Comolliball

Damien Comolli skulle revolusjonere fotballoverganger ved hjelp av dataanalyse, men fikk sparken både i Liverpool og Tottenham. I Josimar letter han på sløret om overgangsmarkedet.

Tekst Lars Sivertsen

Han har blitt geni- og idiot-erklært. Kanskje passende nok, siden klubber under hans ledelse hentet Luis Suarez og Gareth Bale for til sammen rundt 300 millioner kroner – men også Andy Carroll, Stewart Downing og David Bentley for rundt 650 millioner. Etter å ha fått sparken fra både Tottenham og Liverpool tvilholder Damien Comolli på at de omstridte «moneyball»-metodene hans er kommet til fotballen for å bli. I et eksklusivt intervju med Josimar gir han innblikk i arbeidet som ligger bak en internasjonal storovergang, hva som faktisk skjer på Deadline Day, hvorfor dataanalyse og overgangskomiteer er nødvendig, og hvorfor Liverpool lo hele veien til banken da Chelsea bydde en halv milliard kroner for Fernando Torres.

Kan du forklare, steg for steg, hvordan prosessen man må gjennom for å signere en spiller fungerer?

– Du må starte med speide-delen, det er den viktigste fasen. Du kan følge en spiller i flere måneder, kanskje flere år, før du bestemmer deg for å hente han. For eksempel: Dersom en klubb bestemmer seg for at de trenger en venstreback til førstelaget, vil sportsdirektøren gå til speiderne og informere de om at klubben trenger en ny venstreback om 12, 18, 24 måneder, avhengig av hva situasjonen er. Så drar speiderne rundt i verden og prøver å finne den ideelle kandidaten.

Sportsdirektøren vil gi speiderne en spillerprofil som de skal lete etter. I dette tilfellet, når man skal ha en venstreback, må speiderne vite om manageren vil ha en offensiv venstreback, om han vil ha en defensiv venstreback, hvor sterk fysisk skal han være, hvor rask skal han være, trenger han en bra innleggsfot. Kanskje manageren vil ha en back som også kan spille stopper eller en som også kan spille kant. Så du har mange kriterier som blir lagt til grunn allerede før speiderne går i gang. Spillerne som blir identifisert som mulige alternativer blir så fulgt tett over lengre tid, gjerne over et år, så du ser spilleren under forskjellige omstendigheter. På hjemmebane, på bortebane, i medgang og i motgang, ideelt sett vil vi også se spilleren på trening – men det er ikke alltid mulig.

Til slutt ender du ideelt sett opp med en liste med fem alternativer. Speiderne, sportsdirektøren og manageren setter seg ned sammen og diskuterer hvem av de fem som er førstevalg, hvem som er nummer to, hvem som er nummer tre, og så videre. Speiderne og sportsdirektøren kan komme med sine anbefalinger, men noen ganger vil kanskje manageren føle at han heller vil ha speidernes tredjevalg enn førstevalget deres – så da er det den spilleren som blir førstevalget. Så kommer det finansielle aspektet inn i bildet, for det er bortkastet tid å sette en spiller på listen dersom enten spillerens klubb vil nekte å selge, eller klubben din ikke har råd til han, eller dersom han ikke passer inn i din klubbs policy. Både da jeg var i Liverpool og i Tottenham fikk vi veldig klar beskjed fra klubbens eiere om at vi bare skulle kjøpe unge spillere – med veldig få unntak. Så da vil det ikke være vits å sette en 29 eller 30 år gammel venstreback på listen, fordi eierne vil ikke gå med på kjøpet. Så alle disse tingene må du få på plass før du i det hele tatt begynner å gjennomføre selve overgangen.

