Samtalen: Per Joar Hansen og Harald Riisnæs

«Når jeg spurte dem om hva et godt soneforsvar er, så fikk jeg galt svar. En 20-åring som spiller på U-landslaget skal svare press på ballfører. Det skal komme med én gang.»

Tekst Harald Riisnæs
Foto Sebastian Ludvigsen

Harald Riisnæs: Først og fremst, Perry: Gratulerer med kvalifiseringen til U21-sluttspillet, det var en fantastisk prestasjon!

Per Joar Hansen: Ja, det var veldig gøy da, spesielt for norsk fotball som har slitt litt i motvind. For ett år siden var alt i norsk fotball elendig, og det var liksom det dårligste året for både klubbfotball og landslag noensinne. Da var det herlig å avslutte året med å gå til et sluttspill som bare syv lag kunne kvalifisere seg til. Det var en fantastisk opplevelse å få være med på det.

HR: Med tanke på spillerutvikling, så har utvikling av baner og trenere vært mye diskutert og norsk spillestil har vært mye kritisert. Kanskje det ikke har vært så mye snakk om hva som kreves av spillerne. Hva mener du det kreves av spillerne for å komme seg på et internasjonalt nivå?

PJH: Det kreves enormt, fotballen har jo forandra seg, det går fortere, det er mer fysisk. Det er som det olympiske mottoet; raskere, høyere, sterkere. Men samtidig synes jeg at norsk fotball er på god vei. Du ser at vi har hatt ei utvikling. Du må se litt tilbake i tid, til rundt 2002-2003 da vi fikk ansatt spillerutviklere i alle toppklubbene. Folk er veldig opptatt av laget, men uansett må spilleren stå i sentrum. Det trur jeg har vært et viktig bidrag til at vi nå får fram de generasjonene spillere vi gjør. Det andre er at NFF har øka antall landskamper for de yngre med 25-30 %. Det gjør at de yngre spillerne får internasjonale referanser mot de beste nasjonene veldig tidlig. Det har mitt kull hatt nytte av, ikke noe tvil om det. Vi ser resultatet av kunstgressgenerasjonen, alle ballbingene som er blitt bygd, alle innendørsbanene. Spillerne har fått gode treningsforhold året rundt. Finanskrisa har vært veldig positiv for oss, de dårlige utenlandske spillerne forsvant da klubbene ikke hadde råd til å bruke dem. Da fikk en drøss av unge spillere debutere og spille jevnlig i Tippeligaen. Den femte faktoren handler veldig mye om psykologi. Når vi driver og snakker ned produktet, forteller hvor dårlig vi er hele tida, så trur jo til slutt alle på det. Både trenere og spillere. Det har med selvtilliten og inngangen til kampene å gjøre. Der har vi forsøkt å jobbe hardt med U21, at de ikke skal stå tilbake for noen, at vi er like gode som dem vi møter. Disse fem årsakene trur jeg har gitt norsk fotball et veldig løft de siste åra.

HR: Den siste faktoren der, den med psykologi, kan vi snakke om den? Du har tidligere satt spørsmålstegn ved om norske spillere har vært tøffe nok, og så har vi dem som snakker kvaliteten ned. Da er vi inne på hva som kreves av spillerne, og hvor tøffe de skal være. Hva har du gjort, hvilke knapper har du trykket på? Dere snudde en dårlig inngang med 0-3 mot Skottland i den siste kampen før kvalifiseringskampene. Hva gjorde dere?

PJH: Vi tok et skikkelig oppgjør med oss selv etter Skottland-kampen, den var en nedtur. Det var bunnen, vi ble utspilt av et skotsk lag, det kan jo godt skje, men det var måten det skjedde på.

HR: Hvordan skjedde det?

PJH: For det første hadde vi ei katastrofal reise på tolv timer. Da vi kom til Skottland fikk vi bare hatt ei lett trening. Vi kunne ikke jobbe med lagorganisering og inngangen til kamp. Det hadde vært mye kritikk av spillestilen, så jeg brukte den dagen til å utfordre gruppa. «Nå skal vi spille mot Skottland, med spillere fra Rangers, Aberdeen og Celtic, hvordan ønsker dere å angripe kampen, hvordan ønsker dere å framstå som lag, både offensivt og defensivt?» Da kom det unisont fra gruppa: «Her må det spilles og her må det trilles.» De fikk frie tøyler til både inngang og gjennomføring av kampen ettersom reisa ble som den ble. Jeg ønska å utfordre dem på hvor gode de egentlig var hvis man slapp dem litt løs. Det er å gi tillit. Kampen ble en katastrofe, vi skapte to sjanser på nitti minutter, i det åttifjerde og i det åttisjette på corner. Jeg trur vi fikk hundre overganger imot, vi mista ballen stort sett overalt der vi ikke skulle miste den. Det var dårlig kollektivt spill, dårlig en og en. Det var null framdrift. Defensivt slapp vi inn mål på lilleputtnivå. Det der trur jeg var en stor lærepenge for spillerne. Etter kampen var jeg så sint som jeg ikke hadde vært på mange, mange år, det gikk ei kule varmt. Dagen etterpå hadde vi et oppfølgingsmøte, du må jo bli ferdig med ting. Da var jeg like blid, det er viktig. Da spurte jeg dem om hvordan de hadde opplevd kampen, og hvordan de opplevde å få den oppgava, og ikke minst resultatet og prestasjonen. Da kom det unisont fra gruppa – vi må tilbake til det norske. Vi må være godt organisert defensivt, samtidig må vi fortsatt tørre å spille og bruke ferdighetene våre, men de ønsket strammere styring og konsept. Det synes jeg var greit.

