Josimar 3/2012

Brasil Det hersker en uskreven moralsk og estetisk kodeks som har frarøvet Brasil-laget fra 1994 den æren det faktisk fortjener, skriver Even Smith Wergeland i en hyllest om «de stygge andungene» – det første brasilianske laget som vant gull, uten å spille fotball på brasiliansk. At Brasil hadde unngått å vinne VM siden 1970 gjorde at de hadde opparbeidet en merkelig form for sympati, forsterket av de formidable, men slett ikke ufeilbarlige, lagene som hadde mislykkes i 1982 og 1986. Når ikke en gang kombinasjonen Sócrates og Zico var tilstrekkelig, skulle man nesten tro at det hvilte en slags forbannelse over samba-fotballens representanter. Men i USA-VM bestemte trener Carlos Alberto Parreira for å ta to steg vekk fra den sjarmerende, men samtidig naive sambafotballen. Det trekket skulle vise seg å bli gull verdt.

Taktiske trender
Høyere ballbesittelse, flere mål, færre taklinger og innlegg, er de viktigste taktiske trendene de siste årene. Og Barcelona-stilen kan spores helt tilbake til tidenes første landskamp i 1872, skriver Jonathan Wilson i dette taktiske dypdykket.

Å snakke om Barcelona-modellen kan være misvisende fordi laget er en moderne inkarnasjon av en tradisjon som går tilbake til 1872 da England møtte Skottland. Skottene var bekymret fordi gjestene fra England i snitt veide syv-åtte kilo mer enn dem. Å spille på den vanlige måten ved å drible seg gjennom motstanderne ville føre til at de ble nedkjempet. Så skottene la en plan. De kom frem til at for å slå England måtte de holde ballen unna de engelske spillerne, og den mest effektive måten å klare det på var å spille pasninger. Så for første gang i fotballhistorien gikk et lag ut på banen for spille pasninger i stedet for å sparke ballen fremover så fort de fikk den. Og planen viste seg å holde mål: Skottene klarte 0-0 og var også det laget som var nærmest seieren. Samtidig startet skottene en trend som aldri har vært mer relevant enn det den er i dag.

De 20 beste under 20
Primavera er et italiensk ord. Det betyr vår, denne tiden på året da snøen smelter og gresset begynner å vokse frem. Men det betyr også ungdom. Hvis livet var delt opp etter årstidene, er våren betegnelsen for ungdomstid. I Italia refererer primavera også til spillere under 20 år.

Før seriestart samlet Josimar tre eksperter (Jørgen Tjærnæs, Kasper Wikestad, Eivind Bisgaard Sundet). Deres jobb var å se om det er noe prima vare blant norske primavera-spillere.

Lars Johnsen har skrevet artikkelen om de 20 beste norske spillerne under 20 år. Hvem som gikk helt til topps, leser du i denne utgaven.

Pioner i Padova
Knut Anderssen ble født på Torshov i Oslo i 1927, som den yngste av syv søsken. Han var nærmest født inn i Skeid, og på 30-tallet levde han på løkka, inspirert av helter som Jørgen Juve og bronselaget. I 1938 fikk han sine første fotballsko som han arvet etter en fetter.

I 1951 ble et kontraktsforslag telegrafert fra Italia til Oslo. Fotballforbundet var skeptisk. ”Profesjonismen” ble behandlet som en blanding av pest og kjønnsykdom, som hvis den ikke ble møtt med tilstrekkelig harde tiltak kunne undergrave den moralske ryggraden i idretts-Norge. Men Knut trosset forbundet og skrev under for Padova.

Den fascinerende historien om Knut Anderssen – Norges ukjente Italia-proff, er skrevet av Aage Borchgrevink.

Fantasy (eller en beretning om besettelse)
Klokken er 23.44 en fredagskveld i februar. Jeg sitter i senga, stirrer opp i taket og har for lengst gitt opp å sove. Om du observerte meg fra utenfra, ville du kanskje tenkt at jeg lå der og tenkte på graverende økonomiske problemer. Eller et samlivsbrudd. Eller min uunngåelige død. Men nei. Jeg ligger og tenker over at Daniel Sturridge har en 25 % risiko for å ikke spille mot West Bromwich grunnet en mindre lårskade. Om jeg er Liverpool-supporter? Overhodet ikke. Jeg holder med Tottenham. Men min besettelse for Fantasy Premier League gjør at jeg ligger og ber til høyere makter om at Sturridge skal bli skadefri sånn at jeg kan kjøpe ham til helgens kamp. Mer selvmotstridende indre begjær finner knapt utenfor Dostovjevskij-romaner.

Hans Christian Heyerdahl debuterer som Josimar-skribent med en tekst som mange Fantasy-avhengige kan kjenne seg igjen i.

Belgia
Konflikter og nedturer har preget belgisk landslagsfotball i en årrekke. Men nå er harmonien tilbake i et lag som kan stille en første-ellever alle land i verden vil frykte, skriver Stian Skaar.

På 80-tallet hadde de Pfaff, Ceulemans, Gerets og Scifo. Belgia spilte i alle mesterskap og kom seg helt til semifinalen i Mexico i 1986. Så forsvant Belgia fra mesterskapene. Men etter mange år i skyggenes dal, har Belgia fått frem en uhyre sterk generasjon som kan bli toneangivende i mange år fremover. I 2011/12-sesongen ble Eden Hazard kåret til årets spiller i Ligue 1 (Lille), Jan Vertonghen årets spiller i Nederland (Ajax), Vincent Kompany årets spiller i Premier League (Manchester City) og Kevin Miralles årets spiller i Hellas (Olympiakos). I tillegg har de spillere som Dembele, Vermaelen, Benteke, Lukaku, Fellaini, Witsel. Landslagssjef Marc Wilmots disponerer kanskje den beste belgiske troppen noensinne. Nå venter et sulteforet fotballfolk på resultater etter å ha gått glipp av fem mesterskap på rad.

Best uten ball
Må du ha vært en sau for å bli en god gjeter?

Før var det sånn at gamle toppspillere fikk managerjobbene. Det er det heldigvis blitt slutt på, skriver Simon Kuper i denne kommentaren som tar for seg trenere med spillerbakgrunn, kontra trenere med utdannelse.

I tiår etter tiår har det vært en uskrevet sannhet at bare dem som selv hadde spilt fotball på høyeste nivå kunne bli manager for storklubbene. Tanken var at det var noe magisk eller mystisk med å være manager, og dette magiske eller mystiske var noe bare de som hadde spilt på høyeste nivå kunne begripe.
Slik er det ikke lenger. Toneangivende managere som Mourinho, Villas-Boas, Rodgers – for å nevne noen – kunne knapt dempe en ball. Da Jose Mourinho en gang bler spurt om hvorfor dårlige fotballspillere ble bedre managere kom svaret kjapt:
Mer tid til å studere!

Stephen Keshi
Årets utgave av Afrikamesterskapet ble en triumf for Nigeria, men kanskje først og fremst en triumf for trener Stephen Keshi. Den erfarne treneren har i mange år jobbet som assistent-trener under forskjellige hvite utlendinger.

”Den hvite mannen kommer til Afrika for å tjene penger. De gjør ingenting vi ikke kan gjøre selv. Jeg er ingen rasist, jeg bare understreker de faktiske forhold. Vi får ikke sjansen fordi vi er svarte”, sier Keshi til Jonathan Wilson, som nok en gang deler sine inntrykk fra Afrikamesterskapet med Josimars lesere.

God lesning!

Josimar 3/13 sendes til våre abonnenter fredag 15. mars.