Champions League i eksil

Lørdag 14. og fredag 20. mars spiller Al-Hilal fra Sudan kvartfinale i den afrikanske Champions League mot Renaissance Sportive de Berkane fra Marokko. Kontrastene er store mellom et Marokko som har vært styrt av to konger siden 1961 og et Sudan i borgerkrig. For fotballklubben Al-Hilal betyr det ar ikke engang spiller i Sudan lenger. De, og derby-rivalen gjennom flere tiår, har gått i eksil.

Les om Marokko: Stabilitet på maktens premisser

Også Nord-Afrika legger hevd på å by på noen av verdens kraftigste byderbyer. Mest kjent er kanskje Al Ahly mot Zamalek i Kairo. Mindre kjent er det store derbyet i Sudan. Da skal vi ikke til hovedstaden Khartoum, men vi til motsatt bredde av Nilen til landets nest største by, millionbyen Omdurman. Her har Al-Hilal («halvmånen») og Al-Merrikh («Mars», de røde) kjempet og tatt 50 av 54 ligatitler, 31 til Al-Hilal og 19 til Al-Merrikh. Hjemmebanene er svært nære hverandre, cirka 550 meter i luftlinje.

Eller rettere sagt: var.

Borgerkrigen brøt ut igjen i Sudan i 2023, bare tre år etter den forrige ble avsluttet. Verst går det utover sivilbefolkningen, hvor man regner med 150 000 dødsfall og titalls millioner internt fordrevne – ifølge enkelte er det muligens den verste humanitære krisen noensinne. Nettopp hovedstadsområdet rundt Khartoum er åsted for de hardeste kamphandlingene, i tillegg til Darfur.

Les også: Premier League kan ikke ignorere Sudan

Gjestespill og mini-liga
I 2024–25 flyttet derfor både Al-Hilal og Al-Merrikh til Mauritania og deltok i ligaen der. De røde kom på sjette, mens blå Al-Hilal vant. De tok likevel ikke Champions League-plassen fra noen mauritanske lag. Sudanerne var bare å regne som gjester.

Sudan har nemlig fortsatt sin egen liga. Den fant sted i sommer, så den ikke kolliderer med andre afrikanske ligaer. Toppligaen ble redusert til åtte lag som møtte hverandre én gang i løpet av en måneds tid. Fem uker etter at de avsluttet sitt opphold i Mauritania, var altså de to storlagene i gang med spill i hjemlandet. Alle kamper ble holdt på nøytral bane, langt unna Khartoum og Omdurman, i områder av Sudan hvor det var litt mer levelig. (Landslaget har sluttet å spille hjemmekamper i Sudan.)

Al-Merrikh ledet ligaen før siste kamp og var ubeseirede, men Omdurman-derbyet var satt opp sist, og det vant Al-Hilal 4–0. Dermed vant de blå på målforskjell.

Det gjorde for så vidt ingen forskjell for Champions League-deltakelsen, hvor begge uansett kom med, og begge måtte ut i første kvalikrunde. Her røyk Al-Merrikh ut med en gang, mens Al-Hilal kom seg gjennom både kvalik og gruppespill.

Videre i Caf Champions League
I den afrikanske Champions League har Egypt dominert totalt de siste årene, hvor fire av fem titler i 2020–2024 gikk til Al Ahly fulgt av seier for Pyramids i 2025. Unntatt to sølvvinnere fra Sør-Afrika, har også alle finalistene i dette tiåret vært nordafrikanske, inkludert Al Ahly selv i 2022. Altså omtrent den samme fordelingen som i årets kvartfinaler, som byr på kun to klubber fra det ikke-arabiske Afrika.

Det er vanskelig for nye aktører å slå seg opp. De siste 25 årene har bare tre klubber tatt sin første Champions League-tittel, alle andre vinnere hadde vunnet titler fra før.

Al-Hilal var i Champions League-finalen i 1987 og 1992, men tapte begge. Nå er de med i konkurransen om å nå en ny finale – med ny og uventet støtte.

Til Rwanda
God fotball har nemlig gitt Al-Hilal en viss vind i seilene i klubbens nye hjemland. For etter Mauritania-oppholdet og den kortvarige seansen med toppligaspill i Sudan, reiste de to Omdurman-klubbene videre og ble høsten 2025 ønsket velkommen i Rwanda. Som i Mauritania er de to rivalene tatt inn som «ekstralag» i tillegg til de 16 som var med fra før. Premiepenger og Champions League-plass vil fortsatt gå til beste rwandiske lag.

For tilskuere i Rwanda har det ikke vært mulig å få med seg noe Champions League-gruppespill, før Al-Hilal bød på det i 2025–26. Godt spill mot de hjemlige lagene hever dessuten standarden; det er i hvert fall én måte å se det på. Det hjelper også at en av Al-Hilals beste spillere, Jean Claude Girumugisha, er fra Burundi, nabolandet som har tett forhold til Rwanda.

En annen faktor som nevnes er at det beste laget i Rwanda, APR, har sin nærmeste rival i Rayon Sports, som spiller i blå drakter. Siden Al-Hilal og APR nå er nære konkurrenter rent sportslig, kan Rayon-fans heie på det tilreisende blåkledde gjestelaget.

Framtid i Rwanda?
Rwanda satser stort på å oppnå status som det stabile og konstruktive landet i Øst-Afrika. Å ta imot flyktninger er en del av bildet. Blant annet har de tatt imot mennesker fra diverse land som egentlig var på vei nordover, men som ble stoppet og internert i Libya. I 2021 tok Rwanda imot en delegasjon unge kvinner fra Afghanistan etter Talibans maktovertakelse.

Verken flyktningpolitikken eller styret generelt har vært uten kritikk. Landet har under president Paul Kagame utviklet seg til et diktatur.

En avtale med Storbritannia om å motta flyktninger som britene ikke ville ha, ble kansellert da Labour kom til makten.

Akkurat hvor mange sudanere som bor i Rwanda nå er vanskelig å slå fast, men det er nok til å ha seksjoner med «hjemmefans» på både Al-Hilal og Al-Merrikhs kamper.

Fullt stadion er det dog ikke snakk om. Det ser man blant annet på bildene fra det hittil nyeste derbyoppgjøret, 17. februar. Al-Merrikh vant for øvrig. Begge lag ligger i toppen, med Al-Hilal høyest.

Lagoppstillingene er selvfølgelig multinasjonale, men i Sudans tropp til Afrikamesterskapet i 2025–26 kom ti stykker fra Al-Hilal og fem fra Al-Merrikh. Iberegnet spillere fra andre land var det ingen klubber med flere deltakere i årets turnerning enn Al-Hilal.

Begge lagene har europeisk trener for øyeblikket, Darko Novic i Al-Merrikh og Laurentiu Reghecampf i Al-Hilal. Sistnevnte spilte blant annet ni år i Tyskland og har vært trener i sju land. Darko Novic trente Rwandas storlag APR tidligere.

Det knytter seg spenning i hvor langt Al-Hilal kommer i Caf Champions League, og om Omdurman-derbyet vil fortsette å utspille seg i Rwanda i flere år framover. Det beror selvfølgelig i første rekke på om borgerkrigen i Sudan tar slutt og det blir mulig å returnere.