalt med stolthet. Brescia har oppkalt sin hjemmebane etter Superga-offeret og midtbanespilleren Mario Rigamonti fordi han var født i byen. Stadion til Vicenza er oppkalt etter en annen Torino-spiller som omkom på Superga, Romeo Menti, som var født i nærheten av Vicenza.

Man anser at de vinrøde fortsatt er det mest populære laget i Torino og i Piedmonte-regionen, men byrival Juventus er i dag Italias desidert største klubb. Å ha klubbnavn som ikke er et bynavn har ikke skadet i et land der den regionale tilhørigheten er sterk. Og den regionale rivaliseringen går tilbake til den gang det området vi kjenner som Italia var en samling av selvstendige bystater. Men først og fremst er Juventus-populariteten et resultat av industrialiseringen av Italia. Fiat tok kontrollen over klubben allerede i 1923, men først da privatbilen ble allemannseie, ble størrelsen på fabrikken astronomisk. Arbeiderne ble stort sett hentet fra det fattige Sør-Italia, og det ble helt naturlig for migrasjonsarbeiderne å heie på Juventus. Innflytterne fortalte om denne store klubben i Torino til slektningene som hadde blitt igjen sørpå. Det sammenfalt også med at TV-apparatene ble mer og mer vanlig, og fotball ble et naturlig TV-produkt. I en tid da Juventus alltid hevdet seg. Alle arenaer ble fylt til randen når Juventus kom på besøk – og i Sør-Italia var “Juve”-fansen ofte i flertall. Juventus har i dag hele 20 millioner fans i Italia. Det er vel en tredel av landets befolkning. Med unntak av Firenze og Roma, har Juventus like mange fans i hver by i Italia som det hjemlige laget.

Torino kunne hatt en tilnærmet lik posisjon, og i hvert fall vært en av et tenkt firkløver i italiensk toppfotball. Italia har nemlig i dag bare tre store inter-regionale klubber, Juventus, Inter og Milan. Napoli er den klubben som er størst av dem uten en landsdekkende fanbase. Med den populariteten “Il Grande Torino” hadde, og måten de spilte fotball på, er det ikke usannsynlig at klubben ville beholdt sin posisjon som et topplag, og Sandro Mazzola ville fulgt i sin fars fotspor og løftet Torino til europeiske triumfer, og ikke Inter.

Kvasireligion og Filadelfia
Klubben har, når rett skal være rett,  levert noen gode sesonger siden tragedien, og i 1975/76 gikk de hele veien. Spøkelset har likevel hengt over generasjoner av Torino-spillere. “Da jeg startet trente vi på stadion til “Il Grande Torino”, og vi hørte hele tiden om laget som døde i 1949. Det var 14-15 år etterpå, men minnene var fortsatt sterkt tilstede. En av materialforvalterne fortalte historier om Bacigalupo og Mazzola, Du følte det på treningene og i garderoben. Vi måtte gå gjennom gjennom deres tunnel og trene på deres gress”, fortalte Renato Zaccarelli, kaptein på 1976-mesterlaget til Associated Press.

Dagen etter at Zaccarelli hevet Serie A-trofeet, marsjerte Torino-fansen opp til Superga. Spillerne ville også være med, men menneskemengden var så stor at de ikke nådde fram. Fansen ville feire seieren, men de ville ikke feire den med laget som nettopp hadde vunnet den. Det var de døde heltene på Superga de ville dele seieren med.

Da hadde “Il Grande Torino” for lengst blitt en form for pseudo-religion også. Kirken på Superga ble omgjort til et eneste stort minnesmerke for tragedien  Basilikaen lokker den dag i dag til seg tusenvis av turister fra hele Italia som vil se åstedet. Turer til Superga blir betegnet som pilegrimsreiser av fansen. Torinos troférom blir omtalt som “sakristiet”, og Superga-ofrene som i caduti, de falne, som i falne engler. Over hele byen henger det fortsatt bilder av spillerne, som portretteres som ungdommelige, som udødelige, og gjerne på glanset papir med matte farger – lik helgenbildene som deles ut i italienske kirker. Torino-fansen vil framstå som annerledes enn andre fans. De har tro. En tro styrket gjennom tragedie og martyrdøden. Den 4. mai hvert år holdes det messe ved ulykkesstedet, og Torinos kaptein leser opp navnene til ofrene.

Hjemmebanen Stadio Filadelfia var bygd som en klassisk engelsk stadion, klemt inne i et boligstrøk, intim med tribuner bare et par meter fra linjene. Det er fortsatt gress der Valentino Mazzola og resten av Torino-laget vant 18 av 19 hjemmekamper i 1948. Noen skilt, og deler av et fotballmål hinter om at ble spilt elitefotball der en gang. Utenfor har Torino-fansen spraymalt Casa del Popolo Granata – “det vinrøde folkets hjem”. Det var på denne intime banen der minnene ble skapt. Ikke bare var stadionet i engelsk design, spillet Torino leverte ble også klassifisert som engelsk. De angrep med hele laget, og midtbanespillere som fulgte på i angrepene sto for et bemerkelsesverdig høyt antall mål. Laget var desidert best trent i Italia, noe den engelske treneren Leslie Lievesley hadde ansvaret for. De kunne løpe i fullt tempo i timevis, og de avgjorde gjerne kampene helt mot slutten – seksti år før “Fergie time” ble et populært uttrykk i England.

Én overlevende
Etter Superga fortsatte Torino å spille på Filadelfia, men siden suksessen uteble var det ikke penger til modernisering eller utvidelse. Fra og med sesongen 1963/64 flyttet Torino sine kamper til arenaen som en gang het “Stadio Benito Mussolini”, men nå var omdøpt til ”Stadio Comunale”, og som de måtte dele med Juventus. Torino spilte der helt fram til 1990, da ”Stadio Delle Alpi” sto ferdig til VM samme år.

Laget fortsatte imidlertid å trene på gamle Filadelfia helt fram til 1994 da klubben bestemte at det var for farlig både for spillere og publikum. Torino flyttet til et treningsanlegg i nærheten. Treninger trekker ofte masse tilskuere i Italia, også i Torino. Etter flyttingen fortsatte Torino-fansen å møte i hopetall på treningene. På Filadelfia. Der satt de og kikket på en gjengrodd gressmatte, mens laget deres samtidig trente noen kilometer unna.

Planer, både konkrete og rene luftslott, om å modernisere Filadelfia er nærmest like stor del av Torino-praten som Superga. Gang på gang har fansen blitt skuffet – som de naturlig nok ble da de ble lovet at en ny arena skulle stå ferdig til 50-årsmarkeringen i 1999.

Sauro Toma var den av av “Il Grande Torino”s etablerte spillere som unnslapp døden på Superga. Han hadde ønsket å være med til Lisboa, selv om kona lå på fødestua. En meniskskade gjorde imidlertid at legene ba ham bli hjemme, han kom ikke til å spille uansett. Da nyheten om tragedien nådde ham, løp han rett opp på fjellet. Hylgråtende måtte han holdes tilbake av politiet, etter å ha sett de opprevne og brente kroppene til sine kjære lagkamerater.
I dag har Toma alzheimer. Én ting glemmer han likevel aldri -– å gå den samme veien opp til Superga for å legge ned blomster på ulykkesstedet den 4. mai hvert eneste år.

Kilder:
The Day Italian Football Died
Alexandra Manna og Mike Gibbs 
Breedon Books, London, 2000

Calcio
John Foot 
HarperPerennial, London, 2007
Forza Italia
Paddy Agnew 
Ebury Press, London, 2006
The Guardian, 4 may 2009
soccerlens.com
goal.com

Tekst Asgeir Ueland

Den første fotballkampen Roman Abramovitsj så var Mesterliga-kampen mellom Real Madrid og Manchester United i 2003. Da han kom inn i Chelsea i juni samme år, hadde han noen ideer og penger, men han visste ikke mye om fotball, sier den italienske sportsjournalisten Gabrielle Marcotti.

Marcotti er kanskje en av dem som vet mest om Chelsea, og hva som rører seg bak teppet på Stamford Bridge. Via telefonen guider han oss gjennom korridorene, og forteller om utviklingen til klubben siden Abramovitsj kom inn dørene. Spørsmålene er like mange som tallet på managere som har gått ut døren i London. Ranieri, Mourinho, Grant, Scolari og nå, hva skjer med Ancelotti? Men det største spørsmålet er: Hvem er Roman Abramovitsj?

Det har ikke manglet på action i Chelsea siden Abramovitsj kom inn, men klubben er bare siste del av den russiske milliardærens biografi. Det sies at fortiden er et annet land, og at de gjør ting annerledes der. Det engelske ordtaket beskriver Chelseas eier godt. Han er et produkt av en veldig spesiell epoke i den russiske historien. Veien til hans nåværende formue har ikke vært fri for kontroversielle handlinger. Ting var sannelig annerledes i Russland under president Boris Jeltsin.

Russlands ansikter
Russland er et land det er vanskelig å forstå når en har vokst opp i Vestens lune rede. Man skraper overflaten, for de fleste kulturen, forfattere, komponister, malere, og for oss fotballinteresserte Jasjin, Blokhin, Belanov eller Protasov. Det er Russlands europeiske ansikt. Symboler på den dannede høykulturen. Men Russland er bare delvis europeisk. Som i den romerske mytologien om Janus med to ansikter, har Russland samtidig et asiatisk ansikt som symboliserer det harde og brutale.

– Det nytter ikke å forstå Russland ut fra de normer vi er vant med i Vesten, og jeg går ut fra du tilhører den vestlige tenkemåten, sier Zvi Magen.

Han har mange års erfaring fra Russland, både som leder for organisasjonen Nativ, som jobbet hemmelig i Sovjet med å bevisstgjøre jøder om deres identitet i det kommunistiske landet, og senere israelsk ambassadør i Russland. Magen fikk under ambassadørtiden et nært forhold til president Vladimir Putin.

– Jeg skal ikke si noe om mine personlige preferanser, men gi et kort overblikk over hva som skjedde med oligarkene da Putin tok over, sier Magen.

– Da Putin kom til makten, snudde man opp ned på regimet. Det kom opp en ny styrke som endret forholdene fra Jeltsin-tiden. Putin plasserte sine folk i alle posisjoner i samfunnet. Man endret spillereglene fra topp til bunn.

Oligarkene ble tvunget til å gjøre et valg under Putin, også Abramovitsj, men før det hadde Abramovitsj vokst til å bli en av Russlands rikeste menn. Veien dit var langt fra ren. Og utgangspunktet var tilsynelatende håpløst.

Vladimir putin, med mange års erfaring fra KGB, endret det oligarkiske landskapet. Roman abramovitsj var en av få som forstod de nye spillereglene.

En oligark blir til
Da Roman Abramovitsj kom til verden den 26. oktober 1966, var det få som ville spådd at han en dag skulle bli en berømt eier av en stor fotballklubb. Han ble født av foreldre med jødisk bakgrunn, selv om det er stilt spørsmål med hvilken grad han er jødisk. Begge foreldrene døde før han var tre år. Moren under et feilslått abortinngrep, og faren i en heisekranulykke. Unge Roman vokste opp hos sin onkel i Sibir.

I noen av artiklene om ham blir det hevdet at hans første rubler ble tjent mens han tjenestegjorde i Den røde hær. Abramovitsj skal da ha vært involvert i en omfattende smugleroperasjon av drivstoff.

Da han giftet seg og fikk 2000 amerikanske dollar i gave, et ikke ubetydelig beløp i Sovjetunionens siste år, kom han for alvor inn på den økonomiske arena. Han investerte pengene i produksjon og salg av plastleker (noen hevder badeender, andre dukker). Denne fasen varte fra januar 1989 til mai 1991, tiden da Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Neste trinn på forretningsstigen varte i nøyaktig to år. Han drev et firma som importerte vestlige forbruksvarer, en mangelvare i det nye Russland. Det var da han møtte sin mentor, senere partner og i dag bitre motstander, Boris Berezovskij. I mai 1995 tok Abramovitsj steget fra å være en lokal businessmann til å bli den oligarken han ble kjent som. Inngangen kom gjennom oljeselskapet Sibneft.

Den russiske økonomien midt på 1990-tallet var presset opp i et hjørne, og økonomien var i fritt fall. Statsgjelden økte og situasjonen var nærmest håpløs. Staten satt på en del verdier i form av selskaper som drev med industri og utvinning av naturressurser. For å minske gjelden og få inn penger, ble det under president Jeltsins tid besluttet å gi forretningsfolk aksjer i selskaper mot lån i amerikanske dollar. Berezovskij og Abramovitsj var bare to av mange av de såkalte russiske oligarkene som utnyttet dette vinduet til fulle. For 100 millioner dollar hver sikret de seg kontrollen over Sibneft. Selskapets reelle verdi var alt da anslått til å være mye høyere.

Abramovitsj fikk senere kontroll over Berezovskijs andel under omstendigheter som ikke er klare. Noen hevder at Abramovitsj brukte sine tette bånd til Putin for å presse ut sin tidligere partner:

– Berezovskij var også Putins mann i starten, men han røk uklar med Putin og flyktet til London, sier Magen.
En av årsakene til det var at Putin forsøkte å få kontroll med Berezovksijs populære fjernsynskanal ORT. Berzovskij brukte denne for hva det var verdt til å fremme sine egne, og andre oligarkers, politiske ambisjoner. Berezovksij har hevdet han ble utsatt for trusler og press av Abramovitsj.

Som et resultat ble han tvunget til å selge sin del av Sibneft til Abramovitsj for langt under markedsverdi. Berezovskij har lenge jobbet med å få til et søksmål mot Abramovitsj i det engelske rettssystemet.  Da Chelsea-eieren solgte Sibneft tilbake til staten i 2005, fikk han 7,4 milliarder dollar for det, altså omtrent 75 ganger startinnsatsen.

Aluminiumskrigen
Abramovitsj stoppet ikke med Sibneft. Han gikk også med full fart inn for å få kontroll på den russiske aluminiumsindustrien. Han jobbet tett med en annen kjent oligark, Oleg Deripaska. Den etter hvert blodige kampen om den gigantiske industrien har senere i pressen blitt døpt Den russiske aluminiumskrigen. Ifølge den engelske avisa The Times var dette en krig med høye odds:

”Det blir fortalt at de som ble sett på som hindringer – politikere, daglige ledere og journalister, ble kjørt ned, skutt, fikk strupen avskåret eller døde i flyulykker.”

Det som er klart er at da oligarkene fikk kontroll over det store smelteverket Krasnoyarsk i Sibir, som er Russlands nest største, stoppet drapene.

BBCs reporter John Sweeney laget en dokumentarfilm om Abramovitsj i 2005, der aluminiumskrigen var bakteppe. Han spurte en russisk redaktør om drapene som stoppet.
”Drapene stoppet, vil det si at Abramovitsj var mer mektig enn gangsterne?”
”Godt tenkt”, svarte redaktøren kort.
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva Abramovitsj’ rolle var under kampen om aluminiumet. Det man har fått bekreftet, er at han betalte noen milliarder dollar i beskyttelsespenger til staten, og trolig også til andre.

Mellommannen
Da Abramovitsj var parhest med Berezovskij, var det også en tredjemann involvert, georgieren Badri Patarkatsisjvili. Han døde i eksil i London i 2008, angivelig av hjertestans, selv om konspirasjonsteoriene ennå lever. Ifølge rapporter i pressen mener man at han var mellommannen mellom Abramovitsj og Berezovskij og den russiske mafiaen, eller andre som skulle ta seg av de skitne jobbene. Igjen er det vanskelig å komme opp med harde bevis, men det understreker at Russland på denne tiden var litt av en vill øst.

