Da det endelig klaffet
I veldig mange år var fotball i Spania synonymt med klubbfotballen. I Europacupene herjet spanske lag, mens landslaget skuffet. Stort sett alltid.
Denne artikkelen sto på trykk i EM-bibelen 2024.
Som regel var de i kategorien «utfordrer» i de store mesterskapene, nesten uten unntak reiste de hjem lenge før medaljene skulle deles ut. Helt fram til 2008. Europamesterskapet dette året skulle starte en ny æra i spansk landslagsfotball.
Da journalisten Phil Ball ga ut en bok om ballsparkende spanjoler i 2003, viet han ett kapittel til landslaget. De resterende forteller om fotballens særpreg i landets mange unike regioner. De sterke regionale båndene har gjerne vært brukt som forklaring de gangene landslaget nok en gang har snublet i første hinder i et mesterskap – samtidig som et av klubblagene (pr. i dag er det sju) har tatt med seg enda en pokal fra en europacupfinale hjem. Så skjedde det altså noe på begynnelsen av 2000-tallet som på en måte fikk sin kulminasjon med EM-semifinalen i 2008.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Baskerland og Catalonia
Det var nok skåling på barene i Barcelona og fyrverkeri i Bilbao da Spania tapte den avgjørende kvalifiseringskampen til VM i 1970 mot Finland, eller etter det like forsmedelige tapet mot Kypros i 1999. Årsaken til landslagets rekke av skuffelser var nok tross alt at de ikke var gode nok, ikke på grunn av regionale splittelser. Eller at de, når de faktisk hadde et bra lag, falt i en av fotballens evige fallgruver; uflaks, dommerfeil og hybris. Hybris som i overdrevet optimisme de få gangene Spania faktisk hadde forutsetningene for å gjøre det bra. Som i det katastrofale verdensmesterskapet på hjemmebane i 1982. For det har tross alt alltid vært slik at store deler av det spanske landslaget har bestått av en stor andel spillere fra både Baskerland og Catalonia. Også før 2008. Som spiller frontet katalaneren Pep Guardiola løsrivelse, men han unnlot aldri å stille opp for landslaget.
Mange av hans 47 kamper med RFEF-logoen på brystet var også som kaptein. Og i likhet med andre spillere med sterke regionale røtter er det ingen grunn til å mistenke at verken han eller andre saboterte nasjonalstaten på gressmatta. At spanske landslagsmeritter gjennom hele 1900-tallet stort sett begrenser seg til EM-seieren på hjemmebane i 1964 og det heroiske finaletapet for Platinis Frankrike i 1984, skyldes altså vel så mye arven etter Don Quijotes blåøyde optimisme som diktator Francos undertrykkende nasjonalisme. Med fare for å forenkle noe.
Så skulle det altså likevel bli det spanske landslagets tur til slutt – som det måtte bli før eller siden. Det er jo begrenset hvor lenge en så stor fotballnasjon kan fortsette å gå på trynet i de store mesterskapene. Noe skjedde, og det var ikke tilfeldig hvordan. Vi må tilbake til begynnelsen av 1990-tallet.
Rundt 1990 kunne det virke som verdens fotballtrenere hadde kommet fram til svaret på hundre år med fotballgrublerier; hvilken formasjon og hva slags måte å spille på er den mest effektive? Og svaret var altså 4-4-2 med soneforsvar, to dyptliggende ankere på midtbanen, lavt press og vekt på hurtige overganger. Og spisser uten andre oppgaver enn å skåre mål. Da Brasil til slutt vant sitt fjerde verdensmesterskap i 1994 var det lite igjen av den ballbesittende «drømmefotballen» de hadde vunnet med i 1970 – og i varierende grad hadde forsøkt å reprodusere i alle mesterskap etterpå.
