Zinédine Zidane har vunnet Champions League to ganger og smadret rekorder i sine første år som Real Madrid-sjef. Likevel er fortsatt mange i tvil om han faktisk er en god trener.
Thore Haugestad
Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!
Usikkerheten var stor da Zinédine Zidane ble presentert som hovedtrener for Real Madrid 4. januar i fjor. Populariteten var det lite å si på, men som manager hadde den legendariske playmakeren kun et 18-måneders opphold med reservelaget Castilla på CVen, hvor resultatene ikke akkurat hadde gitt inntrykk av en fremtidig trenergigant.
Nå skulle altså en innadvendt 43-åring som aldri hadde jobbet høyere enn spansk tredjedivisjon, håndtere misfornøyde primadonnaer og skyhøye forventninger rundt et ubalansert lag som nylig hadde tapt 4-0 hjemme mot Barcelona. Det var ikke bare presse og fans som var skeptiske. Selv president Florentino Pérez ble sagt å være i tvil.
Over ett år senere sitter Zinédine Zidane fortsatt i sjefsstolen. Utenom årets cup og La Liga i fjor, hvor han startet fire poeng bak teten, har franskmannen vunnet alt han har deltatt i: Champions League, UEFAs supercup, VM for klubblag. Han har levert underholdende fotball, holdt stjernene fornøyde, temmet pressen, blidgjort presidenten og vist señorío – klassen og verdigheten Real Madrid ønsker å vise som klubb.
Ved starten av 2017 lå Real Madrid tre poeng foran Barcelona i La Liga, med én kamp mindre spilt. Samme måned brakte Cristiano Ronaldo Gullballen tilbake til Santiago Bernabéu, før klubben satte ny spansk rekord ved å spille 40 strake kamper uten tap.
Rekken tok slutt etter et nederlag i Sevilla, men livet kunne knapt vært bedre i hovedstaden. Etter 12 måneder var det vanskelig å se hva Zidane realistisk sett kunne ha gjort bedre.
Likevel er ikke all skepsisen borte. Så sent som i desember lurte profilerte journalister på om franksmannen faktisk er en god trener. Det finnes en teori om at Zidane kun har skapt harmoni i stallen, og at resten har gått av seg selv, siden spillerne er så gode. Flere har påpekt at Real Madrid ofte har vunnet uten å spille bra. De har ingen klar spillestil som gjenspeiler et taktisk geni. Enkelte hevder at de har hatt flaks, blant andre Zidane selv.
Dette har gjort det vanskelig å si hva Zidane egentlig tilfører. Den fanatiske Madrid-pressen har hyllet «Zidane-effekten», men få har klart å forklare hva den går ut på. Det hjelper ikke at mannen selv verken tar kreditt for seire eller forklarer sine avgjørelser. Om det fantes en mystikk rundt Zidane som spiller, så gjelder det samme nå.
Overnaturlige krefter
Det er ikke utypisk av Zidane å skjule hemmelighetene bak sin suksess. En av grunnene til den nåværende skepsisen handler muligens om hvordan han fremsto som spiller. Han virket aldri som en typisk fremtidig trener. Dyktige managere er ofte mer stasjonære ledere i defensive roller. Tenk for eksempel Didier Deschamps.
«Hvis man sammenligner med en fyr som Deschamps, var han som en trener allerede da han spilte», sa Bixente Lizarazu, Frankrikes tidligere venstreback, til FIFA.com.
«Det samme var ikke nødvendigvis tilfellet med Zizou…»
Det virket liksom ikke som Zinédine Zidane trengte de samme taktiske og mentale styrkene. Han var for begavet, for intuitiv. For god. Fra den tøffe oppveksten i Marseille til storspillet i Cannes, Bordeaux, Juventus og Real Madrid, fremsto talentet hans som naturlig, nærmest medfødt. Det var de lekne dragningene, de nydelige frisparkene og piruettene som like gjerne kunne blitt utført med ballettsko.
