Tekst Jonathan Wilson
Oversatt Lars Sivertsen

Ikke alle revolusjoner finner sted i maktens korridorer eller på verdensbyers store samlingsplasser, men få av de kan vel ha vært planlagt i mer usannsynlige omgivelser enn den som overtok engelsk fotball i november 1973. Revolusjonens episentrum var et trangt, vinduløst kott som lå i korridoren som leder til Anfields garderober. Her satte seks menn i gang en stilistisk forskyvning som resulterte i at engelske klubber regjerte i Europa på det sene 70- og tidlige 80-tallet, en dominans som kun ble stoppet av den traumatiske Heysel-katastrofen og den resulterende utestengelsen av engelske klubber.

Støvelrommet, som historien nå kjenner det som, var lite og avfeldig, og den ene veggen var dekket av kroker til spillernes fotballstøvler samt lagbilder og toppløskalendere. Joe Fagan, Liverpools førstelagstrener under Bill Shankly, som mye senere også ble klubbens manager, hadde begynt tradisjonen med å diskutere kamper her etter at fløyten var gått for full tid. Rommet var også besmykket med øltønner, som de hadde fått fra formannen for Guinness Exports fordi Fagan tidligere hadde drevet bedriftslaget deres i den lille byen Runcorn sør for Liverpool. I begynnelsen var det bare han og Bob Paisley, som i de dagene var klubbens fysioterapeut, som møttes, men gradvis begynte også stadig flere fra klubbens trenerstab å komme innom. «Du får en mye mer omfattende diskusjon i støvelrommet enn i styrerommet,» sa Paisley. «Hva som foregikk forble mellom de fire veggene. Stedet hadde en viss mystikk.» Motstandernes managere ble inviterte dersom de var villige til å dele informasjon og meninger om spillere, og til og med Elton John besøkte rommet i sin periode som styreformann i Watford. Legenden vil ha det til at da han ble tilbudt en drink ba han om en rosa gin – men mottok en øl.

Bøttekott som database
Gradvis ble støvelrommet viktigere og viktigere, og det ble i praksis et bibliotek der trenere kunne referere til bøker der detaljer om trening, taktikk og kamper var loggført. I «Winners and Losers: The Business Strategy of Football», hevder økonomen Stefan Szymanski og forretningskonsulenten Tim Kuypers at Liverpools suksess på 70- og 80-tallet var et resultat av deres organisatoriske struktur, og støvelrommet var en avgjørende del av denne. Shankly ble etterfulgt av Paisley, som ble etterfugt av Fagan, som ble etterfulgt av en annen mann fra «innsiden», nemlig klubbens kaptein Kenny Dalglish. «Støvelrommet,» skrev de, «virker å ha vært en slags database for klubben, ikke bare for tall og fakta, men for klubbens ånd, dens holdninger og dens filosofi.» Det fantes en kontinuitet av tanker, og den ble bare brutt da Graeme Souness – som hadde forlatt Liverpool i 1984 – erstattet Dalglish i 1991. Det var også da Liverpools overlegenhet begynte å visne.

Men akkurat den novembermorgenen i 1973 var stemningen laber. Liverpool hadde dagen før blitt slått ut av Europacupen av Røde Stjerne. Hadde det bare vært et nederlag ville det kanskje blitt akseptert: gode lag beseires tross alt av og til av andre gode lag. Men dette var noe annet. Dette var en kamp der Liverpool hadde blitt, om ikke overspilt, så i hvert fall overlistet. Etter første kamp, på Marakana i Beograd, hadde man en følelse av at Liverpool hadde gjort akkurat nok. Liverpool viste mye av roen, men lite av formen de vant seriegull med forrige sesong, men kan likevel være relativt optimistiske med tanke på å nå kvartfinalen av Europacupen.

Man var likevel bekymret over at, som Davi Lacey skrev i The Guardian «selv om sedvanlige kvaliteter som fysikk og utholdenhet var der så var mye av Liverpools spill deprimerende lite kreativt, spesielt sammenlignet med de slu, instinktive ferdighetene til motstanderen.» Tidlig i kampen hadde Røde Stjerne dominert ballinnehavet, men de var ute av stand til å avslutte angrepene sine. Til slutt, seks minutter før pause, fant de en vei gjennom. Vladimir Petrović, som nå er landslagstrener for Serbia, var arkitekten bak det hele – han lurte seg forbi Liverpools høyreback Chris Lawler og sprintet 40 meter mot mål. Pasningen ble slått innover i banen, der Vojin Lazarević hælflikket ballen videre til  Slobodan Jankovic, som etter å ha å ha utvekslet pasninger med Stanislav Karasi blåste ballen i mål bak Ray Clemence fra hjørnet av sekstenmeteren. Tre minutter etter pause la Vojslav Bogićević på til 2-0 etter at Liverpools offsidefelle sviktet totalt etter en kort korner.

Bill og Bob tar grep
En uke etter at England hadde blitt slått ut av VM-kvalifiseringen av Polen, virket det som om Europacupen var i ferd med å bli revet ut av engelske hender av østeuropeisk motstand, men med 18 minutter igjen ble håpet tent. En corner fra Steve Heighway ble bare halvveis klarert av Røde Stjerne, og høyreback Lawler fikk sin oppreisning i form av en scoring med venstrefoten. Selv om Røde Stjerne hadde vært det beste laget hadde de kun en ettmålsledelse å vise til, og Liverpool har bevist utallige ganger hvor lite det kan være verdt på Anfield.

Bill Shankly var en stor motivator og organisator, men ingen taktiker. Han pleide å overlate den siden av spillet til Bob Paisley, og den gangen han faktisk deltok på et ukelangt trenerkurs ved Englands nasjonale treningssenter i Lilleshall kjedet han seg så mye at han dro hjem allerede dag to. Men likevel hadde han fra den dagen han ankom Liverpool en veldig klar formening om den generelle stilen han ønsket å spille. I en artikkel i The Liverpool Echo fra Desember 1959 het det at «Shankly er en disippel av spillet slik det spilles på kontinentet.» Dette krever kanskje en forklaring. I britiske øyne var resten av Europa en udefinert enhet som alle spilte fotball på samme måte – ved å slå pasninger fremfor å være direkte, med fokus på sluhet fremfor styrke, et inntrykk som ble skapt av de ymse europeiske lagene som turnerte England og avslørte engelsk fotballs tekniske begrensninger. Denne prosessen begynte med Østerrike i 1932, ble videreført av Dinamo Moskva i 1945 før den kulminerte i 6-3-tapet mut Ungarn i 1953.

«Spillere som ikke har ballen er, i følge han, like viktig som spilleren som har ballen,» het det videre i Echo-saken. «Kontinental fotball er ikke den late manns måte å spille fotball på. Shankly vil sikte mot slike skarpe offensive bevegelser som de på kontinentet bruker til å skjære gjennom et forsvar som er «lukket» etter britiske standarder. Han vil drive sine spillere til å lære seg å ta imot ballen og bevege den videre i samme bevegelse… han vil drive de mot å utøve total beherskelse av ballen.»

Dette kan ha vært en overdrivelse, men Shankly la helt klart mye vekt på kontroll; får du til førstetouchen blir alt det andre så mye enklere, mente han. Paisley, som stod for det meste av treningen, krevde at ballen skulle spilles raskt – og grunntanken han drillet inn i laget var enkel: Hvert fraksjon av et sekund en spiller har ballen er en fraksjon av et sekund mindre for den neste spilleren. På treningsfeltet i Melwood satte han opp fire plater slik at de formet et kvadrat. En spiller ville så stå i midten og få baller kastet mot seg fra de fire hjørnene, og han ville få beskjed om han skulle ta de på direkten eller dempe de. «Først og fremst,» sa Shankly, «er målsetningen at alle kan ta imot ballen og gjøre de grunnleggende tingene i fotball. Ta imot, slå pasning … ta imot, slå pasning … hele tiden. I forsvaret ser du etter noen som kan få ballen under kontroll umiddelbart og slå en pasning fremover. Det gir de mer rom og tid til å puste. Dersom du bruker tid har motstanderen allerede sprunget tilbake bak ballen. Det er en veldig enkel tanke, og selvsagt en som er veldig økonomisk.»

«I Liverpool har vi ingen som løper inn i ingenmannsland, løper fra sin egen banehalvdel med ballen inn på motstanders banehalvdel. Dette oppmuntrer vi ikke i det hele tatt, det er tull. Dersom du får ballen for Liverpool ønsker du alternativer, flere valg … du vil ha minst to spillere å sentre til, kanskje tre, kanskje flere … Få tak i ballen, slå en rask pasning, så går den fra meg til noen andre og tilbake igjen. Du kommer kanskje ikke veldig langt, men motstanderens mønster endrer seg. Til slutt vil noen slippe gjennom.»

Stjernesmell på Anfield
Laget som vant seriegull i 1964 spilte i en ortodoks W-M-formasjon, men Shankly var klar for å gjøre endringer. Sesongen etter skulle Liverpool møte Anderlecht i andre runde av Europacupen kort tid etter at England hadde spilt treningskamp mot det belgiske landslaget – med sju Anderlecht-spillere i startoppstillingen. Shankly var på Wembley for å se kampen, og så at offensive spillere som Paul van Himst og Jef Jurion ville utgjøre en trussel også mot Liverpool. I oppgjøret mot Anderlecht var det beslutningen om å bytte til røde shortser – det var den første gangen Liverpool spilte i helrødt – som vakte mest oppsikt, men vel så viktig var det at en angrepsspiller ble ofret til fordel for å bruke Tommy Smith som en ekstra midtstopper, et tidlig tilfelle av et engelsk lag som brukte fire mann i forsvar.

Dette vitnet om en viss fleksibilitet, en bevissthet om at den engelske måten var ikke den eneste måten å gjøre ting på, men Paisley innrømte at «Vår tilnærming var litt panisk. Vi behandlet alle kamper som en krig. Britisk fotballs styrke lå i kamp om ballen, men de kontinentale tok det fra oss ved å lære seg å avskjære pasninger.» Liverpool hadde blitt most 5-0 av Ajax i Amsterdam-tåken i 1966, men da skyldte Shankly på uflaks.

Fem år senere spilte Liverpool uavgjort 0-0 hjemme mot Bayern Munchen i Cupvinnercupen, og de tapte returoppgjøret 3-1. Det resultatet, og spesielt måten Bayern hadde spilt på Anfield, ga resonans. Sakte, men sikkert begynte Liverpool å endre seg. Revolusjoner har alle et kritisk øyeblikk, et tidspunkt da en grense har blitt krysset og ting aldri kan bli det samme igjen, men det oppstår aldri spontant – det finnes alltid en prosess. «Vi ble utsatt for all verdens utenlandske metoder i sesong etter sesong, og vi tjente enormt på det,» sa vingen Ian Callaghan. «Vi var det første britiske laget som sentret ballen som de kontinentale, som spilte seg ut bakfra på den måten de alltid hadde gjort det. Etterhvert som tiden gikk la spillerne merke til større og større vektlegging på arbeid med ball på treningsfeltet, og mindre utholdenhetstrening. Det handlet hele tiden om ballberøringer, ballen var alltid, alltid målet. Dette var uhørt i Storbritannia på denne tiden.»

Cup-exitene mot Ajax og Bayern stilte kanskje spørsmålstegn, men etter nederlaget mot Røde Stjerne gikk det ikke lenger an å ignorere realiteten: Det ble anerkjent at dette var et seriøst problem. Dette var ikke et slumpetreff, det var ikke et nederlag mot en av de mektige europeiske klubbene, dette var et nytt tilbakeslag i et tilbakevendende mønster. Kanskje Englands mislykkede forsøk på å kvalifisere seg til VM påvirket stemningen, og førte til at man stilte spørsmål ved de engelske metoder generelt. Det var bare sju år siden England hadde vunnet VM, men mangelen på suksess i Europas fremste klubbkonkurranse indikerte at de fysiske og organisatoriske kvalitetene som lå til grunn for den triumfen ikke lenger var tilstrekkelige. Liverpool arrangerte et møte i støvelrommet, og for en gangs skyld var Shankly tilstede. Det var også Fagan og Paisley, som fikk selskap av Ronnie Moran, reservelagstreneren, Tom Saunders, sjefen for spillerutvikling, og av sjefstrener Reuben Bennett, en dyster skotte som var opptatt av disiplin og som var kjent for sin tendens for å gi skade spillere beskjed om å gni vekk smertene med en stålbørste eller en kippers.

Den engelske syken
De var ikke akkurat krisesamtaler, men temaene de diskuterte var fundamentale: Hvorfor var Liverpool, som var så dominerende i hjemlig liga, så sårbare i Europa? Til tross for bakteppe av engelsk underprestering så sier det mye om Shanklys perfeksjonisme at han så et problem i det hele tatt. Tross alt, Liverpool hadde vunnet UEFA-cupen sesongen før etter å ha slått Borussia Mönchengladbach 3-2 sammenlagt over to finaler. Men i årene før den triumfen hadde Liverpool røket ut av Europa mot lag som Ferencváros, Athletic Bilbao and Vitória Setúbal, kanskje ikke lilleputtlag, men helt klart ikke Europas elite heller. Om UEFA-cup triumfen mot Gladbach tydet på at Liverpool hadde funnet en løsning så viste tapet mot Røde Stjerne sesongen etter at dette ikke var tilfellet.

«Det er et bra lag,» sa Shankly etter den første kampen, «selv om våre fans ikke ville betalt for å se fotballen de spiller.» Kanskje var det en del av hans bravado, hans forsøk på å få laget sitt til å føle at de var best i verden, men utsagnet røret også ved en viktig sannhet. Engelske fans reflekterte ubevisst den Engelske fotballkulturen, de krevde at ballen skulle spilles fremover. De ville ikke se ryddig pasningsfotball – de ville ha drama, spenning og angrepsfotball. I The Football World påpeker Steven Wagg at «teknokratiet» kom sent til britisk fotball, og viser til at Dinamo Mosvka under deres vellykkede englandsturne i 1945 ble fordømt. I deres fokus på «finslig» pasningsspill og samarbeid føltes det at «maskulinitet så vel som individualitet» hadde blitt spottet. Dette forble tilfellet helt frem til åttitallet, da Graham Taylor i 1983 etter å ha sett sitt Watford-lag slått av Sparta Praha påpekte at intet Engelsk lag ville fått lov å spille med slik tålmodighet. Faktisk er murringen over Barcelona og hva Arsene Wenger har kalt deres «sterile dominering» av kamper beviset på at denne holdingen fremdeles holder stand ennå.

Dedikert og dyktig
Men likevel var Røde Stjernes stil skapt på engelske ideer. Etter at hans karriere som spiller var blitt avsluttet av en skade begynte Miljan Miljanić en lang trenerutdannelse. Som en del av denne kom han til England, og med en koffert full av hermetisk mat sov han i varebilen han kjørte for å spare penger. Han så dusinvis av kamper, og var spesielt betatt av 4-3-3/4-4-2-hybriden England brukte da de vant VM i 1966. Senere det året ble han ansatt som trener for Røde Stjerne, og han begynte å innføre det han hadde lært.

«Han så verdensmesterskapet i England og han kopierte det, og han kopierte en del av den brasilianske modellen for forsvarsspill, fordi i den brasilianske modellen gikk alltid en av forsvarerne fremover i banen når de hadde ballen,» forklarte midtbanespilleren Jovan Aćimovic. «Han følte dette var nyttig. Fansen likte det ikke først fordi de var vant til aktiv fotball og å prøve å vinne på den måten. Det var en betydelig endring, å kvele kampen mer og forsvare seg mer. Det tok nesten et år før folk ble vant til det, media og fans.»

«Miljanić hadde en utrolig sult etter kunnskap og kjærlighet for fotball. Han jobbet 20 timer i døgnet med fotball. Han lærte seg selv, og han lærte oss også. Han var glimrende og metodisk. Senere utviklet han seg som en veldig kløktig taktiker, men det som var avgjørende var hans hunger etter innovasjon og kunnskap. Gjennom research fant han det han lette etter og han klarte å gjøre oss til gode spillere og et godt lag.»

Shankly var kanskje ikke imponert av Røde Stjernes ballbesittende tilnærming i Beograd, men på Anfield gikk de enda lengre inn i denne typen taktisk terreng som engelskmennene ikke synes noe om. «I Jugoslavisk fotballs historie har det alltid vært regnet som en stor hendelse når vi spilte mot engelske lag,» forteller Aćimović.

«Vi var unge i alder, men vi hadde erfaring så vi kjente til vanskelige bortekamper. Selvsagt visste vi om Anfield og The Kop. Og vi var forberedt. En av våre hovedmål var å overleve de første 10-15 minuttene. Vi visste at på grunn av fansen ville det være et enormt press i åpningsperioden. Det var en av de sjeldne kampene der treneren treffer med alt. Taktikken var perfekt. Det var tydelig at dersom vi spilte et åpent spill ville våre sjanser for å slå Liverpool ikke være så store. Vi var trente for å unngå dette, for å gå med en tilnærming som satte trygghet først.»

Bogićević, som normalt sett lå et midtbaneanker, ble brukt til å motvirke hodetrusselen fra Toshack, mens Kiril Dojčinovski markerte Keegan så tett at, som Lacey skrev i The Guardian, «det var som om han var hans siamesiske tvilling». Røde Stjernes tilnærming var mer sofistikert enn bare å markere nøkkelspillere eller holde mange spillere bak ballen.

Tenkte trekanter
«Vår grunnleggende ide,» forklarer Aćimović, «var å holde de unna ballen, å ha så mye ballinnehav som mulig og å holde den ute av vår faresone, så vi ikke ville komme i en situasjon der vi var under press. Vi trente på å lage trekanter og på å ha pasningsalternativer, og kanskje det forvirret de litt, fordi vi svarte ikke på deres aktive spill med aktivt spill. Vi spilte avventende fotball, ofte bakover, med mange pasninger, veldig rolig. Jeg tror det var første gangen vi gikk for denne hemmende tilnærmingen. Det var andre bortekamper der motstanderne tvang oss til å forsvare oss, men det var ikke vår hovedkarakteristikk. Slik jeg kan se det så er det nå den dominerende tilnærmingen. I dag er det et vanlig taktisk grep, men på den tiden, når du sentret ballen bakover kom det protester og piping fra hele stadion.»

Men på Anfield satte publikum pris på hva Røde Stjerne holdt på med. Lacey rapporterte at «Selv om det ikke manglet på hendelser som kunne gjort at dette til en historie om uflaks – Bogićević reddet på streken tre ganger, keeperen Petrović fanget eller blokkerte en rekke skudd i de siste minuttene, og i følge TV-bildene klarerte en forsvarsspiller ballen etter den hadde vært over streken etter at Keegan hadde funnet veien forbi keeperen – så var anledningens sanne natur reflektert i den varme applausen de jugoslaviske spillerne fikk fra de over 40 000 tilskuerne etter kampslutt.»

Liverpool, skrev Lacey, demonstrerte at «deres sedvanlige energi og entusiasme, men klart mindre kløkt og sluhet,» mens Røde Stjerne «produserte fotball av fundamental kvalitet og oppfinnsomhet». «Sikkerheten i forsvar og den strålende distribusjonen fra Bogićević,» skrev han videre, «den frekke Karasi som kontrollerte ballen i de tetteste situasjoner,  Aćimović sine mesterlige kreative berøringer og tempoet og teknikken til den ungdommelige Vladimir Petrović ga alle et skattkammer av rike minner.» Keegan selv beskrev det som den beste kampen han noen gang spilte i.

Like etter en time var spilt fikk Miroslav Pavlović og Janković spilt ballen til Lazarević, som sendte ballen i krysset fra like utenfor sekstenmeteren og gav Røde Stjerne en 3-1 sammenlagtledelse. Lawler, som var bemerkelsesverdig målfarlig for en høyreback å være, reduserte med seks minutter igjen å spille, men etter at Thompson gav Aćimović en unødvendig dytt i kampens siste spilleminutt skrudde Janković de resulterende frisparket i mål. 4-2 sammenlagt, og kampen var avgjort. «Vi hadde mye flaks,» erkjenner Aćimović. «Vi scoret to mål fra utypiske posisjoner for oss: Et fra et frispark fra over 20 meter til venstre, og også Lazarević sitt mål var uvanlig fordi han scoret 90% av målene sine med hodet og her satt han et flott langskudd.»

Kanskje hadde han rett, men måten de var villige til å holde på ballen og frustrere sine motstandere lærte Liverpool en viktig lekse. «Vi forsto [i oppgjøret mot Røde Stjerne] at det ikke var noe vits å vinne ballen om du endte opp med bakenden på bakken,» sa Paisley. «De beste europeerne viste oss hvordan man kontrer ut av forsvar effektivt. Tempoet i bevegelsen deres ble diktert av den første pasningen. Vi måtte lære hvordan vi kunne være tålmodige på den måten, og tenke over de neste to eller tre trekkene når vi hadde ballen.»