Når du har gjort alt dette så går du til eierne i klubben og sier ok, dette er spillerne vi har lyst til å gå for. Som sportsdirektør må du vite hvilke ressurser klubben kan bruke, hva som er klubbens policy, slikt at du ikke går til ledelsen og sier «vi vil ha denne venstrebacken, han koster 40 millioner pund», for da får du selvfølgelig avslag. Du går til ledelsen og sier «dette er førstevalget vårt, dette er nummer to, dette er nummer tre, vi tror de vil koste så og så mye, og at de vil kreve så og så mye i lønn». Så prøver du å hente nummer en, går ikke det så prøver du på nummer to, klarer du ikke det går du videre på listen. Ideelt sett har du alltid lyst til å få inn førstevalget ditt, men det er bare et par klubber i verden – Real Madrid og Barcelona, kanskje Bayern München og også PSG nå – som kan si «dette er mitt førstevalg, jeg vil kun ha førstevalget og jeg kommer til å få førstevalget mitt». Alle andre klubber har begrensninger. Når du har gjort alt dette begynner du å forhandle med klubben som eier spilleren. Det kan ta fem minutter eller det kan ta fem uker. Dette skjer på telefonen, over epost eller ansikt til ansikt. I Premier League kjenner alle hverandre, det er sjelden at du setter deg ned og faktisk har et møte. Normalt sett går alt over telefon og over epost – fordi alle kjenner hverandre godt. Med utenlandske klubber foretrekker jeg å møte de personlig. Jeg sier alltid at «når jeg kjøper så reiser jeg». Jeg mener det også handler litt om å vise høflighet. Jeg reiser og prøver å bli enig om en avtale med klubben. Når du har en avtale på plass med klubben, møter du spilleren. Som regel vet du fra agenten hva spilleren forventer. Du prøver å vite hvor mye han tjener der han er nå. Så blir du enig med spilleren og hans representanter, og etter det må han til legesjekk. Legesjekken kan ta en hel dag, dersom det er komplikasjoner og legen kanskje vil høre med en spesialist kan det ta to dager. Når alt dette er i orden må du få på plass alt papirarbeidet. Det kan også ta ganske lang tid. Papirarbeidet går frem og tilbake mellom klubbene, igjen i Premier League er det som regel nokså enkelt, men når du har med utenlandske klubber å gjøre kan det ta lang tid. Med Luis Suarez tok det nesten fem dager. Selv om vi var enige i prinsippet om en overgangssum med Ajax, var det likevel mange detaljer vi måtte få orden på.

Når prosessen er så komplisert er det kanskje litt rart at vi likevel ser så mange overganger på Deadline Day som vi gjør. I enkelte ekstreme situasjoner virker det som om folk klarer å presse gjennom overganger nokså raskt?

– Når det gjelder Deadline Day så har jeg nesten aldri vært i en situasjon der jeg har våknet opp om morgenen uten å vite hvem vi skal hente i løpet av dagen. Normalt sett så har du snakket med klubbene i flere dager, så du vet at noe er i ferd med å skje. Alle personene som er involvert i prosessen – finansfolkene, de administrative folkene, klubblegen – har fått beskjed om at noe kan skje, så alle er klare. Du har et helikopter klart, du har et privatfly klart. Det er sånn det funker.

Har du noen gang faktisk brukt et helikopter?

– Ja. Fernando Torres fløy fra Liverpool til Chelsea i helikopter. Andy Carroll fløy fra Newcastle til Liverpool i privatfly, jeg tror han var i luften i 15 minutter eller noe sånn. Mange avtaler blir bekreftet på Deadline Day, men disse har man jobbet med på forhånd. En annen ting er at de fleste overgangene du ser på Deadline Day er overganger internt i ligaene. Avtaler mellom klubber i forskjellige land krever som regel mer tid, du kan nesten aldri få gjort alt papirarbeidet i løpet av to timer dersom du henter en spiller fra Frankrike, Italia, Spania eller Sør-Amerika, det går bare ikke. Eller, det er ekstremt sjeldent.

To eksempler fra sommerens overgangsvindu, en avtale som ikke gikk og en som gjorde det. Det ble rapportert at Manchester United prøvde seg på Ander Herrera helt på slutten av vinduet, og fra utsiden virker det veldig rart siden Athletic Bilbao er kjent for å være vanskelige å forhandle med. Hva var det som skjedde der?

