Sir Alex Fergusons største tabbe er tilbake i Manchester United. Fire år etter at han forlot klubben på jakt etter spilletid, vender Paul Pogba hjem som tidenes dyreste fotballspiller.
Tekst Arilas Berg Ould-Saada
Et gulljagende Manchester United skulle møte bunnlaget Blackburn på nyttårsaften i 2011. Ferguson var nødt til å være kreativ med lagoppstillingen, for troppen var skadeskutt. Michael Carrick ble flyttet ned i midtforsvaret, Antonio Valencia ble satt på backen, og Danny Welbeck måtte spille venstrekant. Sentralt på midtbanen trengte Park Ji-Sung en makker, og på benken satt det 18 år gamle midtbanetalentet Paul Pogba. Fergusons løsning? Høyreback Rafael sentralt på midten.
«Det var en veldig, veldig vanskelig periode for meg. Jeg elsket Manchester United. Da jeg kom, så jeg på dem med store øyne. Det var Ferguson, liksom! Jeg digget det», sier Paul Pogba i en dokumentar på Canal +.
«Så var det den kampen mot Blackburn. Paul Scholes hadde lagt opp, Carrick var skadet, Darren Fletcher var skadet. Det var ingen igjen til å spille på midtbanen. Jeg trente bra og var på vei oppover. Sjefen sa det hele tiden til meg: «Det er nummeret før du slår igjennom». Jeg skjønte ikke helt, nummeret før hva da? Å spille? Å få litt spilletid? Å komme inn? Jeg vet ikke. Men så valgte han å bruke Rafael der. Jeg syntes det var motbydelig. Og jeg kom ikke inn heller. Etter det var forholdet mitt til treneren helt ødelagt. Jeg var veldig, veldig skuffet», sier Pogba.
United tapte kampen 3-2. Trolig tapte de samtidig et av de største talentene verden har sett etter årtusenskiftet.
Etter at Pogba forlot klubben til fordel for Juventus, uten en penny i overgangssum, har Manchester United handlet midtbanespillere for godt over 1,5 milliard kroner. Og det vil være en overdrivelse å si at Shinji Kagawa, Juan Mata, Marouane Fellaini, Ander Herrera, Morgan Schneiderlin eller Bastian Schweinsteiger har overbegeistret publikumet på Old Trafford.
På samme tid har den norditalienske byen Torino vært hovedscenen for fremveksten av et spektakulært fotballfenomen. Pogba har gått fra vraket stortalent til det mange vurderer som verdens mest komplette midtbanespiller. Fire italienske ligatitler, en tittel som Brasil-VMs beste unge spiller i 2014, en Champions League-finale, en EM-finale og plass på både UEFAs og FIFAs drømmelag for 2015 – kombinert med et gullkantet image utenfor banen – har ført Paul Pogba tilbake til Manchester United.
Og som tidenes dyreste fotballspiller.
Gatefotball og overgangsdrama
Paul Pogba, sønn av guineanske innvandrere, ble født i Lagny-sur-Marne, en forstad øst for Paris. Det tok ikke lang tid før han ble dratt ut på gata av sine tre år eldre brødre, tvillingene Mathias og Florentin, for å spille fotball. Guttene har åpenbart vært heldige med genene; alle er profesjonelle fotballspillere. Paul i Juventus, Mathias i skotske Partick Thistle, mens Florentin er lagkamerat med Ole Selnæs og Alexander Søderlund i Saint-Étienne.
Gatefotballen formet Paul Pogba. Forbildet var Ronaldinho, men regelløs gatefotball mot tre år eldre gutter krevde en tøffhet man ikke finner igjen hos den smilende brassen.
«Gatene var der jeg lærte fotball. Det var dueller, man dyttet hverandre og det smalt mot veggene. ‘Slutt å gråte, spill’, var beskjeden. Jeg likte godt å spille mot de eldre guttene, men brødrene mine… Det var hardere, veldig fysisk, men da de var tøffe mot meg, svarte jeg med samme mynt», sier Pogba til So Foot.
Kombinasjonen av teknikk og fysikk kjennetegner Pogba. Det samme gjør vinnerviljen. Unge Pogba begynte å gråte hver gang han tapte fotballkamper på gaten i Lagny-sur-Marne.
«Fordi jeg hater å tape, uansett hvilken sport det er. Fotball, bordtennis, hva du vil. Hvis jeg må sette en tyggegummi i søplebøtten, må jeg treffe, ellers prøver jeg til det går. Det kommer fra faren min. Selv i terningspill kan jeg knuse et vindu hvis jeg taper», sier han.