Nå var det en dønn pragmatisk tilnærming som gjaldt, med to taklingssterke sluggere på midtbanen, lavtliggende kantspillere og et par giftige spisser som avgjorde kampene via nådeløse lynangrep. For en del brasilianere var dette en fallitterklæring, for trener Carlos Alberto Parreira var det den sikreste veien til suksess – og i fotball er det ikke noe som vinner en diskusjon mer effektivt enn seire. Noe mer frivolt og lekent var det ikke da Tyskland vant VM i 1990, eller da Danmark vant Europamesterskapet i 1992. Veien til triumf lå gjennom stram defensiv struktur og effektiv utnyttelse av de få sjansene som måtte komme. Plutselig tenkte ikke søramerikanske og nordiske fotballhoder på så ulik måte lenger.
Rinus Michels-eleven Nils Arne Eggen var sågar mer offensiv og angrepsvillig, selv om han jo likte å overdrive forskjellen mellom egen filosofi og langpasningens apostel Egil «Drillo» Olsen. Og forskjellen mellom 4-4-2 og 4-3-3 var tross alt ikke avgjørende. Så hadde vi da kommet til en slags historiens slutt?
Nei, sånn var det selvfølgelig ikke. Ikke denne gangen heller. Arrigo Sacchis AC Milan og Johan Cruyffs Barcelona hadde samtidig stor suksess med høyt kollektivt press og oppsøking av rom over hele banen. Med vekt på en «taktikk» for å vinne kampen, ikke en «strategi» for å hindre motstanderen.
Som Sacchi formulerte det. Den tsjekkiske fotballromantikeren Zenek Zeman vant ikke så mange pokaler, men gjorde det glimrende som trener for en «underdog» som Foggia med det som ofte var «sju mann i angrep». Utover på 90-tallet skjedde det også noe med den statiske måten å tenke formasjoner på. De tradisjonelle 4-4-2 og 4-3-3 ble etter hvert til både 4-3-2-1, 4-2-3-1 og 3-5-2. Og andre tallkombinasjoner, selv om tallene egentlig ikke sa så mye lenger om hvordan et lag spilte.
Cruyff og Rijkaard
En rolle som særlig endret seg på denne tiden var spiss-rollen. «Måljegeren» som bare lusket rundt i motstanderens 16-meter ble en utdøende art. To spisser ble til en og knapt nok det. Det var også nå ideen om det spissløse laget ble sådd – av nevnte Parreira. Den hittil uhørte formasjonen 4-6-0. Så kunne også Frankrike vinne VM i 1998 med en spiss, Stéphane Guivarc’h, som ikke laget et eneste mål. Men som likevel var en svært viktig brikke i franskmennenes offensive spill.
Og når vi gjør et hopp til 2008 ser vi at utviklingen stort sett bare har gått en vei.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Det begynte med nederlenderen og Cruyff-eleven Frank Rijkaard som trente Barcelona til Champions League-triumf i 2005, det fortsatte med en annen cruyffianer – Pep Guardiola. Da Pep kom hjem fra Mexico i 2007 for å ta over Barcelonas B-lag var det for å videreutvikle og spisse Rijkaards ideer om høyt press og ekstrem ballbesittelse. Så er det lett å se at veien til suksess for de to hadde vært uendelig mye lengre om de ikke i tillegg hadde hatt en absurd talentfull generasjon spillere å ta av – de fleste av de fostret i Barcas ungdomsakademi La Masia.
Med en klar vekt på tekniske ferdigheter og taktisk klokskap, desto mindre på fysisk styrke. Relativt små av størrelse hadde det nok vært mulig å takle dem ut av en kamp, om du bare klarte å komme nær nok. De aller færreste klarte det. Spillere og spillestil som var på plass da trener Luis Aragonés ledet Spania til Europamesterskapet i Sveits og Østerrike i 2008. Ikke så rendyrket som det senere skulle bli, men på god vei mot det mange vil kjenne som «tiki-taka» – berømt og beryktet. Med røtter fra historien, men også med en distinkt identitet. Den nederlandske lenken er nevnt - over det hele henger 70-tallets «totalfotball» og de åndelige fedrene Rinus Michels og Johan Cruyff. Men allerede på 1920-tallet praktiserte Schalke 04 en spillestil etter sigende ikke helt ulik basert på et utpreget kortpasningsspill kalt Schalker Kreisel (snurrebass). Som ga triumfer, men også fikk kritikk («Vi puttet ballen i mål først når vi ikke lenger hadde noen å sentre til», som en spiller beskrev det).