– Jeg kan ikke si så mye for jeg var ikke involvert, og jeg vet ikke engang om det er sant om de faktisk var interesserte. Det er stor avstand mellom det å være interesserte og det å legge inn et bud på en spiller. For å snakke av egen erfaring når det gjelder å handle fra spanske klubber, selv om spillerne i Spania har en kjøpsklausul i kontrakten sin så er det likevel ikke lett. Det er ikke bare å møte opp, legge pengene på bordet og ta spilleren. Det krever mye tid og mye papirarbeid, og dersom klubben ikke ønsker å selge krever det mye diskusjon og overtalelse. Vi så det i fjor med Bayern München og Athletic Bilbao i overgangen til Javi Martinez. Det tok mange uker. Så det ville vært helt umulig for United å hente Ander Herrera iløpet av 24 timer, men igjen, jeg vet ikke hva sannheten er her. Det ville forbløffet meg om de prøvde, for de er veldig profesjonelle og de visste hva de kunne forvente.

På den andre siden har du Mesut Özil fra Real Madrid til Arsenal, den så ut til å komme på plass veldig fort og det var jo en veldig stor overgang.

– Jeg tror det er et perfekt eksempel på det jeg sa tidligere, jeg tror det var mange ting som skjedde under radaren som pressen ikke var klar over. Bare de tre involverte partene visste hva som foregikk. Avtalen ble bekreftet veldig sent, ikke glem at spilleren faktisk var i Tyskland med landslaget sitt, det hjelper heller ikke. Men jeg er sikker på at avtalen hadde vært under utarbeidelse en god stund, for det er umulig å gjennomføre en avtale av den størrelsen, mellom to klubber i forskjellige land, med bare et par timer igjen av vinduet.

To ting om dette, bare for å gi deg et inntrykk: Når du gjør en internasjonal overgang så har du det vi kaller for en solidaritetsmekanisme. Fem prosent av overgangssummen skal til spillerens tidligere klubber, klubbene som har utviklet spilleren mens han var mellom 12 og 21, om jeg ikke husker helt feil. Så du kan tenke deg når du betaler 50 millioner euro, eller 100 millioner euro, du kan tenke deg hvor lang tid det tok for Tottenham og Real Madrid å bli enige om hvem som skulle betale disse fem prosentene. Reglene er veldig klare, fem prosent skal trekkes fra overgangssummen, den kjøpende klubben skal ikke legge disse fem prosentene til overgangssummen. Men i virkeligheten får du alltid en stor diskusjon, fordi klubben som selger sier «vi vil ha 100 millioner netto», mens den kjøpende klubben vil si «nei, det er 100 millioner, inkludert alt». Du kan tenke deg forskjellen, når det er så mye penger involvert. Fem prosent av 100 millioner, det er nok til å kjøpe en spiller. Sånne små detaljer tar veldig lang tid å bli enige om. Det andre er: Hvordan kan FIFA tillate at et overgangsvindu stenger når alle spillerne er med landslagene sine? Det er helt ulogisk. De vet at spillerne må melde seg til tjeneste for landslagene på mandagen, eller søndag kveld for noen, og i år stengte overgangsvinduet mandag kveld. Du får en situasjon der en engelsk lege fra en engelsk klubb må dra til Tyskland for å gjøre en legesjekk med spilleren der. Det er galskap. De burde stengt vinduet to eller tre dager tidligere.

Du var en av de som veldig tidlig gikk ut og mente at vi må bruke tall og data for å identifisere overgangsmål. Det er hele tiden noe som har blitt diskutert, og mange mener at fotball er et spill der det er veldig vanskelig å kvantifisere ting. En midtbanespiller kan slå en stikkpasning til en spiss som scorer, og han får da en assist. Men hva med den andre spissen, som tok et løp og dro en midtstopper ut av posisjon og åpnet ting opp, det finnes ingen statestikker som viser at han har bidratt. Fotball er et spill med mange variabler, betyr ikke dette at dataanalyse i fotball er uhyre vanskelig?

– Ja, det gjør det mye vanskeligere, og det er derfor ingen egentlig har funnet løsningen enda. Det er små ting vi kan gjøre, ting vi vet nå som vi ikke visste for ti år siden, fem år siden, to år siden. Det er mange ting som vi kommer til å finne ut i løpet av de neste fem-ti årene. Fotball er ikke en sport som basketball eller amerikansk fotball der det er stopp i spillet hele tiden, eller baseball som er enda enklere å analysere igjen. Når jeg snakker med folk som jobber med statistikk og analyse i baseball så sier de at de har mer eller mindre funnet ut av det meste. De kommer ikke til å oppdage noe nytt de neste ti årene. I fotball er vi i startfasen.

