Bortenfor UEFA Pro

«Jeg tror ikke vi i akademia skal selge en illusjon om at norsk fotball vil ta store steg på den internasjonale rankingen hvis bare topptrenerutdanningen blir mer akademisk og basert på formell kunnskap.»

Tekst: Hallgeir Gammelsæter, professor, Høgskolen i Molde
Foto: Høgskolen i Molde

I to artikler i Josimar nylig rettes lyskasteren mot (topp)trenerutdanningen i Norges Fotballforbund. Christian Thue Bjørndal gir NFF «et velmenende spark» når han påstår at ved opptak til topptrenerutdanningen (UEFA A og Pro) betyr spiller- eller trenererfaring til dels mer enn formell kompetanse. Er det greit at søkere som har bemerket seg som spiller eller trener kan spasere forbi konkurrenter som har en langt bedre formell utdanning?

Karl-Fredrik Tangen og Arve Hjelseth kommenterer diskusjonen i Josimar om ansettelsen av Per-Mathias Høgmo som leder for trenerutdanningen i NFF. Tangen og Hjelseth mener ansettelsen av en leder med akademiske interesser ikke er urimelig fordi «fotballen er et felt hvor skepsisen til forskningsbasert kunnskap lenge har vært skadelig stor».

De påpeker likevel at Drillo, Andreas Morisbak og Nils Arne Eggen også var eksponenter for en formell kunnskapsorientering. Det nye er at der Drillo og hans like var opptatt av kunnskap om selve spillet fotball, er Høgmos interesse mer på de sosiale dynamikkene rundt spillet.

Tangen og Hjelseth går kanskje i stråmannsfellen ved å bedømme Høgmos kompetanse ut fra et foredrag han holdt for Fredrikstad Næringsforening om prestasjonskultur. Kommentaren minner oss likevel på vesentlige element som både NFF, fotballtrenere og vi akademikere bør reflektere mer rundt, nemlig hvordan kunnskapen, språket og mytene vi utvikler om sporten hele tiden både forklares og tåkelegges av prestasjoner og resultater.

Fotballkunnskapens karakter
Fotballspillet læres først og fremst gjennom overføring av taus kunnskap, på feltet, iført fotballsko. Og kompetanse måles helst i resultater på banen, i seire og trofeer, ikke gjennom prestasjoner på formelle eksamener. De beste er kunstnere, ikke fordi de har gått kunstakademiet, men fordi de har trent inn praktiske og mentale ferdigheter som er vanskelig å beskrive og etterape. Den som lykkes antas å kunne spillet og, om de har interessen, være gode lærere, altså trenere.

Hvis det er slik, hvorfor er det så viktig med en topptrenerutdanning? UEFA og NFF stiller lisenskrav til trenerutdanning, så ja, klubbtrenerne må ha papirene i orden. Men ut over det, hva oppnår fotballen med utdanningen? Blir Brann bedre enn LSK, Viking bedre enn RBK, og Norge bedre enn Sverige eller Sveits? Neppe. Siden alle tar omtrent den samme utdanningen så endres knapt konkurranseforholdene.

Blir prestasjonene bedre, kampene tettere og mer spennende? Øker TV-kontraktenes størrelse? Kanskje, men den relative forskjellen mellom lagene forandres antakelig lite. Opplevelsen for tilskuerne likeså. Trenerutdanning har kanskje bedret fotballen som produkt, men er fotballen blitt et større samfunnsgode?

Det er fristende å konkludere med at topptrenerutdanningen i beste fall hjelper fotballnasjonen Norge med å beholde sin plass i fotballhierarkiet. Ja, vi kan håpe på å rykke noen plasser opp, men historien viser oss at det også kan gå fort ned igjen.

Så er det selvfølgelig et tungt argument at dette er konkurranseidrettens natur: Å stadig søke forbedringspunkter, både gjennom trening og de sosiale dynamikkene i garderoben og i klubben. Vi vil gjerne forklare seire og tap. Vi ønsker så inderlig å forstå hva de beste gjør og hvordan vi selv kan bli bedre. Vi må tro at det kan gjøres bedre. Med økt kunnskap holdes håpet levende, og av og til skapes de store opplevelsene. Hvor lenge kan man ikke leve på en seier over England eller Brasil?

