Alle gode ting er tre

Napoli og Udinese har lenge spilt med tre rene forsvarsspillere. Nær halvparten av lagene i Serie A, samt Barcelona, Ajax, Manchester City og Liverpool er noen av lagene som har gjort det samme i en eller flere kamper denne sesongen.

Tekst Harald Riisnæs

Idenne artikkelen skal vi se på bruken av tre forsvarsspillere, definert som tre faste spillere i lagets bakerste ledd. Hvordan har det vært praktisert opp gjennom historien?  Og hvordan blir det praktisert i dag? For å illustrere det siste spørsmålet har vi tatt utgangspunkt i lag som spiller med tre forsvarsspillere med og uten vingbacker: Napoli med, og Ajax og Barcelona uten. Er formasjoner med fire forsvarsspillere i ferd med å miste noe av sitt herredømme?

WM-formasjonen
Herbert Chapman innførte på midten av 20-tallet et 3-4-3-system som ble kjent som WM-formasjonen. Som en reaksjon på nye offsideregler, ble 2-3-5 til 3-4-3/3-2-2-3. Som Arsenal-trener hadde Chapman stor suksess med den nye formasjonen, og klubben vant fem ligatitler på 30-tallet, flere av dem dog etter Chapmans altfor tidlige død. WM-formasjonen, som defensivt var basert på mannsmarkering, var svært populær i flere tiår. System med soneorientering og fire forsvarsspillere hadde sitt definitive gjennombrudd først på slutten av 50-tallet. Brasilianeren Flavio Costa og ungareren Bela Guttman regnes som fedrene til 4-2-4 (senere  4-4-2). Brasil benyttet systemet da de vant VM i 1958.

3-5-2 med sweeper og to markeringsstoppere
Vi må gå helt frem til 1986 før vi igjen finner en verdensmester med tre forsvarsspillere. Carlos Billardo slet i 1984 med svake resultater som trener for Argentina. Med Diego Armando Maradona på laget var forventningene skyhøye. På en turné i Europa prøvde Billardo ut en 3-5-2 formasjon, som ga gode resultater. Formasjonen var defensivt basert på en sweeper, to markeringsstoppere, to vingbacker og tre sentrale midtbanespillere. I tillegg fikk Maradona lov til å gå ned i banen for å hente ballen. Argentina vant VM i Mexico med sin 3-5-1-1 formasjon. Formasjonen spredde seg raskt, og Tyskland vant VM i 1990, Brasil VM 1994 og Tyskland EM i 1996 med varianter av samme 3-5-2 formasjon.
Suksessen med tre forsvarsspillere på 80- og 90-tallet kan sees i sammenheng med den da rådende spillestilen.

Mannsmarkering, spill med to spisser, lite offensivt kantspill og mye ballbesittelse var datidens dominerende spillestil. Med to markeringsstoppere kunne man markere motstanderens to spisser, og i tillegg ha en spiller som sikring. I nåtidens lys kan man si at lagene hadde relativt god tid til omstilling fra tre til fem spillere bak om så var nødvendig. Ved å benytte tre spillere i stedet for fire kunne man utvide midtbanen med en ekstra spiller. 3-5-2 sto seg ikke på langt nær like lenge som WM-formasjonen, Brasil vant riktignok VM så seint som i 2002 med en 3-4-1-2 variant. Edmilson opererte da som regel som sweeper, og hadde frihet til å gå fremover med ballen. Med Cafu og Roberto Carlos som vingbacker hadde de offensiv kraft på sidene. Den fremste trioen besto av Rivaldo, Ronaldinho og Ronaldo – ikke akkurat hvem som helst.