«Jeg var stadig mer sikker på at jeg trente en spiller med overnaturlige krefter», skrev Carlo Ancelotti, som trente ham i Juventus, i selvbiografien i 2010.
«Alt så så enkelt ut når han spilte, fordi han var et geni teknisk sett», sa Jaap Stam til FourFourTwo.
Slike beskrivelser får det til å virke som om Zidane knapt trengte å jobbe hardt. Han ble ansett som en artist som tryllet og forbauset. Men spilleren selv brydde seg langt mindre om det estetiske enn de som så på.
«Hvis folk sier at jeg var elegant som spiller, flott, det er fint å høre», sa Zidane ifølge ESPN.
«Men det gjør meg ukomfortabel. Jeg er ikke der for å gi en oppvisning. Jeg er der for å vinne.»
Denne mentaliteten har dannet fundamentet for treneren Zidane. Det sies ofte at begavede spillere ikke vil forstå de som er mindre talentfulle, men hører man på Zidane og de som kjenner ham, aner man en dedikasjon og ydmykhet som ofte har blitt satt i skyggen av lekre finter og storslåtte mål.
«Folk som ikke kjenner ham, vet ikke hvor målbevisst han er», sier Lizarazu.
Det tok imidlertid tid før han valgte treneryrket. Etter at Zidane la opp, etter nedskallingen av Marco Materazzi i VM-finalen i 2006, ble han boende i Madrid. Han besøkte sine røtter i Algerie, gjorde veldedighetsarbeid, jobbet med sponsorer og var gjest på fransk TV.
«Jeg hadde seks år med fri», sa Zidane til ESPN.
«Men så tenker man: ‘Hva er det egentlig jeg driver med? Det jeg liker er fotball, det jeg forstår er fotball, det jeg kan er fotball. Så hva kan jeg gjøre? Kan jeg gi noe tilbake?’.»
Han trengte noe mer. Så da Florentino Pérez returnerte som president for Real Madrid i 2009, ble Zidane med som rådgiver. Rollen virket først og fremst symbolsk, men året etter ble den omgjort til assistent for førstelaget. José Mourinho ønsket ham nærmere spillerne, noe som passet Zidane perfekt.
Året etter kom en ny rokering. Zidane ble sportsdirektør, og overtok dermed noen av arbeidsoppgavene til Jorge Valdano, som hadde blitt kastet ut av Pérez grunnet uenigheter med Mourinho. Zidanes innflytelse vokste stadig. I 2011 viste han teft ved å snappe opp Raphaël Varane fra Lille foran nesen på Manchester United.
I 2013, da Carlo Ancelotti ble ansatt, ble Zidane hans assistent. Det var da ingen tvil om hva han ønsket å gjøre.
«Å være trener var ikke et åpenbart alternativ for ham», sa Guy Lacombe, som har kjent Zidane siden han var ungdomstrener i Cannes, til FIFA.com.
«Han tenkte på det lenge og nølte, før han ble assistent til Mourinho og Ancelotti. Idéen kom til ham litt etter litt.»
«Han kommer til å være på benken», bekreftet Ancelotti da han ble Real Madrid-trener, og spøkte: «Det eneste problemet er at han ikke kan spille.»
Bortført fra benken
Zidane lærte mye av Ancelotti det året. Sammen vant de den spanske cupen og den etterlengtede tiende Champions League-tittelen. Nå var det på tide å ta steget fra assistent til sjef. Da Castilla rykket ned fra andredivisjon, fikk Zidane i oppdrag å føre dem tilbake.
Trekket ga mening for alle parter. Zidane kunne prøve og feile i tredjedivisjon, mens Pérez kunne teste en potensiell kandidat til førstelaget. Ordningen ble sammenlignet med den til Pep Guardiola, som førte Barcelona B til opprykk i 2008 før han tok over A-laget. Pérez, ble det skrevet, ønsket sin egen Guardiola.
