Da Spania slo Nederland i VM-finalen i Johannesburg, var de to motstanderne et produkt av en og samme mann. Finnes det noen som har hatt større innflytelse på fotballen de siste 40 årene enn Johan Cruyff? Tekst Simon Kuper På denne kalde kvelden i Johannesburg 11. juli 2010 trodde jeg faktisk at jeg bare var noen få minutter fra å avgjøre VM-finalen. I ekstraomgangene på Soccer City stadion står det fremdeles 0-0 mellom nederland og spania. Jeg klarer knapt å […]
Da Spania slo Nederland i VM-finalen i Johannesburg, var de to motstanderne et produkt av en og samme mann. Finnes det noen som har hatt større innflytelse på fotballen de siste 40 årene enn Johan Cruyff?
Tekst Simon Kuper
På denne kalde kvelden i Johannesburg 11. juli 2010 trodde jeg faktisk at jeg bare var noen få minutter fra å avgjøre VM-finalen. I ekstraomgangene på Soccer City stadion står det fremdeles 0-0 mellom nederland og spania. Jeg klarer knapt å se kampen fra pressetribunen. I stedet leser jeg en pdf på laptopen min som jeg hadde sendt til den nederlandske landslagsledelsen tidligere på dagen. Forfatteren av pdfen var økonomiprofessor Ignacio Palacios-Huerta. I 2008 hadde han gitt en analyse av Manchester Uniteds straffeskyttere til Chelsea før finalen i Champions League.
Nå hadde Ignacio jobbet natt og dag for å gi Nederland en analyse av de spanske straffeskytterne. (Joda, Ignacio har spansk pass, men han er basker, så han kunne ikke gitt mer blaffen i hvordan det skulle gå med Spania). Det ser ut til å gå mot straffesparkkonkurranse og pdfen er plutselig blitt høyinteressant. For eksempel har Ignacio spådd at Xavi og Andres Iniesta, to høyrebeinte spillere som vanligvis ikke skyter straffer, sannsynligvis ville plassere ballen til høyre for Nederlands keeper Maarten stekelenburg. og Fernando torres skyter nesten alltid lavt.
Mot ham er Stekelenburg nødt til å kaste seg kjapt ned.
«Dette er gull verdt”, sa Nederlands keeper-trener ruud Hesp.
Nå – i dette øyeblikket – så det ut som om vi var med å hjelpe Nederland til å vinne Jules Rimet- troféet. Eller, om våre råd var feilaktige, var vi i ferd med å hjelpe dem å tape kampen.
Men akkurat da, på gressmatta langt under oss, så finner Cesc Fabregas en umarkert Iniesta, akkurat som da de var barn under en økt på Masia, treningsfeltet til Barcelonas ungdomsakademi, og han ekspederer ballen videre i buret.
På tross av vår pdf var Spanias seier så uunngåelig som en seier i et verdensmesterskap kan bli. Landet som en gang for ikke så veldig lenge siden hadde stempelet som notoriske underpresterere, hadde ikke bare blitt verdensmestere; de var også det beste laget i verden (mange verdensmestere er ikke det). Faktisk hadde Spania vært verdens beste lag i nesten 10 år. og ikke bare det: det spanske landslaget var trolig det beste landslaget verden noen gang har sett.
Ute i kulda
Helt avgjørende for Spania har vært landets beliggenhet vest i europa. spanias suksess er et perfekt eksempel på vår teori om hvorfor Vest-Europa er best i verden i fotball. Spania var i mange år et isolert land. General Franco, den fascistiske diktatoren som var statsoverhode i Spania fra 1936 til han døde i 1975, hadde isolert landet fra resten av Europa. Den spansk-engelske forfatteren Jimmy Burns, født i Madrid i 1953, erindrer i boka When Beckham Went to Spain:
… Spania var i praksis et lukket land med en lukket økonomi. Jeg tilbrakte min barndom i England og Spania, og smuglet ting fra London til Madrid, aldri den andre veien; klær, lp-plater, bøker og magasiner. Mens det virket som om England var en del av verden, så Spania selv gjennom mine barneøyne ut som en helt egen verden, der alle barn på min alder ble oppdratt av prester og nonner….