Soneorientert forsvarsspill og 4-4-2 ble praktisert lenge før 3-5-2 ble populært. De kanskje mest spektakulære resultatene oppnådde Bob Houghton som tok Malmö FF til finalen i Serievinnercupen i 1979 – basert på sonespill og 4-4-2. George Curtis innførte forøvrig 4-4-2 og soneprinsipper i Rosenborg i 1969. I debutsesongen ble det seriegull, året etter ble trønderne nummer to med 15-5 i målforskjell på 18 kamper! Arrigo Sacchi gjorde med andre ord ikke noe nytt da han innførte 4-4-2 og soneforsvar i AC Milan. At han preget fotballen på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet er derimot riktig. Et sonespill basert på flate forsvarsfirere, offsidefelle, tydelig og aggressivt press på ballfører. Spillerne var plassert i forhold til medspillerne istedenfor å markere motspillerne. Lykkes ikke det første presset på ballfører, har man i teorien alltid en ny spiller i sikring – ikke bare i bakerste ledd. Med spillere som Gullit, Van Basten, Ancelotti, Baresi, Rijkaard og Maldini vant AC Milan både Serie A og den gjeveste europacupen i 4-4-2 formasjon – med stramt soneorganisert forsvarsspill og tydelig press på ballfører.

Egil Olsen ble norsk landslagstrener i 1990, og fikk raskt oppsiktsvekkende resultater med sitt velorganiserte og gjennombruddshissige sonespill. Størst suksess hadde han i 4-5-1. Det offensive mønsteret mot etablert forsvar var basert på å slå lange oppspill på kant, den såkalte “Flo-pasningen”. Drillo førte Norge til VM i både 1994 og 1998. Riktignok eksperimenterte han et par kamper med tre bak i et soneorientert system, men forsøket ble raskt skrinlagt. Det ble for store rom å dekke i bredden. Det er også verdt å nevne at Nils Arne Eggen testet 3-back med Rosenborg, men med samme erfaring som Drillo. Også internasjonalt fant man soneforsvar med tre bak som for vanskelig og risikabelt.

Man gikk inn i en tid hvor bruken av tre forsvarsspillere igjen ble lite brukt. Men det har vært unntak. AC Milan vant for eksempel scudettoen med Alberto Zaccheroni som trener og med systemet i 98/99 sesongen, Roma og Fabio Capello gjorde det samme i 2000/2001 med 3-4-1-2.

Egypt og Hassan Shehata vant tre påfølgende afrikamesterskap i 2006, 2008 og 2010 – med det som ble regnet som en gammeldags 3-5-2 variant. En viktig forklaring på Egypts suksess i Afrika er at de aller fleste andre afrikanske lagene spilte relativt lite avanserte 4-4-2 formasjoner. Med 3 stoppere som hadde overtall mot to spisser, var Egypts 3-4-1-2 formasjon godt egnet til å demme opp mot 4-4-2. I årets Afrikamesterskap spilte de aller fleste lagene 4-2-3-1, mens Egypt ikke var  kvalifisert til å delta.

Vi har også sett bruken av tre forsvarsspillere leve på andre kontinenter helt frem til i dag. I Sør-Amerika har for eksempel Mexico og Uruguay spilt med tre bak i utvalgte kamper. Ikke minst ble vi imponert over Chile i VM 2010. Med Marcelo Bielsa som trener praktiserte de en offensiv og høyt pressende 3-3-1-3. De tre bakerste som stoppere, det neste leddet besto av en dyp midtbanespiller og to vingbacker. Fremst plasserte Bielsa en playmaker som opererte litt bak en spiss og to vinger.

Sør-Korea må også nevnes. Under Guus Hiddink tok de seg til semifinalen i VM i 2002 basert på mye løping i en 3-5-2.

De siste årene har vi igjen sett en oppblomstring av lag som spiller med tre stoppere. Bortimot halvparten av lagene i Serie A har spilt eller spiller med tre bak inneværende sesong. Ikke minst har mange latt seg fascinere av hvordan Barcelona tidvis praktiserer en 3-1-3-3.