Pressen har rapportert at Roman Abramovitsj skal ha betalt både Berezovskij og Patarkatsisjvili store beløp under et møte i St. Moritz i Sveits. Ifølge rapportene skal han ha gjort det klart for de to at han gikk med på å betale hvis dette var siste gang han hørte noe fra dem.

Patarkatsisjvili er som nevnt død, men Berezovskij lot igjen høre fra seg da han tilfeldig gikk på Abramovitsj i London i 2007. Omkranset av livvakter skal Berezovskij ha gitt Abramovitsj et søksmål, men Abramovitsj trakk hendene tilbake og papiret falt på bakken. Berezovskij ga seg ikke, og fortsatte kampen i det britiske rettssystemet for å få godkjent søksmålet mot Chelsea-eieren. Abramovitsj skulle høre mer fra sin tidligere businesspartner.

abramovitsj hadde klare visjoner om at han skulle skape en klubb som tjente penger, og hyrte inn peter Kenyon for å løfte klubben videre.

Putins mann
Endringene i Russland kom altså da Vladimir Putin ble valgt inn som president i 2000, etter først å ha fungert som stedfortreder for Jeltsin som gikk av i 1999. Vladimir Putin, med mange års erfaring fra KGB, endret det oligarkiske landskapet.

– Med Putin ser en begynnelsen av et helt nytt styresett. Alle de som i dag er i eksil, eller sitter fengslet, forsto ikke de nye spillereglene. Forholdet mellom styresmaktene og oligarkene ble endret, sier Magen.

En av de som fikk merke dette best, var den tidligere eieren av et annet russisk oljeselskap Yukos, Mikhail Khodorkovskij. Han er best kjent i Norge for sitt forsøk på å kjøpe opp Kværner, før Kjell Inge Røkke overtok.

– Khodorkovskij forsto ikke at ting hadde endret seg, og i stedet for å ta inn over seg de nye reglene gikk han nærmest til krig mot styresmaktene og Putin. Og Khodorkovskij sitter fremdeles fengslet. Abramovitsj har alltid vært mye smartere enn Khodorkovskij. Han er først og fremst Putins mann. Nå vet ikke jeg når Abramovitsj besluttet at det var best å gå med Putin, men han forsto fort hvilken vei det bar, sier Magen.

Her ligger nok mye av forklaringen på hvordan Abramovitsj klarte å berge formuen i land. Selv i dag virker det som Abramovitsj og Putin har et godt forhold.

Abramovitsj har også i flere år vært guvernør i Russlands nordøstre hjørne i den sibirske delstaten Chukotka. Her har han gjennomført store endringer, fått samfunnet på fote og brukt enorme summer av sin personlige formue på å utvikle stedet.

Økonomer har pekt på at oligarkenes inntog i Russland var medvirkende til at den foreldede russiske industrien ble mer konkurransedyktig. De sprøytet inn midler og moderniserte mange fabrikker, og skapte i sin tid arbeidsplasser. Det ironiske er at under den siste finanskrisen var det den russiske stat som måtte komme med hjelpepakker til oligarkene. Det var som en reprise på 1990-tallet, men med omvendt fortegn.

En klubb blir kjøpt
På samme tiden som Abramovitsj så sin første fotballkamp, solgte han seg ut av aluminiumsselskapet Rusal. Hans aksjer ble solgt til partneren Deripaska for 1,8 milliarder dollar. Abramovitsj hadde mye penger å svi av da han ankom London og Stamford Bridge for å gjøre business i juni 2003. Chelsea var en klubb med store økonomiske problemer, og man hadde ikke vunnet et seriemesterskap på nærmere 50 år. Marcotti åpner dørene:

– Abramovitsj kom inn og overtok en klubb med store gjeldsproblemer. Før klubben ble kjøpt av Abramovitsj, var klubben i praksis styrt av bokholderne, som styrte en klubb som i praksis ikke hadde penger.

Abramovitsj betalte den tidligere eieren Ken Bates 140 millioner pund for klubben. Bates videreinvesterte i den gamle storklubben Leeds United, som lå med brukket rygg etter sin økonomiske gambling på 1990-tallet. Abramovitsj hadde klare visjoner om at han skulle skape en klubb som tjente penger, og hyrte inn Peter Kenyon for å løfte klubben videre:

– Peter Kenyon var trolig en av de som visste mest om hvordan en skal styre en fotballklubb, men i kontrakten hans stod det at han hadde et halvt års embargo før han kunne gå til en annen klubb fra Manchester United. Det kan godt være at han begynte å trekke i tråder før han var formelt ansatt i Chelsea. Han gjorde i alle fall et par ting klart under et lukket møte med journalister da han ble ansatt, sier Marcotti.

Det Kenyon sa med rene ord var at Ranieri ikke lengre hadde noen plass i klubben. Det andre, som i ettertid er ganske humoristisk, var at Kenyon gjorde det klart at en spiller som Makélélé ikke hadde noen plass i klubben.

– Kenyon sa at Makélélé ikke kunne spille fotball og at han bare kunne slå baller på tvers. Vi vet alle hvordan det gikk senere, Makélélé ble en av Mourinhos favorittspillere. Jeg for min del mener at Ranieri ble urettferdig behandlet. Han var ikke så dårlig og gjorde en del bra signeringer, som Hernan Crespo, samtidig fikk han også linet opp Petr Cech.

Baksiden av Mourinho
Chelsea-ledelsen hadde allerede bestemt seg for at Mourinho skulle overta. Han oppnådde fort en popularitet i pressen, og tok laget til det første seriemesterskapet på 50 år. Men det skjedde mye som førte til at han til slutt måtte gå. Marcotti er en av dem som kan styre sin begeistring for portugiseren.

– Mourinho ville ha mest mulig kontroll over klubben, og han gjorde en del grep som ikke var populære blant fansen. Tidligere kunne man komme for å se på treningen, men han lukket dem. Bortefansen pleide å sitte på den østre langsiden bak en av benkene, men Mourinho fikk flyttet dem opp i et hjørne på den nordre. Det drepte mer eller mindre atmosfæren som var på Stamford Bridge.

– Han tok to ligatitler på rad, men Chelsea spilte fortsatt ikke attraktiv fotball, noe som er litt av Abramovitsj’ visjon. I den tredje sesongen la han om formasjonen fra 4-3-3 til en tilnærmet 4-4-2, og Chelsea begynte å spille lange baller, fotballen ble verre. Samtidig begynte han å skjelle ut andre managere som Wenger og Benitez. For å være ærlig oppførte Mourinho seg som litt av en penis, fyrer Marcotti av.

– Det kan være som jeg høres pro-Abramovitsj ut, men jeg mener han har gjort mye for klubben, sier Marcotti.
Han lister opp fire faktorer som førte til at portugiseren fikk avskjed.

– Abramovitsj sa noe á la dette: Én, jeg har kjøpt klubben, men vi spiller dårlig fotball. To, målet er å gjøre klubben selvforsynt, og det er vanskelig når spillerutvikler Frank Arnesen blir stengt ute fra treningsbanen av Mourinho. Tre, jeg vil ikke bare behandles som mannen som skriver under på sjekkene. Fire, siden forholdet til Berezovskij og Putin er usikkert, er det viktig med en fluktrute. Da er dårlig presse det siste jeg trenger.

Tre managere og Torres
Israeleren Avram Grant kom inn. Marcotti mener at jobben han gjorde ble undervurdert.

– Grant tok laget opp på tabellen, han var 45 minutter fra å vinne ligaen, og kunne vunnet Mesterliga-finalen hadde John Terry holdt seg på beina på straffesparket.

– Jeg mener at alt snakket om at det var Mourinhos lag er absurd. Da Grant overtok, var laget nummer 6 på tabellen. Jeg tror også at Grant hele tiden visste han var et midlertidig valg. Chelsea kunne ikke ha signert et større navn midt i sesongen mens de ventet på Scolari. Scolari-sagaen ble et sorgens kapittel for Chelsea. Det spørsmålet alle stiller seg nå er hva som vil skje med Carlo Ancelotti. Gabrielle Marcotti tror han sitter trygt.

– Først og fremst er Ancelotti en veldig likandes kar. Han har fremdeles sjanse til å vinne Mesterligaen i år. Jeg tror han blir i tre sesonger, spesielt når en tenker på de nye økonomiske fair play-reglene UEFA innfører fra neste år. Chelsea kan ikke komme i økonomisk balanse hvis de stadig sparker trenere, nå er det selvsagt et litt svakt argument når jeg ser hva de brukte på Torres. Signeringen av den spanske spissen mener Marcotti kom direkte fra Abramovitsj.

– Jeg tror de hadde et gruppemøte der det ble sagt: ”Hør her. Abramovitsj vil signere Torres, og da gjør vi det. Alle enige? Godt.”

– Jeg tror Ancelotti nok hadde foretrukket å bruke 50 millioner pund på en annen måte om han bestemte.

Det kan virke som Roman Abramovitsj har vunnet, og kan seile inn i solnedgangen i sin enorme yacht i en slags Hollywood-slutt. Hans gamle partner Berezovskij mener at sjekken han fikk i St. Moritz ikke var den siste, og har saksøkt Chelsea-eieren for manglende oppgjør etter Sibneft-salget. Den 23. februar rapporterte The Financial Times at en britisk domstol har vedtatt at de to skal møtes i retten i England. Rettssaken vil trolig begynne i oktober. Da får vi trolig enda et kapittel om gåten Roman Abramovitsj.

Kilder:
Bloomberg, 
The Economist
, The Times
, The New York Times
, The Daily Telegraph
, The Daily Mail, 
Der Spiegel, 
BBC, 
The Financial Times

Per Bredesen på banen for en av verdens mest fremgangsrike klubber AC Milan.

Tekst Øyvind Johannessen
Foto privat

En gang på syttitallet fant jeg en bok i sportshyllene på Deichmanske bibliotek på Veitvet som hensatte meg i sjokk. Boka var gitt ut året etter at jeg ble født, og handlet om en norsk fotballspiller som hadde gjort stor karrière i Italia.

Inntil det øyeblikket hadde jeg aldri hørt om Per Bredesen. Jeg kjente godt til veldig mange norske spillere fra gamle dager, som Kvammen, Jeja, Brustad, Tippen og Kjell Kaspersen. Men Per Bredesen? Aldri.

Selvfølgelig ble boka med meg hjem, og noen timer senere var jeg overbevist om at jeg først nå visste hvem som var Norges største spiller gjennom alle tider. Samtidig fødtes drømmen om å få møte mannen fra Horten som hadde lagt Fotball-Italia for sine føtter. Ni dager før jul, og en uke før hans 81-årsdag, gikk denne drømmen i oppfyllelse. Jeg fikk besøke den legendariske Per Bredesen hjemme, og møtet varte i nesten fire timer. Det er på høy tid at støvet børstes av historien om denne fotballspilleren én gang for alle, en liten fotballnasjon som vår kan ikke være bekjent av ikke å sette pris på dette eventyret av en fotballkarrière.

Oppvekst i krig
Per Bredesen ble født i Horten 22. desember 1930. Han mener selv at han for alvor ble bitt av fotballbasillen i 9-10-årsalderen, hvilket altså var rundt tiden da krigen kom til Norge. Omtrent samtidig døde Bredesens far, og som andre barn ble han evakuert da tyskerne kom. Riktignok ikke lenger enn til Nøtterøy utenfor Tønsberg, men han levde likevel de første krigsårene borte fra eget hjem og hjemby. I boken Fotballen Er Rund (Aschehoug, 1962) beskriver han tiden på Nøtterøy som fin, og barna fikk flytte hjem til Horten igjen i god tid før krigens slutt. Fotballen tok det meste av guttenes tid.

– Vi stiftet vår egen fotballforening som fikk navnet TIFF, Tidens Ivrigste Fotball-Forening. Drømmen var egne drakter, og vi samlet flasker for å skaffe penger til det. Det endte med at vi kjøpte like, hvite skjorter, og at våre mødre farget dem lilla. Vi syntes vi var veldig flotte, erindrer Bredesen og smiler.
Skjortene var ikke det eneste de farget.

– Tyskerne likte også å spille fotball, noe de ofte gjorde oppe på Lystlunden. Den gang var det skog inntil banen bak begge målene, og vi gjemte oss i skogen bak det ene. Når det havnet en ball inne mellom trærne, tok vi den og løp så fort beina kunne bære oss vekk derfra. Vi hadde selvfølgelig våre egne hemmelige veier, og var aldri i nærheten av å bli tatt. Ballene malte vi, sånn at tyskerne ikke kunne kjenne dem igjen etterpå.

Etter krigen ble guttene i TIFF spredd, noen begynte i Ørn, andre i naboklubben Falk. ”Det er synd vi ikke startet i samme klubb alle sammen. Da kunne vi blitt riktig gode”, skrev Bredesen i sin selvbiografi. Ørn ble imidlertid ikke så verst, og Bredesen vant fire kretsmesterskap på to år. Både gutte- og juniorlaget vant to år på rad, og Bredesen spilte en sentral rolle på begge. 16 år gammel debuterte han også på klubbens A-lag, og det tok ikke lang tid før han gjorde seg bemerket langt utenfor Horten. Etter å ha fått prøve seg på B-landslaget (jada, vi hadde et sånt!) ble han tatt ut i landslagstroppen foran en kamp mot Jugoslavia i juni 1949.

Landslagsdebut
– Jeg var reserve, og det var Reidar Kvammens siste landskamp. Det var en spesiell følelse for en som hadde hatt Kvammen som sitt store idol gjennom hele oppveksten! Reidar Kvammen var Norges største stjerne, og Viking-legenden var den første nordmann som nådde 50 kamper med flagget på brystet. I likhet med barn i dag, ga også gutta på løkka i Horten hverandre stjernenes navn når de lekte med ballen. Bredesen gikk alltid under navnet ”Kvammen”.

– Jugoslavia hadde et meget godt lag den gangen, og hadde tatt sølvmedaljer i OL i London året før. Det sto 0-0 til pause, og Kvammen kom inn i garderoben og ga beskjed om at han ikke kunne fortsette. Jeg skalv som bare det da jeg fikk beskjed av Asbjørn Halvorsen om å gjøre meg klar. Bredesen kom inn og scoret Norges eneste mål. Norge tapte til slutt 1-3, men hadde likevel gjort en ok figur. Siden har kampen gått inn i vår fotballhistorie av to viktige grunner. Det var Reidar Kvammens siste kamp. Og Per Bredesens første.

Fast på landslaget
De to neste årene gikk det opp og ned med lands-
laget, men Bredesen var sentral da laget spilte uavgjort 3-3 mot Sverige på Råsunda i oktober 1949 (scoret to av våre mål), og da vi slo Danmark 4-1 i Århus i 1950. Sistnevnte kamp var en veldedighetskamp til inntekt for idrettsarbeidet i Syd-Slesvig, og regnes ikke som offisiell landskamp av NFF. Men DBU har den med i sitt arkiv over landskamper mot Norge.

Per Bredesen var indreløper, et begrep mange i dag ikke vil ha den fjerneste anelse om hva betyr. På den tiden spilte alle 2-3-5, hvor den midterste av de 3 på midten het senterhalf, og var det vi i dag kaller midtstopper. De to ved hans side var defensive midtbanespillerne, mens de to indreløperne tilhørte løper-rekka og hadde få defensive plikter. Det var en perfekt plass å plassere teknikerne, de som ikke trivdes med å få juling verken av senterhalf eller knokkelbacker. Bredesen var en teknisk begavelse, en utmerket dribler, en smart pasningslegger og en god avslutter med begge bein, og han spilte like gjerne indre høyre som indre venstre. Når vi blar i gamle avisreferater og i Bredesens bok fra 1962, ser vi flere henvisninger til italienske klubber, speidere og oppkjøpere. De var åpenbart ofte til stede, både på norske klubb- og landskamper. Sett med dagens øyne virker det en smule merkelig, norsk klubbfotball var svak, derom hersker ingen tvil, og vårt landslag skremte heller ingen de første årene etter krigen.

