Veldig mange har stilt spørsmålet: Hvordan kunne Milan la Andrea Pirlo dra gratis til erkerival Juventus?
Tekst Øyvind Loftheim
twitter.com/ACMilan90
Veldig mange har stilt spørsmålet: Hvordan kunne Milan la Andrea Pirlo dra gratis til erkerival Juventus? Jeg skal ikke hevde at jeg har fasit, men jeg vil i denne bloggen prøve å belyse hvorfor Milano-klubben kvittet seg med spilleren som kanskje har imponert mest av alle hittil i EM.
Pirlo, som tidligere var eid av Brescia og Inter, vant blant annet to Champions League-troféer i sin tid i Milan, i tillegg til at han ble verdensmester i fotball i 2006. Det siste troféet han vant med il Diavolo var scudettoen i 2011. Pirlo hadde i mange år vært et soleklart førstevalg på Milans midtbane. Som en dyptliggende playmaker bak Gennaro Gattuso og Massimo Ambrosini eller Clarence Seedorf, dikterte han det meste Milan foretok seg offensivt.
Det har lenge vært snakk om ”gamlehjemmet” Milan, og generasjonsskiftet som kom altfor sent. Milan har, grunnet Milan-lab, vært i stand til å holde rutinerte spillere i toppform langt etter fylte 30 år.
Real Madrid, under president Florentino Perez, både har og hadde en overgangspolitikk som gikk ut på at man hentet verdens beste spillere, selv til enorme summer. Argumentet for dette var at Real Madrids enorme fanbase ville betale spillerne for dem, ved å kjøpe blant annet drakter. I tillegg sikret man seg 50% av de kommersielle rettighetene til hver spiller, noe som sikret klubben enorme ekstra-inntekter.
Det eneste som er mer fan-vennlig enn en nysignert stjernespiller, er flere nysignerte stjernespillere på samme lag. Man fikk flere supportere, i tillegg til at supporterne brukte mer penger på klubben. En genial økonomisk modell, som nok egentlig kun vil fungere i Real Madrid, på grunn av merkevaren klubben har skaffet seg på alle klodens kontinenter. For de som trodde Justin Bieber på Operataket var sykt; se for deg Beckham, Ronaldo, Zidane og Figo på treningsleir i Japan.
Milan prøvde lenge noe som ikke har vært helt ulikt dette. Men på grunn av svake økonomiske ressurser (man eier, som de fleste italienske klubber bortsett fra Juventus, ikke et eget stadion), måtte man gjøre en aldri så liten endring: I stedet for å kjøpe de spillerne som var verdens beste per dags dato, kjøpte man de spillerne som var verdens beste da de spilte for Real Madrid, Barcelona og Manchester United.
Man fikk mye av de samme kommersielle inntektene, man fikk store markeder i Asia (klubben er den mest støttede i Kina), og man opprettholdt imaget om at man var en stjerneklubb. I tillegg hadde man Milan-lab, som forlenget karrierene til spillerne.
Disse faktorene førte til at det til tider var særdeles få utskiftninger i Milan-laget. Silvio Berlusconi og Adriano Galliani, klubbens president og visepresident, uttalte flere ganger at de ønsket å oppnå den samme kontinuiteten som Manchester United fikk med Sir Alex Ferguson. Problemet var bare at Sir Alex hadde en helt egen evne til å stadig fornye både seg selv og laget, en evne som ikke fantes på verken trener- eller ledersiden til Rossoneri.
Spesielt Andrea Pirlo led av dette. Spillerne han skulle strø pasninger til, som han gjorde mot for eksempel England i EM, var enten mette på suksess, for dårlige, for statiske eller ble rett og slett nektet rom å jobbe i.
Milan, som en tradisjonell storklubb, var ment å angripe, mens de fleste lagene man møtte var ment å forsvare. Mathieu Flamini uttalte at det var vanskeligere å slå de dårligste lagene i Serie A enn de dårligste lagene i Premier League. Mye av grunnen er at det var mye mer akseptert for italienske lag å gå for uavgjort og 0-0, enn det var for engelske lag.
Dette endte med at det som regel var 11 motstanderne på de 30 meterne mellom Andrea Pirlo og motstanderens mål. Når det da i tillegg var lite bevegelse å spore hos medspillerne, ble arbeidsforholdene ekstremt dårlige. Uansett hvor gode pasningene var, er det enklere for en spiller å vinne duellen rettvendt, enn det er for en angriper å vinne duellen med ryggen mot mål, snu seg, og så gjøre noe konstruktivt med ballen.
