Blogg: Kampen om Iberia

Tekst Jonas Giæver

Da Kong Sebastian I av Portugal falt ved slaget ved Alcácer Quibir i 1578 endret forholdet mellom Spania og Portugal seg for alltid. Tidligere hadde de to imperiene slått seg til ro med å dele opp koloniene sine i Sør-Amerika, Afrika og Asia gjennom Tordeseillatraktaten og senere Zaragozatraktaten. Nå skule også rikene samles. Den Iberiske Union ble opprettet under Filip II av Spania senere samme år. Denne alliansen skulle vare i 60 år til portugiserne endelig så seg lei den spanske overmakten og anført av Braganza-dynastiet gjenvant de sin selvstendighet. Bruddet mellom de to så spanjolene og portugiserne på motsatt side ved nesten hver eneste internasjonale konflikt som skulle oppstå.

Enighet mellom de to oppsto kun etter at Napoleon Bonaparte invaderte begge land som del av sin plan for fransk verdensherredømme. Ved hjelp av Storbritannia ble franskmennene jaget ut av Iberia. Resultatet var mer uenighet og splittelse mellom de to iberiske maktene som nesten førte til krig mellom de to. Og for å gjøre polariseringen fullstendig klarte de jammen å bli utsatt for to høyreekstreme statskupp på 1930-tallet også.

Selv etter nærmere fire tiår med totalitært styre, inspirert av fascismen og tvangsfôret til folket gjennom militær makt, er ikke landene spesielt glad i hverandre. På det politiske plan har de to funnet mer enighet de siste årene, de søkte også sammen om å få arrangere VM i 2018, men for mannen i gata er ikke alt like rosenrødt på den andre siden av grensa.

«Portugisere er så arrogante. Jeg forstår ingenting av hva de sier og når man ikke skjønner dem så blir de arrogante og breiale», har jeg blitt fortalt av spanjoler. Det er ikke nødvendigvis det at de ikke kan fordra hverandre men det eksisterer en bitterhet, kanskje på et nivå over sunn rivalisering, som sitter igjen fra gammelt av.

«Spanjolene tror de er bedre enn oss. De mener at severdighetene deres er finere, damene er finere, stredene er finere, vinen er bedre, språket er bedre. Spanjoler tror bare de er best», er en grei oppsummering av hva portugiserne har sagt. For dem handler det mer om å bevise at de faktisk er bedre enn spanjolene. Det svir derfor ekstra mye for dem å se spanjolene løfte trofeet til selv har vært så nære ved å løfte ved flere anledninger. Enten det er det gull-belagte VM-trofeet eller den litt større sølv-bøtta som tildeles vinneren av EM. Her handler det om å være best.

På fotballbanen står også lagene med to vidt forskjellige ideologier. Spanias lag er utgjort av 23 likemenn. Underliggende kan man nærmest si at de sverger til den kjente «musketer-kodeksen» der man står for «En for alle og alle for en». På mange måter er Spanias lagmoral og fotballfilosofi det nærmeste man har kommet perfeksjon. I dette legger jeg at man har spillere som til daglig representerer den hovedstatlige overmakten, det rebelske nord og det uavhengige øst som klarer å legge fra seg sine personlige egoer i én måned for å vise verden hvordan de mener at fotball skal spilles. Spanias tankegang handler ikke nødvendigvis om å vinne, men å stadfeste hvorfor spansk fotball regnes som best i verden. Om man vinner mesterskapet i samme slengen så er det en bonus.

For Portugal handler det meste om én mann. Selvfølgelig spiller karakterer som Nani og Miguel Veloso viktige biroller for at Portugal omsider skal nå det forgjettede land, men du kommer ikke foruten Cristiano Ronaldo. En sulten Cristiano Ronaldo. En Cristiano Ronaldo som ukentlig har funnet seg selv som hakkekylling i spansk media, på spanske tribuner og av spanske fans. Dette handler kanskje litt om det samme som det det gjorde i 1640 for portugiserne. Å styrte overmakten. Å overbevise en hel verden om at Portugal er sitt eget rike og at de ikke lar seg underkaste noen. Og som da landsmann Vasco Da Gama styrte sin flåte rundt Kapp det Gode Håp i 1497 har portugiserne større tro enn noen gang på at Ronaldo kan styre sin skute, og knuse den spanske armada en gang for alle.

Sist gang de to lagene møttes i et mesterskap var for to år siden i VM. Den gang trakk Spania det lengste strået etter en kontroversiell scoring av David Villa. Etter at Xavi, med en elegant hælflikk, spilte «El Guaje» igjennom viste kameraene det hele Portugal så; Villa sto i offside. Spania endte opp med å vinne VM. For Portugal betød det nok en skuffelse. David Villa er ikke med denne gangen. Men det er minnene. Minnene om knuste hjerter. Minnene om en nasjon som igjen hadde trodd at dette var deres år. Minnene om feirende naboer som festet fra morgen til midnatt på den andre siden av grensa. Minnene om sorgen og minnene om revansjelysten.

Jeg snakket tidligere om hvordan spanjolene spiller for den estetiske nytelsen deres fotball bringer verden. I denne kampen tror jeg vi kan legge dette litt fra oss. Her handler det kun om å vinne. Dette handler om deres nasjonale identitet og stadfeste deres plass som konger. Ikke bare av Europa, men av Iberia. Det handler om makt. Det handler om å kunne si at man er bedre enn naboene sine med full samvittighet. Kanskje seieren i 2010 kom med en bismak da de også forsto at deres talisman den kvelden sto i offside? I fjor høst spilte spanjolene en vennskapskamp for å hedre Portugals hundre år som moderne republikk. Ikke bare ble Spania slått, men de ble ydmyket med 4-0 i sekken. Én ting er sikkert, for begge lag, dette handler om ære. Om nasjonal ære. Om iberisk ære. Når dommeren blåser i gang kampen i morgen så vil enhver portugiser tviholde på Vasco Da Gama, enhver spanjol tenke på Christoffer Columbus. Enhver portugiser vil ha spist sin bacalao, enhver spanjol sin paella. Enhver portugiser vil huske smerten, enhver spanjol huske gleden. I morgen står Iberia stille i minst 90 minutter. Dette er ikke bare en semifinale i fotball-EM, dette er kampen om Iberia.