Det andre vi utfordra dem på var attityden på landslaget, det å ha flagget på brystet. Om de virkelig brant for å være med. Det hadde jo vært et problem i perioden før. Så da vi møttes til den første kvalikkampen borte mot et meget sterkt Island, da var det tilbake til å sette strukturen defensivt med norske prinsipper. Soneforsvar, press, sikring, avstander, pumping, kontringer. Vi måtte sette en basis. Vi slo Island 2-0 og fikk en god start, en fin opplevelse. Etterhvert utviklet vi et eget spill mot etablert forsvar med Rosenborg-prinsipper fra 90-tallet. To til tre samtidige bevegelser, spill gjennom midten, bruke midtbanen, spille gjennom pressledd. Ikke bruk av langpasning. De grunnbevegelsene der kjøpte spillerne på en veldig god måte. Vi fikk en trygghet på at vi hadde et eget offensivt konsept, og ikke minst ta vare på det gode norske kontringspillet. Når vi først hadde muligheten til å kontre, så var vi jækla opptatt av å forsterke den hurtigst mulig, når kontringa var åpenbar. Vi hadde altså en base, et soneforsvar som mange av spillerne, det må jeg ha lov å si, ikke visste hva var for noe. Da jeg spurte dem om hva et godt soneforsvar er, så fikk jeg galt svar. En 20-åring som spiller på U-landslaget skal svare «press på ballfører». Det skal komme med én gang. Så vi fikk inn en veldig god defensiv organisering og trygghet, og så følte spillerne etterhvert at vi hadde to-tre knagger offensivt. Det kollektive angrepsspillet førte også til en trygghet. Så slo vi Aserbajdsjan borte og spilte en veldig god kamp mot England hjemme. Vi var bedre enn England, men tapte 2-1.

To måneder før de to bortekampene mot Belgia og England, som vi visste at vi måtte ha fire poeng i, så sendte vi et brev til spillerne. Det du gjør i Tippeligaen til vanlig, vil sannsynligvis ikke være godt nok hvis vi skal ta poeng mot disse laga. Da utfordra jeg spillerne på om dem hadde muligheten til å ta nye steg. Utfordra dem på treningshverdagen sin, på å være profesjonelle og enda mer nøye på detaljer. De skulle gå inn til hver trening med et klart fokus på hvordan de skulle bli bedre på den treninga. Og ikke minst, være pådrivere i egne lag. Det var utfordringa. Det fikk jeg en veldig god respons på fra alle sammen, de synes det var artig å bli utfordra. Du har en Vegard Hedenstad som i løpet av de tre månedene utvikla Ronaldo-skuddet ved å ta tak i den biten. Nå sier jeg ikke at det brevet var avgjørende, men det kan være en del av forklaringa. Samtidig har vi vært veldig godt forberedt til kampene. Da vi kom til kampen mot Belgia borte, hadde spillerne trua på at det kunne gå. Vi vant 3-1, veldig fortjent. Da vi dro til England visste vi at med seier ville vi være gruppevinner, det gir også en veldig tilfredstillelse, en vanvittig drive og motivasjon. Det handla bare om å bruke det vi kan, stole på egne ferdigheter, ta kontroll på situasjonen gjennom å ha fokus på det vi kunne gjøre noe med, å ha trua på det vi driver med, at vårt konsept var godt nok til å slå England borte. Etter en jevn førsteomgang, tok England ledelsen etter en litt heldig situasjon. Det som var artig, og kanskje litt unorsk, var at i pausen var spillerne rasende over at vi hadde fått til så lite framover. Skoa ble kasta i veggen. Det varma et fotballhjerte. Så gikk vi ut og spilte dem nesten av banen i andreomgangen, skapte fem store sjanser, klarte ikke å score, men allikevel holdt det til playoff.

For å ta en liten historie til. Da vi trakk Frankrike i playoff, så sendte vi et nytt brev til spillerne. Det gikk på om vi skulle være fornøyde, skulle vi lene oss tilbake – eller skulle vi prøve å vinne? Det var utfordringa. På de tre ukene krevdes det mye konkret for å nå et nytt nivå. I tillegg skulle vi gjennom brevet gi inntrykk av å være bedre forberedt enn Frankrike – vi som lag har sannsynligvis tatt større steg enn dem – og at vi over to kamper hadde muligheten. En annen sak var at når jeg så Frankrike på DVD så var de et jækla godt lag, jeg så at dette kunne bli i overkant av hva vi kunne få til. Så vant Frankrike 1-0, men det kunne kanskje blitt både to og tre, de skulle hatt en straffe. Vi slapp unna med 0-1, og spillerne fikk igjen oppleve at selv om de møtte Varane i Real Madrid, Mangala i Porto, keeperen Ahamada som står i et av de beste laga i Ligue 1 – Toulouse, Lacazette og Grenier fra Lyon og til og med M`Villa – så var det spillere vi faktisk matcha! Vi tok vare på opplevelsen og forsterka den. Jeg sa at her kan de franske spillerne bare grue seg, her blir det tre grader og regn. Drammen er vår hjemmebane, vårt fort, her har vi muligheten.

