Å tape er å dø

Etter å ha tatt Juventus tilbake til toppen, står Antonio Conte foran sin største utfordring: Å beholde posisjonen – og fortsette oppturen med italia.

(Denne saken stod på trykk i Josimar 6/2013)

Tekst Thomas Høy

«Dette laget har kommet på syvendeplass to ganger nå. Jeg har ikke kommet her for dette. Vi kan ikke lenger være så elendige». Etter to strake fiaskosesonger var nyansatte Antonio Conte tydelig i sitt første møte med spillergruppen. Et par år senere har han også levd opp til budskapet. Juventus har vunnet Lo Scudetto to sesonger på rad, og de har gjort det så overbevisende at selv de argeste fiender vil kunne finne et ørlite snev av sympati. Juventus er tilbake på toppen, men nå begynner kanskje Antonio Contes største utfordring hittil: å fortsette oppturen. Og beholde posisjonen.

«Å vinne er ikke viktig. Det er det eneste som betyr noe». Sitatet tilhører Juventus-legenden Giampiero Boniperti, og har gjennom årene vokst til å bli et varemerke for Torinos gamle dame. En slags leveregel for klubbens spillere, og nærmest essensen i supporternes pokaldyrkende identitet. Klubbens fiender, derimot, har tatt det til inntekt for en tilbøyelighet til å krysse moralske grenser, en aksept for å gjøre hva som helst, så lenge man vinner. I årene etter calciopoli (se faktaboks) ble Boniperti-sitatet også et symbol på avstanden mellom daværende Juventus, og klubben som en gang hadde herjet italiensk fotball. Vinnermaskinen hadde rustet, og en kunne nesten også lure på om den fryktede klubbkulturen hadde forduftet. Det hele skulle snu da Antonio Conte overtok trenerjobben sommeren 2011. Kort tid etter begynte Juventus å gjøre det eneste som betydde noe – å vinne – og nå har de også Boniperti-sitatet innbrodert i draktens krage.

– Omveltningen var bemerkelsesverdig, forteller den italienske journalisten Gabriele Marcotti til Josimar. Han arbeider som journalist for flere store aviser i både England og Italia, og har tidligere skrevet en biografi om Fabio Capello, som passende nok heter “Portrettet om en vinner”. For i Italia handler mye om kunsten å vinne, og Antonio Conte måles nå opp mot legender som nettopp Fabio Capello.

– En må huske at Juventus ikke har gjort allverdens store signeringer i løpet av hans tid, fortsetter Marcotti, og viser til spillere som Elia, Pazienza, Ziegler og Estigarribia for å illustrere poenget. Journalisten Roberto Perrone er enig. Han følger Juventus for Corriere della Sera, en av Italias største aviser, og overfor Josimar legger han ikke skjul på at Conte har imponert ham.

– Ingen, selv ikke ledelsen, hadde forventet å komme tilbake så fort. Jeg trodde de skulle kunne kjempe om en kvalifseringsplass til Champions League. I stedet vant de Serie A, forteller Perrone.

Magre år for stolt dame
Forholdene tatt i betraktning har gjenoppstandelsen også virket påfallende enkel. Frem til sommeren 2010 hadde klubbpresident Jean-Claude Blanc og sportssjef Alessio Secco slitt med å manøvrere Juventus opp av krateret som calciopoli etterlot seg. Trenerbyttene hadde kommet på løpende bånd. Fra 2006 til 2007, via Didier Deschamps, hadde Fabio Capello blitt til Claudio Ranieri. Forfallet fortsatte via Ciro Ferrara helt til Alberto Zaccheroni satte spikeren i kisten: nok var nok. Dette kunne bare ikke fortsette.