«Dillete» stil
Historien har det med å gjenta seg. Guardiola selv tok fullstendig avstand fra tanken om at laget hans spilte tiki-taka. «Jeg hater alle pasningene uten baktanke. Hensikten må være å spille seg inn i motstanderens målområde». Selve begrepet sies å stamme fra den legendariske TV-kommentatoren Andrés Montes som i en VM-kamp mellom Spania og Tunisia i 2006 brukte uttrykket for å beskrive det elegante spanske pasningsspillet. Den tidligere landslagstreneren Javier Clemente, hadde visstnok allerede da brukt «tiki-taka» i noen år som betegnelse på en type fotballspill han nok ville kalle for «dillete». Som god basker satte han mer pris på direkte og kompromissløs fotball etter tradisjonell engelsk mal.
Over til selve kampen:
26. juni 2008
Ernst Happel Stadion, Wien
Dommer: Franz de Bleeckere (Belgia).
Tilskuere: 51.428.
Spania: Casillas, Ramos, Marchena, Puyol, Capdevila, Senna, Xavi (Alonso), Iniesta, Silva, Torres (Güiza), Villa (Fabregas).
Trener: Luis Aragonés
Russland: Akinfeev, Anyukov, Ignasjevitsj, Berezutskij, Zhirkov, Semak, Saenko (Sytsjov), Semsjov (Biljaletdinov), Zyrianov, Arsjavin, Pavlyuchenko.
Trener: Guus Hiddink
I EM-semifinalen 26. juni 2008 møtte altså Spania Russland. Det er fort gjort å overse russerne i denne fortellingen, men de hadde et veldig bra lag. Spania hadde overkjørt Russland med 4-1 i innledende runde, men det var et russisk lag uten stjernen Andrej Arsjavin. Med ham tilbake hadde de slått Nederland i kvartfinalen 3-1, i turneringens kanskje beste kamp. Spania på sin side hadde fulgt opp tre glimrende innledningskamper – 3 seire og 8 mål, med en kvartfinale mot Italia der stort sett alle pasninger gikk på tvers av baneretningen. De snek seg videre på straffer etter en målløs kamp, og imponerte ingen. Hvilket Spania ville vi få se i semifinalen denne junikvelden i Wien?
Russlands rutinerte trener, nederlenderen Guus Hiddink, la ikke laget sitt bakpå. Særlig var spissparet Arshavin og Roman Pavlyuchenko en utfordring for Carles Puyol og resten av rekka bak.
I pøsende regn var det dog Spania som begynte best. Fernando Torres vendte på seks meter og testet målvakt Igor Akinfeev. David Villa skjøt fra distanse og Sergio Ramos nådde nesten et innlegg fra Xavi. Så overtok Russland. Et stykke ut i omgangen brente mannen med turneringens hardeste skudd, Pavlyutsjenko, et frispark fra 28 meter rett over mål. Nå herjet mannen som etter mesterskapet skulle gå fra Spartak Moskva til Tottenham med det spanske forsvaret. Først et skudd fra 20 meter som Iker Casillas tippet rundt stolpen, deretter en blokkert avslutning fra kort hold før en stupheading passerte like utenfor Spanias mål. Dette kunne Russland ta! – eller ikke.
For i andre omgang «spiste Spania Russland levende» med ordene til Pavlyutsjenko. Det var overkjøring. Ifølge Casillas var det en av de beste fotballomgangene han har sett. Og kanskje var det den beste de spilte i løpet av disse gullårene. 4-1 i gruppespillet var flatterende for Spania, nå var det ingen tvil.
Iniestas dans
Xavi og Andrès Iniesta tok over midtbanen, bak dem kontrollerte Marcos Senna. I tillegg viste det seg at David Villas skade fra første omgang var «hell i uhell». Med Cesc Fabregas som erstatter spilte de Russland lave, samtidig som det russiske forsvaret ikke lenger visste hvordan de skulle fange opp de offensive spanjolene.