Det kosmopolitiske Real Madrid fra Burns sin barndom, med importerte stjerner som Alfredo di Stefano fra Argentina, Ferenc Puskas fra Ungarn og Raymond Kopa fra Frankrike, var unntaket i Francos Spania. Få utlendinger ville spille for de mindre klubbene i det fattige landet, og de som prøvde ble som regel blokkert av myndighetene. på store deler av 60-tallet var Spanias offisielle politikk at bare spillere med spansk blod i årene fikk oppholdstillatelse. Dette førte til at mange latin-amerikanske spillere diktet opp spanske slektninger for å komme inn. En argentiner hevdet at faren hans var fra «Celta”, som ikke er en by i det hele tatt, men navnet til klubben i Vigo. Så det var få importspillere og enda færre som var særlig gode. Og spanske spillere under Franco-tiden fikk ikke spille i utlandet, så derfra fikk de ingen impulser.
Spanias isolasjon ble reflektert i landslagets resultater. Selv om landet vant EMi 1964, skulle de ikke prestere noe som helst av betydning de neste 40 årene.
Inne i varmen
Det som reddet spansk fotball fra en evig tilværelse i skyggenes dal, var at landet åpnet seg for Europa og verden. spansk isolasjon begynte å rakne de siste årene Franco levde. I 1973, rett etter at Spania igjen hadde åpnet grensene for utenlandske spillere, hentet Barcelona nederlenderen Johan Cruyff. Det er mulig å tegne en strek fra Cruyff sin ankomst i Barcelona til Spanias seier i VM-finalen i Johannesburg 37 år senere.
Det var ikke lett å få overgangen til Cruyff i orden. Francos regime stakk kjepper i hjulene på spanske bedrifter som skulle overføre penger utenlands, så Barcelona ble nødt til å bokføre Cruyff som en landsbruksmaskin. Et annet bevis på klimaet i isolasjonstiden, var at en eldre Barcelona-direktør hudflettet klubbsekretæren Armand Carabén som hadde stått for overgangen:
«En nederlender på Nou Camp! Hva skjer med denne verden? Dette er galskap! En mann fra landet som lager smør kommer til landet som lager olivenolje. Er det noen som i det hele tatt fatter og begriper at selv om han vil spille ålreit, så vil hans mage være i ulage i løpet av fire dager?”
Men Johan Cruyff var mer enn mage og bein. Han var fotballfilosofen, og det aller viktigste for ham i fotballen var pasningsspillet. Han kunne (noe han ofte gjorde) snakke i timevis om pasninger. Man spilte aldri ballen rett i føttene på lagkameratene, understreket han, men alltid en meter foran ham for å holde tempoet oppe. Mens den første passet til den neste, skulle en tredje lagkamerat allerede være i bevegelse for å motta annenmann sin pasning. Cruyff kunne prate høl i huet på folk om pasninger.
På begynnelsen av 70-tallet introduserte han og Barcelonas nederlandske trener rinus Michel spanjolene for en form for totalfotball. De to mennene hadde ankommet akkurat til rett tid. Ved siden av å åpne seg opp for omverdenen, begynte en langvarig økonomisk vekst. Cruyff spilte sin siste kamp for Barcelona i 1978, men Spania skulle høre fra ham igjen. Noen år senere skulle han bringe sine idéer tilbake til Katalonia. Og de skulle bygge grunnlaget for det første fantastiske Barcelona-laget og til slutt føre Spania til VM-gull i 2010.