Starten ble tøff. Castilla tapte fem av sine første seks ligakamper. I oktober ble Zidane attpåtil suspendert i tre måneder av det spanske fotballforbundet for å mangle den nødvendige UEFA Pro-lisensen.
Real Madrid hadde satt opp assistenten Santiago Sánchez som hovedtrener for å lure regelverket, men hadde blitt gjennomskuet. Forbundet har strenge krav, og driver et lynkurs for å få trenere gjennom systemet kjapt, men Zidane hadde ønsket å ta lisensen i Frankrike. Nå argumenterte Real Madrid med at Zidane var kvalifisert nok til å trene lag på samme nivå i andre land, da han allerede hadde UEFAs B-lisens. Hvorfor skulle det være annerledes i Spania?
Omsider fikk storklubben viljen sin, og suspensjonen ble opphevet av den spanske retten i november. I mellomtiden hadde resultatene forbedret seg. Snart knivet Castilla i toppen.
Med døren på gløtt
Hvordan er Zinédine Zidane som trener? Ifølge intervjuer Sky Sports gjorde med noen av Castilla-spillerne, var han rolig, bestemt og teknisk orientert. Spillerne jobbet alltid med ball og terpet spesielt ballbesittelse, ofte åtte mot åtte. Zidane delte gjerne gruppen opp i forsvarere, midtbanespillere og angripere, slik at alle fikk spesialisert trening. Av og til la han fra seg taktikkbrettet og ble med selv.
«Det første jeg tenkte var at han fortsatt kunne ha spilt. Han viste små detaljer som minnet meg om den gode, gamle Zidane. Det var herlig å se», sa stopperen Derik Osede.
Zidanes største styrke så ut til å være forholdet til spillerne. Ifølge Lacombe, som var Zidanes veileder da han tok trenerlisensen i Frankrike, var han blyg da han begynte i Castilla, og slet med å kontrollere spillergruppen. Men litt etter litt bygget han autoritet.
«Han var alltid tilgjengelig for spillerne», sa kapteinen Sergio Aguza. «Han er en trener som liker å danne tette bånd til spillerne. Han ønsker å vite hva vi synes, og hvordan vi har det.»
Det hjalp selvsagt at Zidane var Zidane.
«Han var fortsatt et idol for oss, så vi lyttet alltid nøye hver gang han ga oss instruksjoner», sa Osede. «Det kunne nesten være litt skremmende, fordi han var en av de beste spillerne gjennom tidene. Han hadde vår fulle respekt.»
I januar 2015 ble Zidane gitt en mini-galáctico ved navn Martin Ødegaard, en overgang som medførte betydelige tester. Pressen skrev snart om intern sjalusi over nordmannens lønn. Det var heller ikke ideelt at Ødegaard trente med førstelaget, og en posisjon måtte finnes til ham på banen.
Zidane valgte å bruke ham som sentral playmaker i hjemmekampene og som høyre kant på bortebane. Men resultatene forverret seg. Kritiske røster i Madrid-pressen, hovedsakelig avisen Diario AS, fremstilte Ødegaard som årsaken til formsvikten. Realiteten var mer komplisert, men da Zidane plutselig benket den norske tenåringen, skrev avisen AS skrev at Ødegaard og lagkameratene manglet kjemi på banen, blant annet fordi de ikke trente sammen.
Snart gjorde Ødegaard mer for å bli en naturlig del av laget, og returnerte til lagoppstillingen. Men resultatene uteble fortsatt. På et tidspunkt tapte de fire ligakamper på rad.
Ofte var det vanskelig å finne en taktisk identitet. Castilla trillet ball på det strøkne gressteppet hjemme på Estádio Alfredo Di Stéfano, men borte var spillet ofte mer kaotisk. Slikt var forståelig på gjørmehull i regntunge baskiske fjell, men i andre kamper, som borte mot Rayo Vallecanos B-lag, slo de forbausende mye langt og tapte fortjent.