Akademisk kunnskap uten et presist språk?
I dette perspektivet kan man spørre om en topptrenerutdanningen med mer akademisk kunnskap gjøre Norge bedre, relativt sett? Som Tangen og Hjelseth skriver, «det er vanskelig å ha et presist språk for fotballferdigheter». Men hva er akademisk kunnskap uten et presist språk?

Årets trener i Eliteserien 2019 og 2020, Kjetil Knutsen, trente Bodø-Glimt også i 2018-sesongen, da Glimt ble nr. 11. Han ble ikke nominert til prisen. I 2019 derimot ledet han «et nedrykkstippet Glimt til sølv i Eliteserien», slik Wikipedia formulerer et. Knutsen tok topptrenerutdanningen UEFA Pro i 2019, men interessant nok nevnes ikke dette i juryens begrunnelse:

«Profesjonalisme, disiplin og vinnermentalitet er blant ordene som er brukt for å beskrive Kjetil Knutsen. En moderne trener som jobber både med menneskene og fotballen, er det også sagt om ham. Han berømmes for taktisk klokskap, troverdighet, samtidig som han beskrives som spesielt dyktig til å utvikle enkeltspillere og sette sammen lag som opptrer godt kollektivt.»

Var dette kompetanse Knutsen tilegnet seg i 2019 i topptrenerutdanningen, eller var han den samme i 2018? Det er når Knutsens lag «overpresterer» at han tilskrives egenskaper som juryen beskriver upresist, til dels banalt: Er det verd en pris at han «jobber både med menneskene og fotballen»? På hvilken måte hans «profesjonalitet, disiplin og vinnermentalitet» skiller seg fra andre trenere i Eliteserien får vi heller ikke vite, trolig fordi begrepene ikke er definert. Derfor har ikke juryen kunnet måle hvem som er mest profesjonell osv. Den dagen Knutsens lag igjen blir nr. 11, er neppe egenskapene hans lenger gode nok til en pris.

Knutsen har utvilsomt kunnskap om Glimt, men mye av den er taus, uten et formelt språk og klistret til den spesielle konteksten i klubben. Det fasinerende ved fotball er kanskje nettopp at så mye av den unndrar seg et presist språk og en presis kunnskap. Og uten et presist språk er akademisk kunnskap vanskelig.

Fotballens lederutfordringer
Jeg tror ikke vi i akademia skal selge en illusjon om at norsk fotball vil ta store steg på den internasjonale rankingen hvis bare topptrenerutdanningen blir mer akademisk og basert på formell kunnskap. Topptrenere lærer av hverandre og av spesialistkompetansen de knytter til seg innenfor fysiologi, mental trening, analyse osv. Kunnskap spres gjennom hyppige trenerskifter og endringer i trenernes apparater. Det er vanskelig å skape varige forsprang.

Selv om trenerutdanningen er institusjonalisert i fotballen er det kanskje ikke der toppfotballen i dag har økt behov for utdanning og akademisk kunnskap. Norsk fotball har blitt del av en milliardindustri med utfordringer som ikke kan møtes med UEFA Pro alene. Det gjelder forholdet til arbeidsrettslige prinsipp og anstendig behandling av spillere og trenere. Det gjelder forvaltningen av 1000-vis av unge menneskers liv, ikke bare deres fotballferdigheter. Hvilken utdanning og kulturell kapital gir fotballene disse ungdommene? Det gjelder likestilling, medbestemmelse, rasisme og integrering. Det gjelder miljøutfordringen, der fotballens fossile fotavtrykk er stort, f.eks. gjennom stort transportbehov og bruk og kast av tøy. Det gjelder etikk, god forretningsmoral og internasjonal (idretts)politikk. Hvordan presterer norsk fotball på disse områdene?

Historisk er fotballen er lekmannsbevegelse der klubber og forbund ledes av tidligere spillere og trenere. Gjennom profesjonalisering og kommersialisering har den i økende grad rekruttert sine ledere fra næringsliv, finans og media. I dag møter toppfotballen utfordringer av en mer politisk karakter. Det er grunn til å spørre om fotballen er rustet for dette, og om lederrekruttering og utdanningsfokus reflekter disse nye utfordringene.