Tapte alle pengene
Johan Cruyff skulle egentlig legge opp som spiller etter å ha forlatt Barcelona. Men en serie uheldige investeringer, blant annet i en grisefarm, gjorde at han måtte knytte støvlene igjen. Etter noen sesonger i den nordamerikanske ligaen med Los Angeles Aztecs og Washington Diplomats, avsluttet han karrieren i Feyenoord i 1984. Ett år senere ble han manager for Ajax, klubben han begynte i som liten gutt på 50-tallet. Som Ajax-manager brukte han mye tid på å se på de yngre lagene i klubben, og etter en stund sa han at alt måtte forandres. Mange år før han revolusjonerte ungdomsakademiet til Barcelona, gjorde han det samme i Ajax.
Alt han gjorde var basert på et helt liv med tanker om og rundt fotballen. Cruyff har en gang sagt at alt han gjorde før han ble 30 år var på pur instinkt, men etter det begynte han å skjønne hvorfor han hadde gjort som han hadde gjort. Nå skulle ikke lengre Ajax sine ungdomslag satse på å vinne sine kamper, sa Cruyff til en måpende forsamling av ungdomstrenere, frivillige og foreldre. Fra nå av var målet med de yngre spillerne å gjøre dem til profesjonelle spillere som voksne. Det betydde først og fremst å skape spillere som kunne bruke begge beina og som skulle mestre posisjons- og pasningsspill. Ungguttene i Ajax brukte majoriteten av tiden på å slå pasninger, mens de spilte seks mot tre. Cruyffs mangeårige assistent Tonny Bruins Slot fortalte til det nederlandske magasinet Voetbal International i 2011:
«Å lage triangler eller trekanter, å skaffe seg et tallmessig overtall på midtbanen, hurtig spill på små flater, sette press på motstandernes ballfører, alt var der.”
For ungguttene i Ajax ble selv kampene sett på som praktiske øvelser. Noen ganger ble yngre spillere satt opp i grupper med litt eldre spillere, hvor det ikke lenger holdt med å være et talent eller ha hurtighet, de måte lære seg å være listige i tillegg. Ofte brukte trenerne spillere i uvante posisjoner.
Bergkamp på backen
«Det begynte med Dennis Bergkamp. Han var en fantastisk angriper, men høyrebacken i U18-laget vårt var ikke god nok, så vi satte Dennis i den posisjonen. Han spilte der i flere kamper og klarte seg utmerket. Etter dette kunne Dennis også sette seg inn i tankegangen til en forsvarspiller, noe som ville hjelpe ham som angriper. Siden dette grepet var en suksess, begynte vi å gjøre det oftere.”
Cruyff var konstant på utkikk etter impulser utenfra. En operasanger ble hentet inn for å lære Ajax-spillerne hvordan de skulle puste. om vinteren, når gressmattene var frosne av is, ble guttene satt på skolebenken: En av verdens beste bordtennisspillere lærte dem hvordan de skulle takle stress, en materialforvalter lærte dem viktigheten av å ha utstyret i orden og en engang lovende juniorspiller forklarte hvorfor han aldri slo gjennom som senior.
Det gikk en rød linje gjennom hele klubben under Cruyff, fra det yngste laget til A-laget. Samtlige Ajax-lag benyttet den samme 4-3-3-formasjonen som det nederlandske landslaget og Ajax hadde gjort med stor suksess på 70-tallet. Cruyff mente at bare med 4-3-3 dekket man hele banen. når motstanderens venstreback hadde ballen, visste Ajax-spillerne på det yngste guttelaget og oppover nøyaktig hva de skulle gjøre for å legge ham under press. Når en yngre spiller debuterte på A-laget, visste han nøyaktig hva han skulle gjøre til enhver tid. Det var en av grunnene til at Cruyff aldri nølte med å sette inn unge spiller i store kamper: Den 17 år gamle Dennis Bergkamp snurret rundt med en svensk sideback (som også jobbet deltid som politimann) om kvelden, og gikk på skolen igjen neste morgen.
En av suksessårsakene var også at Cruyff var den fødte lærer. Da jeg intervjuet ham i hans bolig i Barcelona i 2000, reiste han seg fra sofaen og lærte meg hvordan jeg skulle sparke ballen med venstrebeinet.
