Bærer håpet til Haitis jenter på skuldrene

Noen mennesker utstråler superstjernestatus bare ved å vise seg. Melchie Dumornay er en av dem. Hun kommer med bestemte skritt gjennom døren, synker ned i lenestolen iført bomberjakke og med et blikk som både gransker og utstråler selvtillit.

Jeg har forsøkt å få et intervju med henne gjennom hele uken jeg har fulgt det haitiske landslaget på treningsleir i Paris. Mesteparten av uken har hun befunnet seg bare noen meter unna meg, men stjernestatusen har på et vis gjort henne utilnærmelig. Manageren har først sagt ja, så nei, og deretter kanskje til et intervju.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.

Melchie Dumornay kommer fra Haiti, et land som befinner seg i et voldelig kaos uten sidestykke i landets historie. Over hundre gjenger kjemper mot hverandre, inngår allianser og samarbeider med politikere. De har drevet 1,5 millioner mennesker på flukt. Siden hun forlot landet i 2021 for å spille i den franske ligaen, har hun ikke kunnet reise tilbake. For haitiere som hungrer etter gode nyheter og suksesshistorier, har hun blitt et nasjonalt symbol etter å ha nådd toppen av internasjonal kvinnefotball.

Ballon d’Or
Lei av å vente på telefon fra manageren reiser jeg til Lyon, der hun spiller til daglig, etter at landslagssamlingen er over. Etter fem dagers venting får jeg endelig tjue minutter med Dumornay. Eller atten, får jeg beskjed om i siste liten av klubbens presseansvarlige.

Men Melchie Dumornay er ingen diva, innser jeg idet hun setter seg foran meg. Hun er bare en ekstremt fokusert spiller.

Så fokusert at hun ikke engang reiste til London for Ballon d’Or-gallaen 26. oktober, der hun var blant favorittene til å vinne prisen for årets kvinnelige spiller. I stedet ville hun konsentrere seg om OL Lyonnes kommende Champions League-kamp.

– Hun er favorittspilleren min å fotografere på hele laget, sier klubbens fotograf.

– Konsentrasjonen hennes synes i øynene.

Med femten mål forrige sesong endte hun på fjerdeplass i Ballon d’Or-kåringen – fjorten plasser høyere enn året før.

De siste tre årene har den 23 år gamle midtbanespilleren nærmest støvsugd prisutdelingene for trofeer.

To år på rad er hun kåret til årets spiller i Concacaf, fotballforbundet for Nord- og Mellom-Amerika og Karibia. Hun er også kåret til årets spiller av spillerforeningen UNFP og den profesjonelle kvinnefotballigaen LFFP, årets spiller i den franske toppdivisjonen og beste unge spiller i UEFA Women’s Champions League to sesonger på rad.

Les også: Hockey-ja til Russland. Også i fotball?

Hva er hemmeligheten bak talentet hennes?

Jonatan Giráldez, som nylig tok over som trener for OL Lyonnes, trekker frem tre ting.

Hun er sjelden fornøyd etter en kamp.

– Jeg tror det er nettopp den ambisjonen som skiller de gode spillerne fra de aller beste.

Hun nøyer seg heller ikke med å få tilsendt videoklipp fra kampene, slik de andre spillerne gjør. Hun insisterer på å gå gjennom dem sammen med en av de assisterende trenerne for å diskutere hva hun kan gjøre bedre.

– For meg sier det mye om karakteren hennes at hun analyserer kampene sine uavhengig av resultatet, og av om hun har scoret eller ikke.

Til slutt trekker han frem alle hindringene hun har måttet overvinne.

– Det har gjort henne mentalt sterkere. Spillere med en slik bakgrunn har ofte lettere for å håndtere motgang.

Les også: «Hva faen gjør du i Moss?»

Kranglet ofte
Pia Sundhage, den svenske stjernetreneren som leder Haitis landslag, tror mye kan spores tilbake til oppveksten hennes på landsbygda i Haiti. Til det å oppdage fotballen spontant på gaten, spille med både gutter og jenter og finne gleden i spillet, enten det går bra eller dårlig.

– Man tar så mange fantastiske beslutninger når det ikke finnes en trener som bestemmer alt, sier Sundhage.

Slik var det også for Melchie Dumornay. I oppveksten i den haitiske byen Mirebalais spilte hun barbeint med gutter som, med hennes egne ord, «både var eldre og sterkere».

– Så snart de begynte å spille, ville jeg være med. Da jeg fylte fire år, ga moren min meg en dukke, men jeg ville ikke leke med den. Jeg brydde meg bare om fotball.

