Bakgårdsskattene

I alle år har klubben levd i skyggen av Ajax. Men Feyenoord er på vei ut av erkerivalens skygge. Takket være Europas kanskje beste ungdomsakademi.

Tekst Saša Ibrulj

Omgivelsene var nesten dommedagsaktige. Tunge, mørke skyer lå tett og lavt over De Kuip, og man kunne knapt se de enorme flomlysene som var slukket. Den eneste lyden man hørte var hylende piskeslag laget av den voldsomme vinden. Store vannmasser oversvømmet de tomme gatene. Togstasjonen i nærheten var stengt, bydelen virket forlatt. Ingen tog, biler eller sykler. Ingen folk. Det var et voldsomt uvær i Rotterdam, Nederlands nest største by og en av verdens største havner. Det så ut som verdens ende.

Noen hundre meter ned Olympiaweg danset vinden med en tung ståldør. Skiltet på veggen viste alle titlene klubben har vunnet i i historien, den siste i 1999. Gressmatten var forlatt i det uhyggelig været. Fire gule silhuetter sto tett i en vegg og kjempet med å holde seg stående i vinden, mens de ventet på et frispark som ikke ville bli tatt denne kvelden. Døren i en liten rød murbygning åpnet. Noen vinket i mørket.

– Velkommen! sier en mann med et stort smil.

– Velkommen til Varkenoord, Feyenoords ungdomsakademi. Det beste i Nederland.

Damien Hertog er en av de viktigste personene i nederlandsk og, skal man dømme etter interessen fra storklubbene, europeisk fotball. Han er sjefen for akademiet som produserer de største talentene i Europa for tiden. Han har tredagersskjegg, er uformelt kledd, høflig og pratsom. Han kan minne om Pep Guardiola.

– Vanligvis er det ikke så stille her, sier Hertog smilende idet han tar imot Josimar på kontoret.

– Men du la kanskje merke til stormen? De sier det er kode oransje, hva nå enn det betyr.

Det er helligdag i Nederland, og Hertog er den eneste som fremdeles er på jobb. Han studerer kamper på video og legger opp løpet for neste ukes treninger. Han overtok jobben noen måneder i forveien.

– Jeg var U19-trener, og egentlig skulle jeg helst bare vært trener, men jeg trives bedre og bedre i denne jobben. Jeg har større ansvar, samtidig som jeg er mer involvert i de andre lagene og blir bedre kjent med alle spillerne. Tidligere i dag hadde jeg et møte med klubbdirektørene, noe jeg har hver uke, der vi diskuterte spillere og våre neste trekk.

Fra verst til best
Feyenoord har alltid vært kjent for hardtarbeidende og oppofrende spillere, fanatiske supportere og en fantastisk atmosfære på hjemmebanen De Kuip. Men talentakademiet deres var aldri så suksessrikt som akademiene til Ajax eller noen av de andre nederlandske klubbene. Det vil være feil å hevde at de ikke produserte talenter, men klubben har bestandig vært mest opptatt av resultatene.

Likevel, da Nederland spilte VM-kvalifisering borte mot Tyrkia i Istanbul i oktober, var tre spillere oppforstret i Varkenoord, Ron Vlaar, Leroy Fer og Robin van Persie, alle i startoppstillingen. I løpet av 2013 har landslagssjef Louis van Gaal benyttet sju spillere fra årets Feyenoord-lag, inkludert tenåringene Tonny Vilhena, som Juventus skal være svært interesserte i å hente, og Jean-Paul Boëtius. Varkenoord har vunnet Rinus Michels-trofeet – som går til det beste akademiet i Nederland – fire år på rad. Noe har åpenbart skjedd ved havnen i Feyenoord.

– Det viktigste som har skjedd er at vi har forandret innfallsvinkelen. Hvis du ber unge gutter være dedikerte til spillet og klubben, må du gå foran som et eksempel. Innebærer det at at man må jobbe 70 timer i uka, vel, da må vi leve med det. Den lidenskapen trenerne viser reflekteres på spillerne. Vi krever mye av våre gutter; når vi trener ønsker vi at de skal forbedre seg hver eneste gang. Det vi prøver å skape er et miljø der de er trygge og villige til å jobbe hardt. Det høres enkelt ut, men for oss er det dette som er vår kultur. Kommer det folk fra utsiden og ser på treningene, enten det er med U13- eller U19-laget, skal de se og kjenne lidenskapen fra spillerne og trenerne, sier Hertog.