Jean-Claude Blanc var en dyktig forretningsmann. Med utdannelse fra Harvard og lang fartstid innen idretten fikk han ansvaret for å gjenreise klubben etter kampfiksingsskandalen. Han skulle bli sentral rundt finansiering og konstruksjon av Juventus Stadium. Som øverste leder i en fotballklubb, ikke bare en administrativ koordinator, var det likevel opplagt for alle og enhver at Jean-Claude Blanc var en begrenset ressurs. Det var også sportssjef Alessio Secco, med signeringer av typen Tiago, Felipe Melo og Vincenzo Iaquinta i årene etter calciopoli. Våren 2010 måtte Jean-Claude Blanc til slutt gi fra seg presidentvervet. Erstatteren ble Andrea Agnelli, sønn av Umberto Agnelli, klubbens tidligere president og FIAT-imperiets tidligere overhode. Med klubben knedypt i en identitetskrise var Andrea Agnelli, på sett og vis, symbolet på kursendringen som nå skulle komme. Klubben skulle tilbake til røttene, og ansvaret ble gitt til Agnelli-familiens siste sønn.

Noe av det første Agnelli gjorde, var å erstatte Alessio Secco med Sampdorias sportssjef Giuseppe Marotta. Med seg på flyttelasset fra Genova til Torino kom også sjefsspeider Fabio Paratici og trenernomaden Luigi Delneri. Slik historien skulle utfolde seg var Delneri ikke overraskende en forlengelse av det pågående forfallet, snarere enn en kursendring og forbedring. Etter nok en mislykket sesong ble Delneri sparket. Erstatteren ble Antonio Conte, en gammel klubblegende som plutselig hadde fått hår på hodet.

Contes døde katt
Fra tid til annen opplever italiensk fotball at gjensynet med gamle spillere, nå trenere, ikke forløper helt som antatt. Hvem hadde eksempelvis forventet at sliteren Luciano Spalletti skulle revolusjonere fotballen med sin offensive 4231? Med dette i bakhodet var det også knyttet spenning til hvordan Antonio Conte ville løse oppgaven. Ville han representere noe nytt, eller komme tilbake som den spilleren han var? For mange er nemlig 90-tallets Juventus uløselig forbundet med hardtarbeidende Antonio Conte, som tilsynelatende ble mer og mer iherdig etterhvert som hårfestet trakk seg tilbake på issen.

– Ærlig talt ble jeg sjokkert. Jeg likte ham ikke spesielt godt som spiller. Jeg syntes han var skitten, men også sytete. Som manager har han overgått alle forventninger. Han er som regel, ikke alltid, også rimelig elegant i behandlingen av dommerfeil og lignende kontroverser, fortsetter Marcotti.

Selv om dagens Juventus har flere strenger å spille på, blant annet geniale Andrea Pirlo, hevder mange å se klare likhetstrekk mellom spilleren Antonio Conte, og laget han nå har bygget. Juventus, i likhet med Antonio Conte, påstås å handle i stor grad om en brutal vinnervilje. Marcotti er ikke en av dem.

– Jeg forventet et lag som skulle male motstanderen i stykker og overmanne motstanderen på en primitiv måte. I stedet har Juventus vist mye av høy kvalitet. For eksempel har han gitt mange spillere ansvar for å bygge spillet, særlig midtstopper Leonardo Bonucci, noe jeg absolutt ikke forventet.

Kanskje burde man ha skjønt tegningen. Etter endt karriere gjennomførte Antonio Conte en oppsiktsvekkende hårtransplantasjon. Kritikerne omtalte den nye manken som en død katt. Slik startet også trenerkarrieren med hånlig latter, noe Conte etterhvert har lært seg å håndtere.

– Etter hva jeg har hørt hadde Conte mye usikkerhet rundt håret sitt, både før og etter transplantasjonen. Men i løpet av de siste par årene har han mildnet en del og vokst som person. Conte håndterer den døde katten uten problem, forteller Marcotti.

I likhet med katten var det også noe dødt over starten på trenerkarrieren, og en stund var det lite som tydet på at han skulle lede Juventus til Scudetto noen år senere. Conte fikk i 2006 sin første trenerjobb for Serie B-klubben Arezzo, men ble sparket allerede samme høsten. Suksess ble det derimot for Bari, da han tok klubben fra nedrykkssonen til en komfortabel posisjon midt på tabellen. Året etter sikret han også opprykket til Serie A. Ambisjonene var likevel langt større enn lille Bari:

«Hvis ikke jeg er Juventus-trener innen fire år, legger jeg opp som trener», uttalte han høsten 2008 i typisk kompromissløs stil. Kanskje noe mer selvsikker enn han der og da hadde grunn til.