Om vi tar på oss italienske briller, blir det hele plutselig langt mer forståelig. Norge tok bronse i OL i 1936, og da Italia vant VM i Frankrike i 1938 hadde de kun problemer i en eneste kamp, i 1. rundekampen mot Arne Brustad & co.

I 1948 vant Sverige OL-gull i fotball, mens Danmark tok bronse. Norden var med andre ord et interessant sted å lete etter fotballspillere. Det var dessuten begrenset med konkurranse fra andre land, spanjoler flyttet aldri ut av landet, og tidlig på femtitallet hadde man ennå ikke begynt å se til England og Øst-Europa var i hovedsak lukket. Derfor holdt man et øye med Norge, når man først hentet spillere i fleng fra våre to nærmeste naboer.

Proffdrøm
I boka skriver Bredesen at han allerede før 1950 bar på en drøm om å bli proffspiller i utlandet. Da han til slutt ble oppdaget, var det av speidere som hadde til hensikt å studere hans motstandere.

– Det var i Rotterdam, og mange italienere hadde tatt turen for å se på Nederland. Vi vant kampen 3-2, og Fredrikstad-spissen Henry Johannessen fikk et supertilbud allerede på hotellet etter kampen. Han sa nei takk, men også vår venstreving Kai Skifjeld fikk et konkret tilbud. Han hadde skadet seg i kampen, og visste at han ikke kunne spille fotball på lang tid, så han takket nei. Selv regnet jeg ikke med å høre noe, ettersom jeg ikke hadde spilt noen god kamp. Han hørte heller ingenting der og da, men noen hadde tydeligvis notert seg hans navn.

– Jeg avtjente min verneplikt, og gikk oppe på Gardermoen og plukket papir i svømmebassenget da det plutselig kom en bil kjørende opp ved siden av meg. Ut kom Dagbladets journalist Olaf Hansen og fortalte at nå var jeg snart klar for Italia.

– Rett etter fikk jeg overlevert et telegram, hvor det sto at to italienere ventet på meg i Oslo. Jeg fikk tillatelse til å forlate leiren, og ble kjørt til byen av Dagbladets journalist. På Grand møtte jeg de to, og priste meg lykkelig da den ene av dem snakket engelsk. Møtet foregikk på hotellrommet. De gikk rett på sak og spurte hvor mye jeg skulle ha for å spille to sesonger i Italia.

– I det sivile var jeg lærling på flyfabrikken i Horten og tjente 9 000 kroner i året. Jeg ante jo ikke hva jeg kunne forlange, men hadde hørt at Henry Johannessen hadde sagt nei takk til et tilbud på 180 000 for to år.

– 150 000 for to år, hørte jeg meg selv si.

– Greit, sa de.

– Men, vi kan ikke skrive kontrakt så lenge du er i militæret, det må vente til du er ferdig, fortsatte de. I mellomtiden må du ikke si et ord, i alle fall ikke til Dagbladet. Møt oss her igjen om tre timer, så tar vi en bedre middag sammen!

– Jeg gikk, og på Olaf Hansens direkte spørsmål utenfor døren svarte jeg at det ikke ble noe av i denne omgang. Deretter vandret jeg rundt i Oslo i et par timer, før jeg returnerte til Grand for å spise middag med italienerne. Da jeg kom inn på Grand satt de i en krok sammen med Olaf Hansen, som gliste mot meg og sa at nå visste han alt som var å vite!

Et hjertelig gjensyn med “nevøen” Paolo Maldini.

Overgangen som ikke ble noe av
Italienerne hadde presentert en kontrakt med Fiorentina, og Bredesen ventet lenge på at kontrakten skulle bli underskrevet da han var tilbake i Horten etter avtjent verneplikt. Men ingenting skjedde. Omsider fikk han vite at overgangen hadde gått i vasken, ettersom det italienske fotballforbundet hadde vedtatt nye begrensninger i antall utlendinger per klubb. Fiorentina hadde allerede full kvote, og kunne ikke hente nordmannen likevel.

Det neste som skjedde var at en mann fra Oslo tok kontakt med Bredesen. Det vil si, han holdt til i Oslo, men snakket svært gebrokkent. Han presenterte seg som oppkjøper, og hevdet å representere Lazio. De hadde allerede en nordmann, Ragnar Larsen, på laget, og ville gjerne ha Bredesen også. Igjen tok ting tid, men til slutt ordnet det seg. Sommeren 1952 tok ekteparet Per og Ruth Bredesen med seg alt de eide og hadde, og satte kurs for Italia i Ragnar Larsens Studebaker. Allerede før de ankom Roma, fikk Bredesen føle på hvordan det var å være fotballspiller i Italia. På veien til Roma overnattet de lenger nord i landet, og oppstandelsen var stor da folk fikk vite at de hadde å gjøre med en Lazio-spiller. Bilder måtte tas og autografer skrives, og det før Bredesen hadde sitt første spark på ballen i Italia.

– Mottakelsen i Lazio var enorm, og det var jo også overgangen fra norsk til italiensk fotball.
Per Bredesen hadde knapt rukket å ankomme Roma før det bar avsted på treningsleir. To treninger om dagen tok på for en ballkunstner som var vant til å trene to ganger i uka.

– Det var hardt, men skal du komme noen vei må du jobbe. Jeg trodde jeg var ganske god med ballen, og jeg klarte meg fint så lenge ballen var på bakken. Så ville vår tekniske trener se hva jeg var god for på hodet. Min heading falt tydeligvis ikke i smak, han ristet oppgitt på hodet og foreskrev daglig trening av hodespillet. Tempoet var også en utfordring, samt italienske spilleres fysiske spillestil.

– Jeg var vant til å ha god tid med ballen, så det første jeg måtte lære meg var å få gitt den videre før det smalt! Jeg lærte å spille mye mer med innsiden av hodet, jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre før jeg fikk ballen.

Fair play sto sjelden på italienske forsvareres meny, og knyttneveslag i ansiktet var ingen sjeldenhet, ei heller spark over skinnleggen helt uavhengig av hvor i universet ballen måtte befinne seg. Han fant seg fort til rette utenfor banen, blant annet med hjelp av Ragnar Larsen, som hadde en sesong bak seg i Lazio før Bredesen kom. Klærne var det første som måtte endres etter ankomst.

– Jeg hadde vært i Hortens fineste butikk og kjøpt det jeg syntes var en rålekker dress. Da jeg møtte mine nye medspillere på treningsleir, skjønte jeg at jeg var kommet til en helt annen verden. Jeg måtte snarest få meg en ny garderobe!

Lyseblått dollarglis
Den blonde fotballspilleren vakte oppmerksomhet hvor enn han gikk i fotballgale Roma, og bilen hans bidro i alle fall ikke til mindre oppmerksomhet.

– Jeg bestilte en Studebaker fra USA, lys blå med hvite dekk. Vi hentet den på kaia i Napoli, og kjørte tilbake til Roma. Da vi kom inn i sentrum og skulle kjøre opp Corsoen, stanset politiet trafikken fra sidegatene, slik at vi kunne kjøre oppover Romas hovedgate i fred og ro. Det vil si, vi måtte stanse og veksle noen ord med politimennene, da.

Bilen ble åpenbart gjenkjent i bybildet, også når han ikke satt i den.

– Hvis man parkerte galt, og som mange vil vite er det ikke bare, bare å parkere i Roma, fikk man bot på en grønn lapp på frontruta. Jeg fikk noen grønne lapper, men det sto aldri noe annet enn Forza Lazio på dem! Ekstra stor ble oppmerksomheten om man hadde spilt bra, og for eksempel ble utnevnt til banens beste spiller.

– Da skulle man møte opp i en fasjonabel butikk i Via Nazionale, og få en ny dress eller lignende. Da vi kom kjørende så vi at det var fullstendig kaos på den svære gaten, og jeg satte stor pris på at to politimotorsykler kom. Jeg lurte jo fælt på hva slags ulykke som hadde skjedd her, så jeg ble temmelig overrasket da politimennene sa at nå var det jammen godt jeg kom, for nå hadde folk ventet lenge! Jeg fikk eskorte gjennom den enorme folkemengden, og var oppriktig bekymret for at bilen skulle bli skadet i kaoset!

Italiensk livsstil og krav til profesjonelle fotballspillere er ikke alltid like lett å kombinere. På den tiden italienerne gjerne går ut for å spise dagens siste måltid, var fotballspillerne pålagt å være hjemme igjen. Brøt man reglene, ble man straffet med bøter fra klubben.

– Den danske målscoreren John Hansen (delt toppscorer med svenske Gunnar Nordahl i OL i 1948 med sju scoringer på fire kamper) kom til Lazio fra Juventus, og foreslo en kveld at vi skulle ta en tur ut sammen med våre koner. Jeg var skeptisk, men vi ble med. Det var en meget hyggelig kveld på nattklubben Open Gate Club som lå nede ved Colosseum. I første etasje fikk vi en aperitiff, i annen etasje fikk vi den lekreste mat og i tredje etasje var det dans. Eieren var svært hyggelig mot oss. Hyggen endte brått da vi kom på trening dagen etter, da hadde den samme nattklubbeieren ringt klubben og fortalt at vi hadde vært der!

Midt på tabellen. I løpet av tre sesonger i Lazio (to ellevteplasser og en trettendeplass) scoret Per Bredesen 19 mål på 91 seriekamper. Lazio var ingen toppklubb, og det ble regnet som helt ok når man maktet å havne rundt midten av tabellen. Én uke husker han kanskje bedre enn noen annen fra tiden i Lazio.

– Vi slo Juventus 2-0 på Olimpico, og jeg scoret begge målene. Da var det aldeles tullete, kan du skjønne. Uka etter scoret jeg i Firenze mot Fiorentina, og vi vant 1-0. Det var en spesiell scoring, for det var etter en corner. Jeg har aldri likt cornere, for da er det så tett med folk, og du må prøve å heade. Men her mistet keeperen ballen, og jeg fikk pirket den til meg og sendt den i nettet. Det utløste voldsomme protester, og stemningen på tribunen var meget hatsk. Vi måtte eskorteres bort fra stadion, ja, det skjedde jo forøvrig flere ganger.

Sommeren 1955 ville Lazio ha svenske Bernt Arne Selmosson fra Udinese. Han hadde levert en fremragende debutsesong i Serie A, og bidratt til at klubben var blitt nummer to i Serie A. I tillegg til penger ville Udinese ha Per Bredesen. Han hadde ett år igjen av kontrakten med Lazio, men flyttet han til Udinese ville han få lønnsøkning, og i tillegg ville han igjen få spille under sin første trener i Italia, Giuseppe Bigogno. Overgangen gikk fort, og Bredesen rakk ikke engang å si farvel til de som eide huset han bodde i Roma.

– Jeg ba om en uke, men Lazio-ledelsen ville ha meg avsted så de rakk å få Selmosson med på treningsleir. Jeg innvendte at jeg måtte få tid til å ordne opp med leiligheten, men da lovet de å ta seg av det, og dessuten trengte de den til en ny spiller. Åtte måneder senere tok huseieren kontakt og lurte på hvor jeg var blitt av. Lazio hadde verken gitt beskjed, levert tilbake nøkkelen, innlosjert noen spiller eller betalt leie. Jeg hadde ikke annet valg enn å betale, det var jo mitt ansvar ettersom jeg ikke hadde noe papir på noe annet. Overgangen til Udinese skulle inneholde mer dramatikk.

– Vi var på treningsleir og leste plutselig i avisen at Udinese risikerte å bli flyttet ned i Serie B på grunn av at de hadde vært involvert i kampfiksing noen år tidligere. Usikkerheten var stor, og vi ventet på at presidenten skulle komme og forklare. Det gjorde han, og kort tid etter var det klart at vi var flyttet ned.

B for Bredesen
Per Bredesen hadde ikke sett for seg spill på nest-øverste nivå. Serie B var kjent for å være enda mer brutal enn Serie A, og dessuten var det nesten ikke penger i omløp hos Serie B-klubbene.

– De smurte tjukt på da de ba meg om å bli. Kan du ikke bli, da, Per? Du skal få samme lønn og samme bonuser som du ville fått i Serie A. Jeg har aldri hatt en bedre trener enn Bigogno, og på grunn av ham sa jeg til slutt ja til å bli. Regelverket sa imidlertid at Serie B-klubber ikke hadde lov å kjøpe spillere verken fra utlandet eller fra en Serie A-klubb, så hvorvidt Bredesen kunne spille for Udinese sesongen 1955/56 var høyst uklart inntil to uker før seriestart. Da fikk han tillatelse, ettersom Udinese var å regne som en Serie A-klubb da overgangen gikk i orden.

For å gjøre en lang sesong kort: Udinese rykket opp som vinner av Serie B. Ikke nok med det, de vant samtlige 17 hjemmekamper og sørget for mang en festlig stund i Udine. Festligst var nok likevel opprykksfesten, da supporterne av Zebrette møtte opp til stor fest på byens torg med esler malt som sebraer. Bredesen har siden nevnt året i Udinese som sitt beste i Italia. Etter å ha vært kjent som Il Varechina (“den blendahvite”) i Lazio, fikk han nytt klengenavn i Udinese. Svenske Selmosson hadde året før fått navnet Raggio di Luna (“månestråle”), så det var ikke unaturlig at nordmannen ble lagets solstråle, Raggio di Sole, med sitt blonde hår og blide åsyn.

Sommeren 1956 reiste familien Bredesen som vanlig hjem til Horten på ferie. De hadde bare så vidt kommet innenfor døra da telefonen ringte. Spørsmålet var om han snarest mulig kunne komme til Italia og underskrive for Milan?

To klyp i armen og en kort natt senere var han på vei med fly fra Fornebu. Han ankom Milano rundt midnatt, ble tatt varmt imot av klubbens representanter og innkvartert på byens beste hotell. Milan betalte 800.000 kroner til Udinese, pluss en spiller som ble verdsatt til ytterligere 400.000. Totalt 1,2 millioner 1956-kroner som tilsvarer rundt 15 millioner i dag (ifølge konsumprisindeksen).

– Det var et eventyr, og knapt til å tro at jeg skulle få spille på et av verdens aller beste klubb-
lag, sammen med spillere som Liedholm, Buffon, Maldini og Schiaffino. Men her var jeg altså.

Det gikk bra på alle mulige måter. Det var jevnt i toppen, men det hele snudde da man slo Juventus 1-0, og overtok serieledelsen nettopp fra Den Gamle Dame.

– Jeg var heldig og scoret målet i den kampen. Jeg fikk en flott pasning og skulle skyte hardt. Men jeg bommet på ballen, og den trillet i stedet av sted. Det var nok litt flaks at den gikk inn, men det målet og den seieren skulle vise seg å sende oss på strak kurs mot seriegull. Gullet ble sikret med åtte poengs margin, og dermed hadde Norge fått sin første, og hittil eneste, italienske seriemester.

Fikk hjemlengsel
Med seriegull i lomma og fast plass på et av verdens beste klubblag, var Bredesen sitt neste trekk uventet. Han ville flytte hjem til Norge et år før kontrakten med Milan var fullført, noe han fortalte klubbledelsen allerede før sesongen var over.

”Jeg var fast bestemt på å gi meg som proff. Jeg var blitt både rastløs og nervøs, og ville hjem”, skriver han i Fotballen Er Rund. Motvillig lot Milan ham reise hjem, men de lot ham definitivt ikke trekke seg tilbake sånn helt uten videre. Med svært jevne mellomrom sendte de brev, i boka står det at de kom daglig, med bønn om han kunne være så snill å komme nedover igjen.