«Uansett om du bruker høyre- eller venstrebeinet, er poenget at du vil bli stående på én fot. Og når du står på én fot er det lett å miste balansen. Derfor må du justere balansen og den eneste måten å gjøre det på er med armen”.
Cruyff sparket en imaginær fotball med høyrefoten og hevet samtidig høyrearmen. Og mitt tilslag med venstrebeinet ble umiddelbart bedre.
Cruyff-modellen
Cruyff forlot Ajax i 1988 etter en krangel, og holdt seg borte fra klubben helt til 2011. Da returnerte han som klubbdirektør og en slags åndelig gudfar. Men Ajax holdt i alle disse årene Cruyff-modellen intakt. Fordi den virker. I de siste 20 årene har Ajax utviklet spillere (inkludert utlendinger som kom til klubben i tenårene) som Bergkamp, Edwin van der Sar, Frank og Ronald de Boer, Edgar Davids, Clarence Seedorf, Patrick Kluivert, Nwankwo Kanu, Zlatan Ibrahimovic, Maxwell, Steven Pienaar, Christian Chivu, John Heitinga, Rafael van der Vaart, Wesley Sneijder, Nigel de Jong og danske Christian Eriksen, som var VMs yngste spiller i Sør-Afrika med sine 18 år.
I 1995 vant et Ajax-lag nesten utelukkende bestående av egenproduserte spillere 1-0 over Milan i Champions League-finalen. 18-åringen kluivert ble matchvinner. noen måneder senere besøkte jeg Amsterdam for å finne ut hvordan resten av fotballverden kunne kopiere Ajax-modellen. Når alt kommer til alt utvikler fotballen seg ved at lag kopierer de bedre lagene. Co Adriaanse, daværende sjef for Ajax sin ungdomsavdeling, satt på kontoret og utbrøt:
«Dette er ikke en oppskrift på pannekaker. Andre klubber har ikke sin egen stil. De starter ikke med barn på åtte år. De har ikke kvalitet og ikke kontinuitet.”
Ganske riktig; ikke engang Arsène Wenger i Arsenal har klart å kopiere Ajax’ vinneroppskrift. I løpet av Wengers 15 år i London har Arsenal knapt produsert noen kommende stjerner: Ashley Cole var allerede 16 år da Wenger kom til klubben, Fabregas er oppfostret på Masia og Gaël Clichy var 18 år da han flyttet til London fra Paris. Den eneste egenproduserte spilleren er Jack Wilshere, som snart skal være tilbake etter å ha vært ute med skade siden i sommer.
Bare Barcelona
Bare en eneste klubb har klart å kopiere Ajax- modellen: Barcelona. Ikke så rart med tanke på at oppskriften ble overlevert av Johan Cruyff personlig. Det er en perfekt studie i europeisk kunnskapsovergang. Da nederlenderen flyttet fra Amsterdam til Nou Camp som manager i 1988, gjorde han noe som få Barcelona-managere hadde gjort før ham: Han begynte å se på de yngre lagene på treningsfeltet. Der så han en syltynn liten kar som slo pasning etter pasning, alle perfekte.
«Ta av den gutten i pausen”, sa han til treneren. ”Hvorfor?”, repliserte han.
«Fordi jeg vil ha ham i A-laget”, svarte Cruyff.
Den spinkle karens navn var Pep Guardiola, som skulle dominere Barcelonas midtbane det neste tiåret. Og i dag disponerer Guardiola de spanske mesterne, de europeiske mesterne og verdensmesterne.
