Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
Tekst Thomas Høy «Italia er alltid gode når de preges av skandaler». Slik ble Italia lansert som mesterskapets store outsider, kanskje i par med russerne. Etter russisk sorti og italiensk semifinaleplass, er det vanskelig å argumentere mot at det kan være noe i den gode, gamle myten. Samtidig kan det virke som om italienerne snart har fått nok av sin sedvanlige samling i bånn. Historien er sannsynligvis kjent for de aller fleste. Hvem har vel ikke møtt en som fortsatt […]
Tekst Thomas Høy
«Italia er alltid gode når de preges av skandaler». Slik ble Italia lansert som mesterskapets store outsider, kanskje i par med russerne. Etter russisk sorti og italiensk semifinaleplass, er det vanskelig å argumentere mot at det kan være noe i den gode, gamle myten. Samtidig kan det virke som om italienerne snart har fått nok av sin sedvanlige samling i bånn.
Historien er sannsynligvis kjent for de aller fleste. Hvem har vel ikke møtt en som fortsatt klandrer Italia for VM 1982, en som fortsatt hater Paolo Rossi med irrasjonell intensitet? Paolo Rossi, denne globale anti-helten som titulerte sin egen selvbiografi «Jeg fikk Brasil til å gråte». To år før VM i Spania hadde han blitt idømt 3 års suspensjon for sin rolle i Totonero, kampfiksingsskandalen som blant annet sendte Milan og Lazio ned til Serie B. Etter en vellykket anke fikk han likevel delta i VM, og var ikke snauere enn at han ble toppscorer med sine 6 mål. Slik ble han også symbolet for et Italia som alltid vinner når det blåser som verst.
Det blåste nemlig også ganske hardt i 2006. Kanskje til og med verre enn i 1982. Mens italienerne forberedte seg til mesterskapet i Tyskland, satt klubblederne igjen med en oppvask av historisk stort format. Konsekvensene var til slutt minuspoeng, livstidssuspensjoner og degradering av en gigant. For en fotballgal nasjon ble også mesterskapet i Tyskland en slags redning, med eufori utløst av Fabio Grosso og hans avgjørende finalestraffe mot Frankrike.
De gode poengene kom i så måte billig da italiensk politi troppet opp på Coverciano med ransakelsesordre i forkant av årets EM. De skulle nemlig gå gjennom rommet til Domenico Criscito, som ikke bare var anklaget for kampfiksing, men formodentlig også tilstrekkelig dumskap til å medbringe bevismateriale på landslagssamling. Tiden og stedet skapte debatt. Prøvde man å rekonstruere rammevilkårene fra 1982 og 2006?
Mange lurte også på hvorfor journalistene tilfeldigvis hadde stått tett i tett utenfor da politibilene rullet inn 06:00 om morgenen. Særlig Gianluigi Buffon ble rasende: «Den virkelige skandalen her er hvordan det går 10 minutter fra et avhør til alle avisene har skrevet om innholdet.».
Keeperlegenden hadde kanskje et poeng i sitt angrep mot politiets lekkasjer, men burde kanskje valgt en retorikk som ikke bagatelliserte kampfiksing. Dagen etter våknet han nemlig til forsider om hans pengeoverføringer til eieren av en tobakksjappe i Parma, som passende nok også var spillkommisjonær. Potensielt en skandale, men rapporten var selvfølgelig ikke ny – den hadde blitt skrevet allerede et halvår i forveien.
Slik har italienerne skapt sitt perfekte scenario. Én for alle, alle for én, for å reise en nasjon med brukket rygg. Slik de reiste seg i 1982, og slik de seiret i 2006. Eller kanskje ikke denne gangen.
For mens Prandelli og hans spillere har tatt utfordringen på strak arm, med et sjeldent offensivt landslag som har tvunget selv 82-generasjonen til fred i sjelen, pågår det en stor debatt hjemme i Italia. Skal man omsider ta et ordentlig oppgjør med ukulturen, eller skal man igjen finne en halvferdig løsning som får italiensk fotball til å virke litt mindre gjennområtten enn den skitne sannheten?
Kritikken rettes særlig mot Giancarlo Abete, lederen for det italienske fotballforbundet, som ifølge rapportene har møtt Michel Platini for å diskutere UEFAs regelverk. Og da snakker vi ikke om mye omtalte Financial Fair Play. Her handler det om regelverket som ekskluderer klubber fra Europa-cupene dersom de, direkte eller indirekte, har hatt befatning med kampfiksing, revidert etter at Milan spilte Europacup med en fersk kampfiksingsdom i sekken.
Med pågående etterforskning rundt 3 Europacup-kvalifiserte klubber, kan dette bli en høyst realistisk problemstilling. Den er så reell at Abete angivelig skal ha bedt Platini om amnesti, slik at disse klubbene likevel kan delta i Europacupene dersom spillerne deres blir funnet skyldig.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Enkelte er så oppgitt og sjokkert at de appellerer til parlamentet og den kompromissløse teknokratregjeringen. Etter at Berlusconi forsvant ut og Monti kom inn, har fokuset på korrupsjon og den svarte økonomien kommet tydeligere på dagsordenen enn noensinne før, og i kjølvannet av arrestasjonene uttalte Mario Monti selv, fra et personlig ståsted, at fotballen kanskje hadde hatt godt av 2 års full stopp. For refleksjon og perspektiv, i et samfunn gjennomsyret av korrupsjon.
Abete har selv benektet en slik dialog med Platini, men det hindrer ikke debatten fra å fortsette. Det som imidlertid kan kvele debatten er en EM-tittel, denne helbredelsen som har stoppet debatten både i 1982 og 2006. Denne bekreftelsen som får italienerne til å trekke på skuldrene og tenke: «Jaja, kanskje ikke alt er så ille likevel.»
For mange tilhengere av italienske lag kan den kommende semifinalen mot Tyskland representere en god dose blandede følelser. Hva er vel gøyere enn å se favorittspilleren heve EM-pokalen? Samtidig, hva er vel tristere enn å se på regissert fotball? Med EM-tittel risikerer man igjen at debatten kveles av jubelrus, og at de mest dramatiske konsekvensene vil bli spart til en senere anledning. I stedet kan det bli folkelig aksept for de halvfeige løsningene, som Giancarlo Abetes frieri til Michel Platini.
