Blogg: Tiki-taka er ikke lenger gøy

Tekst Thomas Høy
twitter.com/iprimapunta

I flere tiår har vi nordmenn elsket engelsk fotball, mens en voksende gruppe blant oss i økende grad har blitt opptatt av andre ligaer. Noe annerledes, noe friskt. De fleste av genuin interesse, andre kanskje bare for å være annerledes. På et eller annet tidspunkt ble også Spania den nye vinen. Anført av tidenes beste klubblag begynte nordmenn å re-orientere seg rundt spansk tiki-taka.

Og så fikk vi nok, eller?

For som i tilfellet med Plumbo og mokkamann – der det haglet med skjellsord i sosiale medier, før vi dernest fikk dårlig samvittighet og tok stakkaren i forsvar – kan det virke som om vi nordmenn har gått lei av Spania som fasitsvar på hvordan fotballen skal spilles. Tiki-taka er ikke lenger gøy. Det har blitt kjedelig. Dette til tross for at man rent objektivt kan argumentere for at spansk fotballideologi er det suverent mest eksplisitte utstillingsvinduet for individuelle og kollektive ferdigheter.

Jeg mener ikke nødvendigvis at tiki-taka er en kjedelig stilart, men jeg begynner å forstå hvorfor enkelte mener det. Selv er jeg Roma-supporter og opplevde at min egen klubb skulle importere spansk fotball, som om det var en middelmådig cava servert med chorizopølse. Det gikk som kjent ganske dårlig og Romas tiki-taka var i beste fall en dysfunksjonell utgave av det overdådige mesterverket til Pep Guardiola. Jeg fikk likefullt en nærgående følelse av hva som skurrer ved tiki-taka.

For det er nemlig ikke bare nordmenns trang til å være annerledes, nordmenns behov for å utfordre det etablerte, som gjør at tiki-taka nå er blitt kjedelig. Jeg kjeder meg ikke bare fordi alle andre elsker det. Så smålig er jeg faktisk ikke. Nesten ikke, i alle fall.

Svaret, for min egen del, ligger i Luis Enrique og Roma. For selv om det stort sett var et mørkt søkk av dårlige opplevelser, så hadde det utvilsomt også sine gode sider. Roma lyktes fra tid til annen med å spille en operasjonell tiki-taka. Det var til og med elementer i spillet som kunne imponert selv de mest blaserte Barcelona-supporterne. Likevel opplevde jeg et uforklarlig fravær av følelser, selv i de vakreste stunder av angrepsfotball.

Tiki-taka skaper sannsynligvis de mest utrolige målene. Ingenting kan være mer ekstremt enn 11 menn som klarer å dytte en ball forbi 11 andre med en utenomjordisk presisjon og samhandling. Det er rett og slett vanvittig imponerende! Det kan ingen benekte. Og resultatene de siste årene legitimerer langt på vei også påstander om at det er mest effektivt. I kveld hadde Frankrike reelt sett aldri en sjanse til å demme opp for Spanias holistiske fotball. Så effektivt kan det være at en stormakt som Frankrike minnet mest om en eller annen middelhavsfarer fra La Liga.

Men reflekterer det virkelig hva som gjør fotballen til verdens vakreste sport?

For meg er fotball på sitt fineste når en høyreback tar det tunge løpet og ved Guds lykke møter innlegget på bakerste stolpe. Når en-dimensjonale midtspisser ofrer liv og helse for å stange ballen inn. Når en midtbanespiller starter sitt eget angrep med et sugende returløp. Når man har én tier, ikke fem, som tilfører laget den lille følelsen av magi. Når det scores annerledes mål, når det gjøres ting på ren, skjær spontanitet. For meg er nemlig fotball aller, aller finest når de spontane øyeblikkene inntreffer. Når impulsive avgjørelser blir utslagsgivende.

Dette kan ikke sies om tiki-taka, selv om de sitter på noen av de mest kreative spillerne, de mest sinnrike løsningene og de råeste prestasjonene.

Det spanske landslaget, og stilarten som ideologisk grunnlag, mangler en overordnet følelse om at alt kan skje, at denne dødballen kan bli avgjørende, eller at han tunge midtspissen skal kunne utgjøre den enorme forskjellen. Hvor er de spontane reaksjonene? De naive løsningene? Hvor er han nieren helt uten ferdigheter, som likevel makter å dukke opp på rett sted til rett tid? Hvem skal stå for disse øyeblikkene?

Kanskje er Spania for dyktige for en mann som alltid har likt underdogen. Kanskje er det litt vel maskinelt og programmert for en mann som elsker de spontane utbruddene. Kanskje var det ikke riktig at vi alle skulle elske spansk fotball sånn helt uten videre. Men Spania fortsetter ufortrødent videre med sitt sirlige system, og det fungerer godt. Også i EM 2012.

Nå venter Portugal i semfinale, til en duell som ikke bare krydres av de naborivalisering, men også av forholdet mellom Barcelona og Real Madrid. En konflikt mellom tiki taka og Mourinhos resultatorienterte kynisme. En konflikt mellom maleren Iniesta og maskinen Ronaldo. En duell som gir finaleplass i et EM hittil ribbet for drama og temperatur. Hvis ikke de halvt usympatiske naboene fra vest klarer å forstyrre spanjolene fra sitt sindige mesterverk, så skjer det aldri. I så fall kan vi å få et nytt mesterskap der den fantastiske fotballen vinner, men øyeblikkene uteblir. Og jeg som trodde fotball handlet om øyeblikkene.