– Det er lett å være etterpåklok, og det er lett å se i dag at jeg aldri i verden skulle gjort det jeg gjorde da, men hjemlengselen var sterkere enn fornuften. Jeg burde jo blitt i Milan til de kastet meg ut!

Hjemme i Norge brukte han tiden til å bygge ferdig sitt nye hus i det som da var utkanten av Horten. Utpå vinteren lot han seg overtale til å reise ned til Milano igjen, men han fikk ingen ligakamper sesongen 1957/58. Han spilte noen kamper i Coppa Italia, men først og fremst spilte han de to største kampene i klubbens historie på det tidspunktet.

Milan møtte Manchester United i semifinalen av Serievinnercupen, og Bredesen spilte dem begge fra start. Han scoret nesten på Old Trafford, og han la pasningen som gjorde at Schiaffino ga Milan ledelsen 1-0. Kampen i Manchester var Uniteds første i Europa etter tragedien i München, og laget var selvfølgelig kraftig redusert i forhold til det laget som hadde spilt de røde djevlene frem til denne semifinalen. United kjempet som løver, og vant hjemmekampen 2-1. På San Siro vant Milan 4-0, etter to scoringer av Schiaffino og en av Liedholm.

Per Bredesen fikk seg en smell allerede i den første kampen, og selv om han spilte returen takket være en sprøyte med smertestillende, gikk han glipp av finalen mot Real Madrid, en finale Milan tapte 3-2 etter ekstraomganger.

Idet jeg skriver dette, får jeg rett og slett gåsehud bare ved tanken på hvilken status denne blonde indreløperen fra Horten hadde i mesterlaget Milan. De overtalte altså en spiller som ikke har spilt en ordentlig fotballkamp på flere måneder til å være med i semifinalene i Europacupen!

Nytt klubbskifte
Etter to sesonger i Milan ble Per Bredersen klar for nok en Serie A-klubb. Bari var nyopprykket fra Serie B, og forventningene var på et behagelig nivå. ”Hvis de unngikk nedrykk ville alle være glade”, skrev Bredesen i sin bok.

– Min første bortekamp med Bari var borte mot Milan, og det var en stor opplevelse å løpe inn på San Siro som gjest mens hjemmefansen sang mitt navn. Sommeren 1959 reiste han igjen hjem, og søkte om å få tilbake sin amatørstatus slik at han kunne spille fotball i Norge. Saksbehandlingen tok sin tid, han fikk ikke svar før det ble vinter. I mellomtiden hadde han igjen latt seg overtale til å flytte tilbake til Italia.

– Bruno Arcari var assistenttrener i Milan mens jeg var der, og var nå blitt trener i Messina. Han ringte og lurte på om jeg ikke kunne spille en og en halv sesong for dem, og jeg valgte å si ja.

Messinas målsetning var opprykk til Serie A, men det lyktes ikke. I løpet av sesongen 1960/61 ville klubbledelsen at nordmannen skulle overta som trener, noe han selv aldri følte seg tiltrukket av. Sommeren 1961 flyttet Bredesen nok en gang hjem til Horten, denne gang for godt.

– Jeg er i Italia på ferie hvert år, og hvert år får jeg en fotografvenn til å kopiere opp et par hundre bilder som ligger klar når jeg kommer. Jeg blir spurt om autografer nær sagt hver eneste dag, og når jeg så tilbyr dem som spør et signert bilde er det jo ikke måte på takknemlighet! Jeg pleier å si det sånn, min karrière i norsk fotball varte fram til 1952. Min italienske karrière pågår fortsatt!

På treningsleir med lagkameratene i AC Milan.

Oversett av NFF
Per Bredesen var bare 30 år gammel da han kom hjem til Norge og igjen begynte å spille for Ørn. I kamp etter kamp viste han at han var den beste som spilte fotball her hjemme, og gang på gang ble det skrevet at han kanskje burde hentes inn på landslaget igjen. At Bredesen gjerne ville spille for Norge skal ingen være i tvil om, og når han snakker om det, er det umulig ikke å legge merke til at han er litt bitter over at det ikke ble noe landslagscomeback.

Han var selvfølgelig mer enn god nok, og det visste han godt. Ettersom landslagskarrièren kun talte 18 kamper i løpet av to år, finnes ikke Bredesens navn på listen over tidenes gullklokkemenn, det vil si de med over 25 landskamper. Dermed har Bredesens navn heller ikke dukket opp når Fotballforbundet har feiret seg selv og sin historie. Per Bredesen ble ikke invitert til NFFs 75-årsjubileum, ikke når de feiret 80, 90 eller 100 heller. Noe som ikke kan karakteriseres som noe annet enn en skam. Om ikke NFF hadde operert med en regel om at de ikke ville benytte profesjonelle spillere på landslaget, ville han jo hatt langt flere kamper. Først i 1969 vedtok NFF at profesjonelle fotballspillere også kunne brukes på landslaget, men ikke før Hallvar Thoresen spilte seg inn på laget nesten ti år senere ble det vanlig å hente hjem proffene.

Man kan jo bare spekulere i hvor mange landskamper våre fotballbyråkrater har ansvaret for at vi tapte i årene 1952 til 1977. I løpet av ni sesonger i Italia ble det knyttet mange vennskap som er varme og nære den dag i dag. Cesare Maldini har han jevnlig kontakt med, og Paolo Maldini kaller Per Bredesen bare “onkel”. Også Irlands landslagstrener, Giovanni Trapattoni, tilhører den innerste krets av venner.

– Trapattoni kom akkurat inn på A-laget det året jeg var der, han var jo bare 17 år. Jeg som var ti år eldre, tok meg litt av ham. Det har han tydeligvis satt pris på, for så fort klubbtreneren Trapattoni fikk høre om en norsk fotballspiller, ringte telefonen hjemme hos Bredesen. Trapattoni ville hente Azar Karadas til Italia med Bredesens hjelp, men det skar seg da Rosenborg ikke ønsket å forhandle. Trapattoni fikk imidlertid kjøpt Karadas senere. Italieneren var trener i Benfica da nordfjordingen flyttet dit.

Per Bredesen har i det hele tatt de siste tiårene fungert som norsk kontaktpunkt for nær sagt samtlige italienske klubber. Idet de fatter interesse for en norsk spiller, ringer og/eller sender de telefaks til Horten. Den gamle mester har aldri fungert som agent, men han har involvert seg i så godt som alt som er av potensielle overganger fra Norge til Italia – rett og slett fordi de italienske klubbene har henvendt seg til ham. Det vil trolig overraske mange å se i hvilken grad storklubbene har stolt på Bredesen. Hjemme på kontoret har han fakskopier av både det de italienske klubbene har sendt til norske klubber, og det norske klubber har sendt tilbake.

Solskjær er best
Bredesen har et utall historier om den ene spilleren etter den andre som fikk henvendelser fra Italia, og en del av reaksjonene fra norske klubber og spillere er egnet til å sjokkere.

– Mitt eneste ønske har alltid vært at flere skal få oppleve det jeg fikk være med på i Italia. Det finnes neppe noe bedre land å være profesjonell fotballspiller i, hvis du ser på totalen av kvaliteten på fotballen, landet, klimaet og menneskene.

Ole Gunnar Solskjær var en av spillerne hans gamle venn Trapattoni ville kjøpe. I 1996 var han trener for Cagliari på Sardinia.

– Trapattoni ringte meg, og jeg ringte Ole Gunnar. Han svarte høflig at han trengte noen dager på å tenke seg om. Da han ringte meg tilbake, fortalte han at han hadde takket ja til Manchester United, og det gratulerte jeg ham med. Han fikk en fantastisk sjanse, og tok den. Solskjær er etter min mening Norges største fotballspiller noensinne, og jeg er imponert over det han har gjort som trener for Molde. Han har også en fremtoning og oppførsel av ypperste klasse. Å slå fast hvem som er Norges største fotballspiller gjennom alle tider er ingen enkel oppgave. Forskjellige epoker, forskjellige forutsetninger og forskjellig eksponering gjør det vel egentlig helt umulig. Men at Per Bredesens navn oftere burde kommet opp når man skal snakke om de aller største norske spillere, er hevet over enhver tvil.

Øyvind Johannessen kommenterer italiensk fotball på CANAL+ og CANAL9

Fotballakademiet til den velkjente klubben Ajax kalles storslagent “De Toekomst” – “Fremtiden”. Akademiet er situert langs motorveien i en mindre imponerende del av Amsterdam, og byr på åtte velfriserte fotballbaner, samt en to etasjers høy bygning hvor man finner garderober, klasserom, treningsrom og kontorer for trenere og fysioterapeuter. I en romslig bar og café får spillere servert måltider, og besøkende kan nyte en øl eller kaffe mens de ser ut over treningsfeltet. Alt som har med akademiet å gjøre utstråler kvalitet, fra det fine området til trenerenes meritter. Mange av dem har erfaring fra det velrenommerte hollandske landslaget. Ajax var tidligere et av Europas ledende lag, men har som følge av globaliseringen av fotballen mistet mange spillere til bedre betalende klubber i England, Tyskland, Italia og Spania. I dag er Ajax først og fremst en talentfabrikk. Spillere skapes og selges på det internasjonale markedet, ofte for svimlende summer. ”Den moderne idéen om hvordan man skaper spillere kommer fra Ajax”, forteller Huw Jennings, en av de viktigste menneskene innen talentutvikling i England. ”Ajax er forfedrene for denne tankegangen”.

Ingen illusjoner
Nederland er et tettbefolket og vått land som knapt hadde vært levelig å bo i, hadde de ikke mestret kunsten å delegere de enorme vannstrømmene. De er ingeniører med kreative sjeler, eksperter på system, infrastruktur og hvordan man får mye ut av lite. I så måte også i fotballen, der talent skal fostres uten ønsketenkning og illusjoner.

Første gangen jeg besøkte De Toekomst, var det samtidig inntak av 21 nye spillere – sju-åtte år gamle gutter fra Amsterdam og omegn som nylig var blitt oppdaget av talentspeidere, overbeviste om at ungguttene en gang kan bli profesjonelle spillere. De spilte fire mot fire i et ishockeybane-aktig avlukke, der ballen var i konstant spill. Det var bitende kaldt sent i november måned, og vinden fra Nordsjøen ulte, men guttene løp rundt i lette fotballdrakter og store shorts. Skuddene på mål hadde overraskende stor kraft, og trenerne som hadde tatt på seg jobben som keepere, måtte skjule seg i frykt for de harde skuddene. Det høye energinivået og tempoet minnet nærmest om gamle tegnefilmer, men her var det ingen som lo.

Etter flere auditioner som denne ble noen av spillerne spurt om de ville være elever ved Ajax-akademiet. En av mennene i gjengen som sto og fulgte med, Ronald de Jong, uttalte: ”Jeg ser aldri etter statistiske resultater, som hvem scorer mest eller løper fortest. De er på et tidlig stadie og er langt fra ferdig utviklet, så jeg følger heller med på hvordan en gutt løper. Er han lettbeint, er han kreativ med ballen, elsker han virkelig spillet? Dette er langt viktigere tegn, for det er slik man kan tenke seg hvordan han vil være i fremtiden.”

Brev i posten
Ajax og andre europeiske klubber deler denne tankegangen. Forskjellen er at man i Nederland både har fokus og ambisjoner langt tidligere i fasen. De Jong, en velbygget tidligere amatørspiller, er en av 60 talentspeidere som hver helg følger lokale amatørklubber (til vanlig er han ansatt som fengselsvakt). Området hans strekker seg fra Den Haag til Haarlem – også kjent som ”the flower district”, der det bugner over av gode spillere, skal man tro De Jong. Han følger ofte spillere i måneder og år, og gir også anbefalinger til Ajax` betalte speidere. De involverte spillernes familier får ofte et brev om at sønnen deres følges av Ajax sitt trenerteam og talentspeidere, og skulle ungfolene være så heldige å få et tilbud om en audition ved akademiet, er det sjelden familiene takker nei.

En av spillerne på feltet var det De Jong som oppdaget. ”Talentet hans er uvirkelig”, sa han. Men før guttungen eventuelt blir tatt inn i varmen ved akademiet, må han gjennom en rekke prøvelser. Guttene settes sammen i konkurrerende grupper der de i en intens periode må overbevise under stort press. Enten har man det i seg, eller så faller man fra. Ikke akkurat et barnevennlig miljø, men de får skilt klinten fra hveten. Ytterst få er skikket for spill på internasjonalt nivå, noe som blir tydelig i denne prosessen.

Til enhver tid er rundt 200 spillere i aldersgruppen 7 til 19 år i full sving på De Toekomst. Samtlige er gutter, siden Ajax ikke har et liknende system for kvinnelige spillere. Hvert år får flere av ungguttene beskjed om at de ikke er velkomne tilbake neste år, og det gis plass til nye talenter. Det er ikke bare spillerne som har press på seg. Rett før jeg tok min andre tur til Amsterdam, hadde mange av trenerne ved akademiet fått vite at de ikke lenger holder mål. Dylan Donaten, en spedbygd 15-åring som begynte ved akademiet da han var bare syv år gammel, fikk vite at treneren hans ikke lenger var ønsket der.

Å vokte sin kapital
Dylans far, Urvin Rooi, fungerte som en slags guide for meg. En høyrøstet og selskapelig mann som gledelig introduserte meg til andre foreldre, bød på varm drikke og ofte lot meg sitte på scooteren hans fra akademiet til togstasjonen etter treningene. Han var flink til å oversette kulturen for meg, for jeg hadde aldri sett liknende. Jeg var for eksempel overrasket over at spillerne ikke trente flere timer hver dag. ”Det er en selvfølge, de kan ikke bli slitt ut eller skadd. De er kapital. Og hva er det første en businessmann gjør? Han vokter sin kapital.”

Rooi kunne fortelle at de fotballspillende guttene tidlig føler slektskap til klubben når de begynner på akademiet, for klubben, som i snitt har 50.000 tilskuere på sine hjemmekamper, har et myteomspunnet drag over seg. Mye takket være den innovative spillestilen de introduserte på 60-tallet – et høyt tempo i både pasningsspill og overganger som i sin tid fikk navnet ”Totalfotball”. ”Guttene drikker te fra Ajax-kopper”, forteller Rooi. ”De sover i Ajax-pyjamaser i Ajax-sengetøy”. Idet våren nærmer seg, vokser uvissheten om hvorvidt de er velkomne neste år. ”Da går det straks utover karakterene på skolen for noen av elevene. De får ikke sove, og pisser på seg av frykt”.

Over tid blir de riktignok både fysisk og psykisk sterkere. Jeg spurte hva Dylan syntes om at treneren hans hadde fått sparken. ”Fotballverden er hard”, sa han. ”Han har selv sendt gutter vekk herifra. Nå vet han hvordan det føles”.

En sen ettermiddag på cafeen på De Toekomst kom jeg i snakk med en trener, Patrick Landru, som jobber med noen av de yngste elevene ved akademiet. Han spurte om han kunne låne notatblokken min et øyeblikk. Jeg ga han notatblokken, han skrev ned fem navn, satt en klamme rundt dem og skrev ned fellesnevneren – 80 millioner euro. Det var navnene til fem aktive ”Ajax-skolerte spillere”, ifølge Landru, alle internasjonale fotballstjerner i dag. Åtti millioner euro (eller mer) var kompensasjonen Ajax fikk for arbeidet de har lagt ned i spillerne. Etter å ha mottatt en engangssum forhandler den nye klubben og spilleren fram en ny kontrakt.

Et blomstrende talent
Wesley Sneijder er det første navnet på blokka, og trolig den mest komplette hollandske spilleren for tiden. Sneijder startet ved akademiet da han var sju år, og i en alder av 23 ble han kjøpt av Real Madrid for 27 millioner euro (han spiller nå for Inter Milan). De fire andre navnene på blokka er i likhet med Sneijder godt betalte proffer som alle deltok i VM i Sør-Afrika.

