Høyere ballbesittelse, flere mål, færre taklinger og innlegg, er de viktigste taktiske trendene de siste årene. Og Barcelona-stilen kan spores helt tilbake til tidenes første landskamp i 1872.
Høyere ballbesittelse, flere mål, færre taklinger og innlegg, er de viktigste taktiske trendene de siste årene. Og Barcelona-stilen kan spores helt tilbake til tidenes første landskamp i 1872.
Tekst Jonathan Wilson
Etter Chelseas suksess i Champions League i 2012 var det fristende å si at fotballen var på vei inn i en ny æra med å slite ned motstanderen, forsvare seg dypt og satse på å ri stormen av. Forsvaret til Chelsea, særlig i semifinale-seieren over Barcelona, minnet mye om det Inter hadde gjort mot katalanerne to år før: ligge kompakt tilbake, nekte rom, la motstanderen ha ballen, forsøke å frustrere dem. Men ingen lag spiller egentlig på denne måten. Chelsea og Inter var tvunget til å gå til ekstreme defensive skritt for å stoppe Barcelonas angrepsvåpen, og det er Barcelona-modellen som har vist seg å være mest innflytelsesrik.
Å snakke om Barcelona-modellen kan være misvisende fordi laget er en moderne inkarnasjon av en tradisjon som går helt tilbake til den aller første landskampen som ble spilt i 1872. Skottland var bekymret fordi gjestene fra England i snitt var sju-åtte kilo tyngre enn dem. Å spille på den vanlige måten ved å drible seg gjennom motstanderne ville føre til at de ville bli utkjempet. Så Queen’s Park – klubben alle skotske spillere spilte for – satte seg ned og utarbeidet en plan. De kom frem til at for å slå England måtte de holde ballen unna de engelske spillerne, og den mest effektive måten å klare det på var å spille pasninger. Så for første gang i fotballhistorien gikk et lag ut på banen for å spille ballen til hverandre i stedet for å spille den fremover så fort de fikk den. Planen viste seg å holde mål: Skottene klarte 0-0 og var også det laget som var nærmest seieren.
Engelskmennene innså etterhvert verdien av pasninger, men kunstens sentrum var i Glasgow og særlig i Queen’s Park. I 1901 meldte spissen Bob McColl overgang til Newcastle som tidstypisk spilte langt mot kraftige karer på topp. McColl fikk stor innflytelse med sine ideer og snart prioriterte Newcastle pasninger fremfor klareringer lengst mulig opp på motstanderens banehalvdel. En av de defensivt orienterte midtbanespillere på laget, Peter McWilliam, ble i 1912 manager for Tottenham. Han innførte pasningsorientert fotball i klubben, bygget opp et akademi og kjøpte den lille, lokale klubben Northfleet Town som skulle fungere som rekruttlag. I 1927 ble han hentet av Middlesbrough som gjorde ham til verdens best betalte trener. Da han returnerte til Tottenham i 1938, kunne han høste av det han hadde sådd mange år i forveien.
Tottenham var på denne tiden kjent for sitt fine pasningsspill. På laget som McWilliam arvet spilte Arthur Rowe, som ledet laget til seriemesterskapet i 1951, Bill Nicholson som ledet klubben til enda en tittel i 1961 og Vic Buckingham som skulle bli en fremgangsrik manager for West Bromwich. Buckingham er likevel mest kjent for sine opphold i Ajax der han banet vei for Rinus Michels som igjen ga Johan Cruyff sin debut, og for sine år i Barcelona der Michels og Cruyff senere skulle bli gjenforent. Det nederlandske ballgeniet skulle senere bli manager for både Ajax og Barcelona som spilte en pasningsorientert forball som kan spores tilbake til stilen til McColl og McWilliam.
Fra Glasgow til Barcelona
Det er derfor ingen tilfeldighet at to engelskmenn har vært managere for Barcelona etter Buckingham. Terry Venables spilte under Nicholson i Tottenham, mens Bobby Robson spilte under Buckingham i West Bromwich. Laget til Pep Guardiola, som for øvrig debuterte under Cruyff og spilte under Robson, og nå under Tito Vilanova følger den samme fotballfilosofiske linjen. Det er vanlig å si at Barcelona har en nederlandsk stil, men det er mer presist å si at den tradisjonen er mye eldre enn som så, utsprunget fra Glasgow via Newcastle og nord-London.
Selvsagt er det mange varianter av denne spillestilen, og denne sesongen virker det som om Vilanova har gjort spillerne enda mer bevisst på at man skal aldri slå pasninger for pasningens skyld, men at man hele tiden har en plan. Hvor mye suksess han har hatt får vi svar på denne våren i Champions League (når han forhåpentligvis er tilbake etter kreftsykdommen), men det er riktig at i perioder i fjor – særlig mot Chelsea i semifinalene – ble Barcelona-spillerne stående og spille firkanter. Problemet med å starte med mange mann høyt på banen – Guardiolas mål var å sette Chelsea-forsvaret under konstant press – var at det ikke ble rom igjen, noe blant annet Dani Alves trenger når han kommer spurtende nedover høyresiden.
