Tekst Simon Kuper (Brasilia)
Når man dekker et VM, jobber man 18 timer i døgnet og tar seg i å lengte etter en dag uten kamper. Når det endelig kom en slik, ruslet jeg en tur langs Copacabana-stranden i Rio – utelukkende for å drive research, selvsagt. Det er så mangt som spretter mer forlokkende enn fotballer på Copacabana, som den skotske journalisten Hugh McIlvanney en gang skrev, men det forekom sprettende fotballer også. Når man vandrer strandens fulle lengde, får man et innblikk i hva vanlige brasilianere – hovedsakelig menn, men også en del kvinner – kan gjøre med en ball.
Ballen blir for det meste trikset med i grupper, der den går fra person til person via spark, headinger og fikse avleveringer med skuldrene. Dette uføres på vidunderlig vis. Det eneste landet jeg har vært i med ballartisteri av enda høyere kvalitet, var Kamerun for 20 år siden. Men det er et spill som handler om brifing, ikke scoring. Selv de få mini-kampene jeg så på stranden var like: hver eneste pasning måtte være en lobb eller et hælspark. Det handlet ikke om funksjon, men om den brasilianske ideen om «jogo bonito», «vakker fotball». Slik spiller brasilianerne på strendene, på gatene eller i innendørshaller (marker med skikkelig gress fins det knapt nok her.)
Men spillet til Brasils landslag i dette VM har hverken vært vakkert eller funksjonelt. Det er ikke til å komme forbi, uavhengig av om Brasil blir verdensmestere eller ei, at «jogo bonito» er borte fra det øverste nivået – og Brasil ser ikke ut til å ha noen som helst idé om hva det kan erstattes med.
«Jogo bonito» er mer enn en fotballstil. Begrepet har stått sentralt i brasiliansk nasjonalidentitet og selvforståelse: et stort land med en liten rolle i globale affærer som fikk respekt på grunn av sin flamboyante – ginga, den typisk kvikke brasilianske måten å bevege seg på – måte å sanke VM-titler.
På dagens lag er det kun Neymar som kan sies å være en ekte «jogo bonito»-forvalter. Han er ikke bare den mest effektive Brasil-spilleren, med fire av deres åtte mål så langt. Han anser seg også som en tradisjonsbærer. Da jeg intervjuet han for Red Bulletin magazine i mai koblet han sin egen spillemåte til brasiliansk dans. «Jeg tror enhver brasilianer liker å danse», sa han. «Hvis en brasilianer sitter i dét det kommer på noe stemningsskapende musikk, kommer han alltid til å danse litt. Selv kommer jeg fra en familie som elsker samba og pagode. Jeg tror jeg innehar en liten brasiliansk ginga, noe som sitter i hoftene.»
Neymars jobb er ikke bare å vinne VM. Det er å sitere fra brasiliansk tradisjon. Etter å ha sikret seieren mot Kamerun med to mål, begynte han å gjøre sombreros: den spesielle lobbeteknikken som ble gjort berømt av Pelé i 1958. Neymars straffer mot henholdsvis Kroatia og Chile var begge paradinhas, med en liten pause i tilløpet – igjen, sitater fra Pelés portefølje. Brasiliansk fotballidentitet står og faller på den vesle fyren med ginga i hoftene. Dette er spesielt bekymringsverdig med tanke på at både Kamerun og Chile prøvde, og nesten lyktes, i å sparke Neymar ut av kampen. Det er ikke en gang sikkert at han er 100 % restituert til kvartfinalekampen mot Colombia.
Rundt han på det brasilianske laget er det ellers bare styggedom. Kun et geni kan klare å trylle frem «jogo bonito» i dagens lynhurtige fotball. Lagkamerater som Fred og Luiz Gustavo våger ikke å prøve en gang, men de har heller ikke mestret den europeiske forståelsen av fotball som en slags geometrisk konkurranse, der rom skal skapes og oppsøkes gjennom kjapt pasningsspill. Brasils tradisjon er fortapt, og det finnes ingen erstatning.
Laget har ikke engang klart å utvikle et system for å servere Neymar. Lagkameratene strever med å få levert ballen til han og løper ikke mye i rom for å gjøre det lettere for han. Argentina misbruker Lionel Messi på omtrent samme vis. Sammenlign dette med hvordan Nederlands system er briljant innrettet for å lure motstandere frem på banen, og deretter igangsette lagets geni, Arjen Robben, som suser inn i en åker av åpent rom.
Brasilianere vet at laget deres er middelmådig. De forstår at Seleçâo vil måtte slåss seg ut av de resterende kampene på likefot med motstanderen. Dette betyr at nasjonens emosjonelle intensitet er enda høyere nå enn den var i 1970 og 2002, da Brasil åpenbart var et overlegent lag. Etter at den nasjonale krisen så vidt ble avverget mot Chile på lørdag, fortalte en brasiliansk venn av meg følgende: «Jeg føler meg som JFK etter Cuba-krisen.» Møtet med et magnifikt Colombia kan vise seg å bli tilsvarende slitsomt. Om Brasil vinner eller ei, vil laget uansett bli møtt med det samme spørsmålet som nasjonen for øvrig. Innen fotball har Brasil hatt 56 fine år. Innen økonomi har landet hatt 20 – den nye real-valutaen ble introdusert 1. juli 1994, noe som raskt dempet den galopperende inflasjonen. Brasils positive syklus ser nå ut til å være over, på begge felt. Landet trenger et nytt system innen både fotball og økonomi, men på det nåværende tidspunkt finnes det ingen indikatorer på hva dette nye systemet bør være.