Pogba spilte for guttelagene til den lille klubben US Roissy-en-Brie, men 13 år gammel byttet han til naboklubben Torcy.
«Vi kunne ikke tilføre ham noe mer, han hadde endt opp med å stagnere. Jeg fikk masse kjeft for å ha kontaktet Torcy. Men jeg tenkte bare på Pauls beste», sier Bijou Tati, Pogbas ungdomstrener i Roissy-en-Brie, til Le Parisien.
Det ble bare ett år i Torcy før den renommerte talentfabrikken Le Havre tok kontakt. Klubben som i dag har Bob Bradley som førstelagstrener, har utviklet noen av fransk fotballs beste spillere: Dimitri Payet, Riyad Mahrez, Lassana Diarra, Steve Mandanda og Paul Pogba.
Midtbanegiganten ble bare to år i Le Havre, men det var der han først debuterte på aldersbestemte landslag (Frankrike U16) for så å bli kaptein. Pogba storspilte på Le Havres ungdomslag, som bidro til å gjøre ham til et av landets beste. Interessen fra utlandet lot ikke vente på seg.
Men Le Havre-oppholdet vil alltid bli forbundet med det som skjedde da han forlot klubben. Den ettertraktede ungguttens overgang til Manchester United – som vant kampen om signaturen foran Juventus, Arsenal og Lyon – på sommeren i 2009 var kontroversiell. Le Havre-president Jean-Pierre Louvel var rasende etter at Pogba signerte for Premier League-giganten. Han hevdet at de hadde lokket ham til seg ved å betale foreldrene hans 100.000 euro hver i tillegg til et hus i Manchester. Pogba skal ha signert en forhåndskontakt med Le Havre som skulle nekte klubber å nærme seg ham, men Manchester United så ikke på avtalen som gyldig. FIFA mente heller ikke at det var noe galt med overgangen, og etter et halvt år kom de to klubbene til en enighet om en kompensasjonssum.
– En av de største tabbene United har gjort
På United-akademiet glitret Pogba. Han var høy allerede da, men hengslete og ikke like dominerende fysisk. Den elegante teknikken var forbløffende. 2010/11-sesongen var franskmannens store gjennombrudd. Sammen med blant andre Ravel Morrison skilte han seg ut på laget som gikk helt til topps i FA Youth Cup. Den imponerende sesongen fanget oppmerksomheten til Ferguson, som flyttet Pogba opp på A-laget.
«Jeg mener, hvis vi holder Pogba tilbake, hva kommer til å skje da? Han kommer til å dra. Du vet, om et par år når kontrakten hans løper ut. Så vi må gi ham muligheten til å vise hvordan han kan gjøre det på førstelaget, for han har enorme ferdigheter i tillegg til å være fysisk og atletisk», sa den skotske managerlegenden til Manchester Uniteds hjemmeside i august 2011.
Ett år senere var Pogba borte. Hvem som hadde skylden for det, avhenger av hvem du spør.
«Det må være en av de største tabbene United har gjort. De har snakket om at de skal erstatte den sentrale midtbanen i mange år. Så har de den perfekte midtbanespilleren og lar ham gå», sa Mats Møller Dæhli til VG i 2014.
Dæhli, som var i United sammen med Pogba i 2011/12-sesongen, kalte franskmannen en «fantastisk fyr» og et «fantastisk forbilde». Samtidig var Pogba særdeles utålmodig. Og skal man tro United.no-redaktør Dag Langerød, stod ikke prestasjonene i stil med Pogbas tanker om seg selv.
– Jeg synes han gjorde det OK. Han var et fysisk beist, men gjorde det bare helt ålreit. Prestasjonene var ikke i nærheten av det spillere som Timothy Fosu-Mensah og Marcus Rashford har levert på førstelaget denne sesongen, sier Langerød, som ikke så på det som en skandale da unggutten gikk gratis til Juventus.
– I United var kutymen at en unggutt skal levere før han får sjansen, og ikke bare kastes ut i det. Han ville rett inn. Det var spesielt. Men at Ferguson skulle bryte med prinsippene sine, jeg vet ikke om det var mulig. Jeg har inntrykk av at United tilbydde ham det de kunne innenfor en viss ramme. Men i etterkant var det selvfølgelig ekstremt surt, tillegger han.