Målet er målet
Men nå er det ikke bare Barcelona som spiller på Barcelona-måten. Pasningsspill og høyt press er den nye kulten overalt i fotballen. Flere mål blir scoret, og forsvarspillet har ikke lenger høyeste prioritet. Lionel Messi, Cristiano Ronaldo og Radamel Falcao setter nye scoringsrekorder hver eneste uke. Trygge ledelser er ikke trygge lengre. Ledet man 4-0 i gamle dager var seieren i boks, men bare de siste årene har flere kamper snudd (Angola mot Mali, Newcastle mot Arsenal, Tyskland mot Sverige, Arsenal mot Reading).
I toppdivisjonen i England, Frankrike og Spania har det vært en klar trend med flere scoringer per kamp. I fjor, for første gang i Champions League-historien, ble det scoret mer enn tre mål i snitt per kamp i cuprundene etter gruppespillet. Trenden har fortsatt i år med 2,96 mål per kamp i gruppespillet. Også i Italia og Tyskland, der mål per kamp har ligget relativt stabilt de siste ti årene, har det blitt scoret flere mål denne sesongen.
Mest dramatisk har forandringen vært i Premier League. De siste ti sesongene har snittet økt til 2,8 mål per kamp i fjor, og det øker. Godt over halvveis i årets sesong er snittet økt til 2,84. Holder det tallet seg vil det være den mest målrike sesongen siden 1967/68-sesongen. Og fremdeles er man bak La Liga som denne sesongen har et snitt på 2,85.
Betyr flere scorede mål at spissene er blitt giftigere? Det er én forklaring – for muligens er spillere som Robin van Persie, Michu, Luis Suarez, Demba Ba og Gareth Bale alle i sin beste alder. Men sannsynligvis har det mer med å gjøre at sjansene som skapes er større og flere.
Pasningssikkerhet
I tillegg til at man setter flere sjanser, har det vært en markant økning i antall pasninger i Premier League. I 2006/7-sesongen var snittet 717 pasninger per kamp, i år har snittet økt til 850. Det har skjedd samtidig med at pasningssikkerheten har økt: Fra 70 til 75 prosent for ti år siden til 81,69 prosent denne sesongen. Korrelasjonen virker lett å forklare: Flere pasninger og økt pasningssikkerhet tilsier at man slår lettere og kortere pasninger, med andre ord prøver stadig flere lag å spille ballbesittende fotball. Teorien virker å bli bekreftet ved det faktum at antall pasninger på motstanderen tredjedel har gått jevnt nedover de siste årene, fra 38,8 prosent i sesongen 2007/8 til så vidt 32 prosent sist sesong. Antall innlegg har også hatt en nedadgående kurve, fra 40 i snitt per kamp for ti år siden til så vidt over 35 per kamp denne sesongen.
Den tradisjonelle britiske spillestillen har utspilt sin rolle. Den engelske stilen handler ikke lenger om å slå langt mot spissene eller å komme seg rundt på kantene for å slå innlegg. Nå er tålmodighet et viktig stikkord og med så mye fokus det er på pasningssikkerhet har også antall taklinger blitt færre. 2006/7 var den første sesongen analyseselskapet Opta telte antall taklinger per kamp. Da var snittet på 47,5. Så har det sunket hvert år til 37,67 sist sesong. Antall frispark per kamp har også blitt færre, fra 28 per kamp for ti år siden til 21,86 i fjor. I den samme perioden har antall gule kort holdt seg stabilt på rundt tre gule kort per kamp. Trenden er den samme i hele Europa: flere pasninger, færre taklinger.
Noe av dette skyldes endringer i regelverket. Liberaliseringen av offside-regelen har gjort det nesten umulig for forsvaret å kjøre en aggressiv offside-linje. Det betyr igjen at forsvarslinjen ligger dypere (et paradoks med tanke på hvor viktig press på ballfører er blitt, men mer om det senere) så området der ballen oftest befinner seg har økt fra rundt 40 meter for ti år siden til 60-70 meter i dag. Mer plass betyr færre fysiske dueller og det har igjen ført til tilbakekomsten av den lille, tekniske midtbanespilleren som nesten var helt borte fra fotballen. Med færre taklinger har den hissige og taklingssterke ballvinneren (type Robbie Savage) nesten forsvunnet fra den moderne fotballen. Teknisk dyktige spillere føler seg ikke lenger truet og dette har ført til økt fokus på ferdigheter og pasningsdyktighet.