Det å være den yngste i flokken har fulgt henne gjennom livet. Som tiåring begynte hun på Fifa Goal Centre, et unikt fotballakademi utenfor hovedstaden Port-au-Prince, finansiert gjennom Fifas globale utviklingsinitiativ på begynnelsen av 2000-tallet.

Her var Dumornay, som hjemme i Mirebalais var vant til å være den beste fotballspilleren, plutselig omgitt av spillere som var både dyktigere og høyere enn henne. Selv måler hun 160 centimeter. Flere av dem spiller i dag for internasjonale klubber i Seattle, Fleury og Birmingham.

– Vi kranglet ofte, og trenerne pleide å si: «Når dere ikke er her lenger, kommer dere til å savne det.» Nå skjønner jeg at de hadde rett. Det å få dyrke lidenskapen min sammen med andre jenter som også brenner for fotball, betydde mye. Og det å få representere landslaget var en stor ære for oss. Jeg ble der i sju år, og akademiet ble mitt andre hjem.

Som 14-åring deltok hun i Concacafs U20-mesterskap. Hun ble en nøkkelspiller da Haiti endte på tredjeplass og kvalifiserte seg til U20-VM – første gang et karibisk land klarte det. Selv uten å score ble hun tatt ut på turneringens offisielle allstarlag.

To år senere dominerte hun U20-turneringen fullstendig. Hun ble toppscorer og vant gullstøvelen etter å ha satt en historisk rekord med 14 mål på seks kamper.

I 2023, fortsatt blant de yngste på landslaget, skjøt hun nærmest Haiti til landets aller første VM i kvinnefotball på egen hånd. Hun scoret begge målene i 2–1-seieren over Chile.

– Jeg hadde ingen kvinnelige spillere å se opp til. Forbildet mitt var Messi. At jenter i Haiti nå har kvinnelige fotballspillere som idoler, er en positiv utvikling. Det viser hvor langt vi har kommet, sier hun.

Les også: U21-trenerens tøffeste kamp

President myrdet
Etter landskampene går Dumornay bort til tribunen, løfter hånden mot hjertet og tar imot jubelen fra de haitiske supporterne. Mellom dem finnes en forståelse som ikke trenger ord: hva hun betyr for dem, og hva de betyr for henne. Det handler om mer enn fotball. De er ett folk, ett landslag i eksil.

I gruppespillet i kvalifiseringen til 2027-VM spilte de hjemmekampene i Guadeloupe. Som mange av dem på tribunen vet heller ikke Dumornay når hun kan reise tilbake til hjemlandet.

– Folk sier at Haiti ikke har noe mer å tape. Det stemmer ikke. Vi bærer håpet til så mange jenter i Haiti på skuldrene våre. Jenter som drømmer om å se Haiti på den internasjonale fotballscenen. Dette VM handler om mye mer enn kvalifisering. Det kan åpne dører for oss og for andre talenter – for jenter med drømmer som nekter å la seg stanse av alle hindringene på veien.

Da Dumornay fylte 18 år og dermed kunne spille i Europa, forlot hun Haiti for å slutte seg til den franske klubben Stade de Reims.

I juni 2021, bare et par måneder før Dumornay forlot landet, ble Haiti kastet ut i en voldsspiral uten sidestykke – et kaos som aldri skulle ta slutt. To måneder tidligere var landets president blitt myrdet i sin egen seng. Drapet etterlot et maktvakuum som kriminelle gjenger fylte.

Et av de første områdene som falt i gjengenes hender, var området rundt fotballakademiet der Dumornay hadde tilbrakt halve barndommen. Elevene ble drevet bort, og i stedet flyttet væpnede menn inn. De tok internatets sovesaler i bruk som oppholdssted og oppbevarte våpnene sine i klasserommene.

Knappe ett år senere fikk hun vite at fotballakademiet var blitt brent ned under sammenstøt mellom politiet og gjengmedlemmer.

– Det knuste hjertet mitt, fordi senteret var en så stor del av livet mitt. Jeg tenkte på alle de unge jentene som drømmer om å bli fotballspillere. Nå finnes det ikke lenger noe sted i hjemlandet mitt der de kan utvikle seg og få talentene sine oppdaget.

En dag vil hun starte en organisasjon som finner Haitis unge kvinnelige fotballtalenter og gir dem de samme mulighetene som hun selv fikk.

– Jeg vet at Haiti er fullt av talenter. Jeg kan bruke synligheten min til å hjelpe dem med å skinne på egen hånd. Og jeg kan være et forbilde for dem.

Så ser Dumornay på klokken, spretter opp og setter av gårde ned trappene. Hun er i ferd med å komme for sent til neste trening.

Halvveis nede stanser hun, snur seg og roper:

– Å, og … god tur hjem! Takk for det du gjør! Takk for arbeidet ditt!

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.