Jobben kunne blitt hans allerede i 2009, da Claudio Ranieri fikk sparken av Juventus. I stedet for Antonio Conte landet klubben på en annen klubblegende, Ciro Ferrara, og Antonio Conte havnet i stedet i Bergamo. Atalanta-jobben gikk om mulig enda verre enn hans første trenerjobb, og kulminerte i et aggressivt rendez-vous med klubbens ultras. Dagen etter sammenstøtet, utrygt plassert på 19.plass, trakk Antonio Conte seg tilbake og tok ferie. Ferien ble avbrutt av Siena, og sommeren 2010 hadde Antonio lyktes med å rykke opp fra Serie B for andre gang i trenerkarrieren. Denne gang skulle også Juventus-jobben bli hans.

Monster eller taktiker?
«Hvis Arrigo Sacchi var et geni, hva er da Antonio Conte?», skriver Andrea Pirlo i sin ferske selvbiografi. Han kom til Juventus samtidig som Antonio Conte, og det tok ikke lang tid før han ble overbevist av sin nye sjef.

«Jeg har møtt mange trenere, men Antonio Conte overrasket meg mest. Det eneste jeg angrer på er at jeg valgte garderobeplassen nærmest døren. Det er Torinos farligste sted ved pause.»

I selvbiografien skildrer Andrea Pirlo, ikke overraskende, en leder med et vulkansk temperament på konstant jakt etter perfeksjon.

«En gang tapte vi mot Milan og Conte klarte ikke å komme over det. Mot dem? Hvordan kunne dere tape mot dem? De er jo så dårlige!».

Eksemplene er mange i Pirlos nye bok. “Conte kommer inn til pause. Selv om vi leder er han forbanna og krever perfeksjon. Han blir til et monster og er aldri fornøyd.” Selv datterens navn har blitt blitt et resultat av hans ekstreme behov for å vinne: hun heter Vittoria. Seier. Lagoppstillingene bestemmer han klokken tre om natten, og til kampen stiller han alltid med helligvann på innerlommen. Antonio Conte kødder ikke. Han mener blodig alvor.

Mens vi prater med Gabriele Marcotti oppstår det likevel en aversjon mot å tillegge for mye betydning til Contes personlighet. Marcotti fremhever at det kan være vanskelig å danne et korrekt bilde fra utsiden, og at man i stedet risikerer å gå i filmindustriens klassiske typecasting-tabbe: å anta at en person kun kan gjøre én rolle, fordi det er den vedkommende er kjent for. Denne innvendingen får støtte i selvbiografien til Andrea Pirlo:

«Jeg forventet fandenivolskhet og karisma, men i stedet lærte jeg at andre trenere kan lære svært mye av han rent taktisk».

Inspirasjonen har Conte hentet fra sine tidligere trenere. Carlo Ancelotti, Arrigo Sacchi og fremfor alt Marcelo Lippi. Han har vært innom de fleste formasjoner, fra 424, via 433 og nå ved 352, hvor han tilsynelatende har funnet seg selv. Det var også forventninger om 424 da han først kom til Juventus. Det var slik han hadde spilt med Siena, og Marcotti fremhever dette som et symbol på at Conte ikke er like rigid som spillertypen han forbindes med.

Dagens Juventus har utgangsposisjon i 352, men er fremfor alt omstillingsdyktig til både kampbilde og motstander. De brede midtstopperne vil ofte kunne trekke oppover i banen og skape ubalanse i motstanderens midtbane, mens vingbackene og de sentrale midtbanespillerne vil kunne falle dypere for å kompensere for den tallmessige ubalansen som de angripende midtstopperne etterlater seg. Contes Juventus er dynamisk, og pulsen dikteres fra sentral midtbane hvor ballvirtuoso Andrea Pirlo understøttes av spillere som Claudio Marchisio, Arturo Vidal og Paul Pogba.