Ting kan tyde på at det er skjedd en fundamental holdningsendring, og det som er merkelig er at det har skjedd så mange mennesker på omtrent samme tid.
En mann kan – jeg understreker kan – ha hatt større innflytelse enn andre, nemlig Marcelo Bielsa, treneren som ikke har vunnet noen ting de siste 15 årene, bortsett fra Argentinas OL-gull fra 2004. Problemet, noe han selv er den første til å innrømme, er at ideene hans er for ekstreme til at de noengang vil bli 100 prosent implementert.
«Hvis spillerne mine var roboter, ville vi aldri tape», sa han som Velez Sarsfield-manager i 1998. Men dessverre for Bielsa er spillerne mennesker og de færreste klarer å opprettholde den ekstreme intensiteten i lengre perioder. Det er grunnen til at Bielsea mannskap i perioder er lysende, etterfulgt av dyp frustrasjon.
Et godt eksempel på det var finalene i Europa League og Copa del Rey i fjor. Etter blendende spill frem til finalene, ble begge finalene en gedigen nedtur. Særlig kampene mot Manchester United viste oss hint av en ny form for fotball, spillere på konstante løp og alltid fremover. Men utmattelsen virket uunngåelig – og kom tidsnok til at baskerne tapte to finaler på rappen. Dette er trolig også grunnen til at Bielsa vil bli husket som en større tenker enn trener.
Frem og tilbake og frem igjen
Det er ingen tvil om at hans tanker har hatt stor innflytelse på sir Alex Ferguson. Skotten pleide å være fremadstormende fotballs fremste ridder. Men etter trippeltriumfen i 1999 gjorde tap for Real Madrid og Deportivo de La Coruña, samt pinlige nederlag mot Monaco og Bayer Leverkusen i Champions League, Ferguson mer forsiktig. Han vant sitt første Champions League-trofé med offensiv fotball, det andre trofeet i 2008 med defensiv fotball. Muligens har to finaletap for Barcelona gjort at han har sett etter nye ideer, eller kanskje det var de to tapene mot Athletic Bilbao som gjorde utslaget? Det at han ikke kjøpte en midtbanedynamo som alle trodde Manchester United ville signere i sommer, var et signal om at Ferguson så fremover, ikke bakover, på banen igjen.
«Fabregas var en av de beste midtbanespillerne i England i fem år og han er en liten kar og en offensiv spiller. Det samme med Xavi og Iniesta, begge er små, men ingen av dem er sittende midtbanespillere. Jeg tror ikke vi har hatt en sittende midtbanespiller i den tiden jeg har vært her. Vi prøvde Roy Keane i den rollen, men han klarte det ikke. Han hadde en spillestil, en aggressiv spillestil, og det var hans måte å spille på. Så i 25 år har vi spilt uten – så hvorfor skal jeg begynne med det nå?», spør Alex Ferguson.
Manchester United har kanskje ikke hatt en sittende midtbanespiller à la Claude Makelele som hele tiden passet rommet foran de fire i forsvaret, men Keane, Paul Ince, Nicky Butt og Bryan Robson var alle fantastiske ballvinnere. Det kan være at Darren Fletcher, hvis han noen gang kommer tilbake frisk og i form, kunne spilt i en slik rolle, men Ferguson har opplagt ikke tenkt å prioritere en sittende midtbanespiller. Denne sesongen har Manchester United tatt mange poeng i ligaen, til tross for tidvis svakt forsvarsspill, men har gang på gang blitt reddet av angrepsrekka.
Manchester United er ikke det eneste engelske laget som ønsker å satse på angrepspillet. Chelsea startet sesongen med en fabelaktig trio av offensive midtbanespillere i Eden Hazard, Juan Mata og Oscar. I perioder har de vartet opp et angrepsspill etter boka, men da resultatene uteble, ble Roberto Di Matteo erstattet med den pragmatiske Rafa Benitez.
Etter at de vant Premier League-tittelen forrige sesong, var det mange som trodde at Manchester City ville fortsette med den tidvis eminente angrepsfotballen og samtidig prøve å eliminere de personlige feilene som kostet dem dyrt ved enkelte anledninger. I stedet har de forsøkt å forandre spillestil i den tro at man må være proaktive hvis man skal vinne igjen og igjen og igjen. Salget av Nigel de Jong, vrakingen av Joleon Lescott til fordel for Matija Nastasic og eksperimenteringen med trebackslinje, har bakgrunn i at laget ønsker å bli mer ballbesittende.
Arsenal har spilt på denne måten helt siden Arsène Wenger kom til klubben. Tottenham under Andre Villas-Boas setter forsvarslinjen høyt og spiller med høyt tempo. De har forbedret seg betraktelig etter at Hugo Lloris ble førstekeeper til fordel for Brad Friedel, blant annet fordi han er mye mer komfortabel med ballen i beina så forsvaret kan sette linjen høyere vel vitende om at franskmannen kan fungere som sweeper.