Hva er det som gjør at vi på nytt ser systemer basert på 3 mann bak?
For å forstå renessansen av bruken av tre forsvarsspillere i Serie A, er det nødvendig å først se litt på hvordan majoriteten av lagene der har spilt de siste årene. Italia har aldri hatt et stort utvalg av typiske kantspillere, i støvellandet handler mye om å spille med flest mulig sentrale midtbanespillere. I forrige sesong spilte en rekke lag i formasjonen 4-3-1-2/4-1-2-1-2. AC Milan er kanskje det mest typiske laget i denne diamantformasjonen. Kun backene har som primæroppgave å skape bredde offensivt. Under Carlo Ancelotti praktiserte Milan også “juletreformasjonen” 4-3-2-1 – altså med fem sentrale midtbanespillere.

Fotball har for mange trenere handlet mye om ballbesittelse de siste årene, og derfor kampen om å dominere den sentrale midtbanen. Har man mange og gode alternativer sentralt, øker sannsynligheten for å finne medspillere som pasningsalternativer. Dermed øker også muligheten for å klare å holde ballen i laget. Mange ønsker å velge de rette øyeblikkene for gjennombrudd. En spillestil preget av for mange forsøk på gjennombrudd fører fort til for mange balltap, som Drillo sier i sin siste bok Spill effektiv fotball: Siste VM handlet i stor grad om å unngå overganger imot.

For å forsvare seg mot de mange smale lagene i Italia må man nødvendigvis dekke mye rom sentralt. Offensivt er det rom for å angripe bredt imot dem. Et godt eksempel her er Arsenals møte med AC Milan i årets CL. Arsène Wenger er selv en manager som liker å ha mange spillere sentralt i banen. På San Siro ble dette deres bane. Gang på gang forsøkte de å spille seg gjennom sentralt, resultatet ble altfor mange balltap i den italienske sentrale gryten, overganger imot – og tap 4-0. Hjemme på Emirates stilte Arsenal med begge de to raske vingene Walcott og Gervinho, angrep bredere – og var nær ved å klare det umulige. AC Milan hadde større problemer med å forsvare seg bredt, men gikk videre på 0-3.

Trenden med tre forsvarsspillere i Serie A bærer preg av tydelig innrømmelse til mannsmarkering. Ofte følger den ene stopperen en spiss når denne møter, og ofte kan man se at en av stopperne går opp i mellomrom og markerer en trequartista hos motstanderen. Det store innslaget av lag som spiller med tre stoppere i Italia må altså sees i sammenheng, og som et mottrekk til det store innslaget av smalt spill og mange sentrale midtbanespillere hos motstanderen. Lag som Napoli og Udinese har oppnådd svært gode resultater ved å kombinere det å forsvare seg med mange spillere sentralt, samtidig som man kan angripe bredt. Napoli i 3-4-2-1, Udinese i 3-5-1-1 – begge med én spiss mindre, én stopper mer, og høyere backer/vingbacker enn lagene som spiller 4-3-1-2. Lagene sikret seg CL eller CL-kvalik etter forrige sesong (Udinese tapte i kvalifiseringen mot Arsenal). I skrivende stund kjemper de på nytt om å sikre seg en billett til neste års gjeveste europeiske turnering. I 2010 hadde Napoli og Udinese i hovedtrekk følge av Genoa med deres daværende trener Gian Piero Gasperini. Denne sesongen har vi altså sett langt flere følge etter. Juventus har for eksempel utviklet sitt eget mottrekk når de møter Udinese og Napoli: Antonio Conte har kopiert motstanderen og selv spilt en 3-5-2, vanligvis foretrekker han fire bak. Resultatet har vært én seier og én uavgjort mot hvert av de respektive lagene.

Napoli og utviklingen av 3-4-2-1
Napoli illustrerer noe av den moderne italienske skolen i praktiseringen av 3-back systemet, og brukes her som ett eksempel (Guidolin sitt Udinese spiller med noe høyere vingbacker).