Så tok jeg inn en gammel kompis av meg, en Afghanistan-veteran som er lam fra magen og ned, som fikk Krigskorset for et og et halvt år siden. Det trur jeg var en overraskelse for guttene, hvordan han tenkte, han som har vært kriger i femten år. Det var en vanvittig motivasjonsinngang til kampen. Det her med å ligge ute i månedsvis, uten vått og tørt. Det å tenke positivt, være målbevisst, ha samhold. Spillerne gikk og takka ham etterpå, det var et stort øyeblikk. Fotball var til syvende og sist ikke så farlig likevel. Det trur jeg bygde opp ei vanvittig tru. Vi lagde en DVD som spillerne i ettertid sa var motiverende. Så gikk det selvfølgelig på det vi skulle gjøre på banen, vi skulle satse. Vi skulle spille en skeiv 4-3-3 med Jo Inge Berget og Marcus Pedersen som spisspar. En Omar som skulle kjøre høyresida, en Anders Konradsen som skulle gå bredt. Høyt press, gi alt, og etter tjuefem minutter står det 3-0. Resten er forsåvidt historie. Vi hadde bud på 6-1 og store sjanser.

HR: Vi kan gå mer inn på det med spillestil litt seinere. Det høres ut som du har gjort en god jobb både i forhold til å ansvarliggjøre spillerne, samtidig som du har gitt dem en identitet og en trygghet. Du har snakket om, det er kanskje min tolkning, en litt forvirret spillergenerasjon. Media sier en ting, trenere sier andre ting. Dette med identitet, ansvarliggjøring og trygghet, er det en riktig tolkning?

PJH: Ja, jeg har jo vært fotballtrener i mange, mange år, men jeg har også jobba med ungdom med atferdsvansker. Motivasjon er ingen egenskap, det er noe du henter fram hos hver enkelt. Jeg har vært veldig bevisst på å bruke enkeltspillere i gruppa, spillere som har opplevd både medgang og motgang. Jeg trur ikke jeg sier noe galt når jeg sier at Marcus Pedersen, for eksempel, ikke har lykkes ute. Jeg utfordra ham, for alle spillere som har dratt ut har jo fått sjokk. Da spør jeg ham, hva faen er dette sjokket for noe? Det går på krav, det går på tøffhet, tåle å få kjeft, bli satt på plass, det å ikke bli snakka til av treneren. Da utfordra jeg ham til å fortelle foran gruppa hvorfor han ikke har spilt seg inn på Vitesse Arnhem. Og det var stort av han, for da sa han alle de rette tinga.

HR: Kan du si noe om hva han sa?

PJH: Ja, jeg trur ikke det er galt. Han sa at han kanskje ikke hadde vært tøff nok mentalt, det å takle motgang, det å stå i det tøffe profesjonelle miljøet der du faktisk har konkurrenter som ikke unner deg noen ting. Som ikke spiller ballen til deg om du har åpent mål, men som skyter selv. Det å tåle at treneren ikke snakker til deg, det å jobbe hardt når du står utafor laget for å komme inn igjen. Du får ingen ting gratis. Det var i den perioden han dro til Vålerenga for å hente fart. Det var stort av han å dele, det gjorde noe med gutta som var på vei ut. Mushaga Bakenga hadde øra rett ut, da var jo han på vei. Du hadde flere, Vegard var på gang. De fikk høre fra en lagkamerat om hva det egentlig var som venta dem. Det trur jeg gjorde at gruppa kom enda tettere sammen.

Vi hadde også en sterk sekvens i forkant av kampen mot Aserbajdsjan, der Mushaga Bakenga fortalte om sitt liv. Mush fortalte om landet han måtte rømme fra. Da han var på vei tilbake for to år siden, fikk opprørsstyrkene høre om det, og angrep bussen som Mushaga skulle vært med. De drepte ti-tolv stykker for å få ham ut derifra, for å få løsepenger. Men på grunn av noe flykrøll ble reisen til Kongo utsatt en dag.

Men han reiste jo selvfølgelig ikke da han fikk høre hva som hadde skjedd.

HR: Det er en sterk historie.

PJH: Ja, jeg visste ikke om det, og spillerne visste ikke om det, det var få som visste om det. Han fortalte at han brukte mye av lønna si til å hjelpe familien i landsbyen med å bygge hus for fattige. Det ble også ei veldig sterk sak, spillerne hadde ikke hørt det heller, så vi samla inn penger for å gi til prosjektet. Vi har også hatt Sigurd Rushfeldt inne, som har fortalt om livet som proff, der han også var for veik i skallen, skulle vært mer kynisk, skutt mer selv. Så i sum har jeg brukt eksterne krefter som har sagt det samme som jeg kunne ha sagt. Gruppa har bydd på seg selv. De har turt å blottlegge seg, fortalt om både å ha lykkes og ikke lykkes. Det trur jeg har skapt en veldig enhet som gjør at de går i døden for hverandre.