En generøs tolkning var at Zidane var pragmatisk. Et mer kritisk blikk kunne påpeke at han manglet en klar plan.
Uansett avsluttet Castilla sesongen utenfor playoff, en fiasko for opprykksfavorittene. Zidane fikk fortsette, men da Madrid-avisen Marca spurte klubbmedlemmer om hvem de ønsket som Ancelottis erstatter, kom Zidane på fjerdeplass med 11,7 prosent av stemmene. De mest populære var Jürgen Klopp, Rafa Benítez og Míchel.
«Tiern»
Jobben gikk til Benítez. Den tidligere Liverpool-sjefen hadde spilt i og trent Castilla, og var en ekte madrileño, men flere spådde trøbbel mellom ham og stallen, som savnet Ancelotti. Benítez behandlet spillere som roboter, og hadde blitt anklaget for å kjøre treninger som minnet om øvelser i militæret. Hvordan ville dette mottas av Ronaldo og resten?
Ikke særlig bra. Nesten umiddelbart kom det lekkasjer om misfornøyde stjerner, dårlig kommunikasjon og treninger som ble stoppet av konstante korreksjoner. Benítez ble verken likt eller respektert. Mye av dette var basert på at han aldri hadde spilt på øverste nivå selv: Han var en treg defensiv midtbanespiller som holdt til i Spanias lavere divisjoner, før en kneskade tvang ham til å legge opp da han var 26. Spillerne ga ham et sarkastisk kallenavn – «Tieren» – som om han skulle hatt en fortid som stjerne og playmaker.
Uten spillerne på sin side varer man ikke lenge i Real Madrid. Et par svake kamper var nok til å legge press på Benítez, og da de tapte 4-0 mot Barcelona i november, måtte Pérez forsvare ham.
«Benítez er ikke problemet; Benítez er løsningen», sa presidenten.
Tre uker senere fikk Benítez sparken.
Timingen var ideell for Zidane, som må ha lest situasjonen. Han visste at han ville bli en kandidat om treneren til førstelaget forsvant. Allerede sommeren før hadde han fortalt pressen at han hadde tatt jobben om han hadde fått tilbudet.
Med Benítez ute halvveis i sesongen, var alternativet Zidane ikonisk, billig og populært. I desember hadde AS spurt Madrid-fansen om hvem de ønsket om Benítez skulle gå: 72 prosent hadde svart Zidane.
Dette til tross for at det var få indikasjoner på at han ville lykkes. Guardiola hadde i det minste rykket opp med B-laget; Zidane hadde ikke engang nådd playoff. Da han likevel fikk jobben, virket det som en enorm risiko.
Politikeren
Men Zidane visste hva han gjorde. Umiddelbart var det klart at han forsto hva klubben og fansen ønsket. De første pressekonferansene fremsto han som en rutinert og verdig politiker som sa det folket ville høre, og mye av det må han ha lært av mesteren selv, Ancelotti.
Zidane ble spurt hva han ønsket for resten av sesongen. «Å vinne alt», var svaret.
Han lovet gull og grønne skoger. Spillestilen skulle være offensiv, ballbesittende og underholdende. Verdens beste spiller var selvsagt Ronaldo. Trioen Bale, Karim Benzema og Cristiano – «BBC» – skulle alltid spille. Det var som om Pérez hadde skrevet manuset.
Zidane snakket sakte og rolig, ofte hjulpet av sitt karismatiske smil. Han visste at han startet med pressen på sin side. Farlige spørsmål ble håndtert med diplomati og respekt.
«Det er sant at jeg kjente Mourinho, Ancelotti og mange av spillerne», sa Zidane. «Jeg har lært noe fra alle sammen, de har alltid gitt meg noe viktig, fordi de har erfaring. Det jeg må gjøre nå er å være den treneren jeg ønsker å være… Jeg må være Zidane.»