Det er to baktanker her. Den første er: Hvordan reduserer du risiko? Grunnen til at jeg begynte med dette er at jeg ble ekstremt frustrert. Ikke over at jeg gjorde feil, fordi alle gjør feil, uansett om du bruker data eller ikke, selv de som bruker de mest avanserte analysemodellene i baseball gjør feil, fordi det er mennesker vi har å gjøre med her. Det er uunngåelig at du gjør feil noen ganger. Min frustrasjon var at det var utrolig mye penger involvert, både i overgangssummer og lønninger, så hva kan du gjøre for å minimere risikoen? Så jeg tenkte å se på hva andre folk gjør, i alle aspekter av livet, de ser på data. Jeg leste noe her om dagen om at verden har produsert mer data over de siste to årene enn på de første ti millioner årene av vår historie. Så vi kommer bare til å ha tilgang til mer og mer data, og vi kan redusere risikoen i det vi gjør i fotballen når vi kjøper spillere og gir store kontrakter til spillere dersom vi bruker dataanalyse.

Det var den første tingen, den andre tingen var spørsmålet om hvordan du kan finne svakheter i markedet. Hva er en svakhet i markedet? Ok, du har en spiller som er overvurdert av markedet. Du vet det, markedet vet det ikke. Dataanalyse kan fortelle deg at en spiller som alle tror er god faktisk ikke er så god som alle tror, og du kan selge han for en voldsom overpris i forhold til hans reelle verdi for laget. Samtidig ønsker du selv å finne spillere på markedet som markedet undervurderer, men som dataanalyse forteller deg er mye bedre enn det klubben hans tror og det resten av markedet tror. Det er tanken bak å bruke datanalyse.

Men spørsmålet er da hvordan vet du hvilke tall du kan bruke i fotball? Dersom en forsvarsspiller har mange vellykkede taklinger, hvordan vet du at ikke det er fordi han hele tiden er feilposisjonert og derfor må kaste seg inn i taklinger? Det må jo være problematisk å finne tall du faktisk kan bruke?

– Det er ikke et problem, det er en utfordring. Det er intelligente folk involvert i dette, folk som har doktorgrad i matematikk, som har bygget disse modellene over de siste seks, sju, åtte årene. Du har toppklubber rundt i verden som ser på dette og investerer i dette. Taklingene er et perfekt eksempel. Hver gang jeg ser i en avis eller på TV at denne forsvareren er bedre enn en annen fordi han har vunnet flere taklinger så ler jeg, fordi det finnes absolutt ingen korrelasjon mellom antallet taklinger en forsvarer vinner og hvor effektiv han er i rollen sin. Å måle hva en forsvarsspiller gjør er den største utfordringen vi har. Vi har fortsatt ikke funnet svaret der, og det vet vi. Eller, de som tror de har det, de kommer til å gjøre dårlige avgjørelser og se på feil data. Det er mye lettere å måle hva angrepsspillere gjør og hva keepere gjør. Keepere har litt til felles med slagmannen i baseball. Han står der og blir bombardert med baller, og det er ganske lett å måle hva han gjør. Angrepsspillere og keepere er ganske lette å måle, men vi er selvsagt fortsatt lang unna å komme til bunns i det. Forsvarsspillere er vanskelige å måle, for du har helt rett i det du sier. Det kommer med erfaring. Vi gjorde feil i begynnelsen, vi så på ting som vi trodde var relevante, men som viste seg å ikke være det. Dersom du ikke føler dataene du har for forsvarsspillere er relevante eller riktige så ser du på de, men du baserer ikke avgjørelsene dine på de, da hører du mer på hva speiderne dine sier.

Så du vil aldri kunne ha data som det eneste grunnlaget for en avgjørelse?