Da de lyseblå var konkurs og ble degradert til Serie C1 i 2004, het treneren Giampiero Ventura (som tidligere har vært trener i Udinese). Laget spilte 3-5-2, men slet med å få resultater på det tredje øverste nivået. I januar 2005 ble Ventura sparket. Edy Reja hadde ført Cagliari til Serie A med en 4-3-3-variant, og ble ansatt som erstatter. Reja forsøkte å innføre 4-3-3 i Napoli, men resultatene uteble. Napoli gikk derfor tilbake til 3-5-2, og etter sesongen 2006/2007 var de igjen et Serie A-lag. En stor utfordring som må løses i et 3-backsystem er å dekke nok rom i bredderetningen. Spiller motstanderen med to stasjonære spisser, kan man slippe unna med å ligge konstant med tre bak. Dersom motstanderens spisser trekker bredt, gjerne ved bruk av tre spillere fremme, er man langt mer sårbare for rom på kantene. Står de to kantstopperne bredt, blir det for store rom sentralt. Reja, som nå trener Lazio, praktiserte en defensiv versjon med Napoli, uten ball var de ofte 5-3-2. Napoli sin løsning, som de fortsatt praktiserer, er altså å trekke ned vingbackene når laget er trykket bakover. Slik kan de ligge med tre smale stoppere som nekter motstanderen å utnytte luker sentralt, samtidig som de har dekning bredt med vingbackene. En slik løsning med å variere mellom tre og fem bak krever øving og kloke vingbacker. Faller de for tidlig, blir laget baktungt, faller de ikke i kritiske situasjoner, får motstanderen rom bak dem.

I dag er det Walter Mazzari som trener Maradonas gamle klubb. Vi finner fortsatt mange av de samme trekkene som under Reja. Tre midtstoppere og to dype sentrale midtbanespillere gjør det vanskelig for motstanderen å trenge gjennom sentralt. Oftest spiller de 3-4-2-1, hvor de to dype midtbanespillerne utgjør en firer sammen med vingbackene i lengderetningen, og en smal blokk sentralt sammen med de tre stopperne. Napoli er spesielt farlige på overganger. De angriper da med begge vingbackene, samt den fryktede topp-trioen Lavezzi/Hamsik/Cavani. Med hurtige motangrep har de gang på gang utnyttet manglende defensiv dekning hos sine italienske motstandere. De forsvarer seg altså smalt med tre stoppere og to dype midtbanespillere i Inler og Gargano. Minst én, men ofte to, av de tre fremste faller dessuten ned i midtbanen og tar ansvar i etablert forsvar. Man kan si at Napoli er designet for å gjøre suksess i Italia.

De lyseblå er ikke utpreget ballbesittende, per april i år har de et snitt på 52 % ballbesittelse i Serie A, kun to lag har scoret flere mål enn dem på overganger, og bare to lag har slått flere lange pasninger per kamp. I årets sesong har de dessuten slått bra fra seg i Champions League. De gikk videre fra gruppespillet på bekostning av et smalt Manchester City, og var nære ved å ta seg til kvartfinalen i årets CL. Chelsea og André Villas-Boas gikk i samme felle som Wenger gjorde i bortekampen i Italia. Chelsea gikk seg bort med ballen for smalt i banen, mistet kula og ga bort overganger. Før returoppgjøret hadde italieneren Roberto Di Matteo overtatt Chelsea. Det er litt usikkert om hans plan egentlig var å angripe Napoli bredt hjemme på Stamford Bridge. Men tre av de fire målene engelskmennene scoret kom fra kant.