Fire minutter ut i omgangen tok Iniesta en liten dans på hjørnet av russisk 16-meter før han sendte et lavt innlegg mot mål der Xavi hadde sneket seg inn og plasserte ballen i mål fra sju meter. Så ble Torres satt opp og avsluttet rett over mål. Samme mann satte ballen rett utenfor etter innlegg fra høyrekanten der backen Ramos stort sett opererte som offensiv ving hele kampen. Deretter testet Fabregas og Xabi Alonso hanskene til Akinfeev med to skudd fra halvdistanse i løpet av noen frenetiske minutter. 2-0 måtte komme, og det gjorde det etter 73 minutter.
Det er vanskelig å kalle gjennomspillet fra Fabregas annet en utsøkt da han sendte innbytter Dani Güiza gjennom – målvakten var igjen sjanseløs. En overgang etter 82 minutter satte punktum og utropstegn verdig en festomgang. Fabregas var igjen involvert, denne gangen på venstrekanten. Pasningen fra Iniesta til Cesc i forkant var en perle. I midten ventet David Silva og alle visste egentlig utfallet lenge før ballen lå i nettet. Så enkel og elegant kan fotball være på sitt beste.
3-0 og kampen var selvfølgelig over, selv om begge lag produserte sjanser på tampen. «Dere er de beste», er budskapet fra trener Aragonés etter kampen, «vinner vi ikke EM er det fordi jeg har gjort en dårlig jobb».
2008, 2010, 2012
Og de skulle vinne EM. I finalen slo de Tyskland 1-0 etter at Torres hadde parkert Philip Lahm i en løpsduell. Selveste Tyskland. Og da er det vel greit å kalle dette starten på en ny æra. Kanskje var det ikke tiki-taka, og om tiki-taka egentlig er en uendelighet av formålsløse pasninger med den hensikt å kjede motstanderen til døde, så er det også langt fra beskrivende for måten Spania og Barcelona spilte på.
Selv om det i rettferdighetens navn av og til kunne virke sånn. Mellom mai 2008 og september 2013 spilte Barcelona smått utrolige 317 kamper på rad der de hadde mer ballinnehav enn motstanderen – uten at det alltid ble reflektert i antall sjanser og mål.
I 2010 vant Spania verdensmesterskapet, men det var under EM i 2012 at denne måten å spille fotball på var perfeksjonert. Under Vicente del Bosque vant de mesterskapet etter å ha sluppet inn ett mål på seks kamper, i finalen i Kyiv ble de gamle rivalene Italia demolert med 4-0. Og nå var spissrollen for alvor visket ut av taktikktavlen – 4-6-0 ble en realitet. De seks spanjolene på midtbanen lot knapt motstanderen låne ballen i løpet av hele turneringen. På sitt beste var det en nærmest perfekt fotball.
På sitt verste var det en rekke formålsløse pasninger på tvers, helt uten gjennombruddskraft eller -evne. Som det stadig oftere ble. Som da de så vidt slo Georgia med ett mål senere dette året etter å ha ballen i rekordmye 80 prosent av kampen.
Tiki-taka ble på en måte endelig begravet da et direktespillende Nederland plukket Spania fra hverandre bit for bit i 5-1-kampen under VM 2014. Og i 2024 leder selveste Pep Guardiola et lag med en spisstype så klassisk at han kunne vært hentet ut fra engelsk fotball på 1980-tallet. For historien om fotballtaktikk er jo ikke lineær, like lite som all annen historie.
Samtidig er det de beste trenerne som vet hvilke deler av historien som er verdt å ta med seg – og når det er på tide å komme seg videre. Med 2024-brillene på er det ganske enkelt i forkant av nok et europamesterskap å se hva arven fra disse nederlenderne og spanjolene har gitt oss.
Ved å se hvilken som helst toppkamp, eller det lokale laget på fjerde nivå. Så får vi se om neste dreining på historiens hjul bringer tilbake langpasninger, presshøyde midt på egen banehalvdel og to spisser. Heldigvis er det veldig mange forskjellige måter å sette sammen et lag med 11 spillere på. For Spanias del kan det i hvert fall se ut til at de endelig har etablert seg som et topplag – og ikke lenger bare på klubbnivå.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