Pogba fikk tre Premier League-innhopp på totalt 67 minutter, i tillegg til tre ligacupkamper og en opptreden i Europa League. Klubben tilbød ham en ny kontrakt, med løfter om mer spilletid på førstelaget den neste sesongen, men forhandlingene – ledet av Pogbas agent Mino Raiola – endte i fiasko.
«Det er en eller to fotballagenter jeg simpelthen ikke liker. Og Mino Raiola, Paul Pogbas agent, er en av dem. Jeg mistet tilliten til ham det øyeblikket jeg møtte ham. Han ble agenten til Zlatan Ibrahimovic da han spilte i Ajax, og senere representerte han Pogba, som bare var 18 år. Pogba hadde en treårskontrakt med oss, med en opsjon på ett års forlengelse som vi ønsket å utløse. Men plutselig kom Raiola på banen og vårt første møte var en fiasko. Vi var som olje og vann. Derfra var det kjørt for oss, for Raiola hadde klart å smiske seg inn på Paul og familien hans», skriver Ferguson i boken Leading.
Han skal ha prøvd litt av hvert for å få unggutten til å bli.
«Ferguson sa til meg: ‘Å ja, vil Juventus ha deg? Du kommer ikke til å få spille, det er rasister der, de liker ikke svartinger’», sier Pogba til Canal +.
Gjennombrudd og overtenning
Manchester ble byttet ut med Torino, der Pogba gikk i fotsporene til landsmennene Michel Platini, Zinédine Zidane og David Trezeguet. Det skulle ikke ta lang tid før karrieren tok fullstendig av. Pogba spilte seg raskt inn i førsteelleveren til Antonio Contes Juventus. Treneren prøvde å være forsiktig med å bruke ham i starten, men det ble etter hvert vanskelig. Pogba ble hvilt mot Inter i november – det resulterte i det første Juventus-tapet på 49 seriekamper. Gjennombruddet kom den 19. januar 2013, i form av to mål på langskudd mot Udinese.
«Det var det som fikk navnet Paul Pogba til å eksplodere. To mål fra en annen verden», sier storebror Mathias Pogba til Canal +.
Den 14. mars 2013, mens Pogba trente med Juventus, begynte telefonen hans å ringe. Den ringte og ringte og ringte. Unggutten bekymret seg.
«Jeg var på trening, og så ser jeg at jeg har fått masse anrop på telefonen. Jeg sa at det ikke var normalt, det måtte ha skjedd noe alvorlig. Men jeg visste ikke at det var den dagen de tok ut landslagstroppen», sier Paul Pogba.
Derfra skulle alt gå i et heseblesende tempo. Pogba spilte hele kampen mot Georgia (3-1), og gjorde det samme i den avgjørende kvalifiseringskampen mot regjerende verdens- og europamester Spania. 20-åringen forbløffet alle: Han rev den spanske midtbanen i fillebiter med sin dominerende fysikk, dro av motspiller etter motspiller, startet det ene angrepet etter det andre. Pogba var overalt – og til slutt ble det for mye. Het i toppen og ivrig etter å vise seg frem, pådro unggutten seg to gule kort på to minutter. Frankrike tapte 1-0, og Pogba var det store samtaleemnet etter kampen. Men ikke på grunn av utvisningen.
«Han viste hele potensialet sitt», sa landslagssjef Deschamps, mens Moussa Sissoko skrøt av «en fantastisk prestasjon» og Patrice Evra kalte utvisningen for «en detalj».
I Juventus viste Pogba sin kombinasjon av ungdommelig nonsjalanse og evne til å ta til seg alle tilbakemeldinger. Han ble bøtelagt for å komme for sent til trening – dagen etter kom han 15 minutter for tidlig. Conte uttrykte bekymring for hans ekstravagante frisyre – Pogba svarte med glitrende spill for å rettferdiggjøre sveisen.
«Hvis Pogba var italiensk, ville han vært den nye Alessandro Del Piero, den nye Francesco Totti. Dessverre har ikke Italia en spiller som ham. Conte vet at han sitter på en Ferrarri», sa den tidligere Juventus-spilleren Alessio Tacchinardi ifølge The Guardian.
20 år gamle Pogba var fysisk overlegen selv i Juventus og på det franske landslaget. Da han spilte U20-VM med Frankrike på sommeren i 2013, så han ut som en senior blant juniorspillere. Han totaldominerte turneringen, bar Frankrike til topps og ble kåret til VMs beste spiller.