Spillende stoppere
Dagene der man hadde gode gammeldagse stoppere i forsvar var over, ble det avgjort i støvelrommet: Det var nødvendig å ha forsvarspillere som kunne spille fotball. Larry Lloyd, nettop den typen forsvarsspiller de nettopp hadde erklært utdødd (selv om han senere fikk en usannsynlig renessanse med Nottingham Forest), var ute med en hamstring-skade, så Phil Thompson – som i utgangspunktet var en midtbanespiller – ble flyttet tilbake for å spille sammen med Emlyn Hughes i forsvar. «Det var en smart avgjørelse av sjefen og hans stab,» sa Thompson. «De var forut for sin tid. Plutselig prøvde vi å spille oss ut bakfra. Om det tok femti pasninger før vi scoret, vi brydde oss ikke.»

I fotballen i England på denne tiden mente man stort sett at forsvarspillere skulle klarere ballen, og angrep kunne så begynne etter den første duellen var vunnet, så dette var en revolusjonerende tanke. «Europeerne viste oss at å bygge bakfra var den eneste måten å spille på,» forklare Shankly. «Det startet i Europa og vi tilpasset vårt spill hos Liverpool der vårt system alltid hadde vært kollektivt. Men når Phil Thompson kom inn for å spille ved siden av Hughes ble det mye mer flytende og kanskje ikke så lett å identifisere. Dette satte et mønster som ble fulgt av Thompson og [Alan] Hansen i senere år.»

«Vi forstod i Liverpool at du ikke kan score hver eneste gang du har ballen, og vi lærte dette fra Europa, fra det latinske folket. Når de spiller ballen ut bakfra så spiller de i små grupper. Mønsteret for motstanderen endrer etter som de endrer seg. Dette gir rom for spillere som Ray Kennedy og Terry McDermott, som begge spilte for Liverpool etter jeg hadde dratt, som kan lure inn stikkpasningen.»

Shankly ga seg og ble etterfulgt av Paisley den sommeren. Før Liverpools kamp i Cupvinnercupen mot Ferencváros den følgende høsten bruke Paisley – som Souness beskrev som «en fotball-intellektuell» og sa at «hadde han vært mer artikulert hadde han blitt hyllet som en av fotballens største tenkere og managere» – sin spalte i programbladet til å be fansen være tålmodig og til å forklare den nye og konservative metoden Liverpool ville bruke. «Det blir katt og mus en stund mens vi venter på at åpningen viser seg og stikkpasningen slås,» forklarte Shankly senere. «Det er enkelt og det er effektivt… det tar også tid før tilskuerne blir vant til det.»

Det virket ikke den første sesongen, Liverpool gikk ut på bortemål, men i tiåret som fulgte, resulterte den nye stilen i fire europacuper, og det var en lignende tilnærming som Nottingham Forest under Brian Clouch benyttet seg av da de vant to europacuper. Som så ofte før var det et tap som fokuserte sinnet og førte til radikal forbedring.

Tekst Lars Sivertsen

Alle storklubber med respekt for seg selv har en avdeling for sportsvitenskap, der spillernes fysiske prestasjoner og kapasiteter kartlegges og vurderes. Med de summene som står på spill i den moderne toppfotballen sier det seg egentlig selv at klubbene bruker millioner på å utforske alle vitenskapelige muligheter som potensielt kan gi spillerne en fordel.

Men en kroppsdel blir fortsatt oversett av de aller fleste, nemlig den delen av kroppen der alt begynner og slutter. Merkelig nok har nesten ingen fått det i hodet at det er i hjernen det hele sitter.

Den femte revolusjon
Den danske forfatteren og vitenskapsjournalisten Lone Frank ga i 2007 ut boken «Den Femte Revolusjon». De fire første vitenskapelige revolusjonene hun refererer til var Kopernikus sitt heliosentriske verdensbilde, Darwins evolusjonsteori, Freuds psykoanalyse og Waston og Cricks oppdagelse av DNA-molekylets struktur, mens den femte revolusjonen, det ferskeste paradigmeskiftet for menneskelighetens kunnskap, er hjerneforskning.

«Dette er noe jeg også har forstått, og jeg prøver å sette det ut i praksis,» forteller Michel Bruynickx med stor entusiasme.

«Men det vil ta tid før folk endrer seg, før trenere til slutt forstår at hjerneforskning vil endre hele verden.»

Belgiske Michel Bruynickx er utdannet lærer, har en bachelorgrad i datavitenskap, men er først og fremst fotballtrener. Han begynte tidlig å trene unge spillere, og etter å ha vist seg som en effektiv spillerutvikler begynte han å tiltrekke seg de belgiske storklubbenes oppmerksomhet. «Det var faktisk bare en klubb i den øverste divisjonen i Belgia jeg ikke jobbet for, og det var Club Brugge», forteller Bruynickx. Til tross for en fremgangsrik karriere begynte Bruynickx for 11 år siden å se seg om etter nye utfordringer, og han ble ansatt av det belgiske fotballforbundet for å jobbe hos deres eliteakademi ved Universitetet i Leuven.

Ved universitetet kombinerte han jobben som spillerutvikler med akademisk arbeid for å finne nye og bedre måter å utvikle spillere på.

«Jeg ble kjent med en professor i kinesiologi, og hun introduserte meg til nevrologi, og fra det øyeblikket endret hele livet mitt seg fullstendig. Jeg begynte å studere nevrologi, kognitiv nevrologi, nevropsykologi, og jeg begynte å forstå at vi aldri har viet oppmerksomhet til hjernens påvirkningskraft.»

Hjernen styrer alt. Det er så åpenbart, men i fotballen likevel så oversett. Klubber har vendt seg til vitenskapen for å forbedre alle tenkelige kroppslige funksjoner på lovlig og, i noen tilfeller, ulovlig vis, men hjernen og det nyere hjerneforskning forteller oss, har fått være i fred.

Det er imidlertid uhorvelig langt fra forelesningssaler og medisinske journaler til treningsfeltet, og en av grunnene til at hjerneforskningen ikke har gjort sitt inntog i fotballen enda er kanskje at teoriene ofte fremstår som virkelighetsfjerne og vanskelige å sette ut i praksis. Ifølge Michel Bruynickx er det ikke egentlig så komplisert som det høres ut, det er bare snakk om å plukke opp enkelte prinsipper og så prøve å sette de inn i øvelser. Bruynickx kaller det «brain centered learning», og konseptet er velkjent innen utdanningsmiljøer. Og hva er vel ikke spillerutvikling om ikke utdanning?

Emo
Akkurat når det gjelder læringsprosessen mener Bruynickx at fotballen kan hente mye fra hva nyere hjerneforskning forteller oss. «Jeg begynte å forstå at alt vi lærer går gjennom det emosjonelle senteret i hjernen, og det er veldig viktig å ta dette i betraktning. Dersom du ikke kan skape det riktige emosjonelle miljøet vil det ikke virke. Det handler ikke bare om nevrologi, men også pedagogikk: læring er todelt, du har en individuell del, men læringen er også nødt til å bli bekreftet av gruppen, av miljøet, og der kommer det emosjonelle inn.»  For å skape dette riktige emosjonelle miljøet der læringsprosessen kan fungere best mulig sier Bruynickx at vi må bevege oss bort fra konkurranseprinsippet.

Når treningsopplegg kun er lagt opp etter konkurranseprinsippet vil alltid de som har kommet lengst i utviklingen gjøre det best, og fordi læring altså går gjennom det emosjonelle senteret i hjernen vil de konstante nederlagene medføre at utviklingen for de svakere spillerne stopper opp. «Det vi vil unngå er kamper på treningsfeltet der et lag slår et annet 20-0, fordi det gir ingen mening, du ødelegger de svakere spillerne emosjonelt.» De svakere spillernes utvikling stopper opp, og de sterkere vil heller ikke utvikle seg fordi de ikke får tilstrekkelige utfordringer.

Tapte talenter
I tillegg til et lite fruktbart utviklingsmiljø gjør også konkurransebasert trening og utvelging at potensielle storspillere forsvinner fra fotballen. «For å gi et eksempel, det har vært gjort grundig forskning på utvelgelsesprosessen i fotball, og vi finner ut at i de fleste land velger akademiene hele tiden de mest modne spillerne fra hver årgang. Dette er egentlig veldig merkelig, og ser du på fødselsdatoene på de unge spillerne på akademiene til toppklubber i hele Europa ser du at 80 til 90 prosent av spillerne er født i de fire første månedene i året.» Den åpenbare forklaringen på dette fenomenet er at det er lettere å legge merke til de unge spillerne fra en årgang som har kommet lengst i utviklingen. Eksempelvis vil en spiller født i januar ha et forsprang på nesten et år i forhold til spillere født i november, og det er følgelig nokså naturlig at han hevder seg på treningsfeltet. En fødselsdato burde ikke ha noe å si for ens potensiale som fotballspiller, det er tross alt bare det punktet i den vestlige kalenderen man tilfeldigvis kom til verden. Likevel er altså Europas eliteakademier fulle av spillere født tidlig på året, mens halve generasjoner av fotballtalenter forsvinner ut av sporten.

Med dette i bakhodet begynte Bruynickx å utvikle treningsopplegg som ikke var basert på konkurranseprinsipper, der spillerne som har kommet lengst i utviklingen ikke ble satt opp mot spillere som ikke har kommet fullt så langt. Hensikten var å gi alle de unge spillerne konstante utfordringer. «Vi så at selvtilliten og tilegnelsen av ferdigheter vokste på en bemerkelsesverdig måte, men dette er egentlig nokså normalt, fordi konkurranse gir ikke spillerne konstante utfordringer,» forteller han. «Forskning har bevist at prestasjon har ingen verdi når det gjelder talentutvikling. Du er nødt til å forstå at det handler om læring, det har ingenting med prestasjoner å gjøre. Konsentrerer du deg om å skape et læringsmiljø vil du oppdage at unge spillere vil utvikle seg mye bedre enn i et konkurransemiljø.» Han viser til Spania som en nasjon der fokuset i ungdomsarbeidet ligger på utvikling og læring fremfor konkurranse, og det er vanskelig å krangle med resultatene spanske klubb og landslag har hatt i senere år.

Repitisjon med variasjon
Øvelsene Bruynickx har utviklet setter konkurranseprinsippet til siden, og fokuserer heller på synkronisme, rytme og variasjon. Men i bunnen av det hele ligger konsentrasjon. «Jeg begynte å forstå kognitiv beredskap. Hva betyr dette? Først, dersom du vil være sikker på å få resultater må du forstå at oppmerksomhet og konsentrasjon er viktig. Jeg brukte synkronisering, men alle øvelsene var organisert slik at spillerne er nødt til å være oppmerksomme og konsentrerte til enhver tid.» Han forteller at treningen legges opp slik at spillerne må bruke hjernen, for brukes ikke hjernen lærer man heller ikke. «Dersom du ser hva kognitiv nevrologi forteller oss akkurat nå, så handler det også om multisensorisk integrasjon, bruk flere sanser, la de for eksempel spille barfot, jo bedre du bruker sansene dine jo mer vil du lære. Vær også klar over at rytme har en enorm påvirkning på hjernen.»

Når formålet altså er å sørge for at hjernen er aktiv og blir brukt under treningen, er det også en av fotballtreningens bautasteiner som må til livs: «Vi trodde i mange år at vi måtte repetere kontinuerlig bestemte bevegelser, men tvert imot så må vi hele tiden tilby variasjon. Jo mer variasjon, jo bedre vil hjernen reagere. Fordi dersom hjernen kontinuerlig mottar samme bevegelsen, den samme oppgaven, dersom du automatiserer, da finnes det ingen bevisst læring lenger og læringen stopper opp.» Uendelig repetisjon har lenge blitt sett på som den hellige gral når man skal tilegne seg ferdigheter, men nyere hjerneforskning støtter ikke dette. Det er likevel ikke slik at repetisjon ikke virker. «Vi har noen studier, for eksempel med basketball, som viser at dersom du skal ha et høyt gjennomsnittlig treffprosent på et bestemt kast må du gjenta kastet rundt 1,250,000 ganger. Vi kalkulerte det en dag, det vil ta rundt 8,700 timer, bare for å lære én ting, et kast fra en bestemt posisjon. Så, hva er problemet? Repetisjon er nødt til å være full av variabler. Repeter, men introduser variabler.» Bruynickx foreslår at når det gjelder fotball kan man for eksempel trene med baller av forskjellig størrelse for å gi variasjon i repetisjonen.

Hjernetrening
Konseptet hjernetrim er på ingen måte nytt, de aller fleste vet at hjernen i all sin kompleksitet også kan ses som noe så enkelt som en muskel som må trenes, men det er likevel påfallende hvordan denne tankegangen i forsvinnende liten grad har kommet frem til treningsfeltet. Eller andre deler av hverdagen, for den saks skyld. «Dersom du vil åpne hjernen må du være klar over at normalt sett, når man er 7-8 år gammel, er hjernen i ferd med å skru av. Hvorfor? Fordi vi kondisjonerer for mye. Dersom man bare kondisjonerer vil hjernen tro at vi har alle svarene, men dersom du tilbyr variasjon vil hjernen åpnes opp igjen.» Men det handler ikke bare om variasjon, det handler også om å gi hjernen flere oppgaver på en gang. «Dersom du tilbyr bevegelser og dobbeltoppgaver betyr det at du når flere deler av hjernen, og hjernen vil reagere, den vil konstruere flere og flere forbindeleser. Dette betyr at du får bedre kontroll over stress og du vil mer effektivt tilegne deg ferdigheter, noe som er ganske naturlig siden du jo får mer ut av din hjernekapasitet.»

På grunn av sin bakgrunn som spillerutvikler har Bruynckx fokusert hovedsakelig på unge spillere og deres utvikling, men han ser ingen grunn til at disse konseptene ikke også kan forbedre fullt utviklede toppspillere. Han viser til doktor Tom Amberry, også kjent som «Dr. Free Throw». Amberry er kjent i USA for å i ha satt 2 750 strake straffekast i basketball i en alder av 71 år. Det tok han 12 timer, og etter 2 750 valgte han selv å slutte, alt tyder på at Amberry kunne stått der og truffet kurven med hvert eneste kast så lenge kroppen holdt. Men det virkelig bemerkelsesverdige med Amberry er at han fra 1951 til 1991 ikke spilte basketball i det hele tatt, så han lærte seg det hele i en alder av 69. «Han bekrefter det jeg prøver å fortelle folk,» sier Bruynckx. «Du kan lære hver eneste dag av ditt liv, det er bare snakk om å finne riktig balanse.» Det Amberry har mestret er nettopp det Bruynckx prøver å implementere i fotballen, nemlig «brain centered learning».

Den nye hjernalderen
Bruynickx anerkjenner likevel at det finnes en stor utfordring med å bruke vitenskapelige prinsipper i fotball-sammenheng. «Dersom du ønsker å måle fotball-aktiviteter så er det en veldig komplisert sak, fordi du kan velge ut et aspekt av spillet, du kan forske på det, men dersom du setter den delen tilbake i det helhetlige fotballspillet vil ikke alltid resultatene vise det man venter.» Fotballen er et komplekst spill, og i nesten alle spillefaser og situasjoner finnes det så mange variabler og omstendigheter at spillet er vanskelig å forske på, og man vil neppe noen gang finne fasitsvar.

Likevel er det grunn til å tro at hjerneforskning har en viktig rolle å spille i utviklingen av fremtidens toppspillere. Under et møte med fansen tidligere i år ble Arsene Wenger spurt om hva som har endret seg mest med selve spillet de siste tretti årene. Uten betenkningstid svarte Wenger “Tempoet, det tekniske nivået, og at det er midre rom tilgjengelig for å gjøre avgjørelser.” Wenger forteller at man på tribunen ikke får samme følelsen, men fra benken ser du tydelig at dagens spillere må operere i et ekstremt tempo. Fordi spillerne er bedre trente og bedre teknisk enn noen gang må de også finne løsninger med ball raskere, og jo nærmere motstanders mål du kommer jo mindre tid har du. “I forsvar har du en til to sekunder til å gjøre en avgjørelse, på midtbanen 0,5 til et sekund – når det går bra – og når du kommer til tredjedelen av banen ved motstanders mål har du 0,1 til 02 sekunder, maksimalt, til å ta en avgjørelse.” I denne høyoktansfotballen må alle ha de tekniske og fysiske forutsetningene for å holde følge, men de spillerne som virkelig vil skille seg ut, som vil avgjøre kamper og mesterskap, det er de som i tillegg kan ta flest riktige avgjørelser totalt uten betenkningstid. Da sier det seg selv at det er på tide å rette søkelyset mot hjernen, supercomputeren der alle disse avgjørelsene tas.

Tekst Lars Sivertsen

Introduksjon:
Det fascinerende med taktikkens historie er den konstante bevegelsen. Utviklingen står aldri stille, alle nyvinninger får sin motreaksjon, og nesten alt som skjer er et resultat av noe annet. På den måten kan man spore den taktiske historien som en eneste lang kjedereaksjon, fra sportens kaotiske begynnelse på engelske åkre til Barcelonas mesterlige metronomiske presisjon. Man trenger imidlertid en hel bokhylle for å gi en detaljert gjengivelse av hele denne reaksjonen, men det kan likevel være interessant å se på noen av de taktiske paradigmene som har dominert fotballen i sportens 150 år lange historie, hvordan de oppstod og hvordan de relaterer til hverandre. Derfor presenterer vi her Josimars taktiske tidslinje.

Før 1900: Kaos, dribling og de første taktiske tanker
I fotballens spede barndom hadde sporten lite til felles med dagens toppfotball. Til tross for at FIFA-president Sepp Blatter mener at fotballen oppstod i Kina, er det hevet over enhver tvil at spillet i sin nåværende form oppstod og spredde seg fra Storbritannia. Og et faktum som er overraskende lite kjent, er at i de første fotballreglene, som ble utarbeidet i London i 1863, fantes det en paragraf som lød som følger: “Når en spiller har sparket ballen, er enhver spiller på samme lag som er nærmere motstanders mål ute av spill, og kan ikke berøre ballen selv eller på noen måte hindre en annen spiller fra å gjøre det, inntil han er i spill igjen.” Regelen er selvsagt forgjengeren til dagens offside-regel, men i sin originale form betyr den i praksis at det er ulovlig å sentre ballen fremover. Dette høres kanskje absurd ut, men faktisk var det helt naturlig fordi pasninger på denne tiden ikke spilte noen betydelig rolle i fotballen – sporten dreide seg nesten fullstendig om å drible, og selvfølgelig også om å stoppe motstandere som driblet. Det eneste viktige taktiske prinsippet i disse tidlige dagene, handlet om å gi en driblende lagkamerat støtte ved å springe like bak ham, slik at man kunne plukke opp ballen og drible den videre dersom lagkameraten ble offer for en takling. Dette var hvertfall tilfellet i England, mens nord for Hadrians mur tenkte man litt annerledes. I de første fotballreglene i Skottland var offsideregelen annerledes, her var man bare ute av spill dersom man var foran den nest siste spilleren før motstanders mål, og nærmere mål enn 15 meter. Dette åpnet for helt andre prinsipper, og de første tilløp til pasningsfotball oppstod altså utenfor sportens opphavsland.

1872: Skottland, i tidenes første landskamp mot England.
Da Skottland møtte England i tidenes første landskamp, var de engelskmennene underlegne på mange måter. Skottene hadde langt færre fotballspillere å velge mellom, og spillerne som representerte England var både større, sterkere og raskere. Dersom kampen ble redusert til en lang serie av dueller en mot en, ville altså skottene sannsynligvis tape, og det var forventet at England skulle ta en komfortabel seier. Det finnes ingen konkrete beviser for dette, men fotballhistorikere argumenterer for at skottene derfor bestemte seg for å satse på å slå pasninger, og i så fall var det sannsynligvis det første tilfellet av det vi i dag kjenner som taktikk. Det kan også bare være en refleksjon av det faktum at pasninger var langt mer utbredt i Skottland enn de var i England, men uansett er det klart at det skotske laget ønsket å oppnå en strategisk fordel over sine motstandere gjennom forhånds-
avtalte handlinger, de hadde altså en bevisst taktikk. Kampen endte 0-0, til tross for at England på papiret burde vært et overlegent lag.

Herbert Chapman i midten var mannen bak den klassiske WM-formasjonen.

1920-tallet: Da Arsenal fant opp negativ fotball
Overskriften er villedende, men heller ikke helt upresis. En av de sterkeste drivkreftene bak taktisk utvikling har alltid vært offsideregelen, og før 1925/26-sesongen førte en ny regelendring til et betydelig taktisk paradigmeskifte. Fra 1866 lød regelen slik at en spiller var offside dersom det var mindre enn tre motspillere mellom han og motstanders mål, altså vanligvis to forsvarere og keeperen. Etterhvert ble forsvarsspillere så gode på å sette offsidefeller at de turte å sette linjen lengre og lengre oppe i banen, man kunne jo tross alt henge igjen med en stopper for å være på den sikre siden, og til slutt ble den effektive spilleflaten så komprimert at det nesten var umulig å spille fotball. Målsnitt og tilskuertall stupte, og man bestemte seg for å endre regelen til at en angriper var offside dersom det var mindre enn to spillere mellom han og motstanders mål, altså stort sett slik regelen lyder i dag. Som et direkte resultat av dette måtte forsvarere trekke dypere i banen. Skyhøye linjer og offsidefelle ble nå for risikable – kom en spiller igjennom nå, hadde man ikke en ekstra stopper for å stoppe han – angrepsspillere fikk mer rom og målsnittet skjøt opp (fra 2,58 mål per kamp i 1924/25 til 3,69 i 1925/26). Fokuset på denne tiden lå 100 % på offensiv fotball, og lag spilte utelukkende i 2-3-5-formasjoner.