Lidenskap er ett av nøkkelordene i Feyenoords klubbfilosofi – og har bestandig vært det. Arbeiderne som ikke fikk lov til å spille fotball for Sparta dannet Feyenoord i 1908. Fra første dag fikk klubben stor oppslutning, ikke minst i arbeiderklassen, som endelig hadde et lag som kunne konkurrere med Sparta om hegemoniet i byen. De første årene var det en kamp om hvem som var best i byen, men etter 2. verdenskrig og etableringen av Æresdivisjonen, ble den viktigste rivaliseringen mellom landet to største byer – Amsterdam og Rotterdam.

– Et ordtak forklarer hele historien, sier Mark Lievisse Adriansse, sesongkortholder på De Kuip:

Mens Amsterdam drømmer, jobber Rotterdam. Det er i alle fall sånn vi ser det.

Da nederlandsk fotball nådde toppen på 70-tallet, ble Johan Cruyff og hans Ajax-generasjon et synonym for total-fotball. De oransje revolusjonerte fotballen og verden ble bergatt av det fabelaktige Ajax-laget som vant tre Europacuper og av Rinus Michels og hans mannskap i VM i 1974. Det faktum at Feyenoord under den legendariske østerrikske treneren Ernst Happel var det første nederlandske laget som vant Europacupen ble fort glemt. Happel var en minst like god taktiker som Michels, og han spilte 4-3-3 lenge før «faren» til total-fotballen, men Feyenoord ble sett på som et stygt lag med spillere som gikk med knottene først.

Klasseforskjell
– På en måte var det sånn, vi hadde spillere som spilte med hjertet utenpå drakta, sier Lievisse Adriansse.

– Samtidig er det ikke noen tvil om at mediene bidro til å skape myten. De har alltid vært pro Ajax og Amsterdam – og idoliserte Cruyff og hans medspillere som bidro til å skape glansbildet av Ajax.

Det var noe som hadde vært på gang lenge. På 70- og 80-tallet var De Meer er sted hvor intellektuelle, artister, skribenter, poeter møttes, mens De Kuip var møteplassen for hardtarbeidende havnearbeidere. Forskjellen gjenspeilte seg på banen – Ajax var symbolet for pen fotball, Feyenoord var de pragmatiske som spilte enkelt. Dette bidro også til å polarisere byene og klubbene ytterligere.

– Jeg vil si at Ajax-supportene er blitt bortskjemte på mange måter. Ajax-fans er mer medgangssupportere. De stiller opp når klubben gjør det bra, men hvis de ikke presterer som forventet, snur de lett ryggen til klubben. Dette er ikke bare umulig for Feyenoord-supportere, men for supportere av alle andre lag i Nederland, sier fotballskribenten Michiel Jongsma, som Groningen-supporter er han nøytral i «De Klassiker»

Eller som Mark Lievisse Adriansse sier, Feyenoord er vant til å kjempe – og tape. Da Feyenoord tapte 10-0 mot PSV Eindhoven i 2010, var De Kuip så godt som utsolgt tre dager senere. Feyenoord vant sist seriemesterskapet i 1999, men havnet i økonomisk uføre i årene som fulgte. Ajax og PSV fortsatte sin dominans, mens klubber som AZ Alkmaar og Twente også gikk helt til topps. Feyenoord befant seg i sin verste periode, men lidenskapen for klubben bare økte.

– Det er enkelt å forklare, sier Hertog, selv en ekte rotterdammer.

– Folk elsker klubben og føler alt klubben går gjennom på kroppen. Og det er det vi prøver å vise ungene på akademiet. De skal være stolte når de har på seg den rød og hvite drakta, og jobber de hardt, har de muligheten til en dag å spille på De Kuip.

Varkenoord er optimalt plassert for å få det beste ut av den planen. Den ligger rett ved De Kuip, stadionet kan ses fra hver eneste lille krok av treningsfeltet. De sju år gamle guttene som spiller på én bane og 19-åringene som banker på A-lagsdøra spiller på banen ved siden av, drømmer alle om en gang å befinne seg på matta iført den klassiske drakt.