HR: Veldig interessant. Det har jo vært diskusjoner i media når en spiller ikke har kommet på laget som utenlandsproff, og det blir sagt at da må de bytte klubb, men du har kanskje utfordra dem til å ta ansvar selv?

PJH: Jeg har sagt til dem at det er jo ikke synd på dere. De er jo privilegerte. Jeg har også sagt til dem at de tjener altfor mye penger.

HR: Det høres ut som Nils Arne Eggen.

PJH: Ja, men de gjør det, de tjener alt for mye penger. Det å se hvor priviligerte de er, gjennom å dra inn folk utenfra, for å minne dem om det. Når de da har reist til Nederland eller Tyskland eller hvor det er, da kan de ikke sitte der å sutre når de ikke får være med. Som jeg sier til dem, det er forskjell på å være proff og på å være profesjonell. Det er stor forskjell. Det å takle den biten der, det hører med. Men samtidig så må du vise dem kjærlighet. Jeg pleier å si at kjærlighet består av tyve prosent kj og åtti prosent ærlighet. Det blir jo kjærlighet det. Så når de veit at jeg er ærlig, og når de veit at jeg er kjærlig, at de kan ringe meg når som helst og hvor som helst hvis de trenger noen andre å prate med enn treneren i klubben. Det veit de, de kan ringe meg døgnet rundt. Men de må tørre, og de må skjønne at å slå gjennom internasjonalt ikke er gratis. En annen ting med gruppa her, som jeg også synes er artig, det er at vi har andre- og tredjegenerasjons innvandrere som slår til for fullt. Vi har hatt fire, fem og seks, det avhenger litt av bytter. Vi har sikher, spillere med muslimsk bakgrunn, vi har fått til en gruppe der alle respekterer hverandre uansett om man er proff, spiller i Tippeligaen, eller hva slags religion man har. Man respekterer hverandre, med et felles mål om å spille god fotball og å vinne kamper for Norge.

HR: Det er mye ledelsesfilosofi her hører jeg.

PJH: Ja, det er det nok sannsynligvis. Jeg er opptatt av ledelse. Jeg trur at det å være topptrener, i hvert fall i toppklubb og på landslag, det handler mest om ledelse. Man skal selvsagt ha en spillestil, en filosofi. Men det er spesielt viktig på et landslag, de er jo 15 prosent hos meg og 85 prosent i klubben. Da kan jeg ikke lære dem å spille fotball, de individuelle ferdighetene må dem ha. Men det å sette dem sammen, få dem til å fungere som et lag, bygge en identitet, få dem til å føle at de er med på noe som er større enn seg selv, det handler mye om ledelse og lagbygging.

HR: Er det kanskje viktigere med ledelse når du har et landslag enn når du har en klubb, eller blir det på en annen måte?

PJH: Det gjør det. I klubber så har du garderoben hver dag, du bygger kultur hver dag, da kan du også tenke mer langsiktig. På landslag må du prioritere mye mer.

HR: La oss gå mer over på spillestil. Du har uttalt at du har hentet det beste fra Drillo og det beste fra Nils Arne, kan du si litt om hva som har formet deg opp gjennom din karriere med tanke på spillestil?

PJH: Jeg har vært heldig og fått jobbe sammen med mange gode trenere. Det å være trener er en prosess. Nå har jeg kommet i en alder der jeg har et bilde av hvordan laget skal se ut. For å bruke en klisjé; jeg ønsker å spille en attraktiv, offensiv fotball. Fotball for meg handler om å score mål. Der ligger selve intensjonen i fotball, å score flere mål enn motstanderen. Så er det jo lurt å forsvare seg når man ikke har ballen. Man må gjøre begge deler. Det som har forma og inspirert meg mest er den gamle Rosenborg-stilen, Ajax-stilen, jeg vil også si Barcelona-stilen. Der ligger mange like prinsipper, men så har fotballen også forandra seg. Man kan ikke si at sånn er det, det er ikke hugga i stein. Jeg er ikke eldre enn at jeg ser trender, jeg følger med i utviklinga. Jeg er opptatt av at man skal spille gjennom pressledd og bruke midtbanen. Laga du møter i dag, uansett om det er i Tippeligaen eller ute med U21, er så godt organisert at det skal veldig mye til om du skaper sjanser ved å spille ballen fra egen backfirer og opp i sekstenmeteren, det er nesten umulig.

HR: Det funker ikke lenger.