Herbert Chapman hadde som manager for Northampton, Leeds og Huddersfield eksperimentert med å la laget sitt ligge dypere og ikke angripe hele tiden, og når den nye offsideregelen åpnet for mer angrepsfotball, så han, da som Arsenal-manager, en annen mulighet: Ved å trekke ned den sentrale av de tre midtbanespillerne i forsvarsrekken, kunne laget bryte opp flere angrep og utnytte kontringsmuligheter. Dette trekket tømte selvsagt midtbanen, og to av de fem spissene ble trukket lengre ned i banen. Den klassiske WM-formasjonen, 3-2-2-3, ble født. Chapman hadde suksess med Arsenal i dette systemet, de vant FA-cupen i 1930 og sikret klubbens første ligatittel i 1930/31 sesongen. Problemet var imidlertid at mens Arsenal spilte dypere i banen for å nådeløst kunne utnytte kontringsmuligheter, spilte mange andre lag bare dypere og mer defensivt. Og siden England fortsatt på denne tiden var den dominerende fotballkulturen på planeten, spredde WM seg til nesten alle verdens hjørner. Mens fotballen opp til dette punktet kun hadde handlet om angrep, ble Herbert Chapmans WM på mange måter kilden all defensiv fotball har sprunget ut fra.

1930-tallet: Arsenals FA-cup vinnere i 1930, 2-0 mot Huddersfield
Selv om resultatet av den nye WM-formasjonen generelt var mer defensiv fotball, var det på ingen måte slik at Arsenal ikke spilte bra angrepsfotball. Chapman hadde satt sammen et lag med effektiv kontringsfotball for øye. Som Chapman selv sa: “Det beste tidspunkt for å score er like etter et angrep har blitt motstått, for motstanderen er da spredd på feil halvdel av banen”. Daily Mail oppsummerte det på følgende måte: “Han var den første manageren som metodisk forsøkte å organisere vinning av kamper.” Og kamper vant de mange av, spesielt takket være Jack Lambert, Cliff Bastin og David Jack. Sesongen etter, da Arsenal vant sin første tittel, scoret de tre til sammen hele 97 mål (Lambert scoret 38, Jack 31 og Bastin 28). Det kanskje viktigste spilleren skal imidlertid ha vært skotten Alex James, som med blikk og fotball-intelligens ofte var sentral i å starte disse dødelige kontringene.

1950-tallet: Strukturert Samba – Brasil og 4-2-4
Selve ordet taktikk er nesten utelukkende negativt ladet i fotballsammenheng. Defensive oppgjør der lite skjer blir ofte beskrevet som taktiske, og taktikk generelt gir som regel assosiasjoner til noe negativt, noe som blir påtvunget spillere i et forsøk på å fornekte deres individualisme og kreative instinkter. Dette er kanskje naturlig, og de første metodiske tilnærmingene til taktikk gjorde også spillet mer defensivt, men i realiteten handler taktikk vel så mye om å sette ting i system på en måte som gjør at spillernes individualisme og kreative instinkter brukes på riktig måte, og at laget blir til mer enn summen av sine elleve spillere. Ingen steder har vel denne prosessen vært viktigere enn i Brasil, et land tilsynelatende med en uuttømmelig brønn av kreativitet, impulsivitet og balltalent.

Et viktig ledd i prosessen som ledet opp mot at Brasil vant 1970-VM med det som av mange regnes som tidenes beste VM-lag, var introduksjonen av 4-2-4-formasjonen, en formasjon som skulle spre seg til nesten hele kloden og etter hvert utviklet seg til å bli verdens favorittformasjon, 4-4-2. Mange trekker frem ungareren Bela Guttman som mannen som tok 4-2-4 til Brasil og videreutviklet formasjonen der, men Jonathan Wilson argumenterer i “Inverting the Pyramid” for at formasjonen allerede hadde slått rot i Brasil når Guttman kom dit, men at Guttman tilførte noe som kanskje var enda viktigere: En mer målrettet mentalitet og effektiv spillestil. Det ungarske laget fra 50-tallet, som gikk ubeseiret gjennom seks år i en tid der fotball fortsatt var en svært uforutsigbar sport, huskes ofte best for artisteri, men det som gjorde laget til en ustoppelig seiersmaskin, var at de kombinerte artisteri med resultatfokus på en måte få andre i fotballhistorien har klart. Guttman tok med seg mange av prinsippene fra den gyldne ungarske generasjonen til Brasil. Som trener for Sao Paulo hadde han betydelig suksess, men kanskje enda viktigere: Hans assistent Vicente Feola lot seg inspirere av Guttmans tanker og la de til grunn for sitt senere trenervirke – da som landslagstrener for Brasil i VM i 1958.

Brasil hadde alltid talent og teknikk, men det var ikke før i 1958 – åtte år etter det traumatiserende finaletapet mot Uruguay på Maracana – at de kunne innkassere sin første VM-tittel. Brasil la store ressurser ned i forberedelsen på turneringen, alt fra å gjennomføre grundige legesjekker på spillerne før avreise, til å sørge for at hotellet de bodde på kun hadde mannlige ansatte under turneringen. Selv om dette kanskje ville blitt oppfattet som diskriminering i dagens samfunn, var det kanskje like greit for jentene som ble permittert – legesjekken avslørte nemlig at en av spillerne hadde syfilis. I mangel på snertne svenske stuepiker feide brasilianerne heller over alt og alle på fotballbanen, og det finnes de som argumenterer for at laget faktisk var enda bedre enn det høyt elskede 1970-laget. Med både Pelé og Garrincha i full flyt må det i hvert fall ha vært et av tidenes vanskeligste lag å stoppe, og taktisk var laget faktisk relativt moderne. 4-2-4, med Pelé som hengende spiss, er bare marginalt forskjellig fra 4-4-2-formasjonen som noen tiår senere kom til å erobre verden, og spillestilen var pragmatisk nok til at laget holdt tett bakover uten at det gikk ut over friheten og effektiviteten til de offensive geniene i lagoppstillingen.

1960-tallet: Kjettingen på døren, sweeperen i bakrommet
Mens noen taktiske utviklinger helt klart har fremmet festfotballens sak, er det heller ingen tvil om at det finnes en negativ ende av spekteret. Her kommer vi til det utskjelte, men ofte misforståtte stilbegrepet catenaccio. Stilens opphav kan faktisk sies å ha vært en motreaksjon til Brasils briljering og ballartisteri, noe den lavmælte sveitsiske treneren Karl Rappan bare måtte konkludere med at sveitsere aldri ville få til. Det sveitsere imidlertid kunne få til, i følge Rappan, var å spille fotball på en kalkulert og avmålt måte – mens improvisasjon og samba lå i den brasilianske natur, lå edruelighet og planlegging i den sveitsiske. Rappans løsning var et system der laget lå dypt en slags 1-3-3-3-formasjon. De tre forsvarerne og de tre midtbanespillerne dannet en nesten ugjennomtrengelig boks, mens en spiller hadde som oppgave å ligge bak og plukke opp restene. Denne ekstra mannen i forsvar var den virkelige taktiske nyvinningen i formasjonen, og posisjonen ville etterhvert bli kjent som libero eller sweeper.

Sveitseren Karl Rappan (til høyre) innførte spillestilen som senere ble kalt catenaccio. Hvor laget lå dypt i en 1-3-3-3 formasjon med streng mannsmarkering og en sweeper. Argentinskfødte Helenio Herreras (til venstre) perfeksjonerte dette systemet i Internationale.

Strategien ble videreutviklet i Italia, der den fikk fruktbar grobunn i den machavelliske og lettere paranoide mentaliteten som alltid har vært en sterk understrøm i italiensk fotball. Flere varianter av taktikken dukket opp, men fellesnevneren var en hyperdefensiv tilnærming til spillet med dyp forsvarslinje, streng mannsmarkering og bruk av sweeper/libero. Catenaccio ble først brukt av mindre klubber, som i likhet med Rappan konkluderte med at de aldri ville kunne matche toppklubbenes ferdigheter, men systemet ble etterhvert også brukt av Milan under Nereo Rocco og perfeksjonert av Helenio Herreras Inter. I all enkelhet kan catenaccio forklares som at man tok Herbert Chapmans tanker til et ekstremt ytterpunkt. Mens Chapman ville utnytte det at alle lag på den tiden spilte hodeløst offensiv fotball, hadde catenaccio for hensikt å stoppe og straffe alle som måtte finne på å angripe på noen som helst måte. Systemet var likevel ikke uten svakheter. Ved å gi en ekstra mann en fri defensiv rolle i forsvaret, var det uunngåelig at man i andre deler av banen havnet i undertall, og den strenge mannsmarkeringen var heller ikke uproblematisk: Man kan rett og slett aldri markere alle. Catenaccio-lag var alltid spesielt sårbare mot løp fra dypet og lag som opererte med fleksibel posisjonering.

Helenio Herreras Inter-lag, ofte referert til som Grande Inter, representerte catenaccio-stilen i sin reneste og mest effektive form. Mellom 1963 og 1967 vant laget tre scudettoer, vant serievinnercupen to år på rad og bidro sterkt til at catenaccio ble fryktet og foraktet i en hel fotballverden. Da Herrera tok sin første scudetto med Inter, scoret laget kun 56 mål på 34 kamper (Milan-laget som vant året før scoret til sammenligning 83), og spesielt finalen av serievinnercupen i 1965 mot Benfica huskes som et bunnpunkt for tilhengere av offensiv fotball: Inter tok ledelsen like før pause da Benfica-keeper Costa Pereira slapp inn et relativt ufarlig skudd fra Jair, og til tross for at kampen ble spilt på San Siro og Benfica senere måtte spille med 10 mann og en utespiller i mål, grunnet skade på Pereira, parkerte Inter bussen på en måte selv José Mourinho ville vært småflau over. Likevel, det er vanskelig å krangle med suksess, og Grande Inter virket tidvis uovervinnelige.

Ærgjerrig forsvarsspill kombinert med dødelige kontringer, ofte igangsatt av Suarez med presise langpasnigner ut på flankene til driblesterke Jair eller kreative Mazzola, ga resultater det skulle ta ressurssterke Inter over 40 år å gjenskape. Hererra hevder også at problemet var ikke at hans Inter var for defensive, men at alle som forsøkte å gjenskape hans catenaccio misforsto og ga selve konseptet et ufortjent dårlig rykte. “Jeg fant opp catenaccio. Problemet er at de fleste av de som kopierte meg glemte å ta med de offensive prinsippene som min catenaccio inkluderte. Jeg hadde Picchi som sweeper, ja, men jeg hadde også Facchetti, den første sidebacken som scoret like mange mål som en angrepsspiller,” forklarer Hererra. At han fant opp catenaccio er definitivt ikke riktig, men Hererra var likevel en pionér i den forstand at han fokuserte på fysisk fostring og idrettpsykologi på en måte som senere ble normen for toppkubber. Og kanskje var det akkurat det mye av årsaken til at hans Inter oppnådde mer suksess med catenaccio enn noe annet lag som har forsøkt.

1970-tallet: Total football
Det eksisterer en veldig romantisk forestilling om hvordan “total football” oppstod: Johan Cruyff og resten av det mesterlige Ajax-laget fra det tidlige 70-tallet vokste praktisk talt opp sammen, og fordi de kjente hverandre så godt kunne de spille en type fotball sammen som verden sjelden har sett maken til hverken før eller siden. Denne fremstillingen holder imidlertid ikke vann, siden det berømte nederlandske landslaget fra VM i 1974 også spilte total football, og dette med spillere fra både Ajax og Feyenoord. Dessuten hadde Nederland også med seg angrepsspilleren Roy Rensenbrink, som spilte sin klubbfotball i Belgia, og han hadde få problemer med å tilpasse seg stilen. Samholdet var kanskje en del av årsaken til at spillestilen fungerte så godt for Ajax, men det viktigste elementet som gjorde fremveksten av total football mulig var mer håndfast enn som så: Det var først mot slutten av 60-tallet at forbedringer innen trening og kosthold, samt en stadig mer profesjonell tilnærming til sporten, gjorde at press, slik vi kjenner konseptet i dag, ble mulig.

Dette var helt sentralt for å få total football til å fungere. Som alle vet er det sentrale elementet i total football at spillere skifter posisjoner, for eksempel at når en midtbanespiller går på et offensivt løp for å motta ballen, blir rommet han etterlater seg fylt av en annen spiller, gjerne forsvarsspilleren som står bak midtbanemannen i formasjonen, og på den måten skapes et konstant overtall i det området der ballen befinner seg. Dette skaper problemer som er vanskelig å løse for et forsvarende lag i en rigid formasjon, men samtidig skaper det også defensive problemer for laget som praktiserer total football: Når ballen mistes vil nesten alltid en rekke spillere være ute av posisjon. Siden det vil være praktisk umulig å ta opp defensive posisjoner igjen raskt nok, var et ekstremt aggressivt press den eneste åpenbare løsningen – siden hele systemet la opp til å skape overtall der ballen var, vil det følgelig også som regel være flere spillere tilgjengelig til å sette inn press der ballen blir mistet. Fordi systemet ofte vil etterlate enorme rom som kontringslag kan utnytte, var raskt press på ballfører etter balltap, sammen med en effektiv offsidefelle, helt avgjørende for at systemet skulle fungere. Disse tingene var minst like viktige som teknikken og den offensive spilleforståelsen total football-lagene oftes huskes for. Offensivt var total football den perfekte motgift mot catenaccio-lag som satt dypt og forsøkte å mannsmarkere kampen i hjel, fordi spillere som hele tiden skiftet posisjon vanskelig lar seg mannsmarkere. Siden total football var en ekstremt flytende spillestil, var ikke formasjonen i seg selv et veldig viktig poeng, men da Ajax på 70-tallet perfeksjonerte stilen, spilte de som regel i en 4-3-3-oppstilling.

Da Ajax maltrakterte Inter i finalen av Serievinnercupen i 1972, var det mange som erklærte catenaccioen for død og hyllet total football som beistets overmann. Det er kanskje en overdramatisering, men kontrasten mellom de to lagene kunne neppe vært større. Kampen bidro til å vise verden at angrepsfotball var veien fremover. Dette Ajax-laget vant serievinnercupen tre år på rad, i 1971, 72 og 73, og gikk mellom 1971 og 73 to hele sesonger der de vant alle sine hjemmekamper i den hjemlige serien. Selv om kollektivt press var den taktiske nyvinningen som gjorde total football mulig, er det likevel tydelig at det må ha vært et unikt element til stede i dette Ajax-laget og på det nederlandske landslaget i denne perioden, siden ingen andre lag har klart å kopiere stilen fullstendig. Dette unike elementet het Johan Cruyff. Selv om han på papiret hadde en rolle som spydspiss i en 4-3-3 formasjon, vandret Cruyff over hele banen, og brukte sin eminente teknikk og unike spilleforståelse til å kontrollere kamper på egenhånd og lede resten av laget med sine bevegelser. Som konsept kan total football virke uhåndgripelig og vanskelig å forstå, men Ajax-forsvareren Barry Hulshoff forklarte det på følgende måte: “Total football betyr at en angrepsspiller kan spille forsvar…Du skaper rom, du beveger deg inn i rom, og kommer ikke ballen, forlater du dette rommet og en annen spiller beveger seg inn i det.” Systemet er like enkelt som det er komplisert, og da Cruyff i 1973 forlot Ajax til fordel for Barcelona, kollapset laget raskt – og total football i sin reneste form har ikke vært sett på klubbnivå siden.

1980- og 90-tallet: Alle elsker 4-4-2
Da Herbert Chapman innførte og populariserte WM-formasjonen på 1930-tallet, var grunntanken bak filosofien hans å spille med høyt tempo, utnytte rom og spille seg ned langs flankene for å komme til innlegg. Selv om WM gradvis forsvant fra engelske fotballbaner på 1960-tallet, så er det en strategi som dominerer Premier League den dag i dag. Så sent som den 6. august i år beskrev Paul Wilson i The Guardian “tempo, styrke og aggressiv besluttsomhet” som engelske lags fortrinn på fotballbanen, og på bakgrunn av dette er det ikke rart at balløya i mange tiår er blitt dominert av høyoktanfotball som har like lite til felles med den intrikate total football som med den håpøst destruktive catenaccioen. “Dere i England spiller på en måte vi på kontinentet spilte for veldig mange år siden. Mye fysisk styrke, men ingen metode, ingen teknikk,” sa Helenio Herrera i 1960, og i de fire tiårene som fulgte var det nesten som om engelskmennene fortsatte å gjøre akkurat dette bare på trass, med stadig større entusiasme og aggressiv besluttsomhet. Og for denne åpne spillestilen var 4-4-2 en ideell formasjon, fordi, som Arsène Wenger senere forklarte, den dekker åpne flater bedre enn noen annen formasjon. Egentlig er 4-4-2 bare en liten variasjon på Brasils 4-2-4-formasjon fra VM i 1958, en formasjon som ble svært populær etter den turneringen, men det var ikke før på 80-tallet at 4-4-2-farsotten virkelig spredde seg.

Et av storlagene som populariserte 4-4-2 var Arrigo Sacchis Milan, som brukte flere av de defensive prinsippene fra total football (press og offside-felle). Men fremfor å bruke dem for å slippe unna med flytende posisjonsspill, brukte Sacchi disse prinsippene i en særdeles rigid 4-4-2-formasjon, der spillerne etter timevis med formasjonstrening på Milanello visste akkurat hvor de skulle være i forhold til hverandre og ballen til enhver tid. “Vårt press var alltid kollektivt,” forklarte Sacchi. “Alle bevegelser måtte være synergistiske og måtte passe med det kollektive målet”. Under Sacchi vant Milan scudetto i 1987/88-sesongen, samt Serievinnercupen i 1988/89 og 1989/90. Samtidig som engelske lag spilte kaosfotball etter kick and rush-prinsippet, spilte Sacchis Milan på samme tid noe av den mest metodiske og kontrollerte fotballen man på den tiden hadde sett, og begge ytterpunktene i 4-4-2. Kanskje var det rett og slett formasjonens anvendelighet som gjorde den så umåtelig populær mellom 1980 og 2000.

Fabio Capello tok over restene av Arrigo Sacchis Milan i 1991, et lag Sacchi selv følte var på vei ned. Der skulle den tidligere skoselgeren ta feil, for under Fabio Capello vant Milan fire av de neste fem scudettoene, og mellom mai 1991 og mars 1993 gikk laget 58 seriekamper uten tap. Capellos tilnærming var litt annerledes en Sacchis – mens Sacchi jobbet for å utvikle et perfekt kollektiv gjennom evige repetisjoner på treningsfeltet, fokuserte Capello på å sette en solid defensiv struktur (med en bunnsolid forsvarsrekke og to primært defensive spillere sentralt på midten), og så gi lagets angrepsspillere stor frihet til å løse sine oppgaver. Denne filosofien passet godt med det faktum at klubbeier Silvio Berlusconi hadde en lei tendens til å kjøpe langt flere playmakere enn det ville være mulig å få plass til i et konvensjonelt system. I Champions League-finalen i 1994 var Barcelona, trent av Johan Cruyff, store favoritter etter å ha vunnet fire strake seriemesterskap, og Milan manglet sentrale spillere som Marco van Basten og Franco Baresi. Faktisk var det ventet en 90 minutter lang batalje mellom Milan-forsvaret og Barcelonas tilsynelatende ustoppelige angrepsduo, Hristo Stoichkov og Romario. Slik gikk det ikke. Anført av en gnistrende Dejan Savicevic kjørte Milan over sin motstander, i det som fortsatt huskes som et av tidenes Champions League-oppgjør. Capellos Milan manglet kanskje den kollektive perfeksjonen Sacchis Milan tidvis spilte opp mot, men laget er likevel er eksempel på hvordan et solid defensivt fundament kan gi offensive genier frihet til å uttrykke seg på. I Champions League-finalen i 1994 stilte Barcelona i en 4-3-3-formasjon spekket med offensiv briljans, mens Milan, i en litt kjedelig 4-4-2 med to grovabeidere på midten, endte opp med å gi katalanerne en leksjon i offensiv fotball.

2000-tallet: Tiki-taka – Arven etter fotballens Pytagoras
En av hovedårsakene til at total football i sin reneste form ikke egentlig er blitt sett siden VM i 1974 er, paradoksalt nok, Johan Cruyff. Den lille hollenderen var toneangivende i alt som skjedde på banen for total football-lagene, hans unike forståelse for rom og medspillernes bevegelser gjorde at han ledet kamper like sikkert som en dirigent leder sitt orkester. Men det er vanskelig å gjenskape et system som er avhengig av en unik karakter. Derfor var den logiske fremgangsmåten å ta med seg de sentrale kollektive elementene: Høyt press, ballbesittelse og – dette er avgjørende – trekanter. “Du burde alltid ha tre vinkler, for da har du alltid to pasningsmuligheter,” mente Cruyff. I total football-dagene skapte Cruyff selv disse vinklene ved å bevege seg fritt over hele banen for å sette opp trekanter, og han gjorde dette med slik matematisk presisjon at David Miller, tidligere sjefskorrespondent for The Times, kalte han “Pytagoras i fotballstøvler”. Men det finnes bare én Johan Cruyff, noe Cruyff selv vil være den første til å understreke. Systemet måtte derfor raffineres. Dette arbeidet startet Cruyff med selv som trener for Barcelona, da han introduserte pasningstrekanter og aggressivt sonepress som bærebjelker i Barcelonas spill. Under Cruyff vant Barcelona fire strake La Liga-titler, samt Serievinnercupen i 1992, og en av spillerne Cruyff gjorde et stort inntrykk på, var en ung Pep Guardiola.