Den fremadstormende landslagsstjernen Gregory van der Wiel er ikke å finne på listen, fordi han fremdeles spiller for Ajax. Likevel ligger det i kortene at han kommer til å bli klubbens neste store eksportartikkel. Den hiphop-interesserte og tatoverte gutten, som gjerne tilbringer fritiden sin på South Beach i Miami, er nå blitt 22 år, men som 14-åring ble han forvist fra Ajax grunnet dårlig oppførsel. ”Jeg var en sint liten gutt som ikke lyttet til andre”, kunne han fortelle meg. Tre år senere hadde han lært leksen sin og fikk komme tilbake til akademiet, men først etter et opphold i en annen stor nederlandsk klubb som hadde ”dårligere fasiliteter, trenere og utstyr”. Jeg spurte Ajax-trener Martin Jol om det er frustrerende å miste spillere idet talentet deres faktisk blomstrer. ”Ajax sitt formål er å utvikle spillere å få dem inn i førsteelleveren så fort som mulig”, svarte han. ”Og så selger vi dem. Ikke for småpenger. Masse penger.”

Penger og idrett
I Skandinavia er den gjengse tankegang at penger korrumperer sport, og da spesielt innenfor yngre segment. Med mye på spill, både tid og penger, er De Toekomst som et slags laboratorium for unge gutter på vei inn i verdens mest populære sport, et sted der høyt tempo og stort press er noen av nøkkelordene.

Ajax` akademi er langt ifra noen kostskole. Alle spillerne bor innenfor en radius på 21 kilometer rundt Amsterdam (mange flytter også i umiddelbar nærhet av akademiet). Klubben eier 20 busser som frakter guttene fra skolen til akademiet, der 15 trenere ønsker dem velkommen. Guttenes foreldrene betaler kun forsikring, rundt 100 kroner i året, mens klubben tar alle andre utgifter – lønn til 24 trenere, reise til og fra turneringer, treningsdrakter og annet nødvendig utstyr, samt prisen det koster å drive et senter av dette kaliberet. Lovende spillere utenfor dette området, som er en del av andre klubber sine opplegg, får ofte også gratis trening.

Men også Ajax begår feil. Det er mange av dem. Spillere blir sendt i feil retning, og flere er blitt stjerner andre steder uten at klubben har fått noen form for kompensasjon. Som en produktskaper er det hele ineffektivt, for kun en liten prosent av ungguttene blir noensinne stjerner. Likevel kan ikke Ajax anklages for å kaste bort pengene på ønsketenkning, for tid og midler brukes kun på de med store talent. Og det er Ajax som siler ut talentene, noe de gjør tydelig ved å ikke ta imot søknader. De er opptatt av å fostre sine egne, og det under vitenskapsbasert trening, og ikke minst press fra omgivelsene.

Ingen latter å spore
Direktøren til Ajax heter Jan Ole Riekerink og er en intens mann med asurblå øyne. Daglig vandrer han hvileløst fra bane til bane og observerer. Han holder seg ofte i bakgrunnen, helt til han ser noe på banen som må forbedres, det være seg teknikk eller innsats. ”Han følger alltid med, nesten som en spion”, forteller Urvin Rooi meg.

En søndag i mars sto jeg på sidelinjen under en kamp mellom Ajax sine 15-åringer og en annen nederlansk klubbs spillere fra et tilhørende akademi. Plutselig sto Riekerink bak meg, alene, svøpt i en stor parkas med en notatblokk som han ivrig noterte i. Ajax var i ledelsen med to mål og hadde kontroll over kampen. Jeg sa til ham at jeg var imponert over innsatsen. ”Mener du det?”, spurte han. ”For meg er dette en katastrofe. De spiller i feil tempo, det hele går altfor sakte”.

Under treningsøktene har jeg sjelden hørt guttenes stemmer, ei heller latter. I stedet har lydbildet vært dominert av sko som treffer ballen, eller tydelige instruksjoner fra trenerne. Det høres kanskje fælt ut, for i motsetning til idrettsgrener som tennis, golf og turn, der de involverte jobber selvstendig med å bedre sine kvaliteter, er jo fotball en lagsport. Men én av grunnene til akademiets suksess er det faktum at spillerne ikke blir overtrent, de tilmålte timene på De Toekomst tas alvorlig. De tillates ikke mer enn 3 treninger i uken, samt en kamp i helgen, før de blir 12 år. ”For de yngste er dette nok”, sier Riekerink fra kontorstolen sin. ”De har et privatliv, et familieliv. Vi ønsker ikke å ta dette vekk fra dem. Og når de ikke er her,  spiller de på gata med vennene sine. Av og til kan det være viktigere, det å ha ballen i bena uten å bli fortalt hva man skal gjøre.”

Den viktige touchen
Fra de er 15 år gamle trener ungguttene fem ganger i uka. De drilles i forskjellige konfigurasjoner, der høyt tempo og konsise spark på ballen innenfor små flater er viktigst. I Skandinavia kan dette opp-fattes som oppvarming, og man kan se for seg en trener småpratende med foreldrene mens han følger det hele med halvt øye. I Ajax er ballberøringer og ”touch” viktigst. ”Dette ser man flere steder”, forteller en trener fra en norsk tippeligaklubb meg, idet han følger hva som skjer på treningsfeltet på De Toekomst. ”Touchen skal maksimaliseres, og her går man ikke rundt grøten. Det går hardt og fort for seg. Dette er den nederlanske spillestilen – rett på sak, ballsikkert og aggressivt.”
Gregory van der Wiels forklaring på hvorfor disse detaljorienterte rutinene er viktige, sier alt. ”Du gjør ting om og om og om igjen, deretter gjør du det enda noen ganger”.

Filosofen Cruyff
Den nederlandske fotballens filosof har et navn. Det er Johan Cruyff – en Ajax-stjerne på 70-tallet som i dag er viden anerkjent som en av tidenes beste spillere, sidestilt med navn som Pelé. ”Ikke løp så mye” sa Cruyff en gang i tiden, da han følte mange spillere tilbakela store avstander uten å vise til noen større effekt. ”Du må være på riktig sted til riktig tid. Ikke for tidlig, ikke for sen”.

I mars satt jeg på Amsterdam Arena, rett over veien fra De Toekomst, og fulgte en ”vennskapelig” oppvarmingskamp til VM i Sør-Afrika mellom USA og Nederland. Takket være en sen scoring fra nederlenderne sto det 2-1 idet kampen nærmet seg slutten, men som på løkka i gamle dager lå det en følelse i luften: Dette er min ball, og du får ikke lov til å leke med den. Nederlenderne sentret ballen fra den ene kanten av banen til den andre, mens amerikanerne løp og løp. Når de først klarte å få tak i ballen, klarte de sjelden å kontrollere den særlig lenge.

Det finnes som kjent flere landslag, samt større fotballklubber som spiller denne typen fotball, blant annet Barcelona – en av de mest suksessrike klubbene i verden. Og dette er ingen tilfeldighet, for etter sin tid i Ajax var det nettopp Johan Cruyff som spilte for det spanske laget. Etter å ha lagt skoene på hylla, trente han laget i hele åtte sesonger. Individuelle ferdigheter er i sentrum, denne nærmest mirakuløse måten å styre ballen på med begge føtter, eller en del av foten, for så å føre den mot mål gjennom nærmest ugjennomtrengelige passasjer.

På et annet treningsfelt fant jeg Ruben Jongkind, en konsulent som jobber mye med nederlandske idrettsutøvere. Han jobbet med kroppsholdningen og bevegelsmønstrene til en 15 år gammel gutt som nylig var blitt rekruttert fra en annen nederlandsk klubb. Jongkind fortalte at gutten var hurtig, men manglet bevegelsesfrihet på det vertikale plan. ”Han løp som en and, og det krever mye energi. Så vi må jobbe med motorikken hans, slik at han er like sterk mot slutten av en kamp som i starten av den”.

Jongkind hadde jobbet med spilleren i flere uker, og så tydelige tegn til forbedring. Likevel poengterte han viktigheten av å få all denne lærdommen innprentet i spillerens underbevissthet, og ikke bare i bevisstheten. Dette fordi 15-åringen i pressede situasjoner trolig vil falle tilbake til gamle vaner. ”Men alt kan trenes opp”, sa han. ”Man skal alltid forbedre seg”.

Idrett og diett
Ajax har mapper på alle sine spillere, og det fra første dag de trener ved akademiet. Jeg var på Olav Versloot sitt kontor, klubbens sjefsfysiolog, idet en 14 år gammel gutt banket på døren. Han var spent på å høre resultatene om den siste målingen av kroppsfettet hans. Det hadde vært for høyt ved siste kontroll. Gutter i midten av tenårene kan ha opptil 13 prosent kroppsfett, men de må ned til 12 prosent når de blir 17. De yngre spillerne har større slingringsmonn, men er også nesten alltid slanke nok. ”På de første testene er vi ganske liberale”, fortalte Versloot meg. ”Vi kommer med anbefalinger til en diett, men deretter tar vi inn en ernæringsspesialist og går i dialog med foreldrene om å lage et skreddersydd program for guttene.”

Versloot, med piggsveis, kinnskjegg og svart-kantede briller ser på mange måter ut som en hipsternerd. I november observerte jeg mens han holdt en av sine mange fysiske tester, der en gjeng 16-åringer måtte gjennomføre flere 30 meter lange sprinter, mens sensorer registrerete tidspunktene per femte meter. Versloot var mest opptatt av resultatene fra de første 5-10 meterne. ”Det er fotballdistanser”, sa han. ”Denne akselrasjonen oppstår mange ganger i løpet av en kamp”.

”Suicides”
Da jeg kom tilbake til akademiet i mars, fikk jeg se flere grupper delta i det som må kunne kalles en grusom treningsteknikk. Basketballspillere kaller dette ”suicides”, der man med korte mellomrom løper frem og tilbake i intervaller til kun én spiller gjenstår. En monitor overvåket hjerterytmen. Versloot forklarte det slik: ”Hvis de sier at de er utslitte, kan vi vise til monitoren og fortelle dem at de kun hadde ytt 75 prosent. Så da får de komme tilbake om en uke. De tar det ikke som straff, men som en sjanse til å utvikle seg.

”De Toekomst er ikke stedet man kommer for å få et romantisk inntrykk av fotball. Ingen prøver å late som om det er noe annet enn det er. Vi solgte Wesley Sneijder for en absurd mengde penger”, fortalte Versloot. ”Vi kan jobbe i mange år for pengene vi tjente på han”.

David Endt, som har ansvareret for logistikken til A-laget, har en slags uoffisiell rolle som klubbens samvittighet og historiker. Han har et knøttlite kontor på toppen av Amsterdam, som fungerer som et slags minimusem, med vegger dekket av memorabilia. Han viste stolt frem en saks, og forklarte at det var denne en Ajax-spiller hadde prøvd å angripe en medspiller med for et par tiår siden. ”Nå er den min”, sa han med et smil. ”Akademiet representerer klubbens atmosfære”, fortalte Endt. ”Dette er sjelen til Ajax. Folk fra klubber verden rundt kommer hit for å finne ut hva hemmeligheten vår er. Men det handler om luften og om jorda. Vi her i Amsterdam er eventyrlystne, litt kunstneriske og kanskje litt arrogante. Du kan få se hvordan vi gjør det, men du får ikke lov til å kopiere oss.”

Ikke lenger i toppdivisjonen
Ajax vant mesterligaen så sent som i 1995, samme år som Bosman-ordningen ble innført, der spillere står fritt ved kontraktslutt. Ajax ble straks priset ut av engelsk Premier League, den tyske Bundesligaen, italienernes Serie A og Spanias La Liga, som alle tjener langt større summer på TV-rettigheter. Ajax kunne ikke lenger kjempe i toppen. Endt fortalte meg at de plutselig måtte selge spillere, slik at de kunne holde klubben levende og betale lønningene til spillerne på A-laget. ”Vi hadde forståelse for situasjonen, men den ekte Ajax-mannen gråt inne i seg.”

Ajax er børsnotert, men 73 prosent av aksjene er i private hender og ikke tilgjengelige for markedet. Derfor stilles det krav til den yngre garde. ”En ting vi alltid sier er at vi aldri er fornøyde”, sa Endt. ”Det er på godt og vondt, for det kan være vanskelig å være i en situasjon der du alltid får høre at du kunne gjort det bedre.”

Versloot kunne fortelle at det i gjennomsnitt er et og et halvt produkt fra De Toekomst per sesong som vil få en ordentlig og godt kompensert profesjonell fotballkarriere. Noen vil finne sitt virke i 2, 3, eller 4 divisjon, hvis de ikke begynner å spille for amatørligaene i Nederland, der man kan leve godt på svarte penger, betalt under bordet. Presset på spillerne til å få seg en karriere etter sin tid ved akademiet er enormt. ”Det er en veldig intens atmosfære her”, sa Versloot. ”Det må man bare bli vant til”.

Vinn eller forsvinn
Tidlig hvert kalenderår får elevene ved akademiet en oppdatering på statusen sin. Noen får vite at de er sikre, andre at det er mulighet for at de blir sendt vekk til våren. En elev ved akademiet, som nå er 16 år gammel, kunne fortelle at han fremdeles husker samtalen han hadde da han var åtte. Ajax instruerer elevene som ennå ikke har signert en proffkontrakt til ikke å snakke med media, derfor brukes ikke navnet hans her. ”Jeg hadde vært her i to år, og klubben sa at de ikke visste hvorvidt jeg kom til å bli sendt bort eller ikke”, fortalte han. ”De sa at jeg var god teknisk, men at jeg var altfor passiv og måtte bli mer aggressiv.”

Denne spilleren anses nå som en av de beste i sitt alderstrinn, men i likhet med de andre som har vært i Ajax en stund, har han opplevd å se mange klassekamerater forsvinne. ”Bestevennen min måtte dra for to år siden”, fortalte han. ”Vi snakker ikke sammen lenger. Han syntes ikke jeg opp-rettholdt kontakten godt nok, og var forbanna på meg. Jeg forsto straks at man ikke har ekte venner her i Ajax, bare fotballvenner.”
Ricardo van Rhijn, som nylig signerte en proffkontrakt og i dag er kaptein på det hollandske U21-landslaget, legger det frem på noe hyggeligere vis. ”Det er hardt, men alle vet hva det går i her. På et tidspunkt må man forlate klubben og legge den bak seg”.

Dylan, sønnen til Urvin Rooi, fortalte at hans gruppe med jevnaldrende 15-åringer nylig ble introdusert for nye tilskudd som allerede hadde fått beskjed om at de var inne i Ajax-varmen. Litt som å få en erstatter på arbeidsplassen med pult ved siden av deg og identiske arbeidsoppgaver, slik at arbeidsgiveren kan ta en avgjørelse hvorvidt vedkommende gjør en bedre jobb.

Dylans far jobber i en bedrift som bygger hus på den nederlanske øyen Curaçao, mens moren jobber innenfor psykoterapien. Det er ikke uvanlig at spillere på De Toekomst kommer fra middelklasse- eller øvre middelklassehjem, og så å si ingen kommer fra fattigdom. Dog ender brorparten av de som følger fotballdrømmen opp med lavere utdannelse enn sine foreldre, mye grunnet at de ofte tar enklere utveier på skolen.

Hemmelighetskremmeri
Dylan ba først om å være anonym, men ønsket senere at folk skulle få høre hans tanker om disse temaene. Vi møttes i en delikatessebutikk i hjertet av Amsterdam, der et bilde av Dylan hang på veggen. Han kunne fortelle at kun to eller tre av guttene han begynte å spille med i sjuårsalderen til slutt vil få en profesjonell karriere innen fotball. ”Det kommer til å føles utrolig dårlig om jeg ikke er én av dem”, sa han. ”Jeg har gjort alt i min makt for å klare dette. Skolegangen er det verre med. Det vil føles som om jeg har kastet bort alle disse årene hvis det ikke skjer. Jeg kommer til å bli utrolig deprimert.”