PJH: Det funker ikke lenger, så du må komme deg inn i det berømte mellomrommet, det er jeg veldig opptatt av. Gjennombruddspasningen blir farligst når den blir slått fra siste tredel. Det er lettere å nå fram med en pasning på tjuefem meter enn med en på seksti meter. Så er jeg opptatt av at det skal være en viss struktur i det, være noen gjenkjennbare bevegelser. Det kan man mene mye om. Man kan påstå at Barcelona ikke er strukturert, det er jeg totalt uenig i. De har klare løpsveier på hvor de skal springe i forhold til dem som har ballen. Kantinnganger som skjærer inn, de har gode bevegelser på midten som gjør at de hele tida får spilt inn sentralt. Man ser at de har en plan. Barca er jo tufta mye på Ajax, det samme som Rosenborg som er tufta på, altså Michels og Cruyff. Jeg sier som Nisse Liedholm sa da han tok over Roma som syttifemåring: Fotballen oppstår i ny drakt hvert tyvende år. Det blir litt kokettering at det skal være så mye forskjeller. Så lenge du spiller på hundre ganger seksogseksti meter og spiller elleve mot elleve, så er det ikke så veldig stor forskjell. Men jeg er opptatt av at vi skal spille via midtbanen, så skal vi finne mellomrom, deretter skal det skje hurtig på siste tredelen med innlærte løp. Nå skal ikke jeg ta på meg æra for scoringene til Håvard Nielsen, men det er klart det er noe med det å komme seg inn foran mål og skjære fra motsatt på innlegg. Et viktig prinsipp. Det å holde bredden på ballside er et prinsipp, vinkle inn og bruke midtbanen sentralt er et prinsipp. Dette skjer gjennom noen gjenkjennbare bevegelser, som gjør at ballfører hele tiden har to-tre valg. Gjennom det oppstår kreativitet, det har jeg veldig tru på. Hvis du slipper det helt fritt så veit du heller ikke om du har spilt en god eller dårlig kamp. Du må øve på ting, så må du se om du får det til og evaluere. I forsvarsspillet er jeg opptatt av gode norske soneprinsipper.

HR: For å ta Rosenborg under Nils Arne Eggen, det har vært diskutert mye om den stilen er blitt dysfunksjonell, at den ikke er like effektiv lenger. Men som du sier, Barcelona spiller jo fortsatt 4-3-3, Strømsgodset under Ronny Deila har hatt en veldig god sesong basert på det vi forbinder med 4-3-3-prinsipper. Jeg tenker kanskje at den dype midtbanespilleren i denne stilen er veldig sentral, om motstander klarer å ta ut han, så mister du oppspillspunktet. Barcelona har jo en Xavi i tillegg til Busquets, de etablerer flere alternative ballsentraler. Hva er ditt syn på dette?

PJH: Jeg er helt enig. Poenget mitt er at jeg spiller 4-3-3 på forskjellige måter. Jeg kan snu v-en på midten, jeg kan spille skeivt. Det avhenger av hvilke typer jeg har til rådighet. Jeg ønsker å ha de beste spillerne på banen til enhver tid. Så jeg har gjort begge deler, som du sier, hvis de tar ut den sentrale – hva gjør du da? Jo, da må du finne på noe annet. Men samtidig trur jeg at hvis du har veldig god bevegelseskvalitet, hvis du bare fortsetter og fortsetter, da blir det åpninger til slutt. Hvis dem må springe etter oss, jobbe etter våre bevegelser, hvis du gjør det der veldig bra med samtidige bevegelser, da er det vanskelig å stå imot, da sprekker de opp. De fleste laga som møter Barcelona sprekker jo opp, etterhvert blir det rom overalt fordi motstanderen er veldig opptatt av å ta ut spillepunkter. Så man kan spille 4-3-3 på forskjellige måter.

HR: Du kan variere, og du varierer avhengig av hvor motstanderen dekker rom.

PJH: Ja, og hjemme- eller bortebane. Vi spiller borte mot Frankrike med en klassisk 4-5-1 defensivt og 4-3-3 offensivt. Mot Belgia borte med snudd V. Marcus Pedersen og Jo Inge Berget nærmest som et spisspar, og med en skeiv 4-3-3 hjemme i Drammen mot Frankrike. Jo Inge spiller skeivt og vi legger høyresida åpen. Så det finnes et sett av muligheter.

HR: Baserer du deg ofte på analyse av motstander i forkant? Endrer du planene basert på hva som skjer underveis i kampene?

PJH: Begge deler. Men som sagt, det gjelder å ha de beste spillerne på banen. Så gjelder det å få utvikla relasjonene. Når vi tenker på U-laget, Marcus og Jo Inge har spilt sammen veldig lenge, så veit jeg at dem løser det med spiss og hengespiss på en veldig god måte både offensivt og defensivt. Man trenger ikke gi dem så veldig mye instruksjon, da føler jo de også at de har frihet. De får en to-tre ting å tenke på sammen med laget, så er det bare å kjøre.

HR: Det er litt det som vi snakket om ansvarliggjøring, også på banen, ta valg selv.

PJH: Ta valg ja. Jeg kan jo ikke fortelle spillerne i enhver situasjon hva de skal gjøre, det må de finne ut selv. Men det blir lettere om de har en to-tre alternativer som de veit at andre kan, da er det lettere å ta gode valg underveis. Hvis vi gjør de samme tinga over tid utover i kampene, så må motstanderne forholde seg mer til oss enn vi må til dem. Så er det jo ikke sikkert vi lykkes offensivt, at vi møter en motstander som er bedre enn oss, det må vi også akseptere. Men vi kan ikke forsvare oss til et EM, og i sluttspillet kan man ikke forsvare seg til gode resultater, du må gi motstanderen problemer. Da er vi tilbake til den gamle Rosenborg-filosofien, tilbake til trua på eget konsept. Noen ganger kan man gå på trynet, det må man tåle.

HR: Jeg hører at du er opptatt av å videreutvikle en gammel suksessoppskrift.