Kortreist
– Vi har ikke et typisk akademi slik som du ser i de fleste storklubbene i Europa. Det kan virke som en ulempe, fordi en spiller ikke kan komme hit og bo her. Men, vi prøver å utnytte det til vår fordel. Vi har 230 gutter, og bare et par av dem er ikke født og oppvokst i Rotterdam. Alle går på skole, og vi prøver å legge opp treningstidene slik at de får med seg mest mulig utdannelse, sier Hertog og understreker at for de aller fleste av ungguttene på akademiet vil karrieren være over før den har begynt.

– Få av dem vil ende opp som profesjonelle fotballspillere, så det er essensielt at de gjør det bra på skolen. En annen ting som er viktig er at de må få lov til å være barn og tenåringer på samme måte som deres jevnaldrende. Vi oppmuntrer dem til å ta utfordringer, ha god selvtillit og være ansvarlige, bruke tid med familie og venner. Alle er hjemme til middag. Det betyr at vi klarer å skape en familiær og avslappet atmosfære. Vi er som en stor familie, sier Hertog.

Feyenoord har alltid skapt talenter, men i mange år var de klubben som kjøpte spillere for å viderselge dem senere, slik de fleste nederlandske klubbene opererer. De var nok en gang i skyggen av deres store rival Ajax. Ajax-akademiet De Toekomst har gjennom mange år produsert store spillere, og det har ikke bare resultert i sportslige fremganger, men også store inntekter. Feyenoord har derimot slitt med å overleve etter at flere feilaktige investeringer sendte klubben nærmere og nærmere konkurs. Det betydde slutten på å kjøpe nye spillere, klubben kunne bare sikre seg nye spillere som kom gratis.

– Det var vendepunktet. Det og at Feyenoord i februar 2006 ansatte Stanley Brard som akademisjef. Da begynte ting å skje, sier Hertog.

Akademi-A
Den største utfordringen var at A-laget ikke rekrutterte fra akademiet. Mange generasjoner hadde vært ekstremt talentfulle og oppnådde gode resultater i ungdomsturneringer. For eksempel var 82- og 83-generasjonen en av de beste noensinne – og vant ungdomsserien to sesonger på rad uten å tape en eneste kamp. Men kun Robin van Persie ble A-lagsspiller, resten endte opp i ingenmannsland. Så kom Stanley Brard og hans mannskap, inkludert Raymond Verheijen, inn i klubben, og snudde opp ned på treningsmetodene.

De reduserte antall treninger, fra seks til fire i uken, og erstattet «kvantitet med kvalitet». De spilte bare fotball, og hadde ikke styrketrening, ikke utøyningsøvelser, ingen monsterlauf.

Når det kommer til selve treningene, forteller Hertog, er de fleste øvelsene justert slik at spillerne skal utvikle og forebedre flere ferdigheter samtidig. Når ungene trener på pasninger, er de ikke to og to som spiller pasninger frem og tilbake seg i mellom, men større grupper slik at de får flere pasningsalternativer og øver på å velge de rette pasningene på rett tidspunkt. Etter en stund, endrer man vanskelighetsgraden på øvelsesene, men alle har det til felles at man hele tiden skal ha mange valgmuligheter.

– Vi legger opp treningene slik at U18 trener ved siden av U17 og U19, slik at alle trenerne får skikkelig oversikt over alle spillerne i denne aldersgruppa. Vi har to trenere for hvert lag, i tillegg til oppmenn og så videre, noe som betyr at nesten ti personer har full oversikt over hver spiller og hans utvikling. Så setter vi oss ned og diskuterer hver eneste spiller, styrker og svakheter, og prøver å styre vedkommende i riktigst mulig retning. Og det skjer med alle spillerne i akademiet, helt ned til guttene på åtte år. På den måten reduserer vi feilaktige avgjørelser til et minimum.

Hertog, som tok over da Brard dro til aserbajdsjanske FC Gabala, forklarte at dette systemet også sørger for at man ikke overser talenter og individuell framgang.