Den første treningsøkten ble holdt for åpne dører på Valdebebas. Mer enn 5000 fans møtte opp. De så spillere som smilte igjen, og en stall som hadde fått harmonien tilbake.
Noen dager senere var det duket for Zidanes debut. Real Madrid slo Deportivo La Coruña 5-0.
De gode prestasjonene skulle fortsette. Zidane introduserte et 4-3-3-system hvor laget presset høyere og spilte med mer frihet. De konstante korreksjonene var borte. Spillerne virket lettet.
Pressen i Madrid skrev snart om «Zidane-effekten», som om kun hans nærvær hadde vært nok til å snu alt på hodet. Mer realistisk sett var det begrenset hva Zidane kunne ha oppnådd så kjapt. Han snakket selv om å forbedre lagets kondisjon, men hovedfaktoren så ut til å være trivselen i laget. Spillerne var komfortable igjen. De respekterte Zidane. De var glade for å ha noen som skjønte hvordan det var å spille på øverste nivå.
Hyllestene kom tett som hagl de første månedene.
«Ting er mye bedre nå», sa Modrić, som la til at hvert råd fra Zidane var «som gullstøv».
«Han har kommet inn i stillhet, med ro og ydmykhet, uten å tro at han er bedre enn alle andre», sa Marcelo, med en mulig referanse til Benítez.
«Vi føler oss mer verdsatt under Zidane», sa Ronaldo.
Men ikke alt var en dans på roser. Real Madrid vaklet borte, og bruken av BBC, en trio som ikke er kjent for å jobbe hardt hjemover, skapte ustabilitet i laget. Det hjalp ikke at Zidane brukte en relativt sårbar midtbanetrio i Modrić, Isco og Toni Kroos. Da de møtte Atlético Madrid i ligaen hjemme i februar, ble svakhetene straffet i et 1-0-tap.
Stemningen var dårlig. Ronaldo kritiserte sine lagkamerater offentlig. Zidane varslet endringer til sommeren, og sa at han ikke visste om han ville bli værende neste sesong.
Nøkkelspilleren
Da Zidane tok jobben, var mange spente på hans taktiske preferanser. Som en del av trenerkurset hadde han besøkt Guardiola i Bayern München og Marcelo Bielsa i Marseille; i Madrid hadde han lært av Mourinho og Ancelotti. Produktet av en slik utdannelse kunne være hva som helst.
I starten virket Zidane offensiv og idealistisk. Men gradvis lignet han mer og mer på Ancelotti: En fleksibel strateg som ønsket god fotball, men som tok pragmatiske grep om nødvendig.
De første tendensene hadde kommet i Castilla. Zidane endret gjerne formasjoner, og ga blant annet Ødegaard en rolle hvor han var indreløper med ballen i laget, og offensiv midtbane uten den – en lur vri som unngikk å bruke spilleren for mye i den defensive fasen.
Nå som førstelaget slet, trengte Zidane løsninger. Til neste kamp benket han Isco til fordel for Casemiro.
Casemiro var på mange måter en utypisk Real-spiller. Brasilianeren ble kjøpt av Mourinho, og så lånt til Porto i 2014. Men da Rafa Benítez kom og så en ubalansert stall uten ballvinnere, ble Casemiro tilbakekalt. Deler av pressen som anklaget Benítez for å være for forsiktig, anså dette som bevis på defensive tendenser.
Men Benítez hadde rett hele tiden: Real Madrid trengte Casemiro. Med ham på laget var balansen bedre, og laget vant de resterende 12 ligakampene og havnet til slutt bare ett poeng bak Barcelona. Og Zidane ble hyllet for det samme trekket Benítez hadde blitt kritisert for.