Under Carlo Ancelotti spilte Milan enten 4x3x1x2, eller 4x3x2x1. Ancelotti ville gjerne bruke juletreformasjonen, men Silvio Berlusconi var klar på at det var uutholdelig for en klubb som Milan å ikke spille med to spisser.
Som det har vært nevnt i tidligere blogger, har backene en ekstremt viktig oppgave i 4x3x1x2- og 4x3x2x1-formasjonene. Fordi formasjonen ikke bruker naturlige vinger, er det backenes oppgave å holde bredden. Der Milan før kunne skilte med Paolo Maldini, Kakhaber Kaladze og Cafu på backene, måtte man nå nøye seg med Massimo Oddo, Marek Jankulovski eller en gammel og dårlig versjon av Gianluca Zambrotta.
Kvaliteten på erstatterne var langt fra kvaliteten på verdensklassespillerne de skulle overta for, og med dette mistet Milan mye av sin offensive slagkraft. Spillet ble altfor smalt, og rommene ble for små. Arbeidsforholdene til en spiller som Andrea Pirlo ble kraftig forverret.
Milan ble rett og slett for forutsigbare. Dersom man nektet Milan rom offensivt, ville det føre til mange balltap som kunne utnyttes til å sette i gang kontringer. Bakrommet ble enormt fordi Milan måtte kjøre stadig flere mann i angrep, og dette ble ofte utnytte av den ene hurtige spissen etter den andre.
Ettersom Milan hadde stilt med den samme midtbanekonstellasjonen i år etter år, var det enkelt for taktisk dyktige italienere å se hva man måtte gjøre: Man måtte ta Pirlo ut av kampen. Alle skjønte at tett markering på Pirlo ville gjøre arbeidsforholdene hans vanskelige, og på denne måten kunne man stoppe veldig mye av maskineriet, på en måte som ikke kostet så mye i form av systemomlegging.
Da Carlo Ancelotti dro til Chelsea, ble han erstattet av den tekniske direktøren Leonardo, som i dag er sportsdirektør i den nyrike franske klubben PSG. Etter en svak sesong og eksperimentering med 4x3x3, hentet Milan tidligere Cagliari-trener Massimiliano Allegri. 44-åringen gikk tilbake til 4x3x1x2 eller 4x3x2x1, og klubben viste ambisjoner ved å hente inn blant andre Zlatan Ibrahimovic, Robinho og Antonio Cassano.
Men ikke alt var som før. I stedet for å spille med et triangel på midtbanen der Pirlo lå litt dypere enn de to balanserende midtbanespillerne, begynte man med tre balanserende midtbanespillere. Pirlo gikk ut av laget. Ikke bare passet han ikke inn, men de gangene han fikk sjansen virket han å være helt ute av form. Mange spådde at han var på vei ned.
Nå kunne Milan stole mer på Zlatan Ibrahimovic på topp, og heller la den offensive tridenten han var en del av stå for det kreative. Dette førte også til at de andre spillerne tok mer ansvar. Der man tidligere overlot det meste til Pirlo, måtte spillerne nå arbeide skikkelig for å få overtaket i kampen, og for å kunne skape noe offensivt.
Dermed endret også hele mentaliteten i Milan seg. I stedet for at «alle andre» skulle være stjerner og vente på ballen fra Pirlo, var det nå «alle andre» som måtte krige om ballen for å gi den til Zlatan. Innsatsen og viljen i Milan ble snudd på hodet, og Scudettoen ble sikret.
Pirlo, som på en måte ble utstøtt av Allegri, signerte en godt betalt kontrakt for Juventus. Det var ingen voldsomme protester mot skuteavskjeden da; Milan var i medvind og Pirlo var på vei ned.
Så feil kunne man ta.
Det skulle fort vise seg at det bodde mye mer i Andrea Pirlo enn det han fikk ut de siste årene i Milan. I Juventus, under den svært spennende 42-åringen Antonio Conte, blomstret han på nytt, og ledet La Vecchia Signora til Scudettoen denne sesongen.
Utviklingen har bare fortsatt, og 33-åringen som mangler både tempo og fysikk, er en av mesterskapets aller beste spillere, slik som han var i VM i Tyskland i 2006, da Gli Azzurri gikk seirende hjem.
Som Milan-supporter er det umulig å ikke slå hodet noen ekstra ganger i veggen når man ser hva vi ga fra oss. Gratis. Til erkerivalen*.
* Ja, jeg vet at Inter er naborivalen, men Juventus har tradisjonelt sett vært den beste klubben i Italia, og har konkurrert med Milan om titlene. Inter vant særdeles lite mellom 1965 og 2005.