Den nederlandske tradisjonen ble videreført i Barcelona også etter at Cruyff forsvant fra klubben i 1996, men prinsippene ble ikke trukket til sin ytterste konsekvens før Pep Guardiola tok over i 2008. Guardiola, som hadde vært den viktige ballfordeleren i Cruyffs Barcelona, forstod verdien av ballbesittelse bedre enn de fleste, og perfeksjonerte et system som utnyttet Barcelonas tekniske og pasningssterke spilleres styrker på best mulig måte. Samtidig begynte det spanske landslaget å rendyrke den samme taktikken, blant annet fordi de erkjente at deres spillere ikke var fysiske nok til å vinne på muskelkraft – men at de hadde teknikk og spilleforståelse til å spille et mer effektivt pasningsspill en sine motstandere. Stilen, som har blitt hetende “tiki-taka”, er det nyeste kvantespranget i fotballens taktiske evolusjon – men tanken bak er likevel den samme som den Skottland hadde i tidenes første landskamp i 1872. Av de to viktigste drakampene som har dominert fotballens taktiske utvikling, teknikk versus fysikk og det kollektive versus individet, virker tiki-taka som en gylden middelvei som utnytter alle elementene til det ytterste. Stilen kombinerer fysikk i form av konstant bevegelse, og hyperdisiplinert press med teknikk i form av pasningspresisjon av en annen verden. Samtidig er Barcelona et av de mest samspilte kollektivene vi har sett, uten at dette hindrer et individ som Messi fra å få ut potensialet til fulle. Alle som tror Messi hadde vært bedre om han hadde fått større frihet, bør se hva som skjer når han spiller for Argentina.

Da Pep Guardiola tok over Barcelona i 2008, slapp han umiddelbart en liten bombe ved å avsløre at hverken Ronaldinho, Deco eller Samuel Eto’o var med i planene hans for sesongen. De to førstnevnte var kanskje på hell, men trioen var fortsatt blant verdens aller ypperste angrepsspillere og mange satte spørsmålstegn ved om det var riktig å bare avskrive dem fullstendig. Han hadde imidlertid sine grunner. Guardiola mente at dersom total football-prinsippene Cruyff lærte han da han var en ung spiller skulle tas til sin ytterste konklusjon, måtte Barcelona ha et kollektiv som jobbet 100 % for hverandre. Akkurat som nøkkelen til total football faktisk ikke var teknikken og spilleforståelsen alle assosierer med stilen, var det ikke de uendelige kortpasningene som var nøkkelen til å få tiki-taka til å fungere – det var i begge tilfellet presset som var avgjørende. Guardiola ville ha et lag som presset som en enhet, et lag uten defensive hull, verken i angrepsrekken eller forsvaret. Tre år senere, til tross for at han allerede i 2009 vant hele seks trofeer på ett år, kulminerte Guardiolas grep i en finalekamp mot Manchester United som slukket enhver tvil om at dette er et av fotballhistoriens beste klubblag. Måten midtbane-trioen Busquets, Iniesta og Xavi utøvet nesten total kontroll over en Champions Leauge-finale mot Manchester United, også en av planetens beste lag, overgikk det meste vi har sett av pasningsfotball tidligere. Det er veldig vanskelig å se hvordan man skal kunne slå et lag som nesten aldri mister ballen, og som har et så effektivt press at når de mister ballen, vinner de den nesten alltid tilbake igjen umiddelbart.

Avslutning
Skottland forsøkte i 1872 å kompensere for underlegen fysikk ved å slå pasninger, og over hundre år senere erobret Spania og Barcelona verden med samme tankegang. Det er fristende å konkludere med at den taktiske sirkelen er sluttet, men om historien lærer oss noe, er det at utviklingen aldri stopper og at alle utviklinger får en motreaksjon. Alt henger sammen med alt, som landsmoderen sa. Herbert Chapmans forsøk på å utnytte overoffensive motstandere ble til slutt trukket til det absurde av catenaccio-forkjempere, samtidig som kick and rush-prinsippet hans fortsatt lever videre. Tankegangen bak Brasils strukturerte samba fra 1958 dukket opp igjen i nesten samme formasjon og tankegang i form av Fabio Capellos Champions League-mestre fra 1994. Press og pasningstrekanter fra total football ble videreutviklet til tiki-taka. Alt henger sammen med alt, og den taktiske utviklingen ruller videre.

Tekst Eivind Bisgaard Sundet

Valle er blitt et mekka for fotball med to kunstgressbaner, gressbanen og Vallhall som kronen på verket. Administrasjonen har vokst inn i fine lokaler i hallen hvor, ifølge Vålerengas nettsted, det nå er 43 ansatte med sportslige og administrative oppgaver. Vålerengas utvikling som selskap og organisasjon har vært formidabel. Sportslig står derimot ikke resultatene i stil med klubbens utvikling og posisjon. Vålerenga har befestet sin posisjon som Oslos lag. Den største grunnen til denne enerådende posisjonen er at de fleste rivalene er forsvunnet ut av toppfotballen. Stabilt høye fraktrater for rederinæringen har heller ikke vært en hemsko for arbeiderklubben i øst. Vålerenga har til tross for dette ikke greid å etablere seg som toppklubb, verken i Norge eller Skandinavia.

Vålerenga er i en unik posisjon blant hovedstadslagene i Skandinavia, til og med kanskje i Europa. Bare Berlin er like dårlig stelt som Oslo når det gjelder toppfotball. Vålerenga er eneherskere. De har monopol på toppfotball. Det finnes ingen rivaler lenger. I ærlighetens navn kan vi vel si det har vært slik lenge. Lyn var jo et bydelslag, og Skeid og Frigg har fristet tilværelsen nedover i divisjonene lenge. Stabæk greier ikke engang å engasjere Bærum. LSK har sine trofaste rundt Åråsen. Mørket har senket seg over Moss, så deres grep rundt Follo-fotballen har for lengst sluppet taket. Kun unntaksvis vil fotballspillere utenfor gåavstand til Åråsen velge spill for LSK foran Vålerenga, og noen få på Oslo vest drømmer om spill i Stabæk, men hvor lenge varer egentlig Stabæk?

Oslo er landets største by, og med omland, Asker, Bærum og Follo er befolkningstallet 897.000 mennesker. Store deler av Romerike sympatiserer ikke med LSK og har Vålerenga nærmest hjertet. Historisk har også Oslo-klubber rekruttert heftig fra småklubbene på Hadeland og Toten. Tar vi med disse, snakker vi om et befolkningstall på godt over millionen. Hele Trøndelag har til sammenligning 415.000 innbyggere.

Tilstandsrapport
En god venn av meg fortalte meg en gang at økte sosiale forskjeller i en by kun har to goder: God musikk og flinke idrettsutøvere. Uten å gå for mye inn i samfunnsspørsmål, vil jeg slå fast at det er ganske stor forskjell på oppvekstvilkårene langs busslinje 31, Snarøya til Grorud. I en by hvor forskjellene mellom fattig og rik øker, øker naturligvis også gruppen av relativt fattige. Å være relativt fattig har det vært snakket mye om de siste årene, og de som ofte kjenner denne fattigdommen på kroppen, er barn og unge. De har ikke råd å delta i aktiviteter som er selvsagte for andre. Fotballen er inngangsporten til det norske samfunnet for mange første- og andregenerasjons innvandrere. Oslo er den byen i Norge med høyest andel innvandrerbefolkning, 27 % ifølge SSB. Der deler av det norske samfunnet kan være hinder som er vanskelige å forsere, er fotball håndgripelig og lite komplisert. Fotballferdighetene er målbare fra dag til dag, og gir spillerne status, anerkjennelse og innpass på en måte som er langt viktigere enn hva eksempelvis skolen gir disse guttene. Dette kjenner man igjen fra amerikansk idrett, hvor boksing og basket har vært viktige veier for å ta del i “The American Dream” i årtier. Eller i Brasil, hvor fotball er den eneste veien ut av fattigdom for mange barn og unge. I Europa har denne gruppen fotballspillere vært toneangivende en stund, bare se til Tyskland og Frankrike. Ut fra egne observasjoner vil jeg si at dette også til en viss grad gjelder i dagens Oslo-fotball. Gutter med innvandrerbakgrunn eller gutter som kommer fra bydeler øst i Oslo som ligger i de lavere sjiktene på levekårsstatestikker, ser for meg ut til å være overrepresentert blant byens unge lovende fotballspillere. Disse spillerne bruker også vanvittig mye tid på løkka.

Det er også noe unorsk over vinnermentaliteten hos disse guttene. Treningsmengde og vinnermentalitet er kanskje de to viktigste suksessfaktorene i fotball. Hvor ofte hører vi ikke norske fotballtrenere etterlyser vinnerskaller? Fotball er også så godt som alene som statusidrett i disse områdene. Det er heller ingen hemmelighet at oslofotballen strever med å gi disse guttene et godt tilbud. Den norske klubbkulturen er tuftet på frivillighet nedover i aldersgruppene og ut i breddeklubbene. Mange klubber sliter i dag med å få foreldregruppen til å gjøre sin del av dugnadsjobben, enkle oppgaver som logistikk til bortekamper kan ta knekken på årganger ute i bydelene. Jeg mener dette er et mye større problem for norsk fotball enn topp/bredde-diskusjonen. Poenget mitt er at dette er de enkleste av problemer å løse for en fotballklubb. Likevel er det lite eller intet fokus på slike reelle problemstillinger når budsjettene settes og A-laget er nødt til å holde seg i en divisjon for å unngå kroken på døra.

Min oppfattelse er at utviklingsmiljøer skaper spillere. Skeid, med Dawda, Mos, Daniel, Daniel, Moa, Flamur Kastrati, Omar Elabdellaoui, Simen Stamsø Møller og Andre Hansen var et slikt miljø. Clausenengen tidlig på 90-tallet, med Stavrum, Solskjær, Leonardsen og Trond Andersen fra samme årgang er et annet eksempel. Det finnes utallige slike miljøer. Celtics legendariske lag fra 1967, hvor alle spillerne kom fra Glasgow. Manchester Uniteds lag med Beckham, Scholes, Butt, Giggs, Neville og Neville kom ut fra samme garderobe og ble seniorspillere sammen. Min påstand er at Oslo har mange slike miljøer i dag, men miljøene får ikke riktig oppfølging og bukker under før de når seniornivå.

Hva har skjedd?
Det er naturlig å ta utgangspunkt i 94-95-generasjonene som jeg har jobbet med i Skeid. Som vakre blomster hadde det vokst frem mange gode spillere og lag ute i oslofotballen. Fjorårets guttelag (altså spillere født i 1994) til Skeid, Bærum, Oppsal, VIF, Hasle/Løren, Stabæk og LSK var blant de 10-12 beste lagene i Norge. Andre Oslo-klubber hadde også gode spillere i denne årsklassen, blant annet Holmlia og Lyn. Rommen var Norges klart beste lag i 95-årgangen, med Skeid som en god nummer to. Oslo-lagene var bitre rivaler, spillerne trente hardt for å bli best i byen. Lagene pushet hverandre i hver match gjennom mange år. Det var et konkurranseklima som var tøft og spennende. Ingen andre steder finner vi en slik konkurranse mellom utviklingsmiljøer i Norge. Med Vålerengas suverene posisjon i oslofotballen, hadde de altså et rekrutteringsgrunnlag som var helt unikt. Det var faktisk 6 -7 gode utviklingsmiljøer i Oslo som fungerte så bra at de lå helt i toppen i sin årsklasse nasjonalt.

Mitt spørsmål er da: Hvorfor plukker Vålerenga koppen av blomsten før den har sprunget ut? Vålerenga burde heller gjødsle og vanne plantene, det er den samme jorda klubben selv står i. Vålerengas posisjon som enehersker gjør klubben ansvarlig for veksten i oslofotballen, og Vålerenga må være sitt ansvar bevisst. Uten å dra Stig Inge Bjørnebye for langt inn i denne diskusjonen også, så har han jo et poeng: Det er vanskelig å vite hvilke spillere som blir best på seniornivå.

Så hva er problemet?
Det Vålerenga har gjort med 94-årgangen i Oslo er følgende; de har hentet Jibril Bojang, den beste spissen i Skeid. Shåresh Ahmadi, den beste spissen i Oppsal og Mounir Benmossa, den beste kant/spissen i Holmlia og den beste forsvarspilleren i Lyn, Victor Johansen. Enga plukker altså knoppene av rosene, og lar resten av plantene stå igjen og visne. Spissplassen i Vålerengas juniorsystem er allerede godt besatt med de to beste spissene i Norge i 93-årgangen, Håvard Nielsen og Chuma Anene og 92-modellen fra Benin, Sidoine Oussou. Klubben har det siste året også hentet Riki Alba, den beste 95-spissen i Skeid, samt en lovende keeper og en lovende midtbanespiller fra Skeid. Det er noe planløst over hele rekrutteringsregimet i Enga. Kamer Qaka kom fra Hadeland i fjor. Qaka er landets beste spiller født i 95, sammen med Mads Møller Dæhli, og det er forståelig at Vålerenga ønsker å sikre seg ham allerede nå. Gutten fikk en 120 km lang reisevei daglig for å trene. Det hører med til historien at spillere som går til Vålerenga før de er gamle nok til å skrive kontrakt med moderklubben er gratis, og ikke koster Sankt Hallvards menn ei krone. Enga frykter denne situasjonen selv, de er redde for å miste unge spillere til utlandet før de kan tjene penger på dem, men er det noe å frykte? I Oslo forsvinner i dag den beste spilleren i hver årgang til Manchester. Mats Møller Dæhli, Etzaz Hussain, Joshua King og Omar Elabdellaoui gjorde det. Likevel er det fortsatt bare Hallvar Thoresen og John Arne Riise av norske spillere som har gjort suksess i utlandet ved å dra før de nådde senioralder. De beste vil alltid ha muligheten til å dra ut, uansett.

Tar vi et skråblikk på hvilke norske spillere som virkelig har lykkes i internasjonal klubbfotball i nyere tid, er det ingen av disse som har blitt hentet til en norsk toppklubb før de har vært fast inventar på sitt lokale seniorlag. Solskjær i Clausenengen, Carew i Lørenskog, Riise i Aalesund, Berg i KFUM, Johnsen i Eik/Tønsberg, Braaten i Skeid, Moa i Skeid. Vålerengas seneste talenthøsting har derimot kun gitt dem sisteplass i JET-turneringen på Hamar i år. Det er den mest prestisjetunge eliteturneringen på juniornivå i Norge, ved siden av NFF G19 Telenor Cup (Cupen). Vålerengas A-lag har hatt en skuffende sesong, og det samme kan sies om andrelaget i 2. divisjon, som i skrivende stund ligger på nedrykksplass, fem poeng bak sikker plass.

Vålerenga fremstår på toppen av dette med et holdningsproblem. Mine møter med Vålerenga som Skeid-trener sist sesong ga meg stadige påminnelser om hvilke ovenfra-og-ned-holdninger som preger Vålerengas ungdomsavdeling. Vi hadde minst fire kamper mot Vålerenga, og møtte dem også utenfor banen ved flere cuper i Oslo-området. Ikke ved én anledning var det antydning til hyggelig eller kameratslig tone fra Vålerengas ledere og trenere. Dette er også et inntrykk jeg er blir meddelt fra andre trenere. ”De går rundt med nesa i sky bortpå Valle”, er en linje jeg hørt mer eller mindre ordrett fra tre forskjellige trenere i tre forskjellige klubber.

Hafslunds breddeprosjekt er Vålerengas regionale utviklingsalibi. Prosjektet skal hjelpe breddeklubber i Oslo til å få bedre opplegg rundt satsingen sin. Prosjektet ble i sin tid satt i gang i samarbeid med NFF og Lyn. Det består av noen temakvelder for ledere og trenere i samarbeidsklubbene. Ofte i forbindelse med en Vålerenga-kamp. Vålerengas trenere er også ute i breddeklubbene noen få ganger hver sesong og trener enkelte lag, og kommer med innspill til hva klubbene bør vektlegge i treningsarbeidet. Dette prosjektet applauderer jeg. Det er en start, selv om onde tunger vil ha det til at Vålerenga har hatt en tendens til å bruke disse klubb-besøkene til scouting, og ofte har ført til at de beste spillerne i breddeklubbene havner i satsningslagene til Vålerenga.

At media og tilhengere ser ut til å ha fredet ledelsen i Vålerenga, er uforståelig. De setter nesten ikke spørsmålstegn ved den sportslige satsingen i Enga, en klubb med en unik posisjon, som har gjort kvantesprang organisasjonsmessig de siste 15 årene, men som ikke er i nærheten av å levere stabile resultater. Klubben regelrett sløser med penger i rekruttering av spillere. For å illustrere dette viser jeg til Lars Iver Strand, som har kostet klubben ca 15 millioner kroner, og Luton Shelton, som har kostet ca 18 millioner kroner. I årets stall finner vi også spillere som Fegor Ogude, Kristofer Hæstad, Sidoine Oussou, Lars Hirschfeld, Fredrik Stoor og Yssouf Kone. Å tro at klubben ikke har hatt betydelige utgifter ved disse overgangene er naivt. Både kontraktforpliktelser, overgangssummer og sign-on-fees er det rimelig å anta har vært i mange-millionersklassen. Det er også påfallende for en utenforstående at den sportslige ledelsen også har et problem med å kvalitetssikre kjøp og salg av spillere. Det siste av mange eksempler på dette er østkantklubbens forunderlige kjøp av Veigar Páll Gunnarsson. Forunderlig sett i lys av spillerens alder, kostnad og rolle spilleren kan bekle. Fellah er den unge spilleren i Norge som kanskje har høyest potensial i Páll Gunnarsson-rollen. Et annet eksempel er langhusgutten Etzaz Hussain, som nyter stor suksess i FFK denne sesongen. Han ble ansett som landets største talent da han dro til Manchester United i 2009. På Valle ble han ikke funnet verdig en plass i klubbens satsing denne sesongen, og endte dermed opp i Plankebyen. La meg også minne om panikksigneringen Isaac Bokaye!  
Kroneksempelet har vi i Mos. Utleid til Tromsø! Spilleren som er perfekt for enhver stall; mannen gir alltid ett hundre prosent, scorer mål og plager motstandere gjennom 90 minutter. Leverer alltid når han kommer fra benken. Oslogutt. Klanshelt.

The Revoulution Starts Now?
Det er ingen revolusjoner som vokser frem fra toppen. Da Martin Andresen presenterte sitt nye trenerteam i VIF, mot slutten av 2007-sesongen, skulle det være starten på en ny tidsalder i norsk fotball. Vålerenga skulle bli unike. Med en ny spillestil og en ny måte å drive fotballklubb på. Med offensiv og defensiv trener, to fysiske trenere, assistenttrener og spillerutvikler. Alt rundt A-laget! Vålerenga skulle revolusjonere fotballen i Norge. Klubben skulle legge lista for resten av Fotball-Europa hva profesjonalitet og opplegg gjaldt. Nå sitter Martin snart igjen alene, kun flankert av Kaz Sokolowski og Andrea Loberto. Jeg mener dette nok en gang illustrerer hvilke ressurser Enga er villige til å bruke på toppsatsingen, og jeg vil hevde de har begynt i feil ende.

Vi skaper fotballrevolusjonen fra dypet, over lang tid, ikke med flere A-lagstrenere, ikke med dyre spillere utenfra. Løft blikket og se ut! Vålerenga, dere må lage deres eget krutt! Vålerenga har sjansen til bli unike, Vålerenga har muligheten til å nå lengre enn hva Rosenborg noen gang har gjort. Trønderne flyttet lista for klubbutvikling og norsk klubbfotball, men nå ligger klubben på stedet hvil. Vi trenger noen til å flytte lista opp mange hakk. Og Vålerengas revolusjon må komme fra dypet, den må starte i bunnen. Det er ingenting i veien for at den neste Zlatan, Rooney, Ronaldo eller Özil kommer fra Oslo!  

Hva bør Vålerenga gjøre?
Den posisjonen Vålerenga nå har havnet i, forplikter. Både for oslofotballen, for norsk fotball og for ungdommene som vokser opp i Oslo. Vålerenga er forpliktet, som et av de store lokomotivene i norsk fotball, til å legge til rette for en bedre fotball-
hverdag for talentene i Oslo.