PJH: Ja, fotballen har forandra seg.

HR: Hva ser du som den største forskjellen?

PJH: Det er jo bakrommet da. Jeg så noen gamle klipp fra 90-tallet, da var det om å gjøre å få ballen for deretter å slå rett i bakrom på to mann med hockeysveis. Den tida er forbi. Nå er det viktig å ha et spill mot etablert forsvar, for du må ofte bryte ned motstanderen gjennom et godt pasningsspill. Det kommer du ikke unna. Det å slå direkte i bakrom kan du bare glemme.

HR: Det er en slags trend internasjonalt at enten så forsvarer man seg i høyt press, eller så faller man langt tilbake. Vi kan snakke om det å parkere bussen, man kan faktisk dra sammenligninger med håndballen i forhold til nettopp hvordan noen lag forsvarer seg. Så hvordan angriper man dette? Kan man bare spille ballen hurtig i lengderetning, når det i prinsippet ikke er noe bakrom i det hele tatt?

PJH: For å begynne med det første, så har jo vi spilt litt unorsk, vi har pressa høyt. I alle kampene. Vi har gått ut i tre ledd med en smal trio på topp. Vi har også til tider gått mot Drillo, med tanke på at vi har spilt mann-mann i midtbaneleddet for å ta ut spillepunkter og for å få opp aggressivitet. Dette høye presset har vi brukt i alle kamper, også borte mot England og Frankrike, selv om vi etterhvert har måttet trekke oss tilbake.

HR: Dette er noe dere har diskutert med Drillo, dette med mann-mann på midten?

PJH: Ja. Jeg og Tor Ole Skullerud, som også er med i teamet og er en veldig viktig mann, har hatt masse diskusjoner rundt nettopp dette. Vi har da blitt enige om å gjøre det sånn, og vi har lykkes godt med det. Og så har vi diskutert dette med Drillo da, og han har kanskje ikke vært helt enig. Men vi har jo lykkes med det, og det har litt med å få opp aggressivitet og entusiasme i starten av kampen. Når det gjelder det andre du spør om, så er det klart at når du møter Aserbajdsjan hjemme, og de har parkert bussen foran eget mål, så handler det om de samme tinga, men du må ha et vanvittig balltempo da. Du må vende spillet hurtig og skape to mot en på kantene. Og mot sånne lag er det viktig å ha gode hodespillere i form av for eksempel Marcus Pedersen, fordi her finnes det ikke noe bakrom, som du sier. Så du må ha et høyt balltempo og mye vending av spill, det er ikke noen annen resept på det. Så må man heller ikke glemme at ved å skape trykk så får man mange dødballer som er veldig viktig mot sånne nasjoner. Ved et tidlig mål så har man jo kampen der man ønsker den. Dette er noe jeg har lært, det finnes ingen enkle motstandere lenger. Lag som Aserbajdsjan er ofte gode på å parkere bussen. Aserbajdsjan har 10 millioner innbyggere og har henta trenere fra Bundesliga for å bygge opp fotballen i landet. Sånne nasjoner kan faktisk være skrekken, de er mye bedre enn det folk trur og er etterhvert blitt godt organisert. Dette har vært en lærdom gjennom kvaliken, det finnes ingen enkle motstandere.

HR: Vi ser jo nå at for eksempel en type som Torres sliter på grunn av det reduserte bakrommet. Torres er en spiller som var god på den tida der det var mer bakrom tilgjengelig, mens vi nå kanskje ser en utvikling med andre type spisser, du kan ta typer som Mario Gomez og Fernando Llorente. Llorente har jo vært brukt for Spania, også mot lag som har parkert bussen. Ser du en utvikling i forhold til behov for ulike typer spillere?

PJH: Det er klart at det alltid er greit å ha en Tor Hogne Aarøy på benken. Det handler jo mye om å ha folk i laget med spisskompetanse. Det vil alltid være bruk for sterke hodespillere. Men det er klart at internasjonalt så er spissene gode til alt, både i lufta, boksen, langs bakken – og så jobber de som svin defensivt. Så alle som spiller spiss i dag må kunne alt.

HR: Internasjonalt så er det en annen spisstype som har dukka opp, det som kalles «false nine», en møtespiss. I Norge har man vel hatt det på 90-tallet i form av Gøran Sørloth, men vi har kanskje ikke så mange spillere i rollen som «false nine» i dag. Hvordan ser du på dette, er det hensiktsmessig med denne typen spiller også i Norge?

PJH: Det er et godt spørsmål. Jeg kommer vel ikke spontant på noen som er en sånn klassisk møtende spiss. Men så har du jo Barcelona da, som til tider spiller uten spiss. Zagallo sa jo det, etter VM i 94, at om 10 år så spiller de fleste laga 4-6-0. Jeg trur at dette handler om hvilke spillere du har tilgjengelig. Det er det som gjør treneryrket interessant, at du får en gruppe der du kan ta ut de spillerne du ønsker. Så kan du ta ut spillere i forhold til hjemme, borte, motstander og kampens karakter. Man har mange muligheter.