Til tross for et dynamisk og taktisk klokt mannskap, er det likevel vanskelig å komme utenom Contes ekstreme vinnermentalitet. For Roberto Perrone i Corriere della Sera har dette alt i alt vært Contes største bidrag til den gamle dame.

– Conte har åpenbart utviklet mentaliteten først, dernest selve spillet. Som han selv har sagt, i 2011 ble han møtt av et lag i fullstendig krise, ikke bare teknisk og taktisk, men kanskje særlig mentalt. Det var et håpløst lag, men han lyktes med å gjenskape vinnermentaliteten som klubben hadde frem til 2006, og som han selv var en del av, forteller Perrone.

Dette, intensjonen om å gjenskape vinnerkultur, var også budskapet Conte ville sende ved starten av sin første sesong som Juventus-trener. Den Torino-baserte avisen Tuttosport, særlig kjent for sitt utilslørte Juventus-sympati, fikk et eksklusivt intervju med den nye sjefen. Litt ut i intervjuet spurte de hva han egentlig kunne tilføre Juventus.

«Jeg tenker på en tekstmelding jeg fikk av en gammel lagkamerat. Han takket meg for at jeg lærte ham å spille for å vinne. Det er det beste som finnes i verden, og det er det jeg skal ta med meg til Juventus». «Men kan man lære seg å bli en vinner?», spurte journalisten. “Selvfølgelig”, svarte Conte. «Er det ikke medfødt da?”, undret journalisten på ny. “Du kan bli født med en viss disposisjon, men det å vinne er en kultur”, svarte Conte. “Det å vinne er en lang vei som man må følge helt uten snarveier. Det finnes ingen snarveier. Det krever offer, styrke og innstilling. Det er en lang vei i motbakke. Det er en lang vei full av raseri og vanskelige øyeblikk, men den tar deg til den største nytelse. Å vinne. For meg handler alt om å vinne. Å tape er å dø. Det er en midlertidig død som varer i to-tre dager. Så finner jeg styrken til å reise meg igjen og komme tilbake mye sterkere. Bare for å unngå å tape igjen.”

Kjente til kampfiksing?
Antonio Contes første sesong for Juventus ble en vanvittig opptur, og en bekreftelse av hva han hadde fortalt Tuttosport. Man kan faktisk lære bort vinnermentalitet. Å tape – eller å dø midlertidig, alt ettersom hvordan man ser det – var heller ikke aktuelt. Juventus avsluttet sesongen med 23 seiere, 15 uavgjorte og 0 tap. Den påfølgende sesongen skulle bli en ny suksess. Ved utgangen av 2012 hadde Antonio Conte slått Fabio Capellos rekord for flest poeng i et kalenderår. 93 i 2005, mot 94 i 2012. Våren 2013 hadde de sikret sin andre Scudetto på rappen. At Juventus skulle gjenta suksessen var imidlertid ingen selvfølge. Sommeren 2012 eksploderte en ny utenomsportslig skandale rundt italiensk fotball – og Conte var involvert.

Det mente i alle fall sjefsetterforsker Stefano Palazzi. I løpet av de siste årene hadde et hundretalls kamper blir fikset, og det italienske politiet klarte å spore aktiviteten tilbake til et bettingsyndikat i Singapore. Syndikatet hadde brukt kontakter i Balkan til å komme inn blant italienske fotballspillere, og da den første ble tatt raknet hele systemet. I søkelyset var også to Siena-kamper fra perioden under Contes ledelse. Filippo Carobbio, som selv hadde blitt tatt på fersken, tystet på andre for redusert straff, og hevdet at Antonio Conte hadde hatt kjennskap til at enkelte kamper hadde vært fikset. Påstanden fikk aldri støtte av noen andre Siena-spillere, men det var likevel nok til at Conte ble suspendert nesten hele høsten. Ikke for kampfiksing i seg selv, men for å ha visst om kampfiksing uten å varsle myndighetene. Dommen på 12 måneder ble senere redusert til fire måneder, og Conte fikk dermed lede laget på vårsesongen.