Hvordan? Bruk penger i oslofotballen. De økonomiske detaljene rundt en slik satsing vil jeg helst ikke uttale meg om, men at klubben bør matche en talentsatsing i Oslo med det de i dag bruker på eksterne spillere, lyder rimelig. Som jeg har illustrert tidligere har Vålerenga aldri vært særlig sparsommelige med penger, og i stedet for at disse pengene går i lomma på rike fotballspillere, trenere og agenter, la de gå ut til ungdommen, og la folk i Oslo få glede av dem. Jeg sier ikke dette fordi jeg ønsker at Vålerenga skal kaste penger ut av vinduet, men fordi jeg tror klubben på sikt vil få mye mer igjen for penger de legger i oslofotballen. Ringvirkningene av en økonomisk satsning på oslofotballen er uante. I verste fall vil en slik satsing KUN hjelpe gutter ute i bydelene til en meningsfull og positiv oppvekst. Hafslunds breddeprosjekt er en god start, men det er ikke nok. Og det er ikke presist nok i forhold til å stimulere de utviklingsmiljøene som finnes i byen. I breddeprosjektet er det småklubbene som kommer til Vålerenga, jeg mener Vålerenga også må identifisere de talentfulle lagene og årgangene tidligere, for så å gi dem det ekstra de trenger for å kunne holde liv i utviklingen og miljøet så lenge som mulig. Jeg vil hevde at 99 av 100 fotballspillere i Oslo ønsker å spille for Vålerenga om de får sjansen. Gå direkte inn i de gode utviklingsmiljøene som finnes, og stimuler dem. Ingen av overnevnte 94-95 lagene fra Oslo eksisterer i sin opprinnelige form i dag. Vålerenga burde vært direkte inne og dyrket disse lagene videre mot seniorfotball. Hvordan Vålerenga gjør dette er i denne sammenheng mindre viktig. Det er viktig å frigjøre seg fra tradisjonelle tanker. Jeg er ikke opptatt Ajax- eller Barcelona-modeller. Vålerenga må gå sin egen vei, Vålerenga må tenke nytt. Ja, Vålerenga må lage sitt eget krutt. Enga må gjødsle jorda de står i! Vålerenga har sjansen til å prøve forskjellige løsninger for å lykkes. Det skjer mye spennende utvikling der ulike tanker og impulser møtes. 
Vålerenga og deres trenere må ta rollen som storebror i oslofotballen alvorlig. Det må bli en vennligere og mer åpen atmosfære rundt klubbens ungdomssatsing, nesa i sky-holdninga må bort.

Vålerenga er større enn de spillerne som til en hver tid har på seg den blå drakten. Vålerenga er Oslos lag. Vålerenga er guttedrømmen. Det scores mål for Vålerenga i skolegårder, på kunstgressbaner og på løkker hvert eneste friminutt, hver ettermiddag og hver kveld over hele Oslo. Vålerenga kan være en katalysator for norsk fotball.

Vålerenga må innse at de er alene om oslofotballen nå. De må hamre ut en ny talentsatsing, og de må gjøre noe med holdningene i klubben. Vålerenga må ta sin posisjon alvorlig, de er faktisk norsk fotballs redningsmenn.

Eivind Bisgaard Sundet er tidligere trener i Skeid, og bidragsyter på Materazzia.com

Tekst Frode Hunnestad

Etter salget av Cesc Fabregas ble Vermaelen forfremmet til visekaptein, og bar i Robin van Persies fravær kapteinsbindet i Champions League-kvalifiseringen mot Udinese. Forsvarsspilleren hadde i januar et lengre skadeopphold, men ble raskt skadet igjen og måtte til slutt opereres. Hva kan ha skjedd egentlig med Vermaelens ankel? I en uttalelse på sine offisielle nettsider, oppgir Arsenal at operasjonen Vermaelen gjennomgikk i Stockholm 05.09.11 var: «a minor procedure to remove an inflamed plantaris tendon from his left ankle. This is the same treatment that he had on his right ankle in January this year and has nothing to do with his Achilles tendon». På norsk vil dette si at Vermaelen fikk fjernet en betent sene i sin venstre ankel, at det er den samme operasjonen som han gjennomgikk på sin høyre ankel i januar, og at det ikke har noe med akillessena å gjøre. Muskelen og sena det her er snakk om er musculus plantaris, og er for selve kraftutviklingen i ankelen svært ubetydelig.

Hvordan en plantarisskade kan oppstå
En akutt skade i plantarismuskelen oppstår vanligvis når man løper eller hopper. Som oftest kommer skaden når en bremser ned etter løp eller et hopp, med strakt kne hvor kraften i nedbremsingen går gjennom ankelen.

Se for deg en forsvarsspiller (som Vermaelen) i hodeduell med motstanderens angriper: Begge hopper samtidig. Vel vitende om at den som lander på beina (uavhengig av hvem som vinner duellen), har størst sjanse til å få kontroll over andreballen. Med blikket festet på ballen dunker de borti hverandre i lufta, og forsvarsspilleren vipper lett forover og må strekke frem et bein for å lande. Med strakt kne treffer han bakken med hele kroppstyngden over ett bein og må bremse med ankelen.

Denne nedbremsingen av kroppstyngden i fall gjøres stort sett med ankelen dersom kneet er strakt, og kan føre til avriving/strekk av plantaris og/eller andre muskler og sener bak på leggen.

I forhold til å pådra seg en strekk eller avriving i plantaris mens en løper, er dette vanskeligere når en løper forover. Nedbremsing i løp forover kan skje med strakt kne, men sjelden med særlig bøyd ankel (prøv selv!) og setter dermed lite strekk på plantarismuskelen. En kan derfor si at forsvarsspillerens bevegelsesmønster med mange hopp i hodedueller, løping baklengs for å holde offsidelinja og følge angriperens bevegelser, er perfekte forutsetninger for denne typen skader bak på leggen. Når en i tillegg vet at Thomas Vermaelen hadde lignende problemer og akkurat samme operasjon på sin høyre legg tidligere, er det ingen antagelse å si at spilleren var disponert for lignende problemer i venstre legg.

Diagnostikk
Plantarismuskelen starter nederst på lårbeinet over kneleddet, og går nesten umiddelbart over til å bli ei tynn – men sterk – sene. Denne sena som følger innsiden av leggen og akillessena ned langs leggen og fester seg på hælbeinet.

En kan spørre seg hva en muskel som går over to ledd (kneet og ankelleddet) uten å bidra til kraftutvikling er godt for, og hos ca 7,5% av oss mennesker er muskelen faktisk ikke tilstede. Men plantarismuskelen og sena er tettpakket med muskelspoler som gir hjernen informasjon om muskelen og sena er slakk eller strukket. Plantaris bidrar altså som detektor på om hvorvidt leggmusklene er stramme eller ikke, og dermed også i hvilken posisjon ankelen og kneet er i. Dette er nyttig informasjon for en fotballspiller som har bevegelse av beina med stor presisjon som sitt levebrød.

En ubehandlet skade kan gi smerter, nedsatt funksjon, arrvev (mindre elastisk enn friskt muskelvev) og øke sjansen for nye skader. Men uten at en vet omfanget av skaden eller om det er noen skade i det hele tatt, kan en heller ikke behandle. Ved en avriving, strekk eller skade av en muskel og/eller sene, oppstår det som oftest smerter, hevelse, tap av bevegelighet og redusert funksjon.

I diagnostikk og forskning har det vært en del kontroverser med hensyn til skader/avrivinger av plantaris. Så seint som i 1982 hevdet enkelte forskere at det var så godt som umulig å skade plantaris isolert, uten større skader på omkringliggende muskler og sener. Nyere tids bruk av MR-røntgen og ultralyd har motbevist dette.

Når en spiller er skadet og en som tilskuer ser den velkjente posituren av en fysioterapeut som løper ut på banen med isspray og vannflasker, er hverken MR-røntgen eller ultralyd tilgjengelig. Med stans i spillet på banen er tiden er knapp, og på gresset ligger en spiller og har smerter et sted i beinet. I støyen fra tusener av fans og med medisinsk leder eller treneren på øret, skal fysioterapeuten prate med spilleren og teste for muskel- eller seneskader. Dette byr på utfordringer for fysioterapeuten som skal finne og kjenne på en lang, tynn sene som ligger litt bortgjemt mellom de større musklene bak på leggen.*

Her bør det påpekes at en fysioterapeut i en akutt situasjon mest sannsynlig hverken behøver eller rekker å teste for alle spesifikke muskler og sener. Man tester stort sett for smerte og akutt nedsatt funksjon som indikerer bytte, på grunn av behov for skadebehandling/skadebegrensning. Eksemplet ovenfor gir et bilde på at plantarismuskelen og sena er vanskelig å få tak i, og at den mer spesifikke oppfølgingen og testingen vanligvis skjer etter at spilleren er tatt av banen. Her er det bedre arbeidsforhold både for spesifikke muskel- og leddbåndstester, evt. bruk av bildediagnostikk (MR-røntgen, ultralyd etc.) og en får kommunisert bedre med spilleren.

Akutt skadebehandling
I beste fall er spilleren noen minutter for lenge på banen før han må gi seg. I verste fall kjenner ikke spilleren noe i leggen før etter kampen når hevelsen øker. I det siste tilfellet vil en eventuell hevelse og smerte avsløre at det er et problem på gang og skaden kan behandles.

Normalt sett vil behandling av akutte muskel- og seneskader følge PRICE-prinsippet (forkortelse for: protection, rest, ice, compression, elevation) hvor en har som formål å sørge for skadebegrensning og best mulige forhold for skadereparasjon.

En kan se på hver enkelt av disse helt grunnleggende tiltakene i akutt skadebehandlig:

1. Beskytte skadestedet (P – protection)
Avlsutt aktiviteten så fort som mulig, for å unngå forverring av skaden og forebygge en betennelsesprosess.

2. Hvile (R – rest)
En kortere hvileperiode er nødvendig for å gi kroppen en sjanse til å begynne å bygge nytt vev i det skadede området. Dette for at den skadede sena eller muskelen skal tåle kreftene som skapes når muskelen trekker seg sammen. Med andre ord: for tidlig bruk av en skadet muskel, kan gjøre vondt verre.

3. Nedkjøling (I – ice)
Hevelse i et skadet område kan komme av blødning (muskler er godt forsynt med blodårer), og kan i seg selv være svært smertefullt. I tillegg til å gi smertelindring, gjør nedkjøling at bloådrene trekker seg sammen og minsker blødningen i det skadede vevet. Her bruker man knust is, kuldepakninger eller fysioens mye omtalte følgesvenn: issprayen.

4. Kompresjon (C – compression)
Her er det nok en gang snakk om å begrense blødning i skadet vev og unngå hevelse, ved at man legger et press på og lukker de små skadde blodårene som pøser ut blod f.eks. etter en avriving eller strekk. Her brukes elastisk bandasje eller teip, gjerne i kombinasjon med nedkjøling.

5. Holde skadestedet høyt (E – elevation)
Dette gjøres stort sett for å begrense blødning i vevet og redusere betennelsesprosessen. En fin bonus er at det også stort sett innebærer hvile og beskyttelse av skadestedet.

Skaden sett i et lengre tidsperspektiv
Fra en fotballinteressert fysioterapeuts synspunkt ligger ligger det mest interessante i at operasjonen utført på Vermaelens ankel var fjerning av en betent plantarissene. PRICE-prinsippet er som tidligere forklart ment å begrense skaden og forhindre en betennelsesprosess, som ubehandlet kan gi sterke smerter, nedsatt funksjon og eventuelt skade på omkringliggende muskel- og senevev.

Om en ser bort fra et akutt skadeforløp og ser på Vermaelens skadede plantarissene som noe som  kan ha oppstått over lengre tid, er det ikke uvanlig at småskader etterhvert skaper nok irritasjon og hevelse til at en utvikler en betennelse. Noe av det viktigste en kan tilby en skade er ro og hvile fra store påkjenninger, omtrent som i PRICE-prinsippets to første punkter: PR (Protection og Rest). I Champions League-kampen mot Udinese – som var Vermaelens siste kamp før skadeavbrekket– ble han ikke byttet ut. I tillegg er det ikke utenkelig at Arsenal etter salget av Fabregas og Nasri sårt trenger en ledertype, og har latt Vermaelen spille selv om han har hatt antydninger til plager i leggen. Skadeproblemer og salg av viktige spillere kan legge enda mer ansvar på de resterende spillerne i stallen, ikke minst visekaptein Vermaelen.

Vermaelens vei tilbake etter operasjonen
En kan vanskelig påstå noe annet enn at Vermaelen sikkert har blitt tatt godt vare på. Og det er ikke sikkert at en operasjon på lang sikt var uunngåelig. Men kirurgi på skadet vev har åpenbare farer for infeksjon i operasjonssåret og innebærer ofte relativt sett et lengre skadeavbrekk enn ved ”vanlig” ikke-kirurgisk behandling.

Å operere på en pasient/idrettsutøver er ofte siste utvei, når alt annet er prøvd og sannsynligheten for full rehabilitering er større ved kirurgi enn uten, men kirurgi kan i tillegg fungere forebyggende for å unngå at en skade/irritasjon utvikler seg til å bli noe mer alvorlig. Å skjære bort en betent sene i leggen innebærer i praksis en minst like stor ødeleggelse som en plantarisskade på fotballbanen. Forskjellen er at klubben i samarbeid med spilleren tar avgjørelsen om å operere, mens en skade på banen skjer uten forvarsel. Klubben kan her ha tatt en kalkulert risiko ved å benytte seg av en småskadet spiller og ventet til de syntes det var nødvendig å operere bort den betente sena.

Thomas Vermaelen har selv latt fansen ta del i hans vei tilbake til kampklar form gjennom sin twitterkonto. Oppdateringene har bidratt til å dempe spekulasjoner om at han lå etter skjema til å være spilleklar, og at visekapteinen fikk et langt skadeavbrekk.

La oss håpe at operasjonen på Vermaelens legg var av en forebyggende art, slik at han unngår lignende skader i leggen i framtiden. Ellers kan det bli en høy PRICE å betale for et skadeforfulgt Arsenal.

* Plantarissenen er så tynn og slank at den i disseksjon på likhuset av mange ferske legestudenter feilaktig antas å være en nerve, derav klengenavnet: «freshman`s nerve».

Tekst: Lars Johnsen

- Formalia rundt aksjeloven ser ikke ut til å være fulgt. Det er tankevekkende at fotballen på den ene siden har blitt så profesjonell at organiseringen faller inn under lovverket for næringslivet. Samtidig som de ikke er proffe nok til å følge regelverket som da gjelder, sier jusprofessor ved Handelshøyskolen BI, Tore Bråthen.

I følge påtalenemnda i Norges Fotballforbund er saken rundt Veigar Páll Gunnarsson og den omstridte opsjonen på Herman Stengel rimelig klar. Opsjonen på fire millioner kroner var en måte for Stabæk å kamuflere den reelle overgangssummen for den franske klubben Nancy  – som hadde krav på 50 prosent ved videresalg av islendingen.

Stabæk hevder på sin side at opsjonen er reell. Og for advokat Kenneth A. Leren, reiser det seg da spørsmålstegn rundt verdivurderingen da salgsrettighetene til spillerstallen i fjor høst ble solgt fra Stabæk Fotball AS til investorselskapet Spiller AS. Selskapene består av de samme personene, og solgte salgsrettighetene “til seg selv” for 9,75 millioner kroner. Med opplysningene som har framkommet etter at NFF har sett på Gunnarsson-overgangen, er Leren tydelig på at prisen investorene betalte for de økonomiske rettighetene til Stabæk-stallen ikke henger på greip.

- En grov underpris, sier advokaten.

Med fem millioner for Stengel/Gunnarsson og 3,5 millioner fra Hannover for Henning Hauger, har altså 8,5 millioner kroner rullet inn på Spiller AS’ konto. Da har de fortsatt en hel Stabæk-stall igjen å selge.

Følger ikke lovverket

Påtalenemnda kom også fram til at avtalen var mye mer omfattende enn først antatt. Om Vålerenga vil kjøpe Stengel neste år, må Oslo-klubben bla opp 12,5 millioner kroner til Stabæk-investoren – i tillegg til de fire de har betalt for opsjonen.

- En slik avtale, der samme personer oppretter et nytt selskap og selger til seg selv, er underlagt aksjelovens paragraf 3-8. Det er strenge formalia forbundet med “salg mellom nærstående”, sier advokat Leren..

Formaliteten består blant annet i at avtalen skal redegjøres for og redegjørelsen skal oversendes Foretaksregsregisteret “uten opphold”, som det heter på jusspråket. Altså umiddelbart etter at avtalen er gjort. Den skal også bekreftes av revisor.

- Dette er til for å hindre korrupsjon. Det er ekstra krav ved salg til nærstående, nettopp for å sikre gjennomsiktighet og fjerne tvil rundt ytelser og vurderinger av verdiene i selskapene. Loven er krystallklar på dette, utdyper Leren.

Da Josimar kontaktet Foretaksregisteret fikk vi denne meldingen tilbake:

“Foretaksregisteret har ikke mottatt melding om avtale etter aksjelovens § 3-8, mellom Stabæk Fotball AS og Spiller AS.”

Josimar har også snakket med Foretaksregisteret per telefon, hvor de bekreftet at dette ikke er innsendt. Rettighetene til spillerstallen ble overført fra Stabæk Fotball AS til Spiller AS allerde i november 2010. Ræder Advokatfirma i Oslo forklarer den relevante pragrafen slik på sin hjemmeside:

Redegjørelsen må inneholde en erklæring om at det er rimelig samsvar mellom verdien og vederlaget som selskapet skal yte og verdien av vederlaget selskapet skal motta.

Bestemmelsen er til for å forhindre at aksjeeiere på en skjult måte tapper selskapet for verdier. En aksjeeier og selskapet vil ofte sitte på samme side av bordet og dersom aksjeeieren selger en gjenstand til selskapet veldig dyrt i forhold til virkelig verdi, eller kjøper en gjenstand billig fra selskapet, foregår det en skjult tapping av selskapet.

John Aa Sveinsvold, partner og ekspert på selskapsrett ved Ræder Advokatfirma, har sett på saken for Josimar og sier at salget av salgsrettighetene kan synes å falle inn under aksjelovens 3-8. Han er videre av den oppfatning at transaksjonen mellom Stabæk Fotball AS og Spiller AS ikke er unntatt bestemmelsen om at avtalen skal godkjennes av generalforsamlingen og redegjørelse skal sendes til Foretaksregisteret.

Styre- og generalforsamlingsavedtak er derimot ikke offentlige dokumenter.

- Vil neppe anmelde seg selv

I følge advokat Kenneth A. Leren betyr det at selskapene ikke har overholdt pliktene overfor aksjeloven.

- Selskapene drives av samme personer, og vil sikkert ikke anmelde seg selv. Loven er rimelig streng, nettopp for å hindre korrupsjon og triksing av verdier, og derfor kommer straffeloven i spill. Det kan tas ut påtale uten anmeldelse. Brudd på aksjelovens paragraf 3-8 straffes med bøter eller fengsel opp til ett år, sier han.

Jusprofessor Bråthen sier at det normalt ikke tas ut påtale i slike saker. Advokat Leren mener bruddet på aksjeloven derimot må ses i sammenheng med resten av det Stabæk-ledelsen har stått bak det siste året.

*Salg av kontraktsrettighetene til seg selv, grovt underpriset,

*for deretter å unngå å oppfylle kravene om åpenhet i aksjeloven.

*Rolleblandingen til sentrale Stabæk-personer i klubb, AS og investor.

*Stengel-opsjonen, omtalt som grovt bedrageri.

*Bruk av Spiller AS’ konto ved overganger – noe som er ulovlig ifølge FIFA.

Stabæk opplyste ikke NFF om Stengel-opsjonen. Det betyr i realiteten at de fire millionene VIF betalte for opsjonen på Herman Stengel er ført inn i regnskapet til Spiller AS helt urelatert til en fotballovergang. Pengene kunne derfor trille ubemerket ned i investorenes lommer – om ikke TV2 hadde avslørt saken. Spiller AS er et selskap helt utenfor idrettens kontrollorganer.

I Spiller AS’ årsberetning for 2010 forklarer de avtalen slik:

“Selskapets eneste transaksjon i oppstartsåret er kjøp av spillerrettigheter fra Stabæk Fotball AS. Rettighetene ble kjøpt til antatt markedsverdi 9,7 mill. Denne avtalen er utformet slik at selger kan kjøpe tilbake de solgte spillerrettighetene til en avtalt pris.”

“Stabæk Fotball har en rett til å kjøpe tilbake spillerrettighetene fra Spiller AS for kr. 12 000 000, med fradrag for de inntekter Spiller AS allerede har mottatt basert på avtalen mellom selskapene. Opsjonen forfaller 31.12. 2012, men kan forlenges med 1 år av gangen mot en årlig opsjonspremie på kr 600 000.

Spiller AS har en rett til å kreve at Stabæk Fotball skal kjøpe tilbake spillerrettighetene for kr. 8 750 000 med fradrag for de inntekter Spiller AS har mottatt basert på avtalen mellom selskapene.

Ingen av opsjonene er balanseført i regnskapet pr. 31.12.2010.”

- Klausul uten betydning

Årsberetningen til Stabæk Fotball AS omtaler avtalen på lignende vis. Det redegjøres ikke ytterligere for avtalen. Avtalen er utformet slik – som Stabæk redegjør for på sin egen hjemmeside – at investorene kun får igjen det de har skutt inn pluss en liten rente.

Advokat Kenneth A. Leren mener Stabæk har brutt aksjeloven.

- Dette har ingen betydning, mener Leren, siden begge selskapene kontrolleres av de samme personene.