Det finnes unntak i Premier League, først og fremst Stoke, men selv de mindre lagene presser høyt og spiller ballen. Det er vanskelig å tenke seg en ung fremadstormende manager i dag som ikke er influert av Marcelo Bielsa.
Gaal eller genial?
I Tyskland vil de beste lagene i dag vinne ballen så høyt på banen som mulig. Jürgen Klopps Borussia Dortmund startet trenden, men Bayern München har fulgt etter, en prosess som begynte da Louis Van Gaal fikk managerjobben i 2009 for å rydde opp i rotet etter Jürgen Klinsmann.
Bielsa er muligens den nye stilens yppersteprest, men Van Gaals suksess med Ajax på 90-tallet var basert på de samme prinsippene. Bielsa har alltid snakket varmt om Van Gaal, og Guardiola har sagt at Van Gaal hadde en større innflytelse på ham enn Johan Cruyff.
Italienerne har historisk sett vært tilbakeholdne med høyt press. Etter at Brasils vm-gull i 1958 hadde avslørt trebackslinjens svakheter, gikk fotball-Europa i to forskjellige retninger. Grovt sagt kan vi si at nord- og vest-Europa begynte med press på ballfører og en forsvarsfirer, mens sør-Europa valgte å introdusere liberoen. I Italia var det catenaccio som gjaldt, fra etter andre verdenskrig og til Arrigo
Sacchi gjorde sin inntreden for alvor på slutten av 80-tallet.
Men alle har ikke kastet seg på den nye trenden. I Brasil ligger forsvaret fremdeles dypt, press på ballfører er nærmest et ikke-tema, noe som skaper problemer når spillere fra den brasilianske ligaen møter forsvarsspillere som ligger tett på spillere. Særlig ble dette synlig under Copa America i 2011 mot Paraguay da Neymar og Ganso virket uforberedt. Men i resten av Sør-Amerika lever Bielsa-revolusjonen i beste velgående.
For disiplene hans er overalt. I Chile har Jorge Sampaoli, en erklært beundrer, vunnet Copa Sudamericana med Universidad de Chile, og senere overtatt landslaget. I Argentina har Newell’s Old Boys-trener Gerardo Martino, som spilte under Bielsa i Newell’s Old Boys, kopiert sin tidligere trener – på godt og vondt. For klubben så lenge ut til å vinne seriemesterskapet før de kollapset av utmattelse på oppløpsiden.
Diego Simeone har skapt et skikkelig godt Atletico Madrid-lag for første gang på over ti år. Han legger vekt på press på ballfører, og spilte selvsagt under Bielsa på Argentina.
Henger etter
Det store unntaket i internasjonal fotball er landslagene. Trenerne har simpelthen ikke nok tid til å drille inn et system med stort press på ballfører og resultatet er at majoriteten av landslagene samler spillerne dypt, og satser på kontringer. Forsiktighet dominerer fordi det er lettere å organisere forsvaret enn angrepet. Ved å spille sammen regelmessig og trene på bevegelser vil spillerne instinktivt vite hvor medspillerne befinner seg. Nesten umiddelbart kan de spille ballen og det spares noen vitale tidels sekunder. For hver ekstra tidel man trenger for å spille ballen videre, blir det letter for forsvaret å strukturere seg riktig.
Det som kompliserer saken er at spillet er blitt strekt etter modifiseringen av offside-reglene. Press betyr at man må spille kompakt, holde linja i forsvaret, og at midtbanen og angrep jobber side om side – med cirka 25 meter fra fremste til bakerste spiller (noe Arrigo Sacchi mente var ideelt) – og det var naturligvis mye enklere når man kunne sette offside-linjen høyt. Nå må den linjen konstant forandres, noe som betyr at forsvaret hele tiden må være være klart til å rejustere linja. Det fører igjen til at press på ballfører blir vanskeligere å organisere.
Offsidefella har nesten forsvunnet fra den moderne fotballen, i stedet flyttes forsvaret høyt for å ha kort avstand til midtbanen. Bielsa – og alle disiplene hans – bruker heller kunnskapen til å bryte opp motstandernes pasningsmønster. Dette er en av grunnene til at han bruker et titalls timer på å se kampene til mostanderne, han ser alltid svakheter. Noe av det samme drev Andre Villas-Boas med da han jobbet for Jose Mourinho i Chelsea, han finstuderte kommende motstandere for å finne svakheter å utnytte.
Æren for den moderne fotballen går til Bielsa, til Van Gaal, til Barcelona, men det vi har sett de siste årene er en tilbakeføring av en lang tradisjon med pasningsspill, en måte å spille på som har røtter 140 år tilbake i tid da Skottland i et desperat forsøk prøvde å unngå tap mot England.
