Bayern München: Analysen

Mange trodde Pep Guardiola ville innføre tiki-taka i Bayern München. I stedet har han introdusert taktiske nyvinninger fotballverden knapt har sett før.

Tekst Michael Cox

Tilbake i 2013, da Bayern München kunngjorde at Pep Guardiola skulle bli deres neste trener, skapte det umiddelbare spekulasjoner rundt hvordan han ville omdanne den tyske giganten til å bli en etterligning av hans tidligere Barcelona-lag. Taktisk sett hadde Guardiolas Barça gjort ballbesittende fotball populært igjen. Laget hans dominerte alltid midtbanen med så mange spillere som mulig.

«Barcelonas grep var å sikre at de alltid overfylte midtbaneleddet», skrev Sir Alex Ferguson i sin selvbiografi. «Hvis du satte opp fire spillere der, satte de opp fem, hvis du brukte seks, ville de øke til sju. Ved å gjøre det, kunne de spille ballen fram og tilbake til forsvarsfireren. Du ble en del av karusellen deres, ble med den rundt og rundt, og endte opp svimmel.»

Guardiolas besettelse for midtbanen var sterkest under Barcelonas «bonus»-cupfinaler i 2011. Han avsluttet seieren i den europeiske supercupen over Porto med seks spillere som var naturlige midtbanespillere: Javier Mascherano, Sergio Busquets, Seydou Keita, Xavi Hernández, Cesc Fàbregas og Andrés Iniesta – for ikke å snakke Leo Messi, en naturlig tier. I seieren over Santos i finalen i klubb-VM, startet han med fem: Busquets, Xavi, Iniesta, Fàbregas og Thiago Alcântara, pluss Messi.

Han dyttet formelen så langt det var mulig, forsøkte å gjøre fotballkamper om til en eneste stor kamp om midtbanen.

I sterk kontrast har det viktigste kjennetegnet til Guardiolas Bayern-lag vært dets vektlegging av kantspillet, på begge sider. Noe av dette har vært kalkulert, noe har vært på grunn av at skader ofte har frarøvet Guardiola muligheten til å bruke sine beste sentrale midtbanespillere. Uansett viser det at Guardiola er en mer pragmatisk trener enn det han framsto som i Barcelona, der han nærmest ble sett på som en ideolog som preket troen han hadde på idealene fra La Masia.

Det er verdt å huske på at Franck Ribéry og Arjen Robben i utgangspunktet ble vurdert som spillere Guardiola ikke kom til å like – de var vinger som driblet med ballen fra dypet, mens Guardiola foretrakk angripere som David Villa og Pedro Rodríguez, som startet ved skulderpartiet til motstanderens forsvarsfirer og tok løp uten ball i bakrom. Sett i sammenheng med deres noe ustabile arbeidsmoral, ble Robben og Ribéry ansett som de mest unnværlige medlemmene av Bayern-troppen under Guardiola. I stedet har duoen – og da spesielt Robben, med tanke på Riberys skadeproblemer – vært blant Guardiolas nøkkelspillere. Dette innså han tidlig, noe som er godt beskrevet i Pep Confidential, Marti Perarnaus glimrende bok om Guardiolas første sesong i Bayern.

I sesongoppkjøringen hadde Guardiola allerede bestemt hvilken utgangsposisjon Bayerns angrep skulle ha. «Hvem er våre ustoppelige karer? Flankespillerne, Ribery og Robben», fortalte Guardiola til Perarnau. «Det er et våpen vi må bruke. Vi må dominere midtbanen, men åpne opp med diagonalpasninger. Det betyr at vi må løfte hele laget framover på banen, for å slippe Robben og Ribéry løs. De kan ikke trekke dypt ned for å sette i gang spillet.»