“Jeg har studert meg selv som person. Jeg har prøvd å finne positive ting i en negativ situasjon”, fortalte Conte til klubbens egne hjemmeside. “Jeg har sett på meg selv for å prøve å bli en sterkere person, og jeg tror jeg har lykkes. Jeg er utrolig stolt over måten spillerne har respondert på denne suspensjonen”. Da sesongen gikk mot slutten var det ikke lenger noen tvil om hvem som ville vinne Serie A og Torino-klubben kunne igjen feire suksess under Contes ledelse. Spørsmålet nå er hvordan klubben skal fortsette å vinne. Hvordan de skal vokse og vinne større ting. På to år har de beveget seg fra angreps- til forsvarsposisjon. Det er krav, det er forventninger, og det er kanskje en aldri så liten fare for at spillerne er litt mindre sultne enn tidligere. Samtidig står kravet om suksess i Europa. Supporterne vil ha Champions League-troféet.

Slitasje eller mer suksess?
I Italia er det mange som tror at Antonio Conte kan blir Juventus’ nye Marcello Lippi, mens noen også lurer på om Contes lederstil kan bli for ekstrem over lang tid. Det er også spørsmålet som Antonio Conte må kunne besvare dersom han skal leve opp til de store forventningene. Mens hans egne spillere, med Andrea Pirlo i første rekke, insisterer på at Contes trenerstil griper langt dypere enn vilje og engasjement, kan det diskuteres om hans motiverende egenskaper vil ha avtagende effekt etterhvert som tiden går. Om vinnerviljen, i møte med mindre ekstreme personligheter, etter hvert vil medføre slitasje i spillergruppen.

– Det blir den store utfordringen, gjør det ikke?, spør Marcotti, før han kjapt skyter inn med sitt eget svar.

– Lippi pleide å si at man kan oppnå varig suksess enten ved å bytte trenere hvert tredje år, eller ved å bytte spillere hvert tredje år. Og siden han var trener og ville beholde jobben sin, valgte han å bytte ut spillerne. Jeg vet ikke om dette reflekterer virkeligheten, bare se på Barcelona, men Conte er i aller høyeste grad et avkom av Lippis ledelse. Juventus har gitt uttrykk for at de vil være åpne for å lytte til bud på spillere som Marchisio og Pogba, så jeg blir ikke overrasket om klubben, sammen med Conte, velger å lande på en strategi tilsvarende den Lippi hadde.

– Ja, her ligger problemet, erkjenner Perrone, og mener å ha sett antydninger bekymringer allerede.

– Faktisk, ved sesongslutt, kunne man se en nervøsitet som stammet fra usikkerhet om hvordan man kan forbedre seg etter to strake scudetti og en kvartfinale i Champions League. Han ønsker en rekke nye spillere, særlig i angrep. Det er ikke det at ting vil rakne, men Conte vet godt at det blir vanskelig å vinne for tredje året på rad, sier Perrone.

Det gjenstår å se om Antonio Conte kan fortsette suksessen med Juventus. Forholdene ligger i alle fall godt til rette. I 2011 ble Juventus Stadium ferdigstilt og vinnerklubben Juventus er tilbake der de hører hjemme, med ambisjoner om å tiltrekke seg de beste spillerne på markedet. Denne sommeren forventes det at Juventus tar nye steg mot å bygge et virkelig slagkraftig mannskap. Supporterne håper at de omsider får stjernespissen de har håpet på i flere år, og i slutten av juni ble de bønnhørt da Carlos Tevez ble presentert som ny klubbens nye nummer 10, en drakt som har ligget urørt siden klubblegenden Alessandro Del Piero flyttet til Australia.

Kanskje viktigere synes det å være en perfekt harmoni mellom klubbens kulturelle historie, slik Boniperti formulerte den, og hvordan de nå dundrer frem i det italienske fotballandskapet. Å vinne er ikke viktig, det er det eneste som betyr noe. Eller som Conte selv sier det: å tape er å dø. Det eneste som er sikkert er at Antonio Conte, i tilfelle suksessen uteblir, er den som kommer til å ta det aller, aller tyngst.