– Svaret er nei, selvfølgelig er svaret nei. Dersom du tar eksemplet i Moneyball, Oakland Athletics i baseball, de lener seg fortsatt tungt på statistikker. De er nok langt ute i den enden av skalaen. De har fortsatt speidere, men de bruker nok mer data enn noen andre. På den andre siden har du klubber som ikke bruker statistikker i det hele tatt, og de har normalt sett lite suksess. Og i midten har du mange klubber som bruker både statistikk og speidere. Jeg mener personlig at fremtiden er å bruke begge. Du kan ikke avfeie statistikker og data, men du kan heller ikke avfeie speidere. Du er nødt til å kunne bruke begge, for å være mest mulig sikker på at du kommer frem til riktig avgjørelse. Med tanke på den menneskelige faktoren, en av de viktigste aspektene for speidere er å finne ut hva slags personlighet spilleren har. Det er derfor jeg sa tidligere at ideelt sett så vil du se spilleren på trening. For ofte kan du se mye mer av en spillers personlighet på trening enn du kan i løpet av en kamp. Alt dette, dataene du ser på, rapporter fra kamper, rapporter fra kamper med landslaget og rapporter fra kamper i europacuper, du må blande alt dette for å få det riktige svaret. Det er min mening. Men på den andre siden så er Oakland Athletics i playoff, nok en gang, selv om de har det tredje minste budskjettet i hele Major League Baseball. Så det de gjør funker tydeligvis der. Men baseball er så forskjellig fra fotball at jeg tror det er mye lettere å bare bruke data der enn det er i fotballen.

Finnes det eksempler på spillere du har signert, enten for Tottenham eller Liverpool, der du i stor grad har brukt dataanalyse for å velge akkurat denne spilleren?

– Ja, men jeg liker ikke å snakke om individuelle tilfeller. Men svaret er ja. Og jeg vet at Tottenham fortsatt bruker, og stadig forbedrer, de systemene vi implementerte i klubben da jeg var der. De vil ikke kjøpe en spiller uten å se på data først. De er nok de som er lengst fremme i Premier League når det gjelder dataanalyse akkurat nå, og det har de vært i flere år. Så du kan ta nesten alle spillerne i Tottenham, både de som har lykkes og de som ikke har det. Der kan du være sikker på at de har sett på data. I Liverpool var det litt annerledes, for jeg hadde ikke tid til å gjøre alt jeg ville. Jeg ansatte folk til å jobbe med dette, folk de nå bruker. I Liverpool kunne vi bruke data noen ganger, andre ganger ikke. Selv om jeg sa at jeg ikke liker å bruke eksempel så vil jeg bare gi deg et lite inntrykk. Når folk hører snakk om data og statistikk så tror de ofte det er snakk om kompliserte modeller og analyser, og det er ofte tilfellet, men noen ganger er det også mye enklere. Den nederlandske ligaen får du normalt sett minimalt med data fra, fordi den dekkes ikke av de store selskapene, du har ikke live tracking, du har ikke tilgang til diverse ting. Når vi så på Luis Suarez, så vi på antall mål scoret per minutt. Antall skudd. Antall målgivende pasninger. Scorer han mot topplagene? Scorer han i Europa? Scorer han bare mot svakere motstand? Scorer han bare i første omgang? Scorer han mot slutten av kampene? Scorer han de viktige målene? Scorer han 1-0 eller scorer han 3-0, for spisser som scorer 1-0-målene er mye mer interessante å ha enn de som bare scorer 3-0. Du og meg kan noen ganger score 3-0-målet. Så du har mange ting du må se på, og selv om du ikke nødvendigvis har en matematiker med deg og ikke har noen komplisert formel, så kan du se veldig grundig på nokså enkle data og nå konklusjoner. Det var det samme med Berbatov i Tottenham. På den tiden hadde vi ikke et analysesystem på plass enda, men folk sa ting som at han ikke scorer mot sterk motstand, at han bare spiller bra på hjemmebane, og så videre. Men jeg gikk gjennom alle tallene hans fra de siste tre sesongene før vi hentet han, så på akkurat de tingene jeg nevnte med Suarez, og oppdaget at alt folk sa var galt. Det var en oppfatning, men det var ikke fakta. Det er slike ting du kan se på, selv om du ikke har store ressurser så kan du fortsatt få tilgang på statistikk som kan hjelpe deg med avgjørelsene dine.

Da Tottenham hentet Berbatov var det mange i fotballmiljøet i England som rynket på nesen over at de brukte så mye penger på en bulgarer, folk kunne ikke tenke seg at en bulgarer kunne lykkes i Premier League. Er det mulig å snakke om at noen nasjonaliteter eller ligaer er undervurdert av markedet?