Jeg spurte om noen av disse tingene som han har lært i Ajax – fokus, utholdenhet og evnen til å prestere under press, kommer til å gagne ham i eventuelle andre fremtidige geskjefter. ”Nei”, sa han og ristet på hodet. ”Vi trener på fotball, ikke noe annet”.

Kritiske stemmer
Utviklingssystemet til Ajax har sine kritikere. Noen sier at A-laget til Ajax ikke lenger er en reell konkurrent innen europeisk fotball, og at det heller ikke er gitt at de vinner serien (Eredivisie) i Nederland hvert år. Men hadde alle som har trent ved De Toekomst returnert – Wesley Sneijder fra Italia, Rafael van der Vaart fra Spania, Ryan Babel, Johnny Heitinga og Nigel de Jong fra England, kunne Ajax ha konkurrert med hvilket som helst lag i verden. Det er kanskje mer substans i kritikken til de som mener at Ajax er blitt en for kaldblodig og handels-orientert klubb. ”Jeg føler at de har mistet ånden som lå over laget før”, sa John Hackworth, tidligere trener for et amerikansk ungdomslag. ”Alt som gjorde dem store, heltene de maktet å fostre fram, forlater klubben og blir stjerner andre steder.”

Jeg snakket med Huw Jennings ved ungdoms-akademiet i Fulham i London, mens vi kikket på en gjeng 10-åringer som utfoldet seg på banen. Disse guttene var langt mer høylytte og fysisk animerte enn de jeg så i Amsterdam. ”Det de holder på med i Ajax er litt for mekanisk for min smak”, sa Jennings. ”Her lar vi spillet være læreren”. Han la til at ”Ajax er blitt en karikatur av seg selv”. Sist gang han besøkte akademiet var til og med restauranten på området okkupert av agenter. ”De var overalt”, sa han. ”Mellom spillerne og deres foreldre”.

Heller TV-spill enn fotball
Jennings anerkjente likevel det faktum at Ajax har vært toneangivende i hvordan et  fotballakademi skal drives, et fenomen som har spredd seg til resten av Europa. Unge talenter blir oppdaget og får muligheten til å utvikle seg. I boka ” Every Boy’s Dream” fra 2009, skrevet av den britiske journalisten Chris Green, ble det estimert at 10.000 unggutter i skrivende stund ble trent opp av engelske klubber. Det er en billig investering for klubbene å satse på spillere som kanskje engang kan hevde seg i toppen av fotballhierarkiet.

Jennings fortalte at talentspeiderne hans, vel vitende om at den gjenge fysiske tilstanden blant engelske unggutter ”som heller vil spille dataspill” er dårlig, heller søker mot gutter fra indre London med bakgrunn fra Afrika, Øst-Europa og karibiske strøk. Fulham gjør på lik linje med Ajax butikk av å selge talenter. Klubben solgte nylig en 20-åring til Manchester United for hele syv millioner pund. ”Det er litt stygt å snakke om finanser”, sa Jennings. ”Jeg liker ikke å gjøre det. Det høres nesten ut som slavehandel.”

Alle må sette foten ned på et eller annet tidspunkt. Jennings fortalte at Fulham nylig fikk et tilbud fra en rivaliserende klubb om å sette opp en kamp med lag bestående av deres beste femåringer. ”Vi har ikke et elitelag for femåringer, men vi kan gjerne spille mot deres gravide mødre”, svarte han.

Modellen
Det finnes to måter man kan bli en fotballspiller i verdensklasse på. Én er å tilbringe uendelig mange timer i parker og gater, der man spiller på lite egnede flater, noe som til slutt gir en fordel når man endelig får utfolde seg på en ordentlig fotballbane. Dette er den brasilianske modellen, som også gjelder for store deler av Sør- og Mellom-Amerika, samt på det afrikanske kontinentet.

Den andre metoden er Ajax-varianten, der vitenskap og trening forenes. Man jobber detaljorientert og grundig, og tiden benyttes til ballberøring fremfor en endeløs rekke med løpeturer. Ajax representerer et omdreiningspunkt for det internasjonale fotballmarkedet, der de beste spillerne selges til de beste klubbene i verden og blir gjort til mer eller mindre komplette fotballspillere.

Alder: 5 år
Klubbfinansiert trening er dog også en introduksjon til den ofte fryktinngytende økonomien som preger den internasjonale fotballverdenen, en ikke alltid velkommen tanke for skandinaver. Det Ajax har vært pionérer for kan også minne skremmende mye om slavehandel, og det med barn.

Ronald de Jong inviterte meg med på talent-speiding en lørdag formiddag. Han hadde sett seg ut en spesiell spiller, en ”2004”, som han sa, og refererte til året gutten ble født. Han følger denne femåringen på månedlig basis. ”Du vet at det er mye mulig at denne gutten ikke har begynt på skolen ennå”, sa jeg. ”Det har han nok ikke”, sa De Jong med et smil om munnen, som om han forsto hvor absurd det hele var. ”Han går nok i barnehagen”.

Ajax sin suksess hadde vært umulig uten den godt organiserte og finansierte fotballkulturen som omringer klubben. Selv den minste småby i Nederland har en amatørklubb med skolerte trenere,  samt et akademi for sine toppspillere. Det ryktes at Johan Cruyff er den eneste nederlenderen som noensinne fikk trenerlisens uten å ta en årelang trenerutdannelse.

I et privat klubbhus
Jeg møtte De Jong på en togstasjon i Leiden, og vi kjørte til en pengesterk klubb i Katwijk ved navn Quick Boys. Den store garderoben og et påfølgende privat klubbygg var betalt av lokale ildsjeler innenfor tulipan- og fiskeindustrien. I baren (!) fant vi en stor treskulptur, formet som en fiskebåt.

De Jong har fri adgang på Ajax sine hjemmekamper, mulig hans eneste faktiske frynsegode, og han viste meg kortet som sertifiserte ham som talentspeider. Han brukte kortet til å å logge seg på en datatjeneste som er tilgjengelig for ham og hans kompanjonger. Idet vi nærmet oss banen der femåringen skulle spille, pekte han og sa: ”Der har vi ham!”.

For meg virket guttungen, Délano van der Heyden, født i september 2004, litt liten for alderen. Ballen rakk ham til knærne. Han spilte mot gutter som var langt eldre enn ham, flere så gamle som ni år. Som allerede varslet, spilte han fantastisk. Délano var helt på nivå med de andre guttene, som blant annet måtte be om hjelp fra trenerne underveis, hvilket Délano ikke behøvde. Han spilte like godt med begge ben, og hadde ingen problemer med å være feilvendt idet han tok imot ballen, for så å sette fart mot målet med stålkontroll.

”Aldri sett noen spille slik”
De Jong kommenterte kampen underveis, og ble mer og mer oppglødd. Idet Délano driblet vekk en eldre gutt som raste mot ham i et heseblesende tempo, sa De Jong: ”Som du ser her, prøver de å overgå ham med fysisk styrke, mens han i stedet velger gode spillemessige utveier. Han har alltid en plan”. Konsentrasjonen til de andre spillerne ble svekket underveis. ”Skulle et fly passere på himmelen, bryr han seg ikke om det, han følger med på ballen”, sa De Jong. I pausen snakket Délano med faren sin. ”Se den gode dialogen de to har. Du kan se at han kommer fra et godt hjem”, sa De Jong. Like etter driblet Délano tre motspillere og skjøt ballen hardt i mål. ”Dette er utrolig! Jeg har aldri sett en gutt på hans alder spille slik!”.

Délanos klubb var på besøk hos Quick Boys, og klubbens størrelse bekymret De Jong. Han mente den trolig ikke kunne møte behovene hans. De Jong hadde allerede spurt Délanos far om tillatelse til å la sønnen hans spille for et større lag neste sesong. Men hva om foreldrene ikke vil? ”Da ber jeg Jan Olde Riekerink ringe”, sa han, og henviste til den bastante sportsdirektøren ved De Toekomst. ”Foreldre har en tendens til å høre på Jan Olde”.

Skulle Délano bli et internasjonalt fotballfenomen, er han uansett minst et dusin år unna å kunne spillle på Ajax sitt A-lag. De Toekomst er ikke engang realistisk før om to år. Men jeg forsto hvorfor De Jong var interessert, Délano var vel verdt både tiden og oppmerksomheten han investerte i ham, for det er mye mulig han en gang kan selges til Chelsea, Real Madrid eller Juventus for mange titalls millioner kroner.

Tekst Michael Sokolove
Foto Joachim Ladefoged

Høyesterett avsa den 2. februar 2012 en dom av idrettsjuridisk relevans for profesjonelle norske fotballspillere, den såkalte “Notodden-dommen”. Jeg har foretatt en uformell gjennomgang av de momenter i dommen som etter min mening er viktige, og som får betydning for fotballspilleres rettsstilling.

I grove trekk behandler dommen arbeidsrettslige og avtalerettslige problemstillinger innenfor idrettsjussen. De berørte utøvere er fotballspillere, men avgjørelsen har nok en rekkevidde ut over fotballen ettersom idretten som sådan preges av standardiserte kontrakter. Nærmere bestemt arbeidsavtaler som etter sitt innhold må harmoniseres mot norsk arbeidsrett hva gjelder grunnlaget for oppsigelse, avskjedigelse og annen prematur avvikling av midlertidige avtaler mellom forening/klubb og utøver/spiller. Avgjørelsen er inntatt i Rettstidende 2012, side 168.

Kort om faktum
Terje Reinertsen (“Reinertsen”) inngikk 1. august 2008 en kontrakt med Notodden Fotballklubb (“NFK”) om ansettelse som profesjonell fotballspiller i perioden 1. august 2008-30.november 2010. Jukka Hakala (“Hakala”) inngikk 11. august 2008 kontrakt med NFK om ansettelse i perioden 1.august 2008-31. desember 2011.

NFKs hovedsponsor, som hadde støttet klubben i betydelig grad i flere sesonger, gjorde det i januar 2009 klart at tilskuddene ville bli kraftig redusert etter 2009-sesongen. Beslutningen har sentral betydning for Høyesteretts forståelse av saken. Jeg kommer tilbake til dette.
Klubben gjennomførte en rekke administrative tiltak for å redusere kostnader, blant annet ved å avvikle årsverk, lønnsreduksjoner, og salg av spillere. Høsten 2009 viste en underdekning i regnskapet på ca. 1,8 MNOK, noe som satte klubblisensen i fare.

Klubben vedtok i oktober 2009 en strategi for å nedjustere spillerlønninger for spillere med kontrakt lenger enn ut 2009, og forestod oppsigelse (50%) av Reinertsen og Hakala med virkning fra 1. mars 2010.

Partene lykkes ikke i å oppnå en minnelig løsning. Reinertsen og Hakala tok dermed ut søksmål for tingretten, som kom til at NFK måtte frifinnes overfor begge spillerne. Agder lagmannsrett kom til motsatt resultat; at oppsigelsene av Reinertsen og Hakala var “ugyldige” – senere rettet til “usaklig”, hvilket er i overensstemmelse med arbeidsmiljølovens terminologi. Begge dommer ble avsagt under dissens. NFK anket lovanvendelse og bevisbedømmelse inn for Høyesterett, som tillot anken fremmet i september 2011.

Rettslige problemstillinger
Saken reiste flere juridiske spørsmål. I hovedsak, og i noe tilfeldig rekkefølge;

- hadde NFK hjemmel i avtalen og/eller arbeidsmiljøloven for å gå til oppsigelse av Reinertsen og Hakala?
- hvordan skal standardkontrakten til Norges Fotballforbund (“NFF”) fortolkes i lys av arbeidsmiljøloven?
- hvilket stillingsvern har fotballspillere etter reglene om usaklig oppsigelse i arbeidsmiljøloven?
- gir nedrykk grunnlag for å si opp spillere?
- skal fotballspillere bære risikoen for urealistisk økonomisk styring i klubben?

Som i tingretten og lagmannsretten så var det uenighet også i Høyesterett (3-2 i dissens blant totalt fem dommere). Samtlige dommere ga spillerne medhold, men retten var uenig i hvordan resultatet skulle begrunnes i standardkontrakten jf. arbeidsmiljøloven. Ad. standardkontrakten til Norges Fotballforbund

Hvilke(n) bestemmelser kommer til anvendelse?
NFFs avtalemal, som skal signeres av klubb og spiller ved arbeidsforholdets start og deponeres ved én kopi i forbundets arkiv, slår fast at den midlertidige avtalen er uoppsigelig. Unntak fremgår av arbeidsavtalens vedlegg 1, hvor klubb og spillers rett til oppsigelse av avtalen følger av bokstavene A-D.
Bokstav D viser videre til NFFs overgangsreglement. Av overgangsreglementets § 14-2.1 følger det at en klubb kan si opp spilleren dersom det foreligger en saklig grunn iht. arbeidsmiljølovens bestemmelser.

I følge retten er det vanskelig å finne “en rasjonell mening med avtaleverket” når en leser ovennevnte i sammenheng. Hvorfor åpne for å si opp en midlertidig avtale, forutsatt at oppsigelsen er saklig begrunnet, når man samtidig har slått fast at avtalen er ment uoppsigelig? En tvist om opphør av arbeidsavtale etter bokstav D skal dessuten behandles av Fotballens Voldgiftsordning. Dersom partene er uenige i hvorvidt en oppsigelse etter nevnte bestemmelse er saklig, skal tvisten med andre ord behandles av idretten og ikke av de alminnelige domstolene. I motsetning til bokstav A, B og C.

Høyesteretts førstevoterende innfortolker her en intensjon hos “lovgiver” om behovet for fotballfaglig kompetanse i vurderingen av saklighetsnormen, og at oppsigelser knyttet til klubbøkonomi faller utenfor bestemmelsens rekkevidde. En konkluderer dermed at oppsigelsen av Reinertsen og Hakala skal behandles etter arbeidsavtalens vedlegg 1, punkt A, nr. 1. 

Når kan fotballklubben gå til oppsigelse som følge av sviktende økonomi?

Standardkontrakten uttaler at klubb kan si opp spiller dersom “klubbens økonomi svikter vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett”. Endringene i NFKs klubbøkonomi var klart vesentlige. Spørsmålet var om økonomien sviktet i henhold til et realistisk oppsatt budsjett, eventuelt om det var NFK eller Reinertsen/Hakala som stod nærmest til å bære risikoen for dette.

Reinertsen og Hakala anførte at økonomisvikten måtte referere seg til det budsjettår svikten inntrådte. At svikt i økonomien som inntreffer i 2010 ikke gir grunnlag for oppsigelse i 2010, ettersom man allerede har tatt høyde for inntektstap m.v. det året man budsjetterer. Retten er enig i at dette er en naturlig språklig forståelse av avtalen, men uttrykker samtidig at det vil gi bestemmelsen et for snever rekkevidde sammenlignet med avtalens formål.

Dersom klubben inngår arbeidsavtaler over flere år, uten å forsikre seg om at avtalene er forankret i en tilstrekkelig solid klubbøkonomi, kan man ikke senere gå til oppsigelse og begrunne disse i en sviktende økonomi. Klubben skal dermed, som utgangspunkt, bære risikoen for svikt i egen økonomi. Har man realistiske økonomiske forventninger, som deretter svikter vesentlig, er det rimelig å kunne vurdere oppsigelse. Spørsmålet var derfor om NFK hadde realistiske forventninger til egen inntektsevne.