HR: Hvis vi går litt tilbake til det defensive, nå har du sagt at du kan spille 4-3-3 offensivt, men også snu v-en og spille type 4-2-3-1 offensivt. Drillo har uttalt at 4-2-3-1 ikke er så bra defensivt, ettersom man ikke dekker bredden godt nok. Min påstand er at vi i 4-5-1 har blitt utfordra, spesielt indreløperne. Solbakken har jo spilt en forholdsvis smal 4-4-2 defensivt. Hva er ditt syn på 4-2-3-1, kan Norge spille det?

PJH: Ja, jeg trur det. Vi har jo gjort det. Vi spilte det mot Belgia borte, en veldig god nasjon. Og vi har også spilt det i mange andre kamper. Drillo koketterer litt med det at vi spiller sone i midtbaneleddet, men dette er jeg ikke helt enig i. Vi har jo en mann som springer foran midtstopperne, og dette blir ikke rein sonemarkering etter min mening. I Norge har det vært sånn at du spiller med en firer, så har du en som dekker rom, og så en firer og så en der framme. Men jeg stiller spørsmålet, hvorfor skal vi ha en mann som springer foran stopperne hele tiden? Hvorfor trenger vi det? Du tar jo bort et kontringspunkt, man har bedre sjanse til å angripe hurtig med en mann som ligger foran midtbanefireren enn bak den. Du får jo et ekstra spillepunkt. Jeg stiller også spørsmål om hvorfor vi ikke klarer å forsvare oss med en firer i norsk fotball internasjonalt. Går det på spillernes mangel på taktisk klokskap, eller er ikke vi som trenere flinke nok til å selge inn konseptet? Dette har også litt med tradisjon å gjøre. Sverige har spilt med to firere siden 1958. Vi kan si at vi i Norge bare kan spille 4-1-4-1, men jeg trur at hvis vi skal utvikle oss så må vi kunne begge deler. Da er vi tilbake til om vi spiller borte, hjemme, kampens karakter, stenge en kamp kontra å måtte score. Jeg trur at vi må ha flere alternativer her. For meg blir også dette med 4-2-3-1 og 4-4-1-1 bare en lek med tall, da. Det er snakk om 15 meter forskjell på noen kantspillere. For meg er det en myte, det at vi i Norge ikke skal kunne forsvare oss med fire på midten, når de fleste andre nasjonene klarer det.

HR: Det kan kanskje handle litt om at vi i stor grad har vært preget av britisk fotball. Det med å angripe forholdsvis bredt og å ville gå rundt på kantene, og kanskje vi derfor i Norge har vært redde for å forsvare oss smalt. Det har jo vært en trend internasjonalt lenge, at det både har blitt angrepet smalt og forsvart smalt. At man ofte avgir rom på kant.

PJH: Det kommer jo også an på om motstander har en svær spiss, eller ikke. Har de ikke det, da er det jo ikke noe å være redd for. Det går jo også mye på hvor trygg du er på eget lag, og hvor mye du kan risikere og hvilke spillere du har tilgjengelig. Har du to veldig gode spisser, eller en veldig god mellomromspiller og en god spiss? Skal du ta bort han ene spissen, og ha en som ligger og sveiper for forsvaret eller motsatt? Dette har også med hvor mye hensyn du ønsker å ta til motstanderen, og hvor mye tru man har på seg selv. Og så har det mye med hvordan du forsvarer deg. Spiller du rein sone, så er jo prinsippene de samme uansett. Ballen skal kun kunne spilles inn i en sone om gangen, deretter press på ballfører, sikring, sideforskyving, pumping. Her setter jeg igjen spørsmålstegn ved om vi norske må ha fem på midten, eller om vi kan klare oss med fire og en offensiv midtbanespiller som tar ut motstanderens ene sentrale. Det er en interessant diskusjon.

HR: Du har snakket mye om dette med ansvarliggjøring, pedagogikk og ledelsesfilosofi. I dagens fotball bruker mange trenere mye analyse, de kartlegger motstandere og legger opp taktikken etter dette, men hva er ditt syn på å involvere spillerne i strategiske valg før kampen? Som «hvor skal vi angripe?», «hvordan skal vi forsvare oss?» osv. Hva tenker du om det?

PJH: Det kan være både og. Jeg har jo utfordra U21-gutta til å si hva vi har lykkes med, og hva vi ikke har lykkes med. Både offensivt og defensivt. Dette gir dem følelsen av å være involvert, først og fremst i sin egen lagdel. Når det gjelder kampene så gjør vi det for så vidt veldig tradisjonelt. Vi er cirka 80 prosent opptatt av oss selv, og 20 prosent av motstanderen. Vi tar selvsagt hensyn til motstanderen, vi ser dem spille, vi ser styrker, vi ser svakheter. Vi bestemmer oss selvsagt for en strategi. Strategien er ofte å stole på vårt eget spill og konseptet vårt, og måten vi skal spille på. Og så vet vi at svakhetene motstanderen har vil utkrystallisere seg lenger ut i kampen, samtidig som vi maler på med det vi skal prøve å få til. Det har mye med trua på eget konsept. Så vi ser motstanderen, og vi ser hva de er gode til og hvor mulighetene ligger. Vi kan ikke lyve for spillerne heller. Hvis Cabella på Frankrike er god til å drible, så finner de jo det på YouTube uansett, men så handler det om å se når Cabella dribler og når han kanskje slurver defensivt. Hvordan kan vi utnytte det og gi dem trøbbel? Så hender det at Craig Dawson har scoret fire dødballmål på nøyaktig samme måte, og vi veit det. Likevel scorer han på dødball mot oss også. Sånn er det bare noen ganger, når noen er ekstremt gode til noe.