– Det er ikke sånn nå lenger, sporten har blitt så global. Det var nok slik for nesten tjue år siden da jeg startet i Arsenal. Det var aldri vår tilnærming i Arsenal å tenke sånn, aldri, men det var slik for mange klubber. For bare fem år siden trodde mange at asiatiske spillere ikke kunne lykkes i Premier League, de er for små og lette, men nå har vi nå plutselig masse japanske spillere i Bundesliga og du har Park Ji-Sung som gjorde det veldig bra i England. Mange klubber ser nå på Japan og Korea og tenker «dette er et marked for oss». Jeg vet om klubber i Premier League som nå har speidere som jobber på fulltid med Asia, som følger Japan og Korea. Sentral-Amerika ble ignorert lenge, men så kommer Palacios og Figueroa til Wigan og gjør det bra der – og plutselig sender alle speiderne sine til det markedet. Så jeg tror mentaliteten til klubber har endret seg drastisk over de siste årene.

Bare for å fortelle en liten historie fra min tid i Arsenal: En dag fikk jeg en telefon fra David Dein og han spurte «hvor er du?», jeg svarte at jeg var i Qatar, i Doha. Han spurte hva jeg gjorde der, jeg forklarte at jeg var der for å se en spiller som jeg så i Afrika-mesterskapet tre måneder tidligere. Han spurte hvor spilleren var fra, jeg svarte at han var kenyaner. David sa «det hadde vært glimrende, vi har aldri hatt en kenyansk spiller i Arsenal før!» Det var det som var mentaliteten i Arsenal på den tiden, de var helt åpne og ikke opptatt av nasjonalitet i det hele tatt.

Ser vi på Liverpool, så er det ganske interessant at nå – en god stund etter du forlot klubben – så ser de ut til å ha en tilnærming til markedet som minner mer om moneyball enn det som ble gjort da du var der. Ser du på kjøpene deres i de siste to vinduene så har de vært flinke til å hente inn spillere som har vært undervurdert i klubbene de var i. Daniel Sturridge kom ikke på laget i Chelsea, Coutinho slet i Inter, Sakho kostet mye, men han var også en god spiller som ikke kom på laget. Det er interessant at noen år etter at du kom inn med dine teorier ser de nå ut til å bevege seg i den retningen.

– Det er fordi det tar tid. Som jeg sa tidligere, folkene de bruker nå var det jeg som ansatte. Det tar tid å finne riktige folk, det er bare noen få i verden som forstår både fotball og data godt nok til å sette det sammen og gi deg et godt produkt som du vet du kan stole på. Det tar tid. I Tottenham gjorde vi det ikke over natten. Jeg tro til USA og ble kjent med Billy Beane, vi snakket masse om hva vi kunne gjøre og hvordan vi så det, han viste meg systemet. Jeg tror jeg var den første utenfor klubben hans som fikk se hva de holdt på med. For meg var det en åpenbaring, og jeg følte at «wow, vi må gjøre dette i fotballen også». Men når jeg kom tilbake til England tok det lang tid bare å finne riktige folk som kunne jobbe med dette. Du finner ikke bare de rett rundt hjørnet. Jeg fant folk som allerede hadde tenkt litt på dette, som hadde en modell, men som trengte mer data. Vi tok de inn i klubben og ga de tilgang til data, så utviklet vi modellen videre. Det hele tok nesten to år å implementere og å få til å fungere.

Og selv da, så trodde vi på den tiden at vi hadde en god statistisk modell for forsvarsspillere – men det viste seg å ikke stemme, så vi måtte rykke tilbake til start. Det bare viser at det tar tid. Men for å være ærlig så er jeg fornøyd med at klubber fortsetter å bruke de tingene jeg fikk på plass etter at jeg har forlatt klubben, for meg så er det et fint ettermæle.

Du er sikkert litt lei av å høre dette spørsmålet, men det var noen signeringer i Liverpool mens du var der som er vanskelig å forbinde med alt du har sagt om å finne verdi i markedet. Hva var det som skjedde? Ble du ikke lyttet til?