Retten slo fast at nedrykk til lavere divisjon (NFK rykket ned til 2. divisjon) ikke gir grunnlag for oppsigelse. Videre fant retten bevist at NFK ikke kunne påregne at pengestøtten fra klubbens private investor ville fortsette ut Reinertsens og Hakalas kontraktsperiode. I den grad klubben hadde inngått arbeidsavtaler under en forhåpning om at investorstøtten ville fortsette, måtte den selv bære risikoen for at forhåpningen brast og klubbøkonomien dermed sviktet vesentlig. Førstevoterende i Høyesterett la til grunn at oppsigelsene manglet hjemmel i standardkontrakten og at Reinertsen og Hakala dermed hadde krav på erstatning. Jeg går ikke nærmere på erstatningsutmålingen. Ad. oppsigelse av fotballspillere etter arbeidsmiljølovens bestemmelser

Jeg nevnte innledningsvis at retten var uenig i hvordan arbeidsmiljølovens bestemmelser om usaklig oppsigelse skulle avveies mot fotballforbundets standardkontrakt. Rettens mindretall drøftet arbeidsmiljølovens bestemmelser noe mer inngående enn flertallet og tok et mer tradisjonelt utgangspunkt; spørsmålet om oppsigelsene er usaklig er en interesseavveining som må ta utgangspunkt i NFFs standardkontrakt.

Spørsmålet for mindretallet var hvilken betydning forutsetningen om “edruelig budsjettering” skulle få i den brede interesseavveining som ligger til grunn for saklighetskravet i arbeidsmiljøloven § 15-7. Videre drøftes de øvrige moment som får betydning i vurderingen av hva som er “usaklig”. Innholdet av standardkontrakten og NFKs økonomiske begrunnelser var to sentrale moment.

Retten la vekt på kontraktenes midlertidighet og at urealistisk økonomisk planlegging innebærer en høyere teksel for hva som er saklig oppsigelse i lovens forstand. NFKs sviktende økonomi la til grunn inntekter som det ikke viste seg å være grunnlag for. Risikoen for at de økonomiske forventningene ikke slo til var et forhold på arbeidsgiversiden. Videre viste det seg at NFK hadde alternative løsninger som kunne medført at man unngikk oppsigelse av Reinertsen og Hakala.

Etter en samlet vurdering kom også mindretallet i retten til at oppsigelsene var uberettiget etter standardkontrakten og etter arbeidsmiljøloven.

Konsekvenser?
Dommen plasserer risiko for urealistisk klubbøkonomi på arbeidsgiversiden, og det med rette. Videre klargjør dommen det stillingsvern som fotballspillere med midlertidige arbeidsavtaler fortjener, men slik at også profesjonelle fotballspillere må forutsetningsvis respektere en arbeidsavtales varighet.

Dommen kan ha en viss overføringsverdi til andre norske sportsgrener (f.eks. håndball og ishockey), ettersom idretten i stor grad preges av standardavtaler. Samtidig kan saklighetsnormen etter arbeidsmiljøloven påvirkes av andre forhold i lys av den aktuelle sportens særpreg.

Til sist vil dommen ha en betydning for fotballklubbenes økonomiske planlegging. Klubbene kan ikke budsjettere med urealistiske inntekter, som det ikke blir noe av, og senere foreta nedskjæringer og oppsigelser under henvisning til at de er saklige. 

*

Lars Edv. Storjord er advokatfullmektig hos Pretor Advokat AS

Marcelo Alberto Bielsa Caldera er en av internasjonal fotballs mest forunderlige figurer. Faktisk er det at han har endt opp som fotballtrener nokså forunderlig i seg selv: Hans far var jurist og både broren og søsteren er i dag politikere, men Marcelo viste allerede i ung alder stor egenrådighet og en klar tendens til å gå mot strømmen. Bielsa-familen vokste nemlig opp i Rosario, der oppgjørene mellom Rosario Central og Newell’s Old Boys regnes for å være et av de heteste byderbyene i Sør-Amerika, og til tross for at Marcelo Bielsas far var lidenskapelig Rosario Central-tilhenger valgte guttungen å heie på Newell’s. Samtidig skal han en dag ha blitt arrestert fordi han ba politiet om å flytte seg – han spilte fotball på gaten og skulle ta en corner, de stod i veien. Da han senere fikk gå fri nektet han å forlate politistasjonen før han fikk ballen sin tilbake.

Denne egenrådigheten manifesterte seg heldigvis også på mer konstruktive måter, som da Marcelo Bielsa bestemte seg for å bli fotballspiller fremfor å studere juss slik hans bror Rafael, senere Argentinas utenriksminister under president Nestor Kirchner, gjorde. Marcelo Bielsa vil være den første til å innrømme at han ikke ble den storspilleren alle gutter drømmer om å bli, og selv om han fikk kontrakt med favorittlaget Newell’s fikk han bare tre kamper fra start. Bielsa forklarte selv til Josimar i fjor at “Etter erfaringen i Newells Old Boys aksepterte jeg at jeg aldri ville bli en proffspiller. Det var da jeg bestemte meg for at det var trener jeg ville bli. Hvis jeg ikke klarer å spille for Newells skal jeg i hvert fall trene dem, sverget jeg.” Og det er ingen overdrivelse å si at Bielsa gjorde mer suksess som trener enn som spiller.

Det var som trener at han fikk kallenavnet «El Loco», et kallenavn som paradoksalt nok er både svært passende og like urettferdig. For i en bransje der veldig mange gjør veldig mye rart har aldri Bielsa virket sinnsforvirret, men han er eksentrisk, han er manisk og han er helt og totalt besatt av fotball. Kallenavnet kommer først og fremst fra Bielsas hyperaktive opptredener på sidelinjen, der han hopper, brøler og vifter med kroppsdeler på en så energisk måte at det er lett å forstå hvorfor han konsekvent går i treningsklær og ikke dress. Han sitter også gjerne på huk under store deler av kampene, og mumler til seg selv mens han trasker rundt i det tekniske området. Man kan altså tilgi enkelte for å mene at hans oppførsel på sidelinjen av og til får det til å virke som om Bielsa mentalt er et par spillere unna en full startoppstilling.

Når fotball er alt
Samtidig, når det gjelder taktikk og kampforberedelser er Bielsa så ekstremt grundig at han nok tidvis spankulerer i grenselandet til en diagnose for tvangslidelser. Da han var landslagstrener for Argentina vekket han oppsikt blant annet ved å kreve at treningsbanene skulle vannes ned dersom det var meldt regn på kampdagen de forberedte seg til, og ved at han laget et vanvittig bibliotek med timesvis av videoopptak av alle spillere som var aktuelle for landslaget. «Bare glem telefonnummeret mitt» var Bielsas instruks til alle sine venner da han fikk landslagsjobben, for mens mange hevder at de lever og ånder for fotballen så er det i Bielsas tilfelle ingen overdrivelse. ”For meg er fotball alt. Jeg tenker fotball, leser fotball og lever fotball-livet av hele mitt hjerte. Jeg skulle imidlertid ønske jeg kunne roet det litt ned,” sier han selv. Da han tok Argentina til VM i 2002 sies det at de hadde meg seg 700 timer med opptak av mulige motstandere for at spillerne kunne forberede seg best mulig.

Mange forbinder trenere som har altoppslukende fokus på taktikk og kampforberedelser med negativ fotball. Bare ordet taktikk har i seg selv for mange negative og gledesdrepende konnotasjoner, og kanskje er det slik at de trenerne som er mest opptatt av system og analyse gjerne legger opp til destruktive og reaksjonære strategier. Bielsa, derimot, har etter sine tusenvis av timer med DVD-analyse kommet frem til at det skal angripes, stort sett hele tiden. ”Jeg er helt besatt av å være i angrep. De gangene jeg ser på videoanalyser er det fordi jeg vil angripe, ikke forsvare,” har han selv forklart. Og Marcelo Bielsa leker ikke angrepsfotball. Formasjonene har variert litt, men Bielsa foretrekker å sette opp laget sitt i en smått ellevill 3-3-1-3 formasjon der nesten alle spillerne på banen virker å galoppere helhjertet fremover hver eneste gang muligheten byr seg. ”Å ha konstant høyt press på banen, spille på motstandernes banehalvdel og mye ballføring er den eneste måten jeg forstår fotball på,” sier han. Og det er bare en måte å få til dette spillet på: “Jeg forklarer mine spillere at fotball handler om bevegelse. Alltid! Spillerne må til enhver tid løpe og det finnes ingen unnskyldning for å være statisk”.

Systemet har lite til felles med den mer tålmodige og kalkulerende spillestilen Argentina er kjent med, og da Bielsa trente Argentinas landslag frem mot VM i 2002 høstet han kritikk til tross for at resultatene var gode. Bielsas mer dynamiske og åpne spillestil ble sett på som et forsøk på å gjøre Argentinsk fotball mer europeisk. Men det å gå rakrygget mot strømmen er noe Bielsa har gjort hele livet, og selv da Argentina skandaløst røk ut i gruppespillet av den turneringen ignorerte han folkekravet om hans avgang. I stedet ble han sittende i jobben i to år til og vant OL i 2004, før han så sa opp fordi han følte han hadde «utilstrekkelig energi» til å fortsette.

Gir aldri intervjuer, men snakker lenge
Denne ukuelige viljen til å gjøre alt på egne premisser går igjen i Bielsas liv og karriere. Mannen er utvilsomt smart nok til å spille spillet bak kulissene som enkelte trenere virker å beherske nesten bedre enn selve sporten, men han blånekter likevel å gjøre ting på den vante måten. Vi snakker her tross alt om en trener som en gang ikke dukket opp på en Adidas-lansering fordi han var «opptatt». Bielsas mediehåndtering er også bemerkelsesverdig: Han nekter å gi eksklusive intervjuer, fordi han hevder at «alle seksjoner av media burde få den samme oppmerksomhet fra meg, fra hovedstadens mest fremstående TV-kanal til den minste avisen i provinsene.» Han understreker dette poenget ved å svare på så å si alle spørsmål når han først stiller opp på pressekonferanser, noe som har resultert i disse gjerne varer i flere timer.

Et av de kanskje mest berømte Bielsa-øyeblikkene fant sted i 1999 på nettopp en slik pressekonferanse. Bielsa var landslagstrener for Argentina og hans disipler hadde tapt 3-0 mot Columbia. Kampen i seg selv var et sirkus, Martin Palermo misset tre straffespark, Javier Zanetti fikk et ukarakteristisk og kontroversielt rødt kort, Columbia fikk to straffespark og Bielsa selv ble sendt på tribunen. Da han på pressekonferanse etter kampen ble spurt om dommeren, som hadde gjort flere mystiske avgjørelser, sa Bielsa bare at «Jeg har ikke for vane å snakke om dommere, men når det gjelder dagens prestasjon av dommeren vil jeg gjerne si at når det gjelder min egen utvisning gjorde han helt riktig, fordi jeg protesterte på en upassende måte.» Det er vanskelig å se for seg Jose Mourinho eller Sir Alex Ferguson si noe lignende, og svaret sier mye om hva slags person Bielsa er (så kan man alltids diskutere om hvorvidt denne oppriktigheten er en styrke eller en svakhet).

Kanskje er det litt trist at man i dagens toppfotball blir en kuriositet bare av å være ærlig og prinsippfast, men slik er det nå altså, og det var også Bielsas prinsipper som førte til at han i sommer ble trener for Athletic Bilbao. Han ga sitt ord til tidligere Athletic-kaptein Josu Urrutia om at dersom Urrutia vant sommerens presidentvalg i klubben skulle Bielsa takke ja til å bli ny trener. Mens man ventet på utfallet av valget ble Bielsa tilbudt trenerjobben i Inter, selvsagt en langt mer lukrativ og prestisjetung post, men oppsiktsvekkende nok takket El Loco nei og holdt sitt løfte til Urrutia – som vant valget. Marcelo Bielsa er nemlig noe så spesielt som en moderne topptrener som kun lar lede av sitt eget verdisyn, og kanskje er det derfor Athletic Bilbao i teorien burde være den perfekte klubben for han: Akkurat som Bielsa ikke er som alle andre trenere så er ikke Athletic Bilbao helt som alle andre klubber.

Baskernes stolthet
«Athletic Bilbao er mer enn en fotballklubb, det er en følelse – og derfor opererer den på en måte som er hinsides rasjonell analyse. Vi ser oss selv som unike i verdensfotballen og dette definerer vår identitet. Vi sier ikke at vi er bedre eller dårligere, bare annerledes.» Dette skrev Jose Maria Arrate, president i klubben fra 1994 til 2001, i introduksjonen til Athletics hundreårsbok som ble gitt ut sent på 90-tallet. Nå flommer verden aldeles over av klubber som i egne supporteres øyne er mer enn en klubb (da Darius Vassell landet i Tyrkia etter sin noe surrealistiske overgang til Ankaragücü ble han møtt av elleville tyrkere med bannere der det het «Du er mer enn en spiller, vi er mer enn en klubb» – to påstander som begge virker upresise på alle tenkelige nivåer), men selv kynikere uten noen tilknytning til Baskerland er nødt til erkjenne at Athletic Bilbao er klubb langt utenom det vanlige.

Mot slutten av 1800-tallet var Bilbao en ledende havneby i hjertet av en industriregion som da var en av drivkreftene bak den fortsatt mektige spanske økonomien. Som resultat av dette kom det mange utenlandske arbeidere til byen, samtidig som byens borgerskap var velstående nok til å sende sine mer lovende sønner til prestisjetunge universiteter i England for å ta dyre utdanninger. De to migrasjonsmønstrene var kanskje totalt motsatt av karakter, men de hadde samme biprodukt: Engelske industriarbeidere tok med seg fotball til Baskerland, og det samme gjorde tilbakevendende studenter som hadde fått smaken for sporten under sine opphold i England. Det var en gruppe slike studenter som i 1898 grunnla Athletic Club, etter at britiske arbeidere hadde noen år tidligere startet Bilbao Football Club. Et lag bestående av spillere fra begge klubber slo i 1902 Barcelona i finalen av den første Copa del Rey under navnet Bizcaya, og 1903 ble de to forent under navnet Athletic Club de Bilbao. Klubben regner i dag 1898 som sin stiftelsesdato, men dette er omstridt.

I 1903 var det også en gruppe baskiske studenter som grunnla Athletic Club de Madrid, senere Atletico Madrid, og den klubbens historie har derfor alltid vært knyttet tett opp mot Athletic Bilbaos. Begge lagene spiller også i røde og hvite striper, noe man i Baskerland mener er som referanse til Sunderland og Southampton, steder de originale engelske innvandrerne kom fra. En annen legende sier imidlertid at fargene ble slik fordi et Athletic-medlem ble sendt til England for å kjøpe et parti blå og hvite topper, men maktet ikke å finne noen så han kjøpte røde og hvite i stedet. I Madrid sies det at grunnen til at de to klubbene valgte å spille i røde og hvite stripete topper er at disse var billigst, da slikt tøy ble brukt til å lage madrasser og det var lett å finne overskuddsvarer som kunne sys om til fotballdrakter. Denne siste forklaringen virker jo på ingen måte som om den er farget av den lettere arrogante holdningen man har i Madrid ovenfor baskere og andre folkeferd fra provinsene.