«Pogba var lederen vår. På banen var han i en klasse for seg selv, og i tillegg oppmuntret han oss og var veldig hyggelig. En veldig stor spiller, og en veldig stor mann også utenfor banen», sier Alexy Bosetti, som ble U20-verdensmester sammen med Pogba, til Josimar.
VMs beste unge spiller
Ett år etter å ha forlatt Manchester United uten å ha startet en eneste seriekamp, var Pogba etablert i førsteelleveren til både Juventus og Frankrike. Han var regjerende seriemester i Italia og i U20-VM. 2013/14-sesongen var bekreftelsen på at han hadde inntatt en ny dimensjon: Pogba ble kåret til Golden Boy, prisen for verdens beste spiller under 21 år, spilte flere kamper enn noen annen Juventus-spiller (51), og vant sin andre strake Scudetto. Hans kolossale talent var ubestridt. Men nonsjalansen kunne provosere. Alt så så lett ut for Pogba da han spilte, måten han dro av motspillere og styrte spillet, at han ble beskyldt for ikke å gi jernet nok.
Noen ganger straffet det seg. Den 10. september 2013 spilte Pogba fra start i Frankrikes viktige kvalifiseringskamp borte mot Hviterussland. Hans tredje A-landskamp. Etter en drøy halvtime var Pogba for uoppmerksom på en corner, og mannen han skulle ha markert, stanget Hviterussland i ledelsen. «Men hva er det du driver med? Du er en så svær kar, og så lar du deg herse med på den måten? Går det bra? Er du sikker på at det går bra? Hvor er det du tror du er? Er du full, eller? Våkn opp», skal Evra, som Pogba kaller «onkel Pat», ha sagt under en kraftig reprimande i pausen. Pogba våknet, og ledet Frankrike til en 4-2-seier, blant annet takket være hans første A-landslagsmål.
«Fra tid til annen trenger jeg at noen vekker meg opp. Det er en dårlig ting, det er ikke bra, for jeg burde kunne gjøre det selv. Det er noe jeg må endre. Hvis det ikke går bra, burde jeg klare å få meg selv til å reagere», sier Pogba til Canal +.
Forventningene var skyhøye foran VM i Brasil i 2014. Pogba, 21 år gammel, var langt mer renommert enn de største profilene i fransk fotballhistorie på samme alder. Da Zinédine Zidane var 21, var han fortsatt bare U21-landslagsspiller og uetablert på Bordeaux. 21 år gamle Michel Platini var, i sin tid, Nancy-spiller med bare noen få landskamper under beltet. Patrick Vieira, den gamle midtbaneikonet til Arsenal og Frankrike, klagde ikke da sammenligningene mellom ham og Pogba kom opp.
«Folk sier han er som meg – og vi har jo den samme kraften, høyden, styrken og elegansen. Men han er mer offensiv i hodet enn jeg noensinne var. Jeg gjorde flere taklinger, men han er mer teknisk. Han blir en av verdens beste», sa Vieira til France Football i forkant av VM.
Men nok en gang trengte Pogba et spark i baken. Åpningskampen mot Honduras var grei nok sett med franske øyne (3-0-seier), men Pogba burde trolig vært utvist da han sparket etter Wilson Palacios. Nok en gang brøt «onkel Pat» Evra inn og ba ham skjerpe seg. Den uinspirerte prestasjonen ble straffet med en plass på benken i Frankrikes 5-2-seier over Sveits. Da slo Pogba tilbake. Et godt innhopp gjorde ham fortjent til startplass i siste gruppekamp mot Ecuador, og igjen i åttedelsfinalen mot Nigeria.
Frankrike vant 1-0. Hvem scoret målet? Paul Pogba.
«Folk snakker om meg, og det er mye press. Folk forventer så mye. Men det eneste jeg konsentrerer meg om, er å prøve å gjøre det bedre, bedre, bedre», sa Pogba, som etter at Frankrike røk ut i kvartfinalen mot Tyskland ble kåret til VMs beste unge spiller.
«Team Pogba»
«Bedre, bedre, bedre». Det er vanskelig å beskrive Pogbas mentalitet bedre enn med hans egne ord. Han har kjempet seg inn i verdenseliten i tidlig alder, men gjør alt for at utviklingspilen skal fortsette å peke oppover. Detaljfokuset hans er uvanlig for en spiller i begynnelsen av 20-årene. Pogba overtaler ingenting til tilfeldighetene. Han har ansatt et helt team til å ta hånd om det meste: Olivia Meuss, ernæringsfysiolog, planlegger måltidene som Pogbas personlige kokk forbereder. Didier Reiss, fysioterapeut, behandler Pogba etter hver kamp og jobber intensivt med ham i sesongoppkjøringen og om vinteren. Juventus-stjernen har til og med en personlig posturolog, som jobber med kroppsstilling.
