Tekst Eivind Bisgaard Sundet Jeg skal være den første til å innrømme at mitt forhold til det tyske fotballlandslaget har vært anstrengt siden 1990. Kjedelig møkkalag som spiller maskinfotball. Arve Hjelseth vil sikkert arrestere meg. Min barndoms tyskere spilte i Inter, mens de nederlandske heltene fra Europamesterskapet i 1988, Van Basten, Gullit og Rijkaard, spilte for A.C. Tyskerne vant Verdensmesterskapet i 1990 ved hjelp av en straffe satt av kontoristen Andreas Brehme. Han var så solid at han satt straffen […]
Tekst Eivind Bisgaard Sundet
Jeg skal være den første til å innrømme at mitt forhold til det tyske fotballlandslaget har vært anstrengt siden 1990. Kjedelig møkkalag som spiller maskinfotball. Arve Hjelseth vil sikkert arrestere meg. Min barndoms tyskere spilte i Inter, mens de nederlandske heltene fra Europamesterskapet i 1988, Van Basten, Gullit og Rijkaard, spilte for A.C. Tyskerne vant Verdensmesterskapet i 1990 ved hjelp av en straffe satt av kontoristen Andreas Brehme. Han var så solid at han satt straffen med keiva, Bloody Hell. Se på Andreas Brehme, en kjedelig spiller. Han var iskald, og gjorde det som måtte til. Satte straffe med høyra, selv om han var kjent for sin dødelig presise venstre-slegge. Jeg husker også 86 finalen, da Tyskland helt i tråd med det solide de drev med, mannsmarkerte Maradona med sin store stjerne Lothar Matthäus.
Tyskland blir ikke Europamestere i år. Fotballnasjonen Tyskland har gjennomgått en ansiktsløfting de siste årene, en merkevareforvandling som bør være pensum i en hver PR utdanning. Klubbfotballen går i pluss, talentarbeidet er formidabelt og Bundsliga har en vanvittig publikumsinteresse. Landslaget har gått fra den tråe, gråe maskinfotballen til et lekent, angripende og kreativt lag. Men har de også på veien mistet den pragmatiske tilnærmingen til fotball? Den som vinner mesterskap?
Den tyske drittsekken er borte. I min levetid har tysk suksess vært forbundet med noen spillere som har vært ganske kjipe. Augenthaler, Schumacher, Kahn, Matthäus, Effenberg. Helt opp til det kolde nord har vi hørt historier om garderobekulturen i Bundesliga, hvor ingen pratet med hverandre, hvor man taklet seg inn på laget ved å skade en lagkammerat på trening. Denne mentaliteten er borte nå. Tøffe mannfolk, er byttet ut med smilende unggutter, tatt rett ut av kjendissiden hos de kulørte ukebladene. Den nye generasjonen tyske spillere har et repertoar av ferdigheter. Men; har de den viktigste? Er de vinnere?
Det største hinderet for tysk suksess i Europamesterskapet er at laget nesten utelukkende består av tapere. I fotball er du enten vinner eller du er taper. Det viktigste er ikke å delta, det eneste viktige er å vinne. Sølvmedaljen eksisterer ikke. Det er som spiller, bedre å unngå nedrykk enn å bli nummer to på tabellen. Bitrest og mest ødeleggende for selvtilliten til en fotballspiller er finaletap. Stammen i årets tyske lag består av Bayern Münchens løfterike spillere. Neuer, Lahm, Boateng, Muller, Schweinsteiger, Badstuber og Gomez. Disse guttene vet godt hvordan de kjennes å bli nummer to. Bayern spillerne kommer direkte fra tap i serien mot Dortmund, tap i den tyske cupen mot Dortmund og tap i Champions League finalen mot Chelsea. Bayern München har ikke tatt hjem en tittel siden 2009/2010 sesongen. En annen bærebjelke i laget er Podolski. Han rykket i år ned fra Bundesliga med Köln. Neste sesong skal han spille i Arsenal, laget som aldri tar en tittel.
Tyskland jakter altså Europamesterskapet med en gjeng spillere som er vant med å tape og uten en hærfører fra en svunnen tid, hvis eneste mål i livet var å takle, kjefte og løfte pokaler. Jeg tror ikke Hummels, Özil og Khedira er nok til å styrte stormakten Spania. Kanskje blir det også for vanskelig å sable ned seiersvante Juventus spillere i kveld.
Det eneste håpet for Die Mannschaft ligger i ordene til Tom Petty:
Baby, even the losers,
get lucky sometimes.
Baby, even the losers,
keep a bit of pride,
they get lucky sometimes.