Styremedlemmene i Stabæk Fotball AS – Lars Holter-Sørensen, Ingebrigt Steen Jensen, Peder Wulff, Tor Q. Aaserød og Anders Bergh-Jacobsen – kontrollerer nesten 60 prosent av aksjene i Spiller AS og 66 prosent av aksjene i Stabæk Fotball AS. I følge Leren gjør det at disse personene kan forvalte avtalen akkurat som de ønsker. Og beholde alle midlene der de måtte ønske.

- Og derfor er aksjeloven så streng på formalia ved salg mellom nærstående, nettopp for å unngå slikt som dette. Og det har Stabæk-lederne ikke fulgt, sier Leren.

Styreleder i Stabæk Fotball AS, Lars Holter-Sørensen, henviser til styreleder i Spiller AS, Jack Skallerud Bråthen, for uttalelser i denne saken

Med tanke på det påtalenemnda har kommet fram til, føler dere 9,75 millioner for salgsrettighetene til spillerstallen var markedsverdi?

Ja, det gjør vi

Selv om NFF mener at Stengel-avalen har en verdi på 19 millioner?

Dette ble gjort for lenge siden, og vi fikk en verdivurdering fra klubben, som var et særs konservativt estimat. Vi samlet inn penger og tilbakeførte dem til klubben, for å bidra til driften. Klubben har en tilbake kjøpsavtale som gjør at oppsiden er begrenset til to millioner.

Er det sendt en redegjørelse til Foretaksregisteret om transaksjonen?

Dette er behandlet etter vanlige regnskapsmessige prinsipper.

Avtalen er styrevedtatt i Stabæk Fotball AS?

Ja.

Men du kan ikke si om noen redegjørelse er oversendt Foretaksregisteret?

Nei, det kan jeg ikke si, men det er fulgt helt vanlige prinsipper. Man er ikke pliktig til å sende inn styreprotokoller til Foretaksregisteret. Men i årsberetningen kommer sånne ting tydelig fram, og den er revisorgodkjent.

I følge jurister faller transaksjonen inn under “salg mellom nærstående” og paragraf 3-8 i aksjeloven, som setter krav til at den skal redegjøres for overfor Foretaksregisteret. Det er ikke gjort?

Jeg vil ikke si at det ikke er gjort, men jeg synes ikke det er riktig å svare deg på det. Det er forskjellige styrer i Spiller AS og Stabæk Fotball AS.

Raymond Verheijen.
Mens de alle fleste mente spillerne burde holde kjeft og komme seg på trening, ble Roberto Mancinis harde treningsopplegg i Manchester City i høst kalt ”galskap” av en enslig stemme på Twitter. Ytringsfrihet, sosiale medier og slikt har en bakside – det skrives veldig mye rart på nettet – men akkurat denne twitreren kan det være verdt å følge.

Kort er godt
En hofteskade gjorde ende på Raymond Verheijens fotballkarriere allerede da han var 17 år gammel, men hollenderen kastet seg over bøkene og begynte å studere treningsfysiologi og sportspsykologi ved Vrije Universiteit i Amsterdam. I en alder av 39 år har Verhejen nå doktorgrad i fotballfysiologi, og har jobbet sammen med trenerapparatet i klubber som Barcelona, Chelsea, Zenit St. Petersburg, samt landslagene til Nederland, Russland, Sør-Korea og Australia. Han har skrevet bøkene ”Conditioning in Football,” som fortsatt brukes i den hollandske trenerudanningen, og ”Periodizatoning in Fooball” som kom ut nylig.

Verheijens CV kjennetegnes ikke bare av store lag, nasjoner og navn, den kjennetegnes av lag som fortsatt huskes for å ha vært ypperlig fysisk forberedt på sine oppgaver. Verheijen ble ansatt av Manchester City som konsulent før 2009-2010-sesongen, og da han forlot klubben i kjølvannet av sparkingen av Hughes noen måneder senere, toppet City statistikker over flest gjennomførte sprinter i Premier League, en viktig indikator for lagets fysiske stand. Klubben hadde også hatt færrest skader så langt. Dette til tross for at Verheijens treningsprogram ikke bestod av drepende sprintøkter eller timevis med skadeforebyggende arbeid. Spillerne hadde i stedet en kort, men intensiv økt på under 90 minutter hver treningsdag.

Da Roberto Mancini erstattet Mark Hughes som trener for Manchester City, innførte han straks doble treningsøkter. 10 dager etter han overtok, hadde Joleon Lescott, Sylvinho, Roque Santa Cruz, Stephen Ireland, Shaun Wright-Phillips, Micah Richards og Nigel De Jong alle pådratt seg skader. Nøyaktig hvorfor dette skjedde er selvfølgelig vanskelig å si, en talsperson for Manchester City argumenterte for at laget var midt i det knalltøffe kampprogrammet i juleperioden i England og at ”skader er uunngåelige for alle klubber i denne perioden”.

Ordkrig
Verheijen er ikke helt enig. I bransjebladet FC Business skrev han senere at ”Etter Mancini kom, endret ting seg drastisk. Han så nok ikke en gang på Prozone-statistikkene og det at vi hadde færrest skader i Premier League. Han bestemte at spillerne måtte gjennom doble treningsøkter flere ganger i uken. Disse øktene varte ofte i to timer. Det var derfor ikke overraskende at spillerne pådro seg åtte bløtdelsskader på de to første ukene under Mancini.”
I tillegg til at skadelisten plutselig ble lengre, ble etterhvert også spillerne svært misfornøyde. Utover våren tok Carlos Tevez til orde i et intervju med The Guardian, der han sa at ”vi går mot slutten av en lang sesong, vi har store kamper, vi et slitne, men det er likevel doble treningsøkter, morgen og ettermiddag.” Det er kanskje her utenforstående vil mene at når man tjener mangfoldige millioner i året på å spille fotball, bør man kunne takle to treningsøkter om dagen, men slik argumentasjon hjelper ingen når storkampene står for døren og utslitte spillere møter mer energiske motstandere.
Mancini svarte på kritikken med å kalle spillerne ”late”, og advarte om at neste sesong skulle alt bli enda tøffere. Da de i toppkampen mot Chelsea tidligere denne sesongen måtte klare seg uten syv etablerte førstelagsspillere, skrev Verheijen på twitter at ”Jeg synes veldig synd på Manchester City-spillerne. De har det vanskelig. Forhåpentlig vil ingen av dem pådra seg en karrieretruende skade.” En talsperson for City svarte at ”Herr Verheijen virker å ha blitt en regelmessig kritiker av Roberto Mancinis treningsmetoder, kanskje det ikke er helt tilfeldig siden hans konsulenttjenester hos Manchester City ble avsluttet av klubben for mange måneder siden.”

Bellamy – en fan
Om det virker noe smålig å angripe tidligere arbeidsgivere gjennom media og på Twitter, har Verheijen en overbevist disippel i Craig Bellamy. Den frittalende waliseren var så skeptisk til Verheijens metoder da hollenderen ankom Manchester City at han førte treningsdagbok under pre-season-treningen, slik at han i ettertid kunne peke på alt som var blitt gjort galt. ”Han skrev den dagboken for å drepe oss med den etterpå,” forteller Verheijen i et intervju med BBC. ”Men etter seks uker var det den første pre-seasonen i hans karriere der han ikke pådro seg én skade.”

I egne ord forklarer Bellamy at ”Før trente jeg i 100 kilometer i timen til jeg var utkjørt. Ikke rart jeg alltid brøt sammen midtveis gjennom sesongen. Jeg trodde alltid det bare var en konsekvens av min spillestil, og jeg begynte til og med å trene enda hardere når jeg var ikke var helt frisk.” Men halvveis gjennom sesongen ble Verheijen altså erstattet av Mancini og hans doble økter, og Bellamy slet voldsomt.

Etter å ha forsøkt å imponere Roberto Mancini under tøffe pre-season-forberedelser til 2010/2011-sesongen var Bellamy ”et vrak” da han til slutt ble lånt ut til Cardiff. Bellamy tok med seg Verheijen, som han betalte av egen lomme for å få skikk på kroppen sin. Verheijen skrev i september på Twitter at han var i Cardiff for ”neste fase av gjenoppbyggingen av Craig Bellamys fysikk etter den katastrofale pre-seasonen med Manchester City,” og ”Vi har nesten reparert all den fysiske skaden Craig ble utsatt for av våre italienske venner i Manchester City. Heldigvis var en eksplosiv spiller som Craig i stand til å flykte fra dette treningsopplegget og redde karrieren sin.”

Tren bedre, ikke mer
Dette med O2-opptak virker som et spesielt feilslått fokus. Dagbladet kunne i november 2010 avsløre at Tippeligaens beste spiller den sesongen, Anthony Annan, hadde et maksimalt O2-opptak på ”mosjonist-nivå”. Rosenborgs fysiske trener forklarer at ”man kan ikke sette likhetstegn mellom oksygenopptak og fotballprestasjon,” men klubben tar seg likevel tid til å teste spillerne. Da Josimar var tilstede på et seminar i regi av Toppfotballsenteret i fjor, reiste tidligere landslagslege Lars Engebretsen seg opp etter et innlegg fra Olympiatoppen og sa at norsk fotball har et O2-kompleks.

Men hvorfor er dette fysiske hardkjøret så ”katastrofalt”, og hva er det Verheijen står for som er så mye bedre? ”Dersom du vil forbedre deg som spiller, er den viktigste tingen å forbedre hurtigheten i handlingene dine. Dette beviser at fotball er en intensitetssport og ikke en utholdenhetssport. I utholdenhetssporter trenger du flere og lengre økter, mens i intensitetssporter fokuserer du på kvaliteten på øktene,” forklarer Verheijen. ”Vil du forbedre hurtigheten i handlingene dine er slitenhet din verste fiende. Med andre ord er mindre mer. Den eneste måten en spiller kan bli bedre, er ved bedre trening, ikke mer trening.” Problemet er ifølge ham at fotballklubber ofte tar inn eksperter fra andre idretter og generelt går seg vill i all vitenskapen. ”Du har folk som gjør fotball så unødvendig komplisert. På grunn av denne vitenskapelige invasjonen har folk sluttet å tenke selv og sluttet å bruke sunn fornuft. Fotballverdenen har blitt hjernevasket av fitness-språket.” Å ta inn utholdenhetsguruer og møysomt måle O2-opptak gir ikke nødvendigvis resultater, for fotball er ikke bare utholdenhet og høyt O2-opptak gir ikke ekstrapoeng.

”Freshness”, altså overskudd og energi er, i følge Verheijen, en mye viktigere faktor, fordi “når du er sliten er signalet fra hjernen til kroppen din tregere.” Som Barcelona, en av Verheijens tidligere arbeidsgivere, lærer sine talenter: ”Den raskeste spilleren er ikke den som dekker en distanse med minimal tid, men den som kan analysere, handle og løse i ønsket form de ulike utfordringene han finner gjennom en kamp.” Fotball er og blir en sport der kvaliteten og tempoet i involveringene dine er viktigere enn hvor mange kilometer du tilbakelegger. ”Når du trener veldig ofte utvikler du kronisk slitenhet og kvaliteten på treningsøktene faller,” mener Verheijen. Synker kvaliteten på treningene, vil spillerne ha en dårligere utvikling, og den kroniske slitenheten vil resultere i at laget mangler det avgjørende overskuddet når kampdagen og de 90 minuttene som faktisk teller kommer. Selv om datamaskiner og pulsklokker viser at de er i toppform.

Roberto Mancini på sin side har forsvart sine treningsmetoder. Han forklarte til The Telegraph at ”Dersom du vil vinne Premier League eller Champions League, må du være godt forberedt på alle områder, om det er taktikk, kondisjon eller styrke. Dersom disse tingene ikke er på plass, er det umulig å vinne.” Selv om resultatene til Manchester City har forbedret seg og laget ser ut til å kunne blande seg inn i toppen, har Mancinis utvalgte sjeldent struttet av overskudd, snarere tvert imot, City-spillet har ofte vært preget av en udefinerbar treghet.

Klar tale
”Dersom jeg jobbet i en klubb med åtte eller flere skader ville jeg sannsynligvis sagt opp og prøvd å få meg jobb hos det lokale supermarkedet” skriver den ivrige twitter-brukeren Verheijen, som mener 90% av fotballskader kan unngås dersom spillerne trenes riktig. For å si det på et språk klubbledere kanskje forstår, utdyper han i bransjebladet Business FC: ”Færre skader betyr færre penger tapt. I moderne fotball tapes det stores penger på grunn av treneres metoder”. Kortere treningsøkter vil gi færre skader ifølge Verheijen, fordi slitne spillere har dårligere kontroll og koordineringsevne og det er derfor større sannsynlighet for at de pådrar seg skader. Denne teorien støttes av forskning som viser i uker der det spilles to kamper er det dobbelt så stor sjanse for at en spiller pådrar seg en skade i kamp nummer to. Slitne spillere blir rett og slett skadet oftere, så trenere som tvinger spillere til å regelmessig trene, selv om de er utmattede, setter karrierer på spill og taper store verdier for klubbene. ”Hver gang en inkompetent trener skader sine spillere unødig skylder han enten på det medisinske apparatet eller så klager han og etterlyser nye signeringer.”

En annen av Verheijens kjepphester er at spillere har forskjellig fysikk og må derfor trenes på forskjellig måte. ”Mange trenere behandler alle spillerne på samme måte, uansett alder, kroppstype, skadehistorikk – alle trener på samme måte, dette er idiotisk.” Et eksempel er ”eksplosive” spillere, som bruker mer energi enn andre når de gjør bevegelser på banen og derfor bør trene mindre. ”Dersom de trener like mye som de andre spillerne, er energibruken deres dobbelt så høy. Så du må redusere treningsmengden med 50 prosent.” Han viser til at det var dette Bayern München gjorde med Arjen Robben, og den skadeplagede lynvingen har etter manges syn spilt sin beste fotball i karrieren i Bayern. Han har også tilbragt mindre tid på behandlingsbenken enn tidligere. En entusiastisk Bellamy kan melde om lignende resultater: ”Takket være Raymond trener jeg bare 50% av hva jeg pleide trene før, men nå trener jeg i 120 kilometer i timen. Som et resultat føler jeg meg bedre enn noen gang. Forrige sesong, i Premier League, var jeg blant de tre spillerne med høyest arbeidskapasitet.”

Lillestrøm vs Sør-Korea
Man trenger ikke se lengre enn til Åråsen for å finne eksempel på at et hardt trent lag med gode resultater på fysiske tester fortsatt kan slite på kampdag. Ved inngangen til Tippeligaen 2008 kunne Tom Nordlie melde at han nesten aldri hadde trent et lag i bedre form. Etter en knallhard sesongoppkjøring konkluderte han at ”Det gir selvtillit at hele troppen er i så god form, og jeg er ganske sikker på at ingen vil slå oss på fysikken.” Men etter fire serierunder stod Lillestrøm med to poeng etter særdeles blodfattige forestillinger mot Tromsø, Stabæk, Vålerenga og Molde. Laget hadde sluppet inn ni mål, og sju av disse i andre omgang. Til tross for strålende resultater på alle fysiske tester gikk laget aldeles tom for overskudd og energi etter pause. ”Jeg lurer også fælt på hvorfor det er sånn,” innrømmet LSKs fysiske trener Erlend Slokvik, tidligere landslagstrener i skiskyting og orientering, da Dagbladet tok opp de svake andreomgangene. ”Alle tester fram til sesongstart var bedre enn i fjor, så vi er ganske sikre på at den fysiske formen er på samme nivå som forrige sesong, minst. Det vet vi. Det må være flere ting som spiller inn.” Lillestrøm slet også i denne perioden med tunge skadefravær, og ifølge Aftenposten kom Nordlie før sesongstart med en ”innstendig bønn ovenfor LSKs styre om å frigi penger til et spillerkjøp før årets seriedebut.” Selv sa en frustrert Nordlie at ”Vi har vært utrolig uheldige med skader.”

Verheijen mener at hard fysisk trening frem mot sesongstart ikke har noe for seg i det hele tatt, en tankegang som bryter kraftig med fotballkonvensjonene. Der de fleste lag lader opp til sesongen med knallharde dobbeltøkter tenker Verheijen veldig annerledes. ”To økter hver dag i pre-season… Jeg forstår det ikke, fordi det eneste du gjør er å slite ut spillerne. Ved å trene en økt til om dagen med maksimal intensitet, vil du når du kommer til november og desember ha spillere som er mye bedre trente og mye ’ferskere” enn de normalt er med den tradisjonelle tilnærmingen.” Og det er heller ikke snakk om sprintøvelser på den ene økten, Verheijen mener øvelsene bør være fotballorienterte. Øvelser med ball gir i seg selv nok fysisk grunnlag, mener han.

Et eksempel er forberedelsene til VM i 2002 med Sør-Korea, et lag som i ettertiden huskes for den voldsomme intensiteten de hadde i spillet sitt. Da Verheijen ble hentet inn av hovedtrener Guus Hiddink, så han først ikke problemet, koreanerne var i kjempeform, men Hiddink ba ham vente til første treningskamp. Da viste det seg at koreanerne var i kjempeform en god stund, men klarte bare opprettholde denne fandenivoldske intensiteten i spillet i 60 minutter. ”Dersom Guus Hiddink hadde hentet inn en treningsekspert, ville han sagt at de spillerne manglet aerobisk kapasitet. De burde springe rundt banen eller gjennom skogen. Min definisjon av det koreanske problemet var at de ikke kunne opprettholde spillestilen i 90 minutter. Vi brukte fotballspråket til å løse problemet.” Treningsopplegget de satte opp gikk ut på spilleøvelser med høy intensitet som ble kjørt i bolker av ti minutter, der antallet bolker ble gradvis økt fra fire til fem og seks, før spillerne til slutt maktet å opprettholde intensiteten i 90 minutter. Resultatet på banen ble en semifinaleplass. Langdistanseløpere kan trene langdistanseløping, fotballspillere bør trene fotball.

Feilslått fitness-fokus
”Problemet er at de fleste fotballtrenere ikke har peiling på fitness, og de fleste fitness-trenere har ikke peiling på fotball,” konkluderer Verheijen. Kanskje virker det logisk for fotballklubber, med de nesten uuttømmelige ressursene de har til rådighet, å hente inn kondisjonseksperter fra øverste hylle og ymse teknologiske hjelpemidler, alt for å sørge for at spillerne er så godt trente som overhodet mulig. Problemet oppstår når man mister fokuset på hva ”godt trente” i en fotballkontekst faktisk betyr. Det er for eksempel fullstendig unødvendig for en fotballspiller å ha kondis til å kunne gå en femmil på en respektabel tid – det en fotballspiller trenger er å komme seg gjennom 90 minutter med hyppige intervaller, der de hele tiden har overskudd til å fatte raske og korrekte avgjørelser samt holde høyest mulig tempo i sine involveringer. Og konsekvensene av at spillere blir tvunget til å trene for mye kan være langt mer alvorlige enn dårlige resultater. ”Spillere blir skadet helt unødvendig. Karrierene deres forkortes av inkompetente trenere. Det er vanskelig å svelge. Alle spillere fortjener topp behandling,” mener Raymond Verheijen. Og selv om de lærde nok vil fortsette å strides om hva topp behandling er, så finnes det god dekning for å påstå at det ikke nødvendigvis er nok å tvinge disse late, overbetalte fotballspillerne til å springe noen ekstra mil hver dag.

Tekst: Lars Johnsen

Josimar skrev i forrige uke hvordan personene som besitter de viktigste vervene i Stabæk Fotball AS og som styrer det sportslige i klubben nesten er identisk med de som er aksjonærer i Spiller AS, en investorgruppe som har kjøpt rettighetene til hele a-lagsstallen for 9,75 millioner kroner. En av disse er sportslig leder Inge Andre Olsen. Det betyr at mannen som i stor grad har ansvaret for kjøp og salg av spillere i Stabæk, også har personlig, økonomisk interesse når klubben selger sine spillere.

Ved salget av Henning Hauger til Hannover og Veigar Páll Gunnarson til Vålerenga ble millionbeløpene som disse innkasserte, overført til investorgruppas konto, og ikke til Stabæk Fotball. Dette er ulovlig, ifølge FIFA.

Men Norges Fotballforbund (NFF) har på seg andre briller enn det internasjonale fotballforbundet og frikjenner klubben i innlegget ”Om Stabæk og FIFA-regler” som de la ut på sine nettsider tidligere denne uken.

” Det må derimot bero på en misforståelse at det i forhold til FIFAs eller NFFs regelverk skulle være problematisk at samme personer sitter i styret eller på eiersiden i både Stabæk Fotball AS og Spiller AS, all den tid ingen av disse selskapene er i posisjon til å påvirke de disposisjoner som foretas av klubben Stabæk Fotball”, skriver juridisk fagansvarlig i NFF, Eirik Sandsten.

Overser de reelle problemstillingene

Lars Edvard Storjord fra Pretor Advokat i Trondheim synes det er merkelig at NFF ikke vurderer et selskap (Spiller AS) som tilsynelatende ikke har noen avtale med idrettslaget.

– På den måten tar de altså ikke tak i den reelle problemstillingen, nemlig salget av videresalgsrettighetene av samtlige spillerkontrakter til investorselskapet Spiller AS.