– Nei nei, det var ikke et problem i det hele tatt. Men det er som jeg akkurat sa, du har ikke alltid tid til å få alt på plass. Vi så på all data som var tilgjengelig for oss. Alle snakker om at vi hentet Andy Carroll til Liverpool, men de glemmer hvor mye vi fikk for Fernando Torres. Så vi fant en svakhet i markedet der.

Var det et eksempel på at dere så på data og oppdaget at han ikke var så god lenger?

– Jeg kan ikke gå i detalj, men han var et perfekt eksempel på det vi prøvde å gjøre.

Jeg er også interessert i det du sa om at overganger alltid blir bestemt av en komite, for her i England er det i hvert fall fortsatt mange som mener og tror at manageren må bestemme alt.

– Det har vært tilfellet i alle klubbene jeg har jobbet i, at det har vært en komite. Jeg skal ikke si noe om Arsenal, for der var jeg bare speider, men definitivt i Liverpool og i Tottenham var dette tilfellet. Jo flere personer du har i rommet, jo mindre risiko er det for at du gjør en stor feil. Jeg synes det er veldig mye press å legge på en enkeltpersons skuldre, å si at «dette er din deal, dette er din spiller, og du har hele ansvaret for rekruttering». Det er mye å ta ansvar for. Det er helt greit å ta ansvar for det offentlig, for hva folk sier betyr egentlig ikke noe, men hvordan du tar det internt er noe helt annet. Du vil ha hjelp fra analysefolkene, du vil ha hjelp fra speiderne, du vil ha hjelp fra alle involverte. Men det viktigste er at du ikke kjøper en spiller som manageren ikke vil ha, det er helt klart. For det er å kaste penger i søppelkassen.

Ja, for logikken i England har hele tiden vært at det er manageren som får sparken dersom ting ikke virker, så manageren bør bestemme.

– Ingen klubber bør hente en spiller dersom manageren ikke vil ha han. Det har aldri skjedd med meg i noen av klubbene jeg har vært i. Definitivt ikke i Arsenal fordi Arsene alltid hadde mest å si, det var ikke slik i Tottenham, det var ikke slik i Liverpool, og det var ikke slik i Saint-Etienne. Du kan ikke tvinge en spiller på en manager, for da vil han jo ikke få spille. Du kan ha diskusjoner, du kan ha debatter. En manager vil kanskje si at «denne spilleren er mitt førstevalg», så gjør du alt du kan for å hente han uten å lykkes, så sier du «beklager, enten går vi for nummer to eller så gjør vi ikke noe som helst». Noen ganger vil manageren da si «ok, da gjør vi ingenting, jeg henter heller opp en unggutt fra juniorlaget – for jeg er ikke komfortabel med nummer to». Ok, helt greit, da gjør vi det sånn. Å tvinge en spiller på en manager mener jeg er en veldig dum ting å gjøre.

Men tror du at denne måten å organisere ting på, å ha en sportsdirektør og å ha en overgangskomite, er den beste måten å gjøre det på fremover?

– Jeg mener det. For åtte år siden, da jeg begynte i Tottenham, var et av de første spørsmålene jeg fikk på den første pressekonferansen: «Tror du vi får flere sportsdirektører i England i fremtiden?». Jeg sa ja, alle sa «nei, det kommer ikke til å skje». Men se deg rundt nå. Antallet klubber som går for denne strukturen øker. I de lavere divisjonene, League 1 og League 2, er det stadig flere klubber med en sportsdirektør. Du ser det mer og mer i Premier League. Så svaret er definitivt ja. Jeg har vært i situasjonen selv og jeg kan si til deg at det er et stort ansvar. Når du har denne jobben så får du så mye press på deg, ikke nødvendigvis fra utsiden fordi det berører deg egentlig ikke, men fra deg selv. Du ønsker å lykkes. Og du vil ikke at din klubb og din eier skal tape penger fordi du har gjort en feil. Det er det viktigste for meg. Jeg vil ikke kaste bort pengene til folk. Det er ikke mine penger, jeg vil ikke kaste de bort på en tabbe. Så jo mer folk du har involvert, jo mer råd du får, jo flere vibrasjoner du plukker opp, jo mer god informasjon du har tilgjengelig, jo bedre er det før du tar en avgjørelse.