Løpe, løpe, løpe
Real Madrid hadde flaks i Champions League. De slo ut Roma, og møtte så Wolfsburg og Manchester City, som lå på åttendeplass og fjerdeplass i sine respektive ligaer. De tapte 2-0 i Tyskland, før et Ronaldo-hattrick fikset avansement på Santiago Bernabéu. Mot et svakt City spilte Real Madrid to forsiktige kamper, og vant 1-0, takket være et selvmål av Fernando.
Oppgjørene mot City forsterket inntrykket av Zidane som en pragmatiker. Den offensive fotballen hadde blitt erstattet med en mer realistisk slagplan, hvor laget lå lavere og satset mer på overganger. Slikt ga mening med ekspresstog som Bale og Ronaldo på kantene.
Før finalen mot Atlético ga Zidane en påminnelse om at hemmeligheten bak hans suksess ikke bare handlet om teknikk og tryllekunster.
«Først og fremst må vi forsvare oss godt», sa han. «Vi har kvalitet nok til å være giftige fremover, men vi er også nødt til å løpe, løpe, løpe og løpe.»
Igjen spilte Real Madrid en forsiktig kamp. Igjen var Casemiro god. Igjen hadde de marginene på sin side: De vant på straffer, og sikret sin 11. tittel i turneringen. Dermed hadde Zidane vært involvert i klubbens siste tre Champions League-triumfer: Først som spiller, deretter som assistent, nå som trener.
Tidenes trenerdebutant
Troféet representerte en dramatisk helomvending fra stemningen under Benítez og tapet mot Atlético. Og likevel har formen denne sesongen på mange måter vært mer imponerende. Om noen trodde at Zidane kun fungerte som en midlertidig løsning, antydet resultatene i siste halvdel av 2016 at han er kapabel til å skape kontinuitet.
Dette til tross for at Real Madrid ikke gjorde annet på sommeren enn å hente tilbake Álvaro Morata fra Juventus. Denne sesongen har de vunnet den europeiske supercupen mot Sevilla i Trondheim, samt VM for klubblag, og innen starten av 2017 lå de med tre poengs forsprang i La Liga.
Tallene har vært utrolige. Før tapet i Sevilla var de ubeseiret i ligaen siden kampen mot Atlético 11 måneder tidligere. Basert på Zidanes første 33 ligakamper er han den beste debutanten i La Ligas historie, med 86 poeng, foran Manuel Pellegrini (83), Guardiola (82), Luis Enrique (81) og Mourinho (80).
Hva var nøkkelen? Fortsatt hadde det ikke kommet frem en tydelig spillestil. Zidane forklarte ennå ikke tenkningen bak det taktiske. Real Madrid hadde simpelthen de beste spillerne og vant deretter. Kanskje var hemmeligheten enklere enn man skulle tro: At Zidane rett og slett hadde autoriteten og personligheten til å holde spillerne fornøyde.
Det er nemlig forbløffende hvor stille det har vært rundt klubben. Vanligvis er pressen full av rykter om spillere som misliker treneren, krever mer spilletid eller ønsker nye kontrakter. Under Zidane er det knapt noen som har sagt noe som helst.
James Rodríguez og Isco har blitt benket til fordel for Casemiro og BBC, men Isco har ikke klaget, og i januar sa Rodríguez at han ville bli værende. Mot Sevilla i årets første kamp valgte Zidane å hvile Benzema og Ronaldo, selv om Bale var skadet. Ronaldo, som ønsker å spille hvert minutt, ble ikke bare benket, han ble utelatt fra troppen.
Disse sakene hadde eksplodert under Benítez, men nå hørte man ikke et pip. Zidane forklarte simpelthen at Ronaldo måtte hviles en gang i blant, og at han ville returnere i neste kamp. Og det var det.
Ifølge Lacombe har Zidane alltid skjønt hva som får et lag til å fungere, selv da han var verdens mest briljante individualist. Mange av løsningene på banen fant han selv, takket være sin intuitive teknikk, men det lå alltid en forståelse for det strategiske og sosiale i bunn.