NFF mener at Stabæks modell ikke strider mot regelverket, siden ingen av disse selskapene (Stabæk Fotball AS og Spiller AS) er i posisjon til å påvirke de disposisjoner som foretas av klubben Stabæk Fotball.

Det betyr at NFF sier at det er Stabæk Fotball, ikke AS-et, som styrer driften av klubben. Selv om, som Josimar dokumenterer,  alle strategiske og økonomiske disposisjoner i all hovedsak foretas av AS-et.

Tre  faktiske forhold som er i strid med deres eller FIFAs regler blir møtt med stillhet fra forbundslokalene på Ullevaal stadion:

• Klubbens sportslig administrative leder  Inge André Olsen er aksjonær, og har økonomiske interesser i Spiller AS.

• Innrømmelsen fra styreleder i Stabæk Fotball AS, Lars Holter Sørensen, om at overgangssummene fra spillersalg er betalt direkte inn på kontoen til investoren, og ikke til den lisensierte fotballklubben Stabæk. Dette ulovlig, i følge FIFA

• To av aksjonærer i Stabæk Fotball AS og Spiller AS sitter i fotballklubbens styre. Den ene er attpåtil  NFFs egen visepresident, Einar Schultz. Den andre Herlog Berge. Dette er i strid med bestemmelsene Sandsten referer til: […]Norges Fotballforbund (NFF) har regler som skal sikre en klubbs uavhengighet og forhindre interessekonflikter. Disse reglene skal sørge for at de personer som sitter i klubbens styre og tar avgjørelser på klubbens vegne gjør dette ut fra hva som er best for klubben. De skal således ikke ha personlige interesser knyttet til klubbens drift, for eksempel økonomiske, som gjør at deres disposisjoner kan påvirkes av dette” og ”[…]kan det være relevant å se på om personer med verv i klubben deltar i investorselskapet Spiller AS.”

AS og klubb – samme part

Når Stabæk Fotball skal søke om klubblisens er det regnskapene til både idrettslaget Stabæk Fotball og selskapet Stabæk Fotball AS som konsolidert må ha positiv egenkapital for at Stabæk skal få ny lisens. Da er AS-et en del av klubbdriften. Det samme gjelder når NFF følger med på klubbenes økonomiske situasjon gjennom sitt finansielle oppfølgingssystem (FOS)

- Men altså ikke i dette tilfellet, sier Storjord

Når noen skal uttale seg om økonomiske spørsmål om Stabæk, så gjøres dette av Lars Holter Sørensen, styreleder i Stabæk Fotball AS. I prosessen rundt hvor Stabæk skal spille sine fotballkamper neste år, er det Holter Sørensen som har snakket. Ikke styreleder i idrettslaget, Erik Loe. Spørsmål knyttet til klubbens daglige drift, for eksempel hvor mange sesongkort klubben har solgt, rettes til daglig leder i Stabæk Fotball AS, Jon Tunold – og ikke til styret i fotballklubben.

(Et eksempel på dette finnes i denne pressemeldingen på Stabæks hjemmeside i fjor, der Tunold uttaler seg på vegne av Stabæk Fotball, og ikke Stabæk Fotball AS.)

Eller når styreleder Lars Holter Sørensen uttaler seg om overgangssummene mottatt fra Hannover og Vålerenga:  Jeg har fått et mandat fra Stabæk Fotball AS for å forhandle fram en løsning [med Spiller AS] der disse midlene blir tilgjengelige for klubben.

- En klubb har en sportslig avdeling, de har et medisinsk apparat, og andre avdelinger i foreningen. Aksjeselskapet kan anses som klubbens «økonomiske ving». De er selskapet som i realiteten står for den økonomiske drift av klubben. Ikke styret i selve idrettslaget. En fotballklubbs AS har vide fullmakter og må dermed anses som en integrert del av klubbdriften. Den NFF-godkjente avtalen med det samarbeidende selskapet (Stabæk Fotball AS) gjør at Stabæk Fotball og Stabæk Fotball AS reelt sett opptrer som samme part, mener Storjord.

- Noe som betyr at når klubben selger de økonomiske rettighetene til spillerkontraktene til en tredjepart (Spiller AS) som består av de samme menneskene som drifter Stabæk gjennom Stabæk Fotball AS, så er dette brudd på FIFA-reglene om tredjepartsinnflytelse.

Storjord mener NFF nå kan legitimere klubbene til i realiteten å operere med to styrer, og gjemme seg bak det som passer for situasjonen.

- Hvis aksjeselskapet ikke er en del av klubben, så er AS-et en tredjepart. Og da er det relativt tydelig at Stabæk Fotball AS utøver så pass innflytelse at de bryter FIFA-reglementet om tredjepartsinnflytelse.

- AS-ene har fått for stor innflytelse

Advokat, FIFA-agent og idrettsjurist Gunnar-Martin Kjenner sier seg helt enig med Kenneth A. Lerens uttalelser som ble publisert fredag 26. august. Han ønsker også å peke på NIFs retningslinjer. Spesielt kapittel 13, paragraf 4:

”Idrettslaget kan ikke overføre rettigheter eller beslutningsmyndighet over idrettslagets sportslige virksomhet”.

- Det betyr at alle sportslige avgjørelser skal ligge hos Stabæk Fotball og ikke hos Stabæk Fotball AS eller Spiller AS. Formelt er regelen krystallklar. NFF har latt det gå for langt i å la AS-ene få for stor innflytelse. Mange viktige sportslige avgjørelser i klubbene tas reelt sett av det samarbeidende AS, mener Kjenner.

Stabæk Fotball AS’ styreleder Lars Holter Sørensen sier: – I fjor solgte Stabæk Fotball AS de økonomiske rettigheter knyttet til fremtidige salg av spillere til et nyopprettet selskap.

- Det må bety at Stabæk Fotball på et tidligere tidspunkt må ha solgt eller overført spillernes videresalgsrettighetene til Stabæk Fotball AS. Som derfra har solgt rettighetene til Spiller AS og dermed ut av idrettens hender, men til de samme menneskene som er involvert i Stabæk Fotball AS, sier Lars Edvard Storjord.

Fotballens egne AS-bestemmelser anerkjenner behovet for tilførsel av ekstern kapital til fotballen og investorenes ønske om forutsigbarhet og påvirkningsmuligheter.

Gunnar-Martin Kjenner mener det dessverre er blitt slik at maktforholdet i norsk idrett gjør at NIF ikke tør å pirke bort i de store særforbundene.

- Det virker på meg som NFF ønsker at AS-ene eier klubbene. I et fremtidsperspektiv kan det se ut som norsk fotball er på vei mot en engelsk modell der AS-ene erstatter de medlemsbaserte klubbene. Da har fotballen manipulert seg bort fra den norske idrettsbevegelsen, sier han.

Klikk her for å lese tilsvaret fra Norges Fotballforbund

Twitter:

@JosimarFotball

@reporterlars

Foto: Stabekk.no

Tekst Lars Johnsen

– Dette er absolutt ikke bra. Hvilken hatt skal de involverte partene til en hver tid ha på seg? undrer advokat Kenneth A. Leren når han kikker på aksjonærlistene til Stabæk Fotball AS og investorgruppen Spiller AS.

Spiller AS er selskapet som november i fjor kjøpte de økonomiske rettighetene til spillerne i Stabæk-stallen for 9,75 millioner kroner. Aksjonærlisten er tilnærmet identisk med aksjonærlisten i Stabæk Fotball AS.

– Dette bør absolutt NFF undersøke nærmere, mener Leren, som har skrevet bok om FIFAs overgangsregler og er medforfatter av samleverket “Idrett og juss”.

Dette bør absolutt NFF undersøke nærmere, mener advokat Kenneth Leren, som har skrevet bok om FIFAs overgangsregler og er medforfatter av samleverket "Idrett og juss".

I et innlegg på Stabæks egen hjemmeside 3. august forklarer Ingebrigt Steen Jensen at salget av spillerkontraktene sikret Stabæks økonomi og dermed også fornyet klubblisens for årets sesong.

– Det er stort sett de samme menneskene som er aksjonærer i Stabæk Fotball AS som i Spillerinvest (korrekt navn: Spiller AS. Red.anm.), så på mange måter «kjøpte vi noe vi allerede eide», men vi regnet det for sannsynlig at de ca. 10 millionene som ble skutt inn i Spillerinvest ville kunne betales tilbake over tid, skriver Steen Jensen.

At en tredjepart eier de økonomiske rettighetene knyttet til spillerkontrakter er ikke ulovlig i seg selv. Grensen går når båndene mellom investorene og klubben blir for tette og tredjeparten kan utøve – eller oppfattes av å utøve – innflytelse i saker som gjelder arbeidskontrakter og overganger.

– Stabæk-tilfellet, når samme personer er involvert i Stabæk Fotball og har økonomiske interesser i Spiller AS, er i strid med FIFA-reglene som omhandler tredjepartsinvolvering i fotballen , sier Kenneth A. Leren.

Interessekonflikt
– Du kan alltid si at ved enhver avtale med en tredjepart som har økonomiske interesser i en klubb, så har den parten en viss innflytelse. Man må vurdere graden av innflytelse. Stabæk Fotball AS har solgt rettighetene til spillerstallen sin til et investeringsselskap. Salget er godkjent av styret i Stabæk Fotball AS, hvor alle styremedlemmene har økonomiske interesser i dette investeringsselskapet. Det er Lars Holter Sørensen, som har skutt inn mest penger i investeringsselskapet. Dette er en klar interessekonflikt, sier Leren.

Lars Holter Sørensen sier at situasjonen ikke er beklemmende.
–  Ved å ha forskjellige styrer, så opptrer selskapene ryddig, mener Holter-Sørensen.

Advokat Kenneth A. Leren er ikke enig.
– Den formelle makten ligger hos styret, men den reelle er det aksjonærene gjennom generalforsamlingen som har. Holter Sørensen har 40 prosent av stemmene på generalforsamlingen til Spiller AS, og opptrer samtidig som styreleder i Stabæk Fotball AS, sier han.

Spillerstallen på billigsalg
Makten over kjøp og salg er det fortsatt Stabæk Fotball som har, mener Holter Sørensen. Igjen lurer Leren på hvilken hatt man har på seg. Inge André Olsen er den som forhandler med spillere og klubber om overganger på vegne av Stabæk Fotball, samtidig som han er aksjonær i firmaet som begunstiges ved eventuelle salg.

Holter Sørensen hevder Spiller AS ikke utøver innflytelse på avgjørelsen om kjøp og salg. Men partene prater sammen, forteller han.
– Det er klart de prater sammen. Det er jo de samme personene i begge firmaene. Jeg er sikker på at Stabæk har tenkt at denne modellen ville være positivt for klubben. Men da overser de spillereglene i både selskapsrett og foreningsrett, sier Leren.

Nå som de økonomiske rettighetene ved Stabæks spillersalg er solgt ut til Spiller AS, eier ikke Stabæk annet enn baller, drakter og kjegler til bruk på treningsfeltet. Etter at den økonomiske avtalen på 9, 75 millioner kroner kom i stand har Stabæk solgt to spillere for til sammen mellom seks og ni millioner kroner. Leren mener investorene har kjøpt stallen på billigsalg.
– De har åpenbart ikke betalt markedspris. Hvem bestemte over salgene, og hvem tjener på dem? Jo, de samme menneskene, sier Leren.

– Ulovlig pengeoverføring
Da Stabæk solgte spillere i sommer, ble pengene overført direkte til investorselskapet. Ifølge FIFA er det ikke tillatt.

Ifølge Lars Holter Sørensen ble overgangsspengene fra Hannover og Vålerenga for deres kjøp av henholdsvis Henning Hauger og Veigar Páll Gunnarsson betalt direkte inn på kontoen til investeringsselskapet Spiller AS.

Det er forbudt ifølge regelverket til det internasjonale fotballforbundet (FIFA).
I en e-post forklarer de det slik:
“Det som knytter en spiller til en klubb er at spilleren er registrert i en klubb tilknyttet et nasjonalt fotballforbund. I tilfellet ved profesjonelle spillere og klubber gjelder også de relevante arbeidskontraktene partene imellom. Tredjeparter (som Spiller AS. Red.anm.) har ingen plass i dette systemet. Basert på dette konseptet skal betaling for spilleroverganger alltid gjøres mellom klubbene som er involvert i overgangen. Betaling av overgangssum fra spillerens nye klubb til en tredjepart er ulovlig”.

– Brudd på FIFA-regler
Lars Edvard Storjord fra Pretor Advokat i Trondheim skriver blogg om det internasjonale fotballreglementet. Han mener det samme som Kenneth A. Leren.

– Artikkel 18 handler om å begrense en tredjeparts innflytelse i en klubb. Når det er de samme menneskene som eier de to selskapene – hvor Stabæk Fotball har solgt alle sine verdier til Spiller AS – er det umulig å vite hvem som er den reelle klubbledelsen. At overgangssummer betales inn til den tredjeparten, forsterker det inntrykket at Spiller AS er den reelle klubbledelsen. En tredjepart kan ikke drive en lisensiert fotballklubb, det er brudd på FIFA-reglementet, mener Storjord.

Styreleder i Stabæk Fotball AS og største aksjonær i Spiller AS, Lars Holter Sørensen, mener organiseringen er uproblematisk.
– Spillerkontraktene ble solgt til Spiller AS i fjor.

Hva mener dere med solgt?
– I fjor solgte Stabæk Fotball AS de økonomiske rettigheter knyttet til fremtidige salg av spillere  til et nyopprettet selskap. Nå er det slik at Stabæk Fotball kan kjøpe tilbake disse rettighetene når som helst, som gjør ar de som investerte i spillerne kun får tilbake pengene sine, pluss en liten rente. De som kjøpte rettighetene til spillerne, de har tatt all risikoen, men hvis alt hadde gått bra så hadde de blitt tildelt en liten rente. Det er selve strukturen.

Det er fortsatt Stabæk Fotball som har arbeidskontraktene med spillerne?
– Ja. Avtalen gjelder bare økonomiske rettigheter ved salg.

I Stabæks økonomiske situasjon, der alle er til salgs, samt at kontraktene er eid av Spiller AS, hvem er det som tar avgjørelsene over kjøp og salg?
– Den formelle beslutning skal i henhold til regelverket tas av Stabæk Fotball. Men som alle andre har de økonomiske rammer å forholde seg til. Hvis du tar vår nysignerte spiller, Fredrik Brustad, så var han på prøvespill og med den tynne stallen vi har nå, kunne sportslig ledelse tenke seg å tegne kontrakt med ham. Så sier styret Stabæk Fotball AS ”det kan vi ikke gjøre for vi er i en vanskelig økonomisk situasjon”. Så sier styret i Spiller AS at vi kan være villige til å betale utdanningskompensasjon for ham, pluss lønnen hans ut dette året. Det måtte man ha skriftlig.

Når kontraktene er eid av Spiller AS, utøver Spiller AS noen form for innflytelse overfor klubben?
– Nei. Ingenting. Det er noen like aksjonærer i selskapene, men styrene er forskjellige. Det er innlysende at man prater sammen. Spiller AS har et ansvar i forhold til aksjeloven, så har styret i Stabæk Fotball AS sitt ansvar overfor aksjeloven.

Er det en viss form for samarbeid, siden interessene er sammenfallende?
– Man prater som sagt sammen. Det må man gjøre.

Pengene fra salgene av Veigar Páll Gunnarsson og Henning Hauger, der er pengene overført til Stabæk Fotball?
– Det er ikke gjort ennå, men det vil bli gjort.

Betyr det at overgangssummene fra Hannover og Vålerenga for salgene av Henning Hauger og Veigar Páll Gunnarsson ble betalt inn til kontoen til Spiller AS?
– Ja, de har gått direkte til Spiller AS.

Pengene skal altså overføres til klubben. Hvorfor ble ikke det gjort med en gang?
– Pengene fra Vålerenga har akkurat ankommet konto. Men vi har hatt våre diskusjoner. Det er to forskjellige styrer og aksjonærgrupper og må selvfølgelig derfor prate sammen og finne ut hvordan dette skal gjøres. Spiller AS har hatt styremøte og derfra er det gitt beskjed om at pengene vil være tilgjengelige for klubben.

Føler dere på noen som helst måte at det er en beklemt situasjon ved at man sitter på begge sider av samme bord, siden det er samme personer som er involvert i Spiller AS som Stabæk Fotball AS?
– Nei, vi er ganske ryddige på det. Derfor har vi også forskjellige styrer i Spiller AS og Stabæk Fotball AS. Spiller AS har kontakt med sine aksjonærer og gjør det på sin måte. Og jeg som er styreformann i Stabæk Fotball AS har da vurdert meg som  inhabil i forhold til de beslutninger i Spiller AS som har et skjæringspunkt med Stabæk Fotball AS. . Jeg har fått et mandat fra Stabæk Fotball AS for å forhandle fram en løsning der disse midlene blir tilgjengelige for klubben.

Samtidig er det du som har skutt inn mest penger i Spiller AS?
– Det er riktig, men vi er over 15 aksjonærer til sammen.

Juridisk fagansvarlig i NFF, Eirik W. Sandsten uttaler seg på generelt grunnlag
– NFF ser på hvem som sitter i posisjoner i klubb og samarbeidende selskap. Vi har regler på hvem som kan sitte i klubbstyre og samarbeidende selskaper. Disse reglene er til for å hindre interessekonflikter, og  håndheves ved en interessekonflikt

Hvilke konkrete sanksjoner som gjelder ved brudd kan han ikke si noe om?
– Det kan jeg ikke spekulere i.  Det er flere regelsett som kommer i spill.

FAKTA: Tredjepartsinnflytelse i fotballen
I Sør-Amerika er det vanlig praksis at firmaer eller privatpersoner investerer i unge fotballtalenter. Da beholder toppklubbene talentene lenger, slik at de kanskje oppnår sportslig suksess. I tillegg får talentene matchtrening i gode ligaer, og deres markedsverdi øker og investor og klubb (avhengig av avtale) tjener mer penger når spilleren blir solgt til Europa.

* I Norge er firmaet Hardballs investering i enkeltspillere i Brann sammenlignbart med det som skjer i Sør-Amerika. Disse menneskene er ikke involvert i selve fotballklubben. I Stabæk har de solgt rettighetene til hele spillerstallen – ikke enkeltspillere – og det er de samme menneskene som både styrer klubben og investeringsselskapet, forklarer Kenneth A. Leren.

* Det engelske fotballforbundet ble i 2009 det første i verden til å totalforby tredjepartsinvolvering i fotballen, etter saken som involverte de to argentinske West Ham-spillerne Carlos Tévez og Javier Mascherano i 2006. Tredjepartene som eide kontraktsrettighetene hadde hatt for mye innflytelse.

* I Finland ble toppklubben Tampere United tidligere i år fratatt lisensen av det finske forbundet og kastet ut av seriespillet etter at deres Singapore-baserte investorer hadde for sterk innflytelse på klubben.

Artikkel 18bis i FIFAs reglement om status og overganger for spillere:
Ingen klubb kan inngå en kontrakt som gir en annen part anledning til å utøve innflytelse over:

* Arbeids- eller overgangsrelaterte forhold

* Klubbens uavhengighet

* Dens politikk

* Sportslige prestasjoner for klubbens lag.

Fakta: Spiller AS

Styre:
Jack Skallerud Bråthen
Signe Voldset Risung
Sveinung Arne Sve
Thormod Dønås

Aksjonærer:
Lars Holter Sørensen (H-S Holding AS)
40000 aksjer (40,82%)

Tor Q. Aaserød (Toppfolka AS)
10375 aksjer (10,59%)

Anders Bergh-Jacobsen (Pecus Holding AS)
5375 aksjer (5,48%)

Jack Skallerud Bråthen (Citius Invest AS)        |
5000 aksjer (5,1%)

Petter Andreas Wulff (Green Harvest Invest AS)
2875 aksjer (2,93%)

Nils Jørgen Finstad (Finstad Invest AS)
2500 aksjer (2,55%)

Herlog Amund Berge (Flochem AS)
2500 aksjer (2,55%)

Inge André Olsen (Iao AS)
2000 aksjer (2,04%)

Einar Schultz (Høvik Industriutvikling AS)
375 aksjer (0,38%)

Sveinung Arne Sve
8000 aksjer (8,16%)

Thormod Dønås (2tea AS)
5000 aksjer (5,1%)

Ingebrigt Steen Jensen
5000 aksjer (5,1%)

Henrik Lorentzen
5000 aksjer (5,1%)

Signe Voldset Risung
2500 aksjer  (2,55%)

Jon Tunold (1,53%)
1500 aksjer

Fakta: Stabæk Fotball AS

Styre:
Lars Holter Sørensen
Ingebrigt Steen Jensen
Tor Q. Aaserød
Anders Bergh-Jacobsen
Petter Andreas Wulff

Daglig leder: Jon Tunold
Sportslig leder: Inge André Olsen

Aksjonærer:
Lars Holter Sørensen (Lhs Holding AS)
2000 aksjer (22,22%)

Petter Andreas Wulff (Green Harvest Invest AS)
1000 aksjer (11,11%)

Tor Q. Aaserød (Toppfolka AS)
1000 aksjer (11,11 %)

Anders Bergh Jacobsen (Pecus Holding AS)
1000 aksjer (11,11%)

Einar Schultz (Høvik Industriutvikling AS)
1000 aksjer (11,11 %)

Ingebrigt Steen Jensen
1000 aksjer (11,11 %)

Thormod Dønås (2tea AS)
500 aksjer (5,56%)

Jack Skallerud Bråthen (Citius Invest AS)
500 aksjer (5,56%)

Nils Jørgen Finstad (Finstad Invest AS)
500 aksjer (5,56%)

Herlog Amund Berge (Flochem AS)
500 aksjer (5,56%)

Kilde: proff.no

Pablo Escobar ble skutt på et tak i Medellín 2. desember 1993. Den colombianske narkobaronen var lenge involvert med flere colombianske toppklubber, men brukte de siste årene av sitt liv på rømmen fra myndigheter, politi, CIA og konkurrerende narkokarteller.