Guardiola er den siste i linjen av Cruyff-influerte managere på Camp Nou. Hans forgjenger, Frank Rijkaard, var en Ajax-mann som fikk jobben etter å ha blitt anbefalt av Cruyff, selv om han nettopp rykket ned fra nederlandsk æresdivisjon med Sparta Rotterdam. Louis van Gaal, Barcelona- manager fra 1997 til 2000, var også en Ajax-mann, men han hadde definitivt ikke jobben etter Cruyffs anbefalinger. Van Gaal hadde spilt for Ajax tidlig på 70-tallet på samme tid som Cruyff, men spilte for det meste på B-laget. Utenfra kan det virke som om Van Gaal har vært sjalu på Cruyff siden. Den personlige rivaliseringen mellom de to fotballgigantene har vært en kilde til humring blant nederlandske fotballsupportere, siden de to også har så godt som identiske tanker om hvordan fotball skal spilles. Da Van Gaal kom til Barcelona, var han besatt av ballinnehav og pasningsspill.
Og han ga unggutter som Xavi og Iniesta tillit og de fikk sine gjennombrudd. Van Gaal og Rijkaard vant ikke alltid alle kampene, men de sørget for en kontinuitet i spillestilen til Barcelona. Den startet med Cruyff i 1973.
Barcelona-familien
Da Guardiola overtok sjefsstolen, oppdaterte han Cruyff-filosofien. Hvordan denne fungerer, ble forklart til oss i 2009 av Albert Capellas, daværende koordinator for klubbens ungdomsakademi. Jeg tok noen øl med Capellas på en hotellbar i sveits. noen uker senere ga ha meg en omvisning på Masia, en liten murbygning som fram til sommeren i 2011 var akademiets hovedkvarter.
Den dagen jeg var på besøk kunne man spasere rett fra gata. Det var ingen vakter, og så fort jeg var innenfor døra, ble jeg møtt av vennlige mennesker som ga meg en kopp kaffe. Det føltes som om jeg hadde kommet hjem til en stor katolsk familie. Et bud kom inn med en svær skinke som han bar inn på kjøkkenet. I et oppholdsrom var det biljard- og bordtennisbord, men når jeg var der, var de dekket av plast, fordi det var leksetid for guttene på Masia.
Fra vinduene i annen etasje kunne man se inn i Camp Nou, man kunne nesten ta på gressmatta. Guttene på Masia bodde ikke lenger i murbygningen, men på selve stadion.
Denne formiddagen, ni måneder før verdensmesterskapet i Sør-Afrika, var Masia like koselig som den gamle brakka på den gamle, nå nedlagte Ajax-stadionen De Meer. Begge stedene minnet om nabolagskaféer, der menn satt med kaffekoppen og pratet om fotball. Noe av hemmeligheten til både Ajax og Barcelona er at det er lokale klubber som er blitt drevet av omtrent de samme lokale folkene i årtier. Og de lokale er svært opptatt av de unge talentene, for de vet at om femti år er de fort stjernene på A-laget.
Når staben fortalte hvordan Masia tenker og opererer, var det som om å bli tatt med tilbake til Amsterdam i 1985. For det første spilte alle de aldersbestemte lagene i Barcelona 4-3-3, akkurat som A-laget. når motstanderens venstreback hadde ballen, visste alle Barcelona-spillerne fra Gutter 8 til A-laget nøyaktig hvor de skulle legge inn presset. når høyrevingen på juniorlaget debuterte på A-laget, følte han seg hjemme. Det var en av de viktigste grunnene til at Barcelona gjerne kastet utpå tenåringer i de store matchene: Iniesta, Xavi og Messi spilte alle regelmessig på verdens største stadion mens de fremdeles var i tenårene.
Ikke viktigst å vinne
Det var en hel haug med ting de ikke brydde seg noe om på Masia. Frem til spillerne var i midten av tenårene, var konkurranseelementet nesten fraværende. Om de vant eller tapte kamper, var ikke det viktigste. De tester heller ikke spillernes fysiske kapasitet. Men de hadde fullt fokus på spillernes tekniske og taktiske ferdigheter. Spillerne trener så godt som aldri uten ball. Selv hurtighet brydde de seg lite om. Guardiola, en spiller med lav toppfart, var den raskeste til å spille pasninger.