Møtte veggen
Alle disse endringene skjedde mens Feyenoord befant seg i økonomisk og organisatorisk uføre. Klubben hadde 350 millioner kroner i gjeld, befant seg omtrent midt på tabellen, og tapte både stort og ofte mot middelmådige lag. Da Ronald Koeman ble trener i 2011, fikk han beskjed om at klubben ikke hadde penger til spilleroverganger.

– Situasjonen var vond, enkel: Vi hadde møtt veggen. Løsningen ble å se til Varkenoord, sier Jongsma.

Og der skulle de finne og utvikle gull. Systemet Stanley Brard hadde introdusert ga resultater og for første gang hadde man tålmodighet og muligheter til å gi de egenproduserte sjansen på De Kuip.

– Først fikk vi en ny klubbfilosofi. Det er viktig at alle – fra supporterne til direktørene og trenerne – veit at det er akademiet som er den viktigste delen av klubben, sier Hertog.

– Ikke bare skal du utvikle spillerne fra de er sju til 19 år, du må også gi dem muligheter for å trene med A-laget, ha tålmodighet med dem og la dem utvikle seg gjennom treninger og kamper. Vi har gjort en veldig god jobb med ungdommene, men en av grunnene til at så mange har slått gjennom er at Koeman har vært tålmodig med dem – og det har gitt resultater. Dette hadde neppe skjedd om vi ikke hadde havnet i økonomisk trøbbel, så pengeproblemer ble på mange måter den oppvåkningen klubben trengte for å tenke nytt. Ungguttene får tillit – og det har de vokst på, sier Hertog.

Bader med Ajax
Uka etter at Josimar besøkte Rotterdam vant Feyenoord borte mot Heerenveen, og Koemans start-ellever er det beste beviset på det Hertog forteller oss. Seks av spillerne – Mulder, Martins Indi, van Beek, Vilhena, Boëtius og Clasie – er Varkenoord-podukter. Og i år har både U17-, U18- og U19-laget slått erkefienden fra Ajax.

– Vårt mål er å ha det beste akademiet i Europa, og det inkluderer at vi er bedre enn Ajax. Den største forskjellen på oss og dem er at nesten samtlige av våre akademigutter kommer fra Rotterdam, mens Ajax har fasilitetene og pengene til å kjøpe og hente spillere. Vår filosofi er at vi aldri skal hente en spiller hvis han ikke er bedre enn dem vi har fra før. Målet er jo å skape flest mulig A-lagsspillere og det har Ajax klart bedre enn de fleste i mange, mange år. Nå ønsker vi å få til det samme, eller, vi ønsker å gjøre det enda bedre – og ta det til det neste nivået. Og den målsetningen er i seg selv en stor motivasjonsfaktor, sier Hertog.

Et annet mål er at man skal bli kvitt stempelet som et stygt lag. Nye Feyenoord skal være modige og underholdende, men med samme glød og innstillingen som alltid.

En stor utfording for Feyenoord – i likhet med alle akademiene utenfor de fem beste ligaene – er hvordan man skal unngå at ungguttene lar seg friste av de store pengene fra de store klubbene. Spillere som Jeffrey Bruma (Chelsea, utlånt til PSV), Kyle Ebecilo (Arsenal, utlånt til Twente), Nathan Ake (Chelsea) eller Karim Rekik (Manchester City, utlånt til PSV) forlot alle klubben før de spilte et eneste minutt for A-laget.

– Når alt kommer til alt, handler det om penger. Det vi kan gjøre er å tilby profesjonelle kontrakter så tidlig som mulig, men da må man være sikker på at spilleren utvikler seg i den ønskede retningen. En annen ting er at vi kan vise spillerne og deres foreldre at vi vil gi dem sjansen, at vi vil være tålmodige, i motsetning til andre klubber. Folk i Rotterdam identifiserer seg sterkt med klubben. Og det er kanskje deres største styrke, lidenskapen. Hver eneste morgen ser guttene bort på De Kuip og drømmer om å spille der en dag. I grå og triste Rotterdam lever fotballromansen i beste velgående. Supportere brøler og synger seg hese hver eneste helg, klubben er byens stolthet. Og guttene på Varkenoord drømmer om å bli de nye lokale heltene.

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: