Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
Menneskehandel og milliongevinst. Les historien om hvordan mønsterklubben Barcelona ble en av verstingene i klassen. Tekst Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson FC Barcelona hadde ikke hatt en av sine beste sesonger. De oppnådde bare tredje plass i La Liga og ble slått ut i semifinalen i Champions League. Sesongen var blitt avsluttet med at treneren fikk sparken. Det er harde krav i klubben som telles blant verdens absolutt mektigste og rikeste, men ikke bare det: På samme måte […]
Menneskehandel og milliongevinst. Les historien om hvordan mønsterklubben Barcelona ble en av verstingene i klassen.
Tekst Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson
FC Barcelona hadde ikke hatt en av sine beste sesonger. De oppnådde bare tredje plass i La Liga og ble slått ut i semifinalen i Champions League. Sesongen var blitt avsluttet med at treneren fikk sparken. Det er harde krav i klubben som telles blant verdens absolutt mektigste og rikeste, men ikke bare det: På samme måte som Arsenal er FC Barcelona en av klubbene med best rykte i den internasjonale fotballen. En storklubb som på mange måter står for akkurat det så mange fotballelskere etterlyser: Den er fortsatt eid av sine medlemmer, sine mest ihuga fans og den har tidligere aldri tillatt storkapitalen å kjøpe reklameplass på de vakre blå og dyprøde draktene sine. Tvert imot, da medlemmene til slutt i 2006 bestemte seg for å tillate reklame over brystet til spillerne sine, ble FNs barnefond Unicef foretrukket. Ikke slik å forstå at Unicef betalte for den historiske plasseringen; i den femårige avtalen signert i FN-bygningen i New York ble det også bestemt at klubben ikke bare skulle gi bort den ytterst verdifulle reklameplassen, klubben skulle også donere 1,5 millioner euro årlig. Seks måneder etter at klubbens president signerte avtalen i FNs hovedkvarter i New York, kunne han på vegne av klubben hente Fifas Fair Play-pris for 2007.
Så hva gjorde vi egentlig her, vi som jo oppriktig talt ikke akkurat lette etter solskinnshistorier fra internasjonal fotball?
Mannen som hadde tipset oss, var en tidligere landslagsspiller for Kamerun: Alt gikk ikke riktig for seg i Barcelona heller. Tvert imot var klubben et godt eksempel på at de rikeste slipper unna, sa han, ingen tør å gjøre noe med Barcelona. Ta en kikk på min landsmann Samuel Eto’o. Samuel Eto’o? Vi skulle altså ikke bare begynne å se nærmere på en av de få europeiske storklubbene som så ut til å ha en samvittighet, men i tillegg velge oss ut akkurat Samuel Eto’o? Den kamerunske stjernespissen som tre år på rad (2004, 2005 og 2006) var blitt kåret til Afrikas beste spiller, noe ingen andre før ham hadde klart, Eto’o som selv en gang ville forlate banen etter rasistiske tilrop fra motstandersupportere, og som personlig hadde viet seg til arbeidet mot rasisme i fotballen.
Men se på akademiet han har startet i Afrika, og samarbeidet med Barcelonas eget akademi.
Så her sto vi, utenfor et gammelt bondehus som ble kalt La Masia. Det klassiske murhuset fra 1702 virket litt malplassert der det lå ved inngang 1 til FC Barcelonas gigantiske stadion, Camp Nou. Rundt huset hadde klubben reist et høyt gjerde, og inngangen hadde både en streng, taus vakt og et overvåkningskamera som så ned på oss fra en steinsøyle. Bak gjerdet strakte det seg en velholdt hage med palmer og fargerike blomster, som en slags beskyttende oase mot det yrende livet av Barcelona-tilhengere som daglig, i tusener, valfartet til stadion fra hele verden.
Her inne gjemte altså den spanske storklubben sine kommende stjerner.
FC Barcelona hadde sagt at det ikke var noen idé at vi skulle komme. Klubben hadde ikke tid til å snakke med oss om driften av akademiet, noe vi syntes var litt merkelig med tanke på at sesongen var slutt. Dessuten hadde vi forsøkt å få svar fra klubben på andre måter allerede. I over en måned hadde klubben latt være å svare på spørsmålene på telefon eller i våre gjentatte e-poster.
Men nå sto vi der. La Masia er Barcelonas fotballakademi, og ble startet allerede i 1979. På de tykke murveggene inne i spisesalen henger innrammede bilder av årskullene, bilder som vitner om hvilken talentfabrikk akademiet har vært for Barcelona, og for det spanske landslaget, for den saks skyld: Da Spania slo Tyskland i finalen i europamesterskapet 2008, var fire av de elleve som startet kampen, fra akademiet: forsvarskjempen Carles Puyol, midtbaneelegantene Andrés Iniesta og Xavi Hernández og Arsenal-stjernen Cesc Fàbregas, i tillegg til Liverpool-keeper José «Pepe» Reina, som var reserve i denne kampen. Xavi ble til og med kåret til turneringens beste spiller. Dessuten kom argentineren Lionel Messi til akademiet som 13-åring. Som 21-åring regnes han allerede som verdens kanskje aller beste.
Men unge afrikanske gutter? Skulle laget som spiller med Unicef på brystet, hente unge talenter fra Afrika, og dermed bryte de Fifa-paragrafene som nettopp er ment å beskytte barn i en verden der de europeiske klubbene går stadig lenger for å sikre seg suksess, sportslig og økonomisk? Spillere som ikke er myndige og kommer fra land utenfor EU, skal ikke hentes til Europa. Så enkelt er det. Var ikke det en litt vel stor sjanse å ta?
Etter at vår kamerunske kilde hadde fortalt oss om landsmannen Samuel Eto’o, ba han om forståelse for at han ikke kunne si noe mer. Men han kunne kontakte en annen, som kanskje visste mer.
En dag hadde vi så fått et navn: Wilifred Kaptoum. Han var tolv år, fra Kamerun og ønsket av Barcelona, sa e-posten fra en avsender som forlangte ikke å bli navngitt. Det var likevel uklart om han var blitt hentet til klubben.
Da vi hadde ringt Barcelonas pressesjef og fortalt at vi likevel var i byen, hadde han motvillig gått med på å møte oss. Vi kunne ikke få snakke med dem som visste noe om kontraktene klubben hadde med de unge talentene på La Masia. Det lot seg bare ikke gjøre. Men vi kunne få besøke akademiet, mens spillerne var ute av huset for å gå på skole i en annen del av byen.
En ansatt i La Masias administrasjon, Ricard Muñoz Alonso, tok imot oss. På kjøkkenet holdt tre kokker på å gjøre i stand til lunsjen klokken to. Innenfor spisesalen lå spillrommet med bordtennisbord, to gammeldagse fotballspill, et biljardbord og utsikt mot hagen. Rommet fikk guttene bare bruke i helgene.
Akademiet har 60 elever fra 11 til 18 år, fortalte Ricard Muñoz Alonso. 48 fotballspillere, elleve basketspillere og en som spiller rollerhockey, en stor sport i Katalonia. Tolv av guttene bodde i det gamle gårdshuset, resten bodde på rom rundt omkring på selve stadionet. Akademiet kan ha elevene fra ett år til sju–åtte år i alt. Det må være et rart liv for en ung gutt, å bo inne på et fotballstadion under oppveksten. Familien kom på besøk én gang i året, og elevene fikk reise hjem til jul og i sommerferien. Alt var betalt av FC Barcelona.
«De er jo veldig unge, de som kommer hit, og de synes ikke det er så lett å reise fra foreldrene sine. Ofte er de veldig triste den første måneden eller så,» fortalte Ricard Muñoz Alonso. «Men etter en stund blir det bedre.»
En trapp fører opp til andre etasje, der det er to soverom, et klasserom og et datarom. En av dataskjermene har den nylig avgåtte treneren Frank Rijkaard som skrivebordsbilde.
«Her kan guttene sende e-post hjem til venner og familie,» sa Ricard Muñoz Alonso.
Akkurat da kom en liten, svart gutt inn. Han sa ingenting, men satte seg bare stille ned ved en av skjermene. Den lille gutten var virkelig bare et barn. Mannen som fulgte oss rundt, strøk ham vennlig over hodet da han passerte. Gutten snakket verken spansk eller engelsk.
«Hvor gammel er han?»
«Han er 12 år, har nettopp kommet hit, for tre uker siden. Han skal egentlig ikke begynne på akademiet før i august, men før det skal han lære spansk. Så han er her på språkkurs.»
Den lille gutten delte soverom med sju andre. Fire køyesenger inne på et nokså lite rom. En uoppredd seng, det var den lille guttens, fikk vi vite. Turkise vegger. Nattbord i Barcelonas farger. På den lille guttens nattbord lå en halvfull vannflaske, en tube med fuktighetskrem og en ordbok: fransk-spansk.
«Han snakker fransk?»
«Ja, han er fra Kamerun.»
«Å? Hva heter han?»
«Kaptoum.»
Så var han altså her, Wilifred Kaptoum, som e-posten hadde fortalt om. Han hadde kommet sammen med to andre, fikk vi vite.
De satt inne i klasserommet, med dørene åpne: Franck Bagnack og Jean Marie Dongou, henholdsvis 12 og 13 år. Spansklæreren slet med å holde på interessen deres. Dongou leste sakte en setning på et slags spansk.
«De er også fra Kamerun?»
«Ja, de kom også for tre uker siden.»
Alle tre hadde allerede spilt landskamper for Kamerun på aldersbestemte lag. Gutten som satt og slet seg gjennom spanskundervisningen, var blitt toppscorer i en turnering landslaget nylig spilte mot de tilsvarende 1996/1997-modellene til europeiske klubblag som Real Madrid, AC Milan, Benfica, Valencia og nettopp Barcelona.
«Hva slags kontrakter har Barcelona med disse guttene?»
Ricard Muñoz Alonso smilte vennlig. Det visste han ikke, sa han. Det økonomiske og det sportslige hadde han ikke noe med å gjøre. Han jobbet utelukkende med den pedagogiske siden av akademiet. Utover det visste han ingenting.
«Men vi har speidere som reiser rundt i hele verden for å finne de største talentene,» fortalte Ricard Muñoz Alonso. «De beste henter vi hit.»
«Hvor mange fra Kamerun har dere her?»
«Skal vi se …»
Han telte på fingrene.
«Elleve,» sa han til slutt.
«Hvor gammel er den yngste?»
«Det er Nkam. Han er elleve år.»
Forsvarsspilleren Isaac Stephane Mbonque Nkam; han fylte 11 år i 2008. Vi fant ham på et lagbilde. FC Barcelona tar nemlig offisielle lagbilder av barnelagene sine også. Bildene forteller noe om hvilken verden disse barna trer inn i. De sitter der som voksne.
Selv om de ennå ikke er tenåringer, er de plassert foran reklameskilt for sponsorene: Audi, Nike, Coca-Cola, en spansk storbank og ølmerket Estrella. Bak dem står menn i dress, den tekniske staben, trener, assistenttrener, fysioterapeut og helseekspert, for barn som i noen tilfeller ennå ikke har fylt ni år. Kampene deres blir filmet av tv-kameraer og kommentert som vanlige A-lagskamper, blant annet av det spanske nettstedet Joinfutbol, som har spesialisert seg på å følge unge, lovende spillere.
11 år gamle Nkam sitter på en rad med andre små gutter på det offisielle lagbildet; det er knapt så hodene deres stikker over reklameskiltet.
Under lagbildene er navnene på guttene listet opp, men ingen steder avsløres nasjonaliteten deres. Raskt kunne man likevel finne et mønster. Det finnes registre for fotballagenter på Internett. Barn er registrert der. Blant annet er alle FC Barcelonas talenter lagt inn. De spanske er oppført med nasjonalitet, de ulovlige er det ikke.
Vi studerte lagbildene og sjekket mot registrene. Ytterligere et navn på en ung gutt: Zacharie Lionel Enguené Onana. Han fantes med på et offisielt lagbilde for Barcelonas fremste lag for gutter født 1996, midtbanespiller, 12 år gammel. Ingen nasjonalitet hos Barcelona eller i agentregistret, men han er fra Kamerun, han også.
Så et navn til, under et annet offisielt bilde: Alain Richard Ebwelle, spiss, også han tolv år. Også han fra Kamerun, skulle det vise seg. Og forsvarsspilleren Vivaldi Leonid Bakoyock, 14 år nå.
Igjen fra Kamerun.
Hva var dette?
Samuel Eto’o, ja. I Kamerun er han nesten like mektig som landets øverste ledelse. Han er et eksempel på at det går an å lykkes, komme seg ut av fattigdommen og bli stor stjerne i europeisk fotball. I juni 2006 var han på offisielt besøk hos Kameruns statsminister Inoni Ephraim og fortalte at han skulle starte fotballakademier for unge gutter i hjemlandet. Det første ble åpnet dagen etter, i kystbyen Kribi. Det skulle drives av en stiftelse som bar Samuel Eto’os navn. Barcelona hadde vært i Kamerun allerede året før og snakket om det samme, da klubbpresidenten gjestet sportsministeren i landet. Barcelona ønsket å delfinansiere et gigantisk akademi med plass til rundt tusen fotballtalenter, som en veldedig handling. Men det var også meningen at veldedigheten skulle lønne seg, slik veldedighet ofte skal i sportens verden.
De aller største talentene skulle Barcelona selv legge beslag på.
Da Samuel Eto’o lanserte sin stiftelse på en pressekonferanse – Foundation Samuel Eto’o – fortalte han at stiftelsen blant annet skulle finansiere fotballakademier i Kamerun, til applaus fra journalistene.
Akademiet i Kribi skulle rekruttere de 300 beste fotballspillerne i landet mellom ti og 13 år. De mest lovende guttene skulle bli sendt til Europa for å starte profesjonell karriere, fortalte Samuel Eto’o. Helt ulovlig, riktignok, men det sa han ikke.
Snart inngikk Barcelona og Samuel Eto’os stiftelse en samarbeidsavtale, underskrevet på klubbpresidentens kontor av klubbpresidenten og spilleren personlig, fortalte en stolt melding på det spanske lagets egen hjemmeside. FC Barcelona forpliktet seg blant annet til å støtte stiftelsen økonomisk. Motytelsen sto det ingenting om, men den virker helt åpenbar: De beste spillerne – de beste av de beste mellom ti og 13 år – skal kunne hentes til Barcelonas eget akademi, La Masia.
Ricard Muñoz Alonso viste oss høflig veien ut.
«Er alle disse guttene fra Kamerun plukket ut fra Samuel Eto’os akademier?» spurte vi.
«Ja,» svarte han.
11 år gamle Isaac Stephane Mbonque Nkam skulle altså være den yngste. Men var han det? Vi fortsatte å lete. Nkam var nok bare den yngste fra Kamerun. Spissen Ibourahima «Ibo» Balde fra Senegal har bare akkurat fylt ni år og er minst av alle på bildet der han sitter nest lengst ut til venstre. Man finner i det hele tatt en hel mengde altfor unge spillere på Barcelonas aldersbestemte bestelag, fra en rekke land: Josimar Aldair Quintero, en elleveåring fra Ecuador, er en av dem. For Barcelona har ikke bare knyttet til seg akademier i Kamerun. Klubben har tilsvarende ordninger i både Egypt og Sør-Afrika, i tillegg til Mexico. Sommeren 2007 startet Barcelona også et akademi i San Justo i Argentina, FC Barcelona Juniors Luján, der 40 unge gutter allerede bor og trener, etter modell av La Masia. Klubben har også planer om å starte et akademi i Brasil. Offisielt heter det at klubben vil hjelpe barn og unge verden over, gi dem skolegang og oppfølging, som en slags veldedighet. Selvfølgelig er dette en del av bildet. Men veldedigheter et litt rart fenomen i internasjonal fotball. Det ender nemlig ofte med at bistanden lønner seg. Den norske fotballklubben Lyn kalte det for eksempel veldedighet da den tok imot de fire nigerianske ungguttene i 2004. De skulle hjelpe dem ut av nød og fattigdom.
Gjennom lokale akademier og speidere kan FC Barcelona holde en bedre oversikt i de ulike delene av verden. På akademiene rundt om blir de nest beste skilt fra de beste i en slags grovsortering, og de aller, aller beste blir hentet til Barcelona. På den måten får La Masia unge gutter fra hele verden: Brasil, Colombia, Den dominikanske republikk, Ekvatorial-Guinea, Israel, Makedonia, to fra Nigeria, fire fra Senegal og altså 11 fra Kamerun.
Før lunsj måtte vi gå. Vi kunne på ingen måte få slippe inn for å se barna, ikke snakke med dem. Verken de aller minste, som fikk serveringen klokken to, eller de større barna, som satte seg til bords en halv time senere. Vakten viftet oss bare bort.
Konfrontert med opplysningene om La Masia har både Fifa og deres europeiske forbund, det mektige Uefa, bekreftet at Barcelonas akademi bryter det grunnleggende regelverket ved å hente barn fra land utenfor EU. Faktum er at de trolig ikke kjenner til hva Barcelona holder på med, i hvert fall svarer høytstående tjenestemenn i begge organisasjonene at de har vanskelig for å tro at det er sant. Barcelona har ikke villet svare på spørsmål om hvorfor de ikke følger reglene. Men vil Fifa straffe klubben som den nettopp beæret med organisasjonens Fair Play-pris for sin støtte til FNs barnefond?
Fra boka Den forsvunne diamanten – historien om fotballens mørke side (Tiden forlag, 2008)