Ajax/Barcelona – 3-1-3-3
Ajax og Barcelona har en annen måte å spille 3-back på. Som Ajax-trener valgte Johan Cruyff i sin tid å spille 3-4-3/3-3-1-3 med to markerings-
stoppere og sweeper bakerst. Rinus Michels var på mange måter Cruyff sin mentor, og karakteriserte det å spille med tre bak som “spectacular but risky”. I løpet av tre år vant han den hollandske cupen i 86 og 87, samt Cupvinnercupen i 87. Cruyff valgte å takke ja til å trene sin andre klubb Barcelona fra 1988, blant annet fordi han skal ha vært misfornøyd med Ajax sitt salg av Van Basten til Milan. 3-4-3 systemet han hadde utviklet levde dog videre i Ajax, og i 1995 vant de CL med Louis van Gaal som trener. Det må nevnes at 95-utgaven av Ajax var spesielt gyllen, og besto av spillere som Seedorf, Davids, Overmars, Kanu, Van der Sar, Litmanen, Frank og Ronald de Boer, Kluivert og Frank Rijkaard.

Johan Cruyff tok med seg 3-4-3 til Catalonia, og oppnådde svært gode resultater. I 1992 vant Barcelona for første gang det gjeveste europeiske troféet. På det laget finner vi nettopp Pep Guardiola. Den tidligere Barcelona og Ajax-spilleren Frank de Boer er nå trener i Ajax. De to trenerne foretrekker fortsatt 4-3-3, men også en 3-1-3-3 variant (Ajax har kun benyttet formasjonen ved et par anledninger foreløpig).

Man kan si at den italienske skolen har røtter i catenaccio og mer defensiv fotball. Så er ikke tilfelle med Ajax/Barcelona sin 3-1-3-3, som baserer seg på flest mulig sentrale midtbanespillere. Dette er selve grunnlaget i deres spillestil. De ønsker å dominere ballbesittelsen, både ved å ha mange pasningsalternativer offensivt, og ved å vinne den tilbake så fort som mulig defensivt. Mot lag som selv spiller med opptil fire sentrale midtbanespillere, har Guardiola sin løsning vært å selv spille med fem: Fire midtbanespillere og Messi som møter dypt som en falsk spiss. Man skaper altså overtall sentralt i banen. En annen klar fordel med så mange sentrale midtbanespillere er evnen til gjenvinning. Selv foretrekker de å spille ball sentralt. Når de så mister den, har de enda flere spillere til å vinne den tilbake sentralt i 3-1-3-3 enn i 4-3-3. Sårbarheten ligger selvfølgelig i om de ikke vinner tilbake ballen, da ligger det rom åpne bak som motstanderen kan angripe i, spesielt bredt. En annen utfordring er å selv skape nok bredde offensivt, uten vingbacker må dette gjøres av spillere plassert lenger frem i banen.

Hvordan løser man breddeproblematikken i 3-1-3-3 defensivt? Lyktes man ikke i gjenvinningen, står man fortsatt med tre spillere bak om motstanderen ikke truer dem med bakromsløp. Blir Barcelona eller Ajax spilt lave, så faller den dype midtbanespilleren Busquets/Anita ned som en ekstra stopper, og dytter kantstopperne ut som backer i en firer bak. Et smått magisk øyeblikk fikk vi se på Bernabeu i desember 2011. Real Madrid tok ledelsen etter 23 sekunder, Barcelona sleit, og hjemmefansen begynte å håpe på at José Mourinhos Real endelig skulle ta over tronen. Etter 17 minutter ble Alves flyttet frem som kant, og Puyol gikk ut som høyreback. Barcelona spilte altså med tre bak mot et Real Madrid med Ronaldo og Di Maria som kanter og Benzema som spiss. I teorien en livsfarlig manøver. Løsningen var altså at Busquets spilte stopper når de måtte ned i etablert forsvar, og midtbane når de selv hadde ball – eller skulle vinne den kjapt tilbake. Resultatet ble til slutt 3-1 til Barcelona etter en taktisk justering som fotballfolket klødde seg i hodet for i det hele tatt å forstå hvordan fungerte.