Den siste måneden av 2013/14-sesongen, før VM, var Reiss i Torino for å jobbe med Pogba hver dag. Hver dag gjennomførte de en 90 minutters økt med styrketrening, behandling og andre øvelser – i tillegg til de ordinære treningene med laget.
«I motsetning til mange unge spillere, som ser på det som en bragd å være proff, ser Paul lengre. Målet hans er Gullballen. For å klare det legger han alle odds på sin side», sier Reiss til France Football.
Pogba er omringet av spesialister, men det er familien som blir ansett som hans viktigste kilde til suksess. De tre år eldre tvillingbrødrene Thomas og Florentin, like store fans av oppsiktsvekkende sveiser som Paul, følger ham ofte som to skygger. Da Paul forlot Manchester til fordel for Juventus, spilte brødrenes råd en viktig rolle. Og dersom de ikke møtes etter kamper, oppsummerer de dem sammen over telefon. Drømmen har alltid vært å spille sammen, alle tre, men Paul valgte det franske landslaget, mens Thomas og Florentin representerer Guinea.
«For øyeblikket håper vi bare på å bli gjenforent i en klubb. Det blir ikke lett, men vi vil holde troen helt til slutten av karrierene våre», har Florentin Pogba sagt til Corriere dello Sport.
Paul Pogba har et godt forhold til faren sin, Fassou Antoine, men det er ingen tvil om hvem som er hans viktigste støttespiller. Det er moren, Yeo Moriba. Under VM overtok hun ansvaret for sønnens Twitter-profil. Når Pogba får spørsmål av det franske magasinet So Foot om moren ikke blir litt sliten av at sønnene er så glade i å danse hele tiden, svarer han:
«Tuller du? Hun er verre enn oss! Hun danser hele tiden! Det er alltid folk hjemme, vi spøker mye, og moren min er den første til å le.»
Pogba har blitt kjent for å feire scoringer ved å «dabbe», en dans som har sitt opphav på hiphopscenen i Atlanta og som kort fortalt består i å lene ansiktet inn mot albuen som om man nyser, samtidig som man løfter den andre armen i været. Da han skulle feire to millioner følgere på Instagram, gjorde han det med en video av seg selv og moren som «dabber».
Og da Pogba, etter et 2015-år som inneholdt nok en ligatittel, et ligagull, og en Champions League-finale, stilte opp på Ballon d’Or-gallaen i januar, var det ikke med kjæresten, som alle andre. Det var med moren – som så ham bli tildelt en plass på FIFAs drømmelag i 2015.
Tok reklame-jomfrudommen
Ballon d’Or-gallaen var bekreftelsen på at Pogba har blitt en del av eliten i Fotball-Europa. Den var også beviset på hans vanvittige popularitet. Scenene som viser elleville fans som skriker og lener seg over gjerdet for å sikre seg Pogbas autograf, kunne sammenlignes med storklubbenes iherdige kamp om hans signatur. Og det er en sammenheng mellom de to: Pogba er ikke blant verdens mest ettertraktede fotballspillere utelukkende på grunn av prestasjonene på banen – hans image og popularitet gjør ham til en kommersiell perle.
Men spørsmålet rundt imagerettighetene til spilleren har inntil nylig vært litt av en hodepine for Pogba. I november 2014 sikret nemlig Oualid Tanazefti, Pogbas tidligere rådgiver, seg 100 % av spillerens rettigheter. Det tok ikke lang tid før Pogba og hans nærmeste innså at det var en dårlig deal. Agent Mino Raiola tok på seg oppgaven med å finne et smutthull i kontrakten som kunne tillate Pogba å få tilbake kontrollen på rettighetene. Forgjeves. Situasjonen sies å ha vært avgjørende for at Pogba ikke forlot Juventus i fjor sommer, ettersom den betydde et stort tillegg i overgangssum for å kjøpe spilleren fri fra avtalen med Tanazefti. Denne våren, etter en lang og krevende prosess, kjøpte Pogba tilbake sine egne imagerettigheter fra Tanazefti for en sum som ifølge L’Équipe lå rundt 10 millioner euro.