Ikke trente ungguttene så mye heller. Nitti minutter om dagen var nok, fortalte Capellas oss. Skolearbeidet tok mesteparten av tiden, fordi Barcelona visste, i likhet med Ajax, at de fleste spillerne aldri ville bli profesjonelle. Dette var ikke en kald og kynisk organisasjon.
«Vi behandler våre 50 barn som familie”, fortalte sjefsspeider Pep Boade.
Mange ungdomsakademier har en militær disiplin, men trenerne på Masia fremsto mer som katolske mødre. Når en gutt forsvant ut av Masia, kunne en annen gutt gråte av dårlig samvittighet fordi han var et større talent.
«Messi og Iniesta bor ikke her lenger, men dette er deres andre hjem. De kommer innom og spiser, og har de problemer, så tar de det opp med oss, akkurat som vi var foreldrene deres. For oss er de ikke stjerner. De er Leo, Bojan og Andres. Andres er veldig ydmyk. Vi sier til ham: Du er en bra mann, du er utrolig person, ikke mist dine verdier.”
Pasninger, pasninger og atter pasninger
På et område var Masia hyperprofesjonell. Det som betydde noe på Masia, akkurat som i Ajax, var pasninger. Begge akademiene hadde pasningsfetisj. For Cruyff handlet fotball om å lage trekanter på banen. Hvis en spiller behersket det, var han moden for større oppgaver. Det er Barcelonas viktigste prinsipp.
Capellas gjentok mantraet hele tiden: Spillerne må alltid se etter trekanter. Under treningsøktene på Masia handlet alt om pasninger.
For å spille en pasning, eller hindre motstanderen fra å spille en, er det essensielt å vite nøyaktig hvor på banen du skal befinne deg. Gjennomsnittspilleren har bare ballen i to minutter i løpet av en kamp, så hans viktigste oppgave er å være på rett sted de resterende 88 minuttene. Guttene på Masia brukte mye av tiden på å spille fire mot fire med maks to touch på ballen, og tre spillere, jokere, som til enhver tid var på det laget som hadde ballen. Denne «kampen” vinner du å være i rett posisjon, og da blir fotball mer som sjakk enn en fysisk batalje. Under sola på Masia, akkurat som på Ajax sitt De Toekomst («Fremtiden”), hvor kalde vinder kommer fra sjøen, tilbrakte noen av fremtidens beste spillere sine formiddager med å spille trekanter à la Cruyff.
Mitt besøk på Masia endte i kantina, og den smakfulle lukten av lunsj.
«Hjemmelaget mat,” forklarte Capellas.
På den ene hvite murveggen hang bilder av mange årganger med de yngre lagene på Masia. Capellas peker på bildet fra 1988, hvor vi får øye på en absurd tynn Guardiola. To andre unggutter på samme bilde er nå hans assistenter på A-laget.
Full sirkel
Guardiola er en av Masias hemmeligheter. Akademiet produserer talenter; han sender dem rett inn på stadionet ved siden av.
«Når vi spiller mot real Madrids aldersbestemte lag, er vi jevnbyrdige. Ikke tro et øyeblikk at ikke Real Madrid har gode ungdomslag”, sier Capellas.
Likevel er det svært sjelden at noen av dem får oppleve å spille på A-laget, fordi Real Madrid hyp- pig kjøper stjernespillere.
I motsetning til Guardiola som vet, akkurat slik Cruyff gjorde det før ham, hva som rører seg av talenter på Masia.
«Guardiola har full oversikt. Han kan komme inn her og si: Du blir med i neste kamp. nå er det kanskje enkelt å si det når guttene er så gode som Messi og Iniesta, men Guardiola gjorde det samme med Pedro. Ikke en opplagt stjerne, men han tok sjansen”, sier Capellas.
I grusen utenfor murbyggningen lager Capellas en sirkel med hælen på skoen: «guardiola begynte på Masia, ble A-lagsspiller og rekrutterer nå fra Masia. Det blir en full sirkel,” sier Capellas.