Løsningen med å dytte ned en dyp midtbanespiller som stopper, og på den måten dekke mer rom i bredden, er en krevende øvelse. Man er spesielt sårbare i overgangsfasene, og den dype midtbanespillerens evne til å vurdere når han skal ned er helt avgjørende. I flere kamper har formasjonen vært for risikabel for Barcelona, senest i siste kamp mot AC Milan la de om til 4-3-3 før pause.

For tallenes skyld, og kanskje mest av symbolsk interesse, har det vært diskutert hvordan man skal tallfeste Barcelona sin praktisering av 3-back. De har blitt omtalt som både 3-3-4 og 3-4-3. Barcelona må kunne sies å være nærmere ingen midtspisser enn to midtspisser, 3-3-4 blir derfor misvisende. Å kalle dem 3-4-3 gir ingen idé om den dype midtbanespilleren som faller ned i forsvar – derfor 3-1-3-3.

Hva kan vi forvente oss i fremtiden?
Først og fremst har formasjoner med tre bak slått til i Italia, og i størst grad med lag som også er villig til å forsvare seg med fem mann bak. Det gjenstår å se når et lag igjen vinner scudettoen ved hovedsakelig å spille med tre stoppere. Både Barcelona og Juventus har spilt med tre mann bak mot AC Milan fra start, begge har lagt om til fire underveis. Sårbarheten er først og fremst representert i store avstander å dekke sidelengs bakerst, motstandere kan klare å utnytte rommene på utsiden av stopperne. Løsningen er, som vi har sett, å falle ned enten med vingbackene eller en dyp midtbanespiller. Dette er en svært utfordrende øvelse, spesielt mot lag på tilsvarende eller bedre nivå.

Det er heller tvilsomt om bruken av tre forsvarsspillere blir en ny default. De siste sesongene har vist at bruken av fire forsvarspillere er i ferd med å miste noe av sitt herredømme. I tillegg til lagene som er nevnt i denne artikkelen, er det langt flere som underveis og situasjonsbestemt forsvarer seg med tre, fem og seks spillere i bakerste ledd. Ta Englands hjemmekamp mot Spania som eksempel. Engelskmennene ble spilt helt ned 20 meter fra eget mål. For å unngå at tekniske spanjoler skulle spille seg igjennom sentralt, lå både stoppere og backer svært smalt. Når Spania da kom frem med sine backer og truet rom bredt, trakk Capello ned kantene på høyde med det som i teorien var den bakre firer. Slik hadde England situasjonsbestemt både et 4-manns-, 5-manns- eller 6-mannsforsvar.

Dynamiske bakre ledd ser ut til å være den nye fremtiden. Med det menes at det er situasjonsbestemt hvor mange spillere man ligger med bakerst, også når man forsvarer seg. Når man går i angrep, har det i lang tid vært unormalt å ligge igjen med alle sine forhåndsdefinerte forsvarsspillere. Man angriper med det antall spillere man selv våger, gjerne ut i fra hva motstanderen tillater. Eksemplet med hvordan England forsvarte seg mot Spania, er altså ment å belyse at det ikke lenger trenger å være like fastspikret hvor mange spillere som ligger bakerst når man forsvarer seg heller. Noen situasjoner krever tre spillere bakerst, andre fire eller fem. Blir man spilt virkelig langt ned i banen kan det være behov for så mange som seks eller syv spillere i det bakre ledd. Fordelen med mange spillere i bakerste ledd er at man dekker avstanden mellom spillerne i bredden med svært små avstander seg i mellom. Slik blir det vanskelig å spille seg inn bak eller mellom forsvarslinja, som i en håndballkamp. Da spiller det kanskje ikke lenger så stor rolle om man kaller det 3-back, 4-back eller 5-back.

Kilder: fotballanalyse.com, italy.theoffside.com, zonalmarking.net, footballitaliano.co.uk, uefa.com, guardian.co.uk, whoscored.com.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.