Frem til denne våren var Pogba jomfru i reklameverdenen. Den dyden er nå tapt. Etter et rotterace på flere måneder med verdens fremste sportsmerker – Nike som den største konkurrenten – fikk Adidas kloa i den franske superstjernen. Avtalen skal ifølge gi Pogba fire millioner euro, i tillegg til bonuser, hvert år de neste ti årene. Samtidig som avtalen ble offentliggjort, lanserte Adidas en egen Pogba-fotballsko, svart med gullstriper, som spilleren skal ha vært med på å designe. Adidas’ fremste stjerner var alle raskt ute med å ønske Pogba velkommen på laget: David Beckham, Rita Ora og Snoop Dogg. Denne sommeren har sportsmerket melket overgangsspekulasjonene rundt Pogba takket være reklamekampanjen «Blah, blah, blah».
Vil bli en legende
Samtidig har kritiske røster vokst seg sterkere i Frankrike, der man har koblet Pogbas varierende form opp mot de krevende forhandlingene om imagerettighetene. Pogba sto, etter treningskampene mot Nederland og Russland i mars, med ni strake landskamper uten et eneste målpoeng. EM var knapt mer vellykket. Mens fremadstormende angrepsspillere banker på døren til startelleveren, beskyldes Pogba for ikke å gi nok for landslaget. Dimitri Payet har gjenoppstått, Antoine Griezmann har tatt rollen som landslagets offensive leder, Kingsley Coman begeistrer, N’Golo Kanté surfer på en medgangsbølge, mens Pogba sliter med å være avgjørende i blått.
«Det er alltid det samme problemet med Pogba. Vi forventer for mye av ham», sier Pierre Mankowski, Pogbas tidligere trener på U21-landslaget, som selv var kritisk etter landskampene i mars, til L’Équipe.
Men det er kanskje ikke så rart. Pogba vet å skape blest: Rådyre sportsbiler, nye sveiser hver uke, ekstravagante klær, dansende målfeiringer. Hvert langskudd han scorer på, og hvert raid han gjør, er som skapt for å ta av på sosiale medier. Merkevaren Pogba ble ikke mindre het etter at han tok over draktnummer 10 i Juventus i fjor sommer. Agenten Raiola har sammenlignet ham med et Vincent van Gogh-maleri.
Og om noen bidrar til at man har høye forventninger til Pogba, er det nettopp Pogba selv. Han nøyer seg ikke med å være ballvinner eller playmaker, anker eller offensiv midtbanespiller. Han vil skape den nye midtbanespiller. Intet mindre.
«Jeg vil gjøre alt fordi jeg tror jeg kan gjøre alt og fordi treneren sier at jeg kan gjøre alt. Jeg vil skape noe. Skape den nye midtbanespilleren. Som kan alt! Vinne igjen ballen, føre ballen opp i banen, skape spillet, slå pasninger, score», sier Pogba til So Foot.
Midtbanemonsteret lar seg inspirere av amerikansk NBA. Han ønsker å dominere alle deler av spillet, på samme måte som Michael Jordan gjorde før ham med oransje ball. Nylig publiserte han et bilde der han leste biografien til Jordan.
«Når man spiller med meg, vet man at jeg kommer til å irritere treneren en gang i løpet av kampen, det er signaturen min! Men at man dribler, betyr ikke at man ikke er effektiv. Ronaldinho var for meg symbolet på det jeg kaller ‘effektivt show’. Det er det jeg liker. Det er som NBA: vanvittige prestasjoner, dunks, publikum som reiser seg, men effektivitet. For du må ikke tro at en trener i NBA ikke prioriterer resultat. Men det må komme med glede. Det er en modell for meg», sier Pogba.
Med stempelet som tidenes dyreste fotballspiller, og etter et EM på hjemmebane der han presterte under pari, er det få spillere som har mer press på seg enn Manchester Uniteds hjemvendte sønn denne sesongen. Men press har aldri vært noe problem for Pogba, som lar seg inspirere av en reise til foreldrenes hjemland Guinea:
«De ler, spiller fotball. De har ingenting, men virker lykkeligere enn oss europeere, som har alt. Jeg vet at jeg ikke har lov til å misbruke muligheten til å være fotballspiller. Det gir meg enda mer lyst til å ha en stor karriere. Jeg vil bli en legende. Den største midtbanespilleren i fotballhistorien. Legendarisk.»