Samme mann innrømmet at Barcelona har vært heldige.
«Vi kan ikke garantere at vi alltid skal klare å skape spillere som Xavi, Messi og Iniesta på Masia. Vi vet at vi ikke alltid vil klare å produsere verdens beste spillere, men kanskje likevel seks-sju spillere som kan bli A-lagsspillere”
Masia rekrutterer ikke bare til Barcelona, noe Jose reina (Napoli) og Mikel Arteta (Arsenal) er eksempler på.
Spanias isolasjon, som ble dempet de siste årene under Franco, førte til at kunnskap fra Ajax havnet i Barcelona. Og den måten å spille fotball på spredde seg til slutt til det spanske landslaget. Både under EM i 2008 og i VM i Sør-Afrika, så spanjolene ut som om de fortsatte spilte trekanter på morgentreningen på Masia. De spilte ballen frem og tilbake som små menn som løste kryssord. Så fort de tok ledelsen, sørget de for at motstanderen knapt fikk låne ballen igjen. VM-finalen var den 44. strake kampen der Spania vant etter å ha scoret først. Samtlige motstandere visste nøyaktig hvordan Spania spilte, men kunne likevel ikke gjøre noe for å forhindre tap.
Spania ble en fremragende fotballnasjon fordi de etter hvert ble en del av det europeiske felles- skapet. Dette kan kanskje virke som en litt søkt teori, noe kan skje når man prøver å slippe aka- demisk teori løs på noe så mystisk og intuitivt som fotball. Heldigvis ser det ut til at fakta stemmer med teorien.
Cruyffs tvillinger
Det var beleilig at spania skulle sementere deres reise med VM-gull mot landet til deres mentor. Det var en finale med Cruyff mot Cruyff. Trolig for første gang i historien til den viktigste kampen i verden, var motstanderne et produkt av en og samme mann. Det var også en triumf for inter- europeisk kunnskapsoverføring.
Denne kvelden i Johannsburg må Amsterdam- mannen som bor i Barcelona ha følt seg som en stolt far til tvillinger – selv om den nederlandske tvillingen viste destruktiv oppførsel.
Sju av de 14 spanjolene som var i aksjon under finalen hadde tilbrakt ungdomsårene på Masia. Sju av de 14 nederlenderne hadde kommet fra Ajax sitt Cruyff-akademi. En av disse spillerne, Eljero Elia, var ikke engang fast på Ajax’ A-lag. Khalid Boulahrouz og Andre Ooijer, som ble sittende på benken under hele finalen, var også Ajax-produk- ter. når selv benkesliterne på A-laget opptar plass i verdens nest beste landslag, da må man kunne hevde at man lykkes ganske godt. Men ikke så godt som spanjolene. Hadde Spania kunnet benytte et annet Masia-produkt – og da Messi var yngre tryglet spanjolene om at han skulle spille for deres aldersbestemte landslag – kunne FIFA bare drop- pet hele arrangement og gitt pokalen til Spania under en kjapp seremoni i Zürich.
Finalen mellom nederland og spania kan best forstås som Jungs speilbilde, mener forfatteren David Winner:
«Nederlands vei til VM-tittelen ble blokkert av en mer autentisk utgave av dem selv. Nå er det Spania som spiller optimal nederlandsk fotball”.
Akkurat slik så Johan Cruyff det også:
«Jeg trodde aldri at nederland skulle spille på en slik måte; å oppgi egen spillestil med mer brutale metoder. nederland ville ikke ha ballen. og dess- verre, og dette er hardt for meg å si, så spilte vi stygt. Så stygt at vi allerede tidlig i matchen burde fått to mann utvist. De to taklingene var så forfer- delige at jeg fikk vondt på tribunen. Denne skitne, vulgære, harde måten å spille på var uverdig, det var knapt så man kunne kaller det fotball. Og ja, de klarte å skape trøbbel for Spania gjennom å spille anti-fotball.”