HR: Nå har anseelsen til en trener på U21-landslaget snudd seg på ganske kort tid. Det er ikke lenge siden mange klaget på spillerutviklinga i Norge, og at spillerne var for dårlige. Det har også vært kritikk mot NFF. Så har det snudd og du har også blitt intervjuet av Sky Sports, som lurer på hva er det vi gjør bra i Norge. Hvordan har du opplevd forandringa?

PJH: Jeg har holdt på så lenge med det her nå, fotballen er jo komisk. Du må bare flire noen ganger. Alle har jo en mening om treneren og dette går i bølger, noe vi for så vidt bare må leve med. Det er en del av fotballens kultur. Alle må få lov å mene noe, hvis ikke så tar vi bort det essensielle i fotball. Jeg har både vært idiot og fått sparken, men nå er det ikke måte på hvor god jeg er. Jeg prøver å leve midt i mellom, selv om det går dårlig så vet jeg at så dårlig er jeg ikke.

HR: Det høres fornuftig ut. Jeg har lest at du har høye ambisjoner på egne vegne. Kan du si noe om det?

PJH: Som i alle yrker, så må det finnes noen drivkrefter. Jeg har trivdes fantastisk godt med denne gjengen og med støtteapparatet. Men hva er større ambisjoner da? I Norge er det kanskje A-landslaget og noen av topplaga. I utlandet er det jo ingen som bryr seg om norske trenere. Du må enten, sånn som Ståle og FCK, ha gjort det veldig bra med en klubb, eller som Henning og Blackburn, ha hatt sterk tilknytting til klubben. Så, det er veldig vanskelig for norske trenere å komme seg ut. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det er jo en del av å ha et målbilde og å lage sine drivkrefter at man stadig vekk skal nå nye mål. Det trur jeg gjelder alle uansett yrke. Jeg har selvsagt ambisjoner om å ta enda større lag, og ta enda større utfordringer på sikt. Hvis ikke så trur jeg det blir feil egentlig. Da er du mett.

HR: Så det er utvikling som driver deg?

PJH: Ja, det er utvikling som driver meg. Jeg er ikke opptatt av prestisje og penger, jeg er opptatt av det å hele tida få til ting sammen med andre. Det å se at spillere utvikles, klubber utvikles, og i dette tilfellet at landslag utvikles. Det er mine drivkrefter.

Hvis jeg noen gang finner ut at det er andre, ytre, drivkrefter som driver meg, da skal jeg slutte.

HR: Takk for samtalen Perry, og lykke til med dine neste utfordringer!

PJH: Takk skal du ha.

Epilog:
To dager etter denne samtalen er ikke Per Joar Hansen lenger sjef for U21-landslaget. Han får et tilbud han ikke kunne takke nei til – fra Rosenborg.

Josimar: Gratulerer med ny jobb. Men det virker som om Rosenborg-supporterne har litt urealistiske forventninger til klubben?

PJH: Ja, det kan du godt si. 90-tallet kommer aldri tilbake. Vi vil aldri vinne 13 seriemesterskap på rad igjen. Det kommer ikke til å skje.

J: Det virker også som deler av supportergruppa er avventende, for ikke å si skeptiske, til at du er blitt ny trener?

PJH: Ja, det kan nok stemme.

J: Har de et inntrykk av at du er en defensivt orientert trener?

PJH: Kanskje det, men jeg vil skape et Rosenborg som alltid skal tenke offensivt. Vi skal spille underholdende fotball, vi skal ha pasninger som går framover, vi skal ha sidebacker som skal angripe like mye som de skal forsvare seg. Vi skal ha ballen i laget og vi skal slå gjennombruddspasninger på den siste tredelen. Vi skal ha hurtighet i alt vi gjør – og vi skal være artige å se på.

J: Det høres ut en spillestil som blant annet passer Mikkel Diskerud?

PJH: Ja, Mix er en spiller som vi svært gjerne vil ha med videre. Han vil jeg absolutt beholde.

J: Har du endra deg som trener – har du andre tanker om hvordan fotballen skal spilles i dag enn for 10 år siden?

PJH: Som trener er man hele tida på reise, alltid underveis. Fotballen utvikler seg, og det gjelder å henge med. Jeg har kanskje blitt enda mer opptatt av egen dyktighet og eget spill.

J: Hvor vanskelig var beslutningen om å forlate U21-landslaget noen måneder før EM?

PJH: Det var fryktelig tungt. For ett år siden var alle rundt laget – og ikke minst jeg – idioter. Så klarte vi å snu den negative trenden med fantastisk fotball. Men jeg måtte ta et valg da tilbudet kom – og Rosenborg er jo klubben min. Dessuten følte jeg meg sterkt ønsket.

J: Hva er målet for 2013-sesongen?

PJH: Vi skal kjempe om gullet. Og vi skal kvalifisere oss for Europa League.