Selv om engelske innvandrere altså spilte en viktig rolle i å starte fotballbevegelsen i Bilbao, som de gjorde så mange andre steder på planete, så ble Athletic Bilbao raskt et rent baskisk lag, og slik fant klubben også en lukrativ plass i lokalsamfunnet. «Det som ga sosial og sportslig energi til klubben var dens etnisitet og politiske bevissthet, både praktisk og symbolsk,» skriver David Goldblatt i The Ball is Round: A Global History of Football. «Athletic vokste parallelt med oppblomstringen av moderne baskisk nasjonalisme og dets representative parti PNV.» Partiet fikk sin støtte fra forretningsmennene og entrepenørene som drev den nye industrielle økonomien i Baskerland, og det samme var tilfellet for Athletic Bilbao. I 1913 ble Estadio San Mames, Spanias første rene fotballstadion, ferdigstilt, og det var Athletic Bilbaos rundt hundre betalende klubbmedlemmer (såkalte socios) som sammen hadde finansiert det voldsomme prosjektet. San Mames ble et «synlig bevis på baskernes sportslige styrke, forretningsteft og tidlige modernitet,» konkluderer Goldblatt. På denne tiden hadde Athletic også kvittet seg med sine britiske spillere og allerede uformelt etablert regelen klubben senere skulle bli verdenskjent for: Kun spillere av baskisk opprinnelse skulle få representere Athletic Club de Bilbao.

En engelskmann tenker kort(pasningsspill)
Men den britiske innflytelsen stoppet likevel ikke der, det var nemlig en engelskmann som bidro sterkt til å gi klubben en sportslig identitet. Den tidligere Blackburn og Middlesbrough-angriperen Fred Pentland ble i 1920 ansatt som trener for Racing Santander, men etter bare en sesong der hentet Athletic han til Biblao. Pentlands historie er en studie i trasig timing, for hans trenergjerning ble til stadighet avbrutt av forsmedelige verdenshistoriske vendepunkter. Han trodde at han hadde fått en kremjobb da han som ung trener fikk ansvaret for Tysklands olympiske fotballag – problemet var bare at året var 1914, første verdenskrig brøt ut og Pentland, som da var i Berlin, ble internert. Etter krigen slapp Pentland heldigvis ut igjen og i 1920 flyttet han altså til Spania. Under Pentland vant Athletic Bilbao Copa del Rey igjen i 1923, men kanskje vel så viktig som suksessen var det at Pentland introduserte kortpasningsspill – på denne tiden en svært radikal taktikk – en spillestil som skulle komme til å dominere utviklingen av fotballen i Spania frem til den dag i dag. Han forlot Athletic Bilbao i 1926, trente Atletico Madrid, Real Oviedo og Atletico Madrid igjen, før han returnerte til Bilbao og vant både La Liga og Copa del Rey med Athletic i 1930 og 1931. I 1931 ble Pentlad også historisk da hans Athletic Bilbao påførte Barcelona et 12-1-tap, stadig katalanerne verste nederlag. Igjen kom krig i veien for Pentland, det ulmet til borgerkrig i Spania og i 1935 dro han tilbake til England, der han trente Barrow frem til han 1940 nok en gang ble avbrutt av krig, denne gangen selvsagt andre verdenskrig.

Athletic Bilbaos rolle som et symbol for baskisk nasjonalisme var viktig nesten fra klubbens fødsel, men under General Francos brutale diktatur ble naturlig nok rollen enda mer fremtredende. Klubben ga folk en legitim måte å uttrykke baskisk nasjonalisme, noe som ellers kunne få farlige følger. Da Athletic Bilbao i desember 1975 møtte Real Sociedad i baskerderby kun to uker etter Francos død bar Athletics Jose Angel Iribar og Reals Ignacio Kortabarria det da stadig forbudte baskiske flagget ut på midtsirkelen og la det ned der – noe som var den første offentlige fremvisningen av flagget etter at Franco døde. Iribar var senere med å grunnlegge Herri Batasuna, den paramilitære separatistgruppen ETAs politiske fløy. «Sammenhengen mellom Athletics fremvekst og PNVs voksende innflytelse tidlig på 1900-tallet kan ikke kan ikke overvurderes,» skriver Phil Ball i Morbo, hans glimrende bok om spansk fotballs historie. «Athletics fremtredende posisjon i de 28 årene frem til etableringen av en nasjonal profesjonell liga forsikret at den politiske fremdriften bak konservativ baskisk nasjonalisme kunne blomstre på grunnlag av dens representanters sportslige prestasjoner.» Ikke bare ble Athletic altså et symbol for baskisk nasjonalisme, men Athletics suksess bidro også til å styrke baskernes kollektive selvfølelse og gi denne nasjonalismen bedre grobunn. Og nøkkelen til dette ligger i klubbens cantera.

Jose Maria Arrate, Athletic-presidenten som så lyrisk beskrev klubben som mer enn en kubb, skrev videre i sin introduksjon til hundreårsboken at «Vi ønsker bare at sønnene av vår jord skal representere klubben, og med dette ønsket skiller vi oss ut som en sportslig enhet, ikke et forretningskonsept. Vi ønsker å forme våre spillere til å bli menn, ikke bare fotballspillere, og hver gang en spiller fra vår cantera får sin debut føler vi at vi har realisert en målsetning som er i harmoni med våre forfedres ideologier». For i tillegg til å både fostre og symbolisere baskisk nasjonalisme er Athletics cantera-politikk (direkte oversatt betyr cantera noe slik som «steinbrudd» eller «pukkverk») et nikk til det som i utgangspunktet var hele poenget med fotballag, nemlig at spillerne representerer klubbens by, eller i hvert fall klubbens tilhengere. Dette kan man si klubbene på en måte fortsatt gjør, men i dagens globaliserte fotballverden har forbindelsen mellom tilhenger og lag blitt voldsomt tynnet ut – blant annet fordi spillerne gjerne nå ikke har noe som helst geografisk eller kulturell forbindelse med de supporterne de skal høre til å representere. Dette er ikke tilfelle i Athletic Bilbao.

På klubbens hjemmesider heter det at «Athletic Club er en institusjon som, sammen med sine supportere, karakteriseres av sitt ønske om å forsvare verdier som blir stadig sjeldnere i fotball og i sport generelt i det 21. århundret. Vår stolthet … har blitt en forenende kraft som veier tyngre enn uenighetene vi finner i våre daglige liv, noe som gjør vår filosofi annerledes enn alle andres og annerledes enn måten fotball forstås på i resten av verden.» Pompøse ord, kanskje, men en kubb som frivillig velger å begrense sin rekruttering til et befolkningsområde på rundt 5 millioner mennesker når alle andre toppklubber leter etter talenter blant 5 milliarder kan lett tilgis for å ty til svulstig retorikk. Mens globaliseringen av fotballen har ført til at klubber nå finsikter guttelag fra alle verdenshjørner på jakt etter den neste store stjernen tviholder Athletic Bilbao på sine tradisjoner, og dette har bred støtte blant fansen: En av klubbens stolteste statistikker er at den er en av kun tre klubber i Spania som aldri har rykket ned fra La Liga (de andre to er selvsagt Real Madrid og Barcelona), men til tross for dette viste en undersøkelse på 90-tallet at 76% av Athletic-tilhengere heller vil rykke ned enn å bruke ikke-baskiske spillere.

Alt på egne premisser
Definisjonsspørsmålet om hvem som er baskere og hvem som ikke er det har riktig nok ikke vært helt uten kontroverser. I gamle dager var det kun spillere fra Athletics egne juniorrekker som kunne representere klubben, mens sent på nittitallet ble det firet litt på reglene slik at så lenge en spiller er basker så er det greit. Det var slik det ble mulig for klubben å hente Bixente Lizarazu, den strålende baskiske venstrebacken som var født i Frankrike, samt Ismael Urzaiz og Jose Mari. Klubblegenden Joseba Etexeberria, som ble hentet i 1995, kom fra den andre baskiske storklubben Real Sociedads cantera, og denne formen for talentrøving førte til svært dårlig stemning mellom de to klubbene. I følge de nye reglene som ble innført på slutten av nittitallet kunne nå teknisk sett utlendinger også spille for Athletic Bilbao så lenge de lærte å spille fotball i Athletics cantera, men denne situasjonen har ikke blitt aktuell enda. Athletic har imidlertid fått sin første landslagsspiller som representerer et annet land enn Spania: Den staute stopperen Fernando Amorebieta er født i Venezuela, men ble vurdert å møte kriteriene siden hans foreldre begge er baskere og han ble oppdratt i Baskerland, men etter å ha spilt for Spania på u19-nivå valgte Amorebieta å spille sine A-landskamper for Venezuela. Athletic fikk i 2009 også sin første fargede spiller i form av den baskerfødte høyrebacken Jonas Ramalho, som er av angolsk opprinnelse.

Akkurat om Marcelo Bielsa er altså Athletic Bilbao en klubb som gjør alt på enge premisser, og som styres mer av eget verdisyn enn av bransjelogikk. Man får inntrykk av at man i Athletic er langt mer forberedt på å akseptere nederlag enn man er på å akseptere å gå på akkord med seg selv, og denne institusjonelle karakteren står selvsagt perfekt til den urokkelige Marcelo Bielsa. Det er fra et nøytralt synspunkt en slags skjønnhet i at disse to har funnet hverandre, kult-treneren og kult-klubben. Men det at trener og klubb begge er dypt eksentriske på nokså godt korresponderende måter gir jo ingen poeng i seg selv, det må også oppstå søt musikk på banen, og spørsmålet om Marcelo Bielsas fotball vil fungere på San Mames er litt mer ullent.

Athletic Bilbao er nemlig kjent i Spania som den iberiske halvøyas mest «engelske» klubb. De siste par tiårene har du sjeldent sett et Athletic-lag som ikke hadde minst to svære, brutale midtstoppere bak og en like svær og brutal midtspiss fremme, og det trofaste publikum på San Mames har sett flere langpasninger enn de fleste andre spanske fotballtilhengere. Det er kanskje passende at det er sånn, klubben har som nevnt tette historiske bånd til England, selv om Fred Pentland paradoksalt nok huskes for å ha importert finspill, og baskiske spillere er kjent for sin aggressivitet og fysikk: Det spanske landslaget går ofte under kallenavnet «La furia roja» (som litt keitete kan oversettes til «det røde raseri»), et kallenavn de plukket opp etter sine prestasjoner i OL i Antwerpen i 1920 – 14 av 21 spillere i den troppen var baskere. San Mames er også en perfekt stadion for lange baller og saftige dueller, arenaen som også kalles La Catedral er bratt, intim og utsettes ofte for store mengder regn, kort fortalt kunne den like gjerne hørt til en dertil egnet gruveby i Nord-England.

Tradisjonen for å spille «engelsk» fotball i Bilbao går faktisk tilbake hele 100 år, til den legendariske Athletic-spissen Rafael Moreno Aranzadi – også kjent som «Pichichi», som scoret vanvittige 468 mål på 287 kamper og som passende nok har fått den spanske toppscorertittelen oppkalt etter seg. Phil Ball, igjen i Morbo, forklarer: «Pichichi begynte en tradisjon hos Bilbao for målfarlige midtspisser som har tjent på det som hevdes å være klubbens troskap mot la manera inglesa (den engelske måten), slik de ble opplært til å spille av en rekke engelske trenere og som ble referert til «den gamle 1-2-3». Dette betydde tre toucher fra keeper til midtspiss, som da selvsagt ville mose læret nådeløst i mål.» Pichichi gjorde dette regelmessig i ti år mellom 1911 og 1921, og hundre år senere gjør Fernando Llorente noe det samme.

Raskeste veien til mål
Det var med slik direkte og funksjonell fotball at Athletic Bilbao havnet på 6. plass og kom til finalen i Copa del Rey forrige sesong, under ledelse av Joaquin Caparros. Dette var sterke resultater isolert sett, men man satt likevel med en følelse av at Caparros hadde lite å komme med, at hans instrukser stort sett gikk ut på at spillerne skulle være aggressive og så slå ballen langt i retning Llorente. Det ble for tynt, og at Josu Urrutia vant presidentvalget i sommer etter å ha lovet Bielsa som ny hovedtrener, vitnet om at også Athletics medlemmer var klare for en mer ekspansiv trener.

Men å omstille et lag som er vant til å spille erkebritisk pumpefotball til å spille den langt mer intrikate angrepsfotballen Marcelo Bielsa står for er ingen enkel oppgave, spesielt ikke når klubben har en hundre år gammel tradisjon for å spille slik funksjonell fotball. En meningsmåling i media viste at 31% ønsket at Bielsa skulle få Athletic til å spille finere fotball, men hele 48% ønsket at han også skulle tilpasse seg Athletics filosofi. Bielsa gikk løs på oppgaven med sedvanlig intensitet, og mye endret seg på treningsfeltet. La Liga-eskpert Sid Lowe skriver i The Guardian at «Metodologien er fullstendig annerledes: Arbeidet er mye mer konseptuelt, teoretisk og teknisk enn det noen gang har vært før, og detaljene er viktige. Spillerne ledes gjennom bevegelser uten motstandere, og områder de burde posisjonere seg i markeres på banen.»

For en tropp som ikke bare er vant til å spille langt mer enkelt fotball, men som faktisk er vant til at man her i denne klubben alltid har spilt enkel fotball, vil dette være en usedvanlig brutal omstillingsfase. Og man mistenker at Bielsa, kompromissløs som han er, gjerne er tilbøyelig til å endre litt vel mye på en gang. Når Athletic Bilbao startet sesongen med å ta to poeng på fem kamper var det fristende å tenke at denne drømmeduoen, kult-treneren og kult-klubben, kanskje ikke var så genialt likevel. Men så var plutselig tendensene der.

For det finnes også fotballmessige grunner til at Bielsa bør kunne lykkes i Bilbao. Laget er kanskje ikke vant med å spille det pasningsspillet Bielsa legger opp til, de har kanskje aldri sett noe som ligner Bielsas formasjoner før, men de er vant til å spille med høy intensitet og stor aggressivitet, noe som er avgjørende for å få Bielsa-fotball til å fungere. Det handler om å sette inn presset skyhøyt for å komprimere spilleflaten, ikke gi motstander ro til å bygge opp sitt eget spill, og dette har de barske baskere alle fysiske og mentale forutsetninger for å lykkes med. Samtidig, på grunn av klubbens rekrutteringspolitikk, har Athletic en langt mer homogen og samkjørt stall enn de aller fleste andre klubblag, noe som vil være en stor fordel for Bielsa.

Mot slutten av september møtte Athletic nyrike Paris Saint-Germain i Europaligaen, og plutselig så baskerne mer komfortable ut. Etter fem kamper uten seier i La Liga anklaget mange Bielsa for å endre for mye for fort, siden flere av spillerne virket ukomfortable med sine nye arbeidsoppgaver. Mot PSG var det mer av gamle Athletic i spillet, en mellomting mellom hva laget har vært og hva dets nye trener ønsker at det skal bli, offensivt og intensivt, men også litt mer direkte enn i åpningskampene. Helgen etter den midtuke-kampen møtte de Real Sociedad i et livsviktig baskerderby og igjen det samme, Athletic har et stykke igjen før det realiserer Bielsas visjoner på banen, men de er på vei i riktig retning og de ser komfortable ut. Kanskje viktigst av alt, superspiss Fernando Llorente ser ut til å være på hugget og scorer sine to første mål for sesongen. Athletic vinner 2-1 og tar med det sine første tre poeng i La Liga under Bielsa.

Kanskje vil derbytriumfen huskes som et vendepunkt? Det ser hvert fall veldig ut som om baskerne og Bielsa for alvor begynner å forstå hverandre, og det må være lov å håpe på at det vil fungere. Det ville være en berikelse for fotball-Europa og en gave til alle som setter pris på god angrepsfotball om Bielsa lykkes i å omskolere langpasningslaget fra Bilbao til et lag som kan realisere alle hans angrepsfantasier. De to står på mange måter godt til hverandre, mannen som nekter å gjøre som alle andre og klubben som nekter å gjøre som alle andre, og begge representerer på mange måte verdier fra en svunnen fotballtid. Det hadde unektelig vært stor stas om de fikk det til å stemme sammen, alle fotballnerders drøm – kult-treneren som gjøs suksess i kult-klubben. Som «El Loco» Bielsa selv sier: «En mann med nye ideer er gal – helt til han lykkes.»

Lars Sivertsen