VM-blogg: Tysklands oppskrift for suksess

Av Simon Kuper i Rio de Janeiro

På metroen tilbake fra Maracanã stadion etter søndagens finale kom det inn et ungt tysk par i min vogn. De hadde ansiktsmaling og var iført gulrotneser i tyske farger. To brasilianske kvinner i vognen ropte umiddelbart ut “Parabéns, Alemanha!” – “Gratulerer, Tyskland.”

Mesteparten av verden anerkjenner den ferske mesteren. Tysklands trener Joachim Löw sier at bussturen ut til flyplassen i Belo Horizonte etter å ha knust Brasil 7-1 muligens er høydepunktet i karrieren hans: tusener av brasilianere stod gatelangs og applauderte sine overmenn.

Tyskland er ikke det perfekte laget, men det er for tiden det beste i verden. Det er standarden som alt skal måles etter i dagens fotball. Folk studerer Löws lag for å suge til seg lærdom, i håpe om å kopiere suksessformelen. Problemet er imidlertid at det sannsynlig kun er et vesteuropeisk lag som kan gjøre det Tyskland har gjort.

Prosjektet med å gjenoppfinne tysk fotball begynte forsiktig etter EM i 2000, der Tyskland ikke vant en eneste kamp. Tyskerne så at deres tradisjonelle “tyske verdier” – hardt arbeid, løping, fighting spirit etc. – hadde blitt innlært av andre land også. Og de andre landene spilte bedre. Det tyske fotballprosjektet akselererte i 2004, da Jürgen Klinsmann ble Tysklands nye trener. Han satte et nytt mål: å produsere hurtig-spillende, tekniske, angrepsorienterte fotballspillere. Dette var ikke ganske enkelt et ønske. DFB, det tyske fotballforbundet med 6,86 millioner medlemmer, er det største særidrettsforbundet i verden. Ganske snart ble barn i hver eneste landsbyklubb i Tyskland opplært i Klinsmann-fotball av kyndige trenere.

Det kreves med andre ord et helt land for å skape et lag som dette. Og ikke mange land ville klart å håndtere et slikt prosjekt. Som Argentinas trener Alejandro Sabella uttalte før finalen: “Dette er åpenbart et I-land som vet at det må jobbe på halvlang sikt så vel som lang sikt.” Brasil, som nå må gjenoppfinne sin egen fotball, mangler den typen tålmodig organisering fra sentralt hold.

Men det krevdes også en klubb for å skape dette tyske laget. Det er ikke bare det at halve laget spiller for Bayern München. Philipp Lahm, Bastian Schweinsteiger, Thomas Müller og Toni Kroos kom faktisk opp gjennom Bayerns ungdomslag. Denne VM-tittelen ble smidd i München, og den ble delvis gjort mulig av utlendinger. Louis van Gaal, som ledet Bayern til Champions League-finalen i 2010, fisket tenåringen Müller ut av reservelaget. Han fortalte Schweinsteiger – som tyskerne trodde var en angrepsspiller – at han var en defensiv midtbanespiller.

Van Gaal og Bayerns nåværende trener, katalaneren Josep Guardiola, bragte med seg den ferskeste kunnskapen fra det som tidligere var Europas to ledende nasjoner på hurtig pasningsspill, Nederland og Spania. Tyskland fullførte 3754 pasninger i Brasil, hvilket er rekord for ett enkelt lag siden målingene ble innført i 1966, i følge data-leverandøren Opta; de spanske mestrene i 2010 klarte 3753. Guardiola, som i Barcelona bidro i utviklingen av den “tiki-taka”-spillestilen som gjorde Spania store, har nå bidratt til to VM-titler på rad.

Man kan faktisk hevde at det krevdes et helt kontinent for å skape dette tyske laget. Tyskerne brukte et tiår på å lære fra de beste i Europa. De tok hurtig pasningsspill fra engelske Premier League. De kopierte rekruttering av spillere med minoritetsbakgrunn fra Frankrike, og triumferte således med tyrkisk-tyske Mesut Özil og den ghanesisk-tyske Jerome Boateng. Tysklands keeper, Manuel Neuer, levendegjorde den nederlandske drømmen fra 1970-tallet om keeperen som en fotballspiller med hansker. I Rio kvelden før finalen var det en forhenværende tysk landslagskeeper som fortalte meg at alle kan redde skudd nå til dags; det er ikke lenger tilstrekkelig. Neuer fullførte 244 pasninger under VM, to flere enn Lionel Messi. Han kan til og med drible. Johan Cruyff, nederlandsk fotballs far, beundrer ham.

Men tyskerne gjenoppdaget også de tradisjonelle tyske dydene som Löws lag hittil hadde manglet: kampånd, mål fra cornere og frispark etc. Treneren sa følgende til spillerne før finalen: “Dere må gi av dere selv som aldri før i karrierene deres.” Og det gjorde de, på en god gammeldags tysk måte.

Lagets beste øyeblikk, 7-1 over Brasil, var en pastisj over tysk, nederlandsk og spansk fotball – og samtidig en pervers hyllest til den gamle brasilianske “jogo bonito”, eller “det vakre spillet”. Dette var ikke tysk fotball. Det var vesteuropeisk fotball anno 2014.

Bare 6 % av verdens befolkning bor i Vest-Europa. Men mye på grunn av de nære relasjoner landene i mellom, med alt det medfører av lærdomsutveksling, har de vunnet tre VM på rad. Ikke noe annet kontinent har klart det før. Av de ni plassene på det øverste podiet i disse mesterskapene tok Europa åtte. Etter at brasiliansk fotball imploderte har den resterende menneskeheten bare ett lag som kan konkurrere med de vesteuropeiske: Argentina. I og med at neste VM arrangeres i Europa (hvis Russland kan regnes som europeisk), kan du vedde på at europeerne tar sin fjerde seier på rad.