Tekst Asbjørn Slettemark

2 juli 1994 går Andrés Escobar ut av nattklubben El Indio i bydelen El Poblado i Medellín. Den colombianske stopperkjempen har vært langt nede etter han scoret selvmål i VM tolv dager tidligere, men er bestemt på å ta tyren ved hornene. Ut og møte fansen og de skuffede menneskene som håpet Colombia skulle kjempe om Jules Rimet-trofeet i USA.

Klokken er nærmere 03.30 og Andrés er på vei hjem. Han kjører over parkeringsplassen da noen roper “hey, litt av et mål” i noe som oppfattes som en hånlig tone. Fotballspilleren stopper bilen, og går bort til den lille gjengen og forklarer at “det var bare en feil”. Etter litt knuffing går han tilbake mot bilen. Da flerrer seks skudd den varme Medellín-natten. Andrés Escobar har ikke en sjanse, og midtstopperen som skulle skrive under for Milan faller død til bakken, 27 år gammel. Drapsmannen er heller ingen hvem som helst. Humberto Castro Muñoz er livvakten til Gallon-brødrene, nattklubbeiere som har tette bånd til Cali-kartellet, som gjennom halvannet tiår har ført en blodig krig mot fiendene i Pablo Escobars Medellín-kartell om den lukrative kokaintrafikken ut av Colombia.

Fra fjøs til Forbes
Escobar er et av de vanligste etternavnene blant familier av spansk eller portugisisk avstamming i Colombia. Likevel knyttet mediene over hele verden drapet på Andrés Escobar til narkobaronen Pablo Escobar. De to hadde ikke noen slektsbånd mellom seg, men veiene deres krysset hverandre ofte. Pablo Escobar ble født i 1949, som tredje barn i rekken av syv. Faren var bonde, moren  lærer. Pablo vokste opp uten elektrisitet, men innlagt rennende vann gjorde at familien tilhørte datidens colombianske middelklasse. I løpet av 70-tallet ble han en erfaren kriminell, og livnærte seg på biltyveri, sigarettsmugling og forfalskning av lotteribilletter. Men det ble for mye jobb og for lite penger av småsvindelen, og sent på 70-tallet tok Pablo steget inn i en langt mer eksplosiv og lukrativ bransje, kokainsmugling. Han kjøpte et fly og fløy ruter med kokain fra Colombia opp til Panama, før han etter hvert omsatte så mye kokain at han investerte i 15 fly (inkludert en Learjet) og seks helikoptre. Ekspansjonen sammenfalt med at amerikanerne på 80-tallet for alvor oppdaget gleden av å frese neseborene sine med søramerikanske landbruksprodukter, og sammen med tysk-colombianeren Carlos Lehder brukte Escobar en base på Bahamas-øya Norman´s Cay til å overflomme pastellkledde, prateglade og prangende amerikanere med kokain. Festen var for alvor i gang, og de økonomiske resultatene ville fått enhver bedriftsleder til å måpe av respekt. I 1987 rangerte Forbes Magazine Pablo Escobar som verdens syvende rikeste mann, med 25 milliarder dollar i pengebingen. En av de oftest gjentatte historiene om kokainbaronen er at han hadde så mye penger at han regnet med 10 prosent i svinn, fordi rottene spiste av de nederste lagene i pengebingen.

Men samtidig som Pablo Escobar styrte tidenes mest notoriske og innbringende narkokartell, strødde han penger over hjemtraktene. Kirker og skoler ble bygget, men viktigst av alt var fotballen. Broren Roberto påstår at Pablo bygget 800 fotballbaner i fattige strøk i Medellín og omegn.

Investerte i fotball – kjøpte popularitet
Dette gjorde Pablo Escobar til en populær kar, og han ble ikke mindre omsvermet av lokalbefolkningen da han investerte i de rivaliserende klubbene Atlético Nacional og Independiente Medellín, begge institusjoner i Medellín-området. Pablo Escobar har aldri hatt formelle posisjoner i klubbene, men spillere og apparatet rundt bekrefter at han både investerte i klubbene og brukte dem til å hvitvaske narkopenger i kontantstrømmen som raste gjennom billettlukene. Hvor mye er umulig å si, men det er grunn til å anta at Escobar brukte det som trengtes av sine pulverhvite penger for å løfte lagene. Latin-Amerika-ekspert Steinar Andreas Sæther ved Universitetet i Oslo forklarer.

– Det er velkjent at Pablo Escobar brukte en del penger på å bygge fotballbaner i fattigere bydeler i Medellín, og sikkert i andre mindre landsbyer i Antioquia. Det er også sannsynlig at han gjennom mellommenn – det måtte være “skjult” – finansierte toppklubben Atlético Nacional fra Medellín og muligens også i Independiente de Medellín. En del av pengene ble helt sikkert brukt til kampfiksing ved utpressing av spillere, dommere og trenere. Det er viktig å forstå at Escobar, som mange andre narkobaroner, kom fra lavere sosiale lag. Det gjør colombianske fotballspillere også. Ved å støtte populære og folkelige fotballag, kjøper investorene seg sympati og folkelig støtte, forteller Sæther.

Pablo Escobar brukte på den ene siden klubben Atlético Nacional til hvitvasking av narkopenger, samtidig som han smykket seg med klubben i kampen mot fiendene i Cali-kartellet. Bestekompisen og kokainpartneren Jose Gonzalo Rodriguez Gacha – også kjent som El Mexicano – hadde også sin egen klubb han lekte med, ifølge en av Pablos nærmeste.

– Det hele markerte starten på en krig mellom narkobaronene. El Mexicano med hans Millionares, Escobar med Independiente Medellín og Atlético Nacional, og Miguel Rodriguez med América de Cali, forteller John Jairo “Popeye” Velásquez Vásquez, som selv sier han drepte 250 mennesker for Pablo Escobar, og er buret inne på en 40 år lang dom.

Som mange andre narkobaroner var Pablo Escobar lidenskapelig opptatt av fotball. Broren Roberto Escobar påstår at Pablo bygget 800 fotballbaner i Medellín-området. Her foran lokale fotballspillere under åpningen av en bane i La Paz.

Drep dommeren!
Pablo Escobar var kjent for å ikke sky noen midler for å få det som han ville. Ubekreftede påstander sier at Pablo Escobar og Medellín-kartellet sto bak 3500 brutale henrettelser i løpet av sin storhetstid (midten av 70-tallet til sent 90-tall), men tallet er umulig å slå fast. Det som i hvert fall er sikkert er at Escobar og Medellín-kartellet begynte med å drepe to politimenn som arresterte ham i 1976, før han de neste tiårene drepte presidentkandidater (Luis Carlos Gálan, skutt under valgkamp), avisdirektører (Guillermo Cano Isaza, skutt av to menn på motorsykkel), politisjefer (Jaime Ramírez, skutt på motorveien mens hans kone og to barn i samme bil ble skadet), høyesterettsdommere (Hernando Baquero Borda, skutt i Bogotá) og absolutt alle andre som kom i veien for hans forretningsvirksomhet. Escobars blodige hender skulle også etter hvert sveipe over colombianske fotballbaner. Etter at fiendelaget América de Cali slo Atlético Nacional 26. oktober 1989, fikk leiemorderen “Popeye” klar beskjed fra høyeste hold.

– Pablo ba oss om å finne dommeren og drepe ham, forteller Escobars utnevnte bøddel. Noen uker senere har de to samme lagene spilt mot hverandre (0-0), og Alvaro Ortega, som dømte begge kampene, er på vei inn på Inter-Continental Hotel Medellín. To menn kommer gående ut av kveldsmørket mot Ortega og meddommer Jesus Diaz. Mens den ene mannen skyver Diaz til side, drar den andre fram en uzi og planter 18 skudd i en sjanseløs Alvaro Ortega.

Fernando Rodriguez Mondragon er nevøen til sjefen for Cali-kartellet, og mener at drapet på dommer Ortega viste at Pablo Escobar behandlet fotball på samme måte som narkoforretningen sin.
– Min onkel ville ikke drept noen for å vinne en fotballkamp. Pablo og hans folk ville drept hvem som helst for å vinne en fotballkamp. Det var forskjellen mellom Medellín og Cali, påstår Rodriguez Mondragon.

Skitne penger på nytt nivå
Latin-Amerika-ekspert Sæther tror Colombia er blant nasjonene hvor det er viktig for både styresmakter og folk å ha et profilert og sterkt landslag.

– Det er nok viktigere i for eksempel Colombia, Argentina, Chile, Uruguay og Brasil enn det er i Bolivia eller Venezuela. Men dynamikken går kanskje like gjerne andre veien. Når man har et landslag som har mulighet til å hevde seg internasjonalt, henger media og investorer og politikere seg på, bidrar til å øke oppmerksomheten, soler seg i glansen av spillernes prestasjoner og legger forholdene til rette for økte satsinger. Når laget ikke hevder seg lenger, strupes pengesekken, medieomtalen svinner hen og folk blir mindre opptatt av det.
Sæther forteller at dette ikke var noe unikt for Colombia. Lengre øst på kontinentet brukte et militærdiktatur fotball aktivt for egen vinning et drøyt tiår tidligere.

– Det finnes mange eksempler på dette, selv om muligens Colombia på 80- og 90-tallet nådde et slags ekstremnivå. Noe av det mest sjokkerende det argentinske militærdiktaturets gjorde, var jo å både å få fotball-VM i 1978 til Argentina og sørge for at Argentina skulle vinne hele turneringen. Samtidig er det veldig naivt å tro at dette er noe som er spesielt for Sør-Amerika.

Den norske talentspeideren Tor-Kristian Karlsen bruker store deler av året til å reise rundt i verden for å finsikte alle verdens ligaer og lag. Han peker på at skitne penger alltid har hatt en rolle i forskjellige klubber, men at det colombianske landslaget løftet det til et nytt nivå.

– At urene penger pumpes inn i klubbfotballen er det ikke noe tvil om, men neppe på en slik skala. Det spesielle her er jo at det var et landslag som til slutt profitterte på disse lugubre bedriftene. Ellers hevdes det at et landslag fra samme kontinent har brukt spillere – utstedt med diplomatpass – mange spillere har det – som narkokurerer i mange år, samt smuglet ukristelige menger med kokain i landslagscargoet til Europa.

I kjølvannet av Pablo Escobars økonomiske satsing på colombiansk fotball, ble Nacional et lag å regne med. I 1989 kom de til finalen i Copa Libertadores for første gang, og slo Olimpia fra Paraguay. Atlético Nacional kunne for første gang kalle seg søramerikanske mestre, og supporterne ble ikke mindre stolte av å kunne gi laget kallenavnet ”Puros Criollos”, som henspiller på at alle spillerne var colombianere.

Andrés Escobar var den colombianske stopperkjempen som skulle hjelpe Colombia til suksess i VM i USA i 1994. Han fikk 50 landskamper. I kampen mot USA 22. juni 1994 satte Escobar ballen i eget nett bak Óscar Córdoba. 12 dager senere ble Escobar drept i Colombia.

Skorpionspark og duvende frisyrer
Selv har jeg sterke minner fra det colombianske landslaget som var spådd til å herje i VM i USA. Trollmannen, skuespilleren og levemannen Valderrama, bautaen Álvarez og ikke minst en kar som ikke spilte VM: Keeperen Rene Higuita (Han satt i varetekt i syv måneder etter han opptrådde som mellommann i en kidnappingssak Pablo Escobar var involvert i. Higuita ble aldri dømt). Og på toppen av det hele, lynmannen og den konstante trusselen som var oppkalt etter djeleven selv, Faustino Asprillo. Mannen som plutselig dukket opp i Newcastle en trist februardag i 1996, og satte Premier League på hodet i noen heseblesende måneder før Manchester United klarte å ro i land seriegullet. Sammen var de dynamitt, denne gjengen. Fascinerende typer, selv om man fort kan ta seg i å huske dem for skorpionspark, heseblesende skuespill og duvende frisyrer mer enn den briljante, offensive og sjokkerende gode fotballen de på sitt beste spilte.

Før VM i USA i 1994 hadde Colombia nemlig et av verdens beste fotballag. De var på 4. plass på FIFA-rankingen, og mange regnet dem som en sterk kandidat til å spille finalen i den søvnige California-byen Pasadena. Denne troen på Colombia baserte seg på lagets generelle kvaliteter og resultater, men ballongen ble pumpet opp av en kamp i kvalifiseringen da et superoffensivt Colombia knuste Argentina 5-0 på bortebane.

Narkopenger ga muligheter
Landslagstrener Francisco Maturana sier rett ut at narkopengene som ble sprøytet inn i Colombia, alene gjorde landslaget konkurransedyktig. Av de 22 spillerne i 1994-troppen hadde 18 tilhold i hjemlig liga. Til sammenligning hadde Norge syv av 22 spillere fra hjemmebane, mens finalisten Brasil hadde 10.

– Introduksjonen av narkopenger i fotball ga oss muligheten til å kjøpe gode internasjonale spillere, og hindre våre beste fra å forlate klubben. Vi endret oss ikke, vi bare fikk bedre betalt. Resultatet var at spillet og laget vårt tok av, sier den hyllede treneren.

Sammen med spillerne ble han ettertrykkelig kurtisert av Pablo Escobar, som inviterte både venner og fiender til fotballkamper på ranchen sin. Maturana trekker på skuldrene, og sier man som fotballaktiv i Colombia ikke hadde mye til valg når Pablo var på tråden med invitasjon.

– Dersom Don Vito Corleone inviterer meg på middag, så dukker jeg opp, forteller Maturana.
Leonel Alvarez er heller ikke veldig unnskyldende når han reflekterer over samværet de colombianske landslagsspillerne hadde med Escobar.

– Pablo Escobar ble kritisert for å være en narkobaron, men vi var bare glad for banene vi fikk, og ikke narko, forteller Alvarez.
VM i 1994 gikk ikke helt etter planen for Colombia. Tap 1-3 mot Romania i åpningskampen, gjorde at Colombia måtte ta poeng mot USA for å gå videre. Etter en lovende første halvtime fra Colombia, fikk amerikaneren John Harkes ballen på USAs venstre flanke. Han slo et innlegg i retning motsatt side av 16-meteren, men første mann på ballen var Andrés Escobar, som sendte ballen inn i eget mål. Nesten 94.000 tilskuere trodde ikke sine egne øyne. Colombianerne stirret tomt ut i luften, VM-drømmen var i ferd med å bli et mareritt på amerikansk jord.

Men fotball er nå engang ikke livets undergang, selv om nasjonen Colombia vred seg i smerte da deres blågule helter ble sendt på første fly hjem. Andrés Escobar, som fikk tilbud fra Milan rett før VM, tenkte at “her må vi begynne på nytt”, og skrev et avisinnlegg med de oppløftende ordene “livet slutter ikke her”. Men livet gikk altså ikke videre for Andrés Escobar, det endte gjennomhullet på en parkeringsplass i Medellín.

Det sterkeste mannskapet
Talentspeider Karlsen får stjerner i øynene når han beskriver 94-årgangen av Colombia.

– Hvor skal man starte? Angrepsrekka var fryktelig sterk. Asprilla spilte sin beste fotball på den tiden. Akkurat før han skled ut på alle mulige måter. Valencia var utrolig hot på den tiden, en skikkelig tank. En annen tungvekter – i bokstavelig forstand – var Ivan Valenciano, trolig den tjukkeste utespilleren i VM-historien. Han var en superhelt i Colombia, selv om han aldri ble annet enn en kulthelt i andre deler av verden. Aristizabal fikk jo knapt spilletid, men ble en utrolig viktig spiller for landet i påfølgende år. Så var det min personlige favoritt, Anthony De Avila. Mannen på under 160 centimeter. Superhurtig og gjennombruddshissig, med erkecolombiansk manke og “Miami Vice” baddie-looks. Ellers var jo Leonel Álvarez den stødige midtbanespilleren, Perea og den uheldige Escobar stødige bak. Óscar Córdoba er trolig blant kontinentets topp 10 keepere gjennom alle tider. Lozano og Rincon var den type midtbanespillere som trolig ville vært enda mer suksessrike i dag enn den tiden – på grunn av fysikk og løpskapasitet. Og da har jeg ikke engang nevnt Valderrama. Colombia 1994 var en gruppe full av tegneserieaktige karakterer, sier Karlsen, og understreker at dette var et bunnsolid landslag sett som helhet.

– Dette var utvilsomt det sterkeste colombianske mannskapet så lenge jeg kan huske. 1994-troppen besto av en gruppe spillere nær peak. Kjernen fra 1990 var fortsatt produktive, mens flere nye var i sin storhetstid. I tillegg var treneren Francisco Maturana midt i sin mest inspirerte og produktive periode, og mange regner ham fortsatt som Latin-Amerikas trener nummer én gjennom tidene, forteller Karlsen.

Mens landslaget utad framsto som fulle av selvtillit, var det egentlig stor uro i troppen. Etter tapet mot Romania kom spillerne opp på rommene sine, og så til sin store skrekk at det sto dødstrusler skrevet på TV-ene på hvert eneste rom. Midtbanespiller Gabriel Gomez mottok så brutale trusler mot egen familie at han nektet å spille kampen mot USA. Han la senere opp på grunn av denne hendelsen. I tillegg hadde Atlético Nacionals sponsor Pablo Escobar blitt drept på et hustak i Medellín et halvt år tidligere. Den en gang så allmektige narkobaronen var på rømmen fra en koalisjon av CIA-agenter og vigilante-gruppen Los Pepes, som var finansiert av rivalene i Cali-kartellet. Sjefen for den siste og avgjørende aksjonen mot Pablo Escobar påstår at han løp mot dem og skrek “Police, motherfuckers!”, men obduksjonen viste at Escobar ble skutt to ganger bakfra, før en kule ble plantet bak øret hans fra kort hold. Soldatene som drepte Pablo Escobar barberte Hitler-bart på ham, dro opp skjorten for å vise fram magen hans, og poserte glisende med liket foran seg. Syv måneder senere skulle det samme Cali-kartellets folk sørge for at Andrés Escobar endte sitt liv med kuler i kroppen.

Dårlig rykte
Det gikk fort nedover med Colombia etter fadesen i USA-VM og tragedien på en parkeringsplass i Colombia noen dager senere. Colombia kvalifiserte seg for VM i Frankrike i 1998, men forventningene var lavere og denne gangen innfridde de. I gruppespillet tapte Colombia først mot Romania, akkurat som i 1994, før de karret seg til et lite håp ved å slå svake Tunisia 1-0. Men scoringer av Darren Anderton og David Beckham på ni minutter i første omgang sendte England til 2-0 og Colombia ut av VM. Det stolte, vakre og selvsikre landslaget som skulle vinne VM i 1994 og slå tilbake i 1998, er ifølge Tor Kristian Karlsen erstattet av middelmådigheter og dårlig organisering.

– Statusen for Colombia i 2011? Svak. For det første sliter de med å promotere talenter, og for det andre har de gjort veldig få taktiske fremskritt de siste 15 årene. Sene i spilloppbygningen, forsvarsspillere som kun er gode i nærkamper, men elendige på det meste annet, og de er dårlig organiserte. Profilene fra tidligere tider er borte. Utover Falcao og Iván Córdoba er det få spillere som klarer å piske opp noen som helst pirring blant befolkningen – noe som ikke skal undervurderes i kontekst av blodhete latinere. Det blir spennende å følge vertsnasjonen i U20-VM senere i sommer. Men fra de jeg så i Peru på Campeonato Sudamericano tidligere i vinter, er også dette en helt gjennomsnittlig årgang. Colombianere har også et dårlig rykte ute blant de europeiske klubbene. Spillerne går for å være i overkant udisiplinerte og glad i piker og alkohol, avslutter Karlsen.

Colombia har ikke kvalifisert seg for VM siden 98, 14 av 18 klubber i hjemlig liga står i kronisk fare for å bli slått konkurs, volden mellom lagene førte nylig til at en Santa Fe-supporter ble dømt til 33 år fengsel for drap på en rivaliserende supporter, og fem klubber etterforskes for hvitvasking av narkopenger. Alt dette mens kvaliteten på det som skjer på gressmatten er under enhver kritikk.

Pablo Escobar vrir seg nok i graven.

Kilder: Wikipedia, Sports Illustrated, Mark Bowden “Killing Pablo”, Roberto Escobar “Escobar: Drugs. Guns. Money. Power”, ESPN-dokumentaren “The Two Escobars”. Sitatene fra de colombianske spillerne og treneren er hentet fra “The Two Escobars”, det samme gjelder sitatene fra Vasquez og Rodriguez Mondragon.