«Nå trenger han mer enn intuisjon, men han har fortsatt egenskapen til å oppfatte hva laget trenger til enhver tid», sa Lacombe til FourFourTwo. «Han har alltid forstått seg på andre spillere.»
«Hvor er Zidane?»
Samtidig virker det klarere og klarere at Zinédine Zidane har noe spesielt med seg – også som trener. En egen karisma. Dette var noe Phil Kitromilides, som jobber i Real Madrid TV, refererte til da Zidane ble ansatt.
«Det er vanskelig å beskrive hvor stor aura Zidane har som person. Når han går inn i et rom, stopper man. Når han snakker, lytter man», skrev han.
Eldre anekdoter nevner en lignende tiltrekningskraft. Da Ancelotti trente Juventus, merket han at klubbens mektige direktører fulgte en bestemt rutine da de besøkte garderoben: De sa først hei til laget, så gikk de bort for å snakke med Zidane.
«Hvor er Zidane?»
«Det var da jeg begynte å føle meg litt ensom», skrev Ancelotti. «Alle ignorerte meg. De kom kun for å møte Zidane.»
Selvsagt var Zidane et idol i Italia, men det var ikke slik at Juventus ikke hadde andre stjerner. Alle så bare ut til å like ham. Ancelotti mener den samme dynamikken har hjulpet Zidane i den nye jobben.
«Når man starter som trener, er karisma veldig viktig; det at man blir respektert for det man allerede har oppnådd», sa italieneren. «Slik var det med Zidane.»
Zidane selv virker klar over sin egen effekt. I et intervju med France Fotball, gjengitt av FourFourTwo, sa han at han trodde han hadde en «naturlig autoritet» som betydde at han ikke trengte å skrike etter spillerne. Om det er sant, som Hoffenheims unge trener Julian Nagelsmann argumenterer, at 30 prosent av jobben er taktikk og de resterende 70 sosial kompetanse, så vil det i så fall forklare mye av Zidanes suksess.
Den eneste perioden hvor Real Madrid vaklet litt i fjor, var i september og begynnelsen av oktober. De spilte uavgjort fire kamper på rad, mot Villarreal, Las Palmas, Borussia Dortmund og Eibar. Resultatene tok seg snart opp, men laget hadde åpenbart problemer, og i november spilte de 3-3 mot Legia Warszawa. Tre uker senere dro de til Vicente Calderón.
Alt virket klart for en skikkelig smell. Atlético hadde ikke tapt hjemme i ligaen på over ett år. I tillegg var Madrid uten Benzema, Kroos, Casemiro, Pepe og Sergio Ramos – halvparten av utespillerne i sin beste lagoppstilling.
Men i stedet for å tape, leverte Zidane en taktisk mesterklasse. Han overrasket ved å bytte til 4-4-1-1, med Ronaldo på topp og laget liggende dypt i banen. Med en tålmodig og disiplinert slagplan, spilte Real Madrid strålende og vant 3-0.
Som vanlig ønsket ikke Zidane å forklare noe i etterkant. Heller ikke i desember, da Madrid sto bak et sent comeback mot Deportivo, tok han kreditt.
«Jeg har alltid hatt flaksen på min side», sa han.
Før årets første kamp dukket det opp nye bekymringer, denne gangen om hvorvidt laget ville starte året med tunge bein, slik de hadde gjort under Ancelotti i 2015. De svarte med å slå Sevilla 3-0.
Lagets form skulle bli verre i januar, hvor de tapte mot Sevilla og ble slått ut av Celta i cupen, men resultatene forbedret seg igjen i starten av februar, og i skrivende stund kunne harmonien i stallen knapt vært stort bedre. Kanskje er ikke Zidane noen stor taktiker, men det spiller egentlig ingen rolle så lenge laget vinner. Effekten er mystisk, men den fungerer. I skrivende stund har Zidane klart det samme han gjorde som spiller:
Han har fått det til å se enkelt ut.
Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på Josimar her.
