Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
To minutter før full tid punkterte innbytter Darko Pancev VM-finalen i 1994 med en iskald avslutning mellom beina på Brasil-keeper Taffarel – og hele Jugoslavia kunne slippe jubelen løs.
To minutter før full tid punkterte innbytter Darko Pancev VM-finalen i 1994 med en iskald avslutning mellom beina på Brasil-keeper Taffarel – og hele Jugoslavia kunne slippe jubelen løs.
Tekst Aslak Nore
Det var det beste landslaget verden aldri fikk se.
Hadde Jugoslavia vunnet fotball-VM i 1994, ville det ikke kommet overraskende på folk som fulgte fotballen på Balkan i årene før. Titos død i 1980 innevarslet en ny tid i Jugoslavia. La oss forestille oss at den nasjonalistiske falanks i serbisk politikk, representert ved Slobodan Milosevic, hadde tapt sosialistpartiets interne maktkamp mot den mer moderate opponenten Ivan Stambolic i september 1987.
På samme tid vokste en eksepsjonell generasjon fotballspillere fram i den føderale staten Jugoslavia. Etter å ha vunnet U20-VM i 1987 i oppvisningsstil, etter at det uferdige landslaget midt i generasjonsskiftet hadde blitt slått ut i kvartfinalen av Italia-VM i 1990, vant hovedstadslaget Røde Stjerne den europeiske serievinnercupeni 1991 og landslaget EM i Sverige året etter – etter å ha slått ut Danmark i kvalifiseringen.
La oss tenke oss at dette laget skulle få utvikle seg videre, og at det var et selvsikkert og revansjelysten landslag som landet på JFK Airport før sluttspillet sommeren 1994. Selv med et slags favorittstempel visste de godt at europeiske landslag aldri noensinne hadde hentet VM-pokalen hjem fra det amerikanske kontinentet. Ekspertenes reservasjoner mot Jugoslavias lag var av taktisk og utenomsportslig art. Hvordan finne balansen mellom ekstravagante driblere og kyniske grovarbeidere? Ville de hedonistiske spillerne holde seg unna skjenkestedene i USAs østkyst? Hadde man garantier for at den etnisk mangfoldige troppen ville holde seg harmonisk gjennom en lang og het sommermåned i USA?
Propagandafotball
Frykten viste seg overdrevet. Allerede fra det innledende gruppespillet framsto Jugoslavias mannskap som en samlet og velkomponert enhet, som kombinerte finspill med den nødvendige kynisme som alltid har preget verdensmestere.
Det markeringsorienterte forsvaret var satt sammen av yrkesspillere hardnet av lange sesonger i europeiske toppklubber. Fremst alternerte frekke Davor Suker (Sevilla), oksen Alen Boksic (Olympique Marseille) med måltyven Darko Pancev (Inter Milan) og slepne Predrag Mijatovic (Valencia) på de to spissplassene. Midtbanen var nøkkelen. Skulle man slippe til den uortodokse montenegriner Dejan Savecevic (AC Milan) i kantrollen i 3-5-2 formasjonen? Eller burde han ofres til fordel for mer defensivt anlagte spillere som Robert Jarni? Burde man snu den sentrale midtbanediamanten i offensiv retning, for å bruke både legenden Dragan Stojkovic (Grampus Eight) og den kjederøykende playmaker Robert Prosenecki (Real Madrid) på samme tid? I så fall måtte man ofre enten Vladimir Jugovic (Sampdoria) eller Zvonimir Boban (AC Milan) – to meritterte midtbaneankre av verdensformat.
Trener Bora Milutinovic og hans assistent Safet Susic valgte alternasjonsmetoden, med stor suksess. Etter at et blekt Sovjetunionen var blitt latterliggjort i åttendelsfinalen, en arbeidsseier mot Spania i kvartfinalen og propagandafotball mot Italia i semifinalen, var Jugoslavia klare for VM-finalen, mot Brasil på Rose Bowl i Los Angeles. Dagen før finalen landet Jugoslavias karismatiske statsoverhode – bosnieren Fikret Abdic – i USA.
Hans vei til makten i 1990-årenes Jugoslavia fortjener en nærmere beskrivelse. Abdic var identisk med mannen som omdannet selskapet Agrokomerc, en gang et statssubsidiert storforetak i fattige Vest-Bosnia, til et av landets mest lukrative foretak som brakte håp til den jevne mann. Med sin suksess og et rykte for human behandling av arbeiderne var Abdic blitt Bosnias mest fokekjære forretningsmann. Anklager om korrupsjon og to år i fengsel forandrer ikke på dette, tvert imot.
Da Abdic trådte inn på den politiske scenen i Bosnia etter løslatelse, var han, uten tvil, delstatens mest populære politiker, på tvers av alle etniske skillelinjer. I 1990 nedkjempet han Alija Izetbegovic, eneste mulige opponent i internvalgene til SDA – Bosnias ledende parti. På denne tiden var jugoslavisk politikk styrt av et maktroteringsprinsipp – der alle delstatene styrte føderalstaten for et halvt år. I sin periode viste Abdic (hvis kallenavn var Babo eller Pappa) prov på egenskaper som statsmann, godt hjulpet av ytre politiske allianser på tvers av etniske skillelinjer, og i 1994 var hans fullmakter nærmest av eneveldige proporsjoner. Jugoslavias sterke mann – eller cvrsta ruka – evnet i tillegg å være på rett plass til rett tid, som i Los Angeles en het julidag i 1994.
Dagens utgave av Brasil var, Romario, Bebeto og en purung Ronaldo på benken til tross, en av stormaktens tammere årganger, der flamboyante individualister var ofret til fordel for slitere som Mauro Silva og Dunga. Men artistene fantes, de stod på den andre banehalvdelen. Etter at Jugoslavia tok ledelsen på et tidlig frisparkmål fra skarpskytteren Sinisa Mihjalovic (som senere ble utvist etter rasistiske utfall mot en mørkhudet brasilianer), utlignet Brasil før Davor Suker igjen ga Jugoslavia ledelsen på et vakkert kontringsmål. To minutter før slutt punkterte innbytteren Darko Pancev kampen, og Jugoslavia var verdenmestere. I Stojkovic sitt skadefravær var det Robert Prosenecki, et ektefødt barn av Jugoslavia med kroatisk mor og serbisk far, som hevet trofeet i været til bifall blant de hundre tusen tilskuere.
Eller gjorde han det?
Den sterkeste allegorien
Allegorien som subversiv uttrykksform har alltid hatt gode vilkår i totalitære stater. Det er ingen tilfeldighet at Øst-Europa under jernteppet kjennetegnes av særlig symboltung kunst. Forfatteren Milan Kunderas kritikk av Sovjetunionen ble kamuflert som florlette kjærlighetsfortellinger fra etterkrigstiden Tsjekkoslavakia – selv Ryszard Kapuzcinskis bøker om despotiske eneherskere i den tredje verden ble lest som subtile skildringer av Polen under russisk overherredømme.
Balkan er intet unntak, selv om allegoriene ofte har antatt andre former. Mens kunstnere i land som Polen og Tsjekkoslovakia rettet sin indirekte kritikk mot den imperialistiske supermakten i øst, er allegoriene fra Jugoslavia – en selvstendig blokk fri for russisk militær tilstedeværelse gjennom hele den kalde krigen – først og fremst en kommentar til Balkan selv. I et land der de reelle forskjellene mellom de store befolkningsgruppene er minimale blir de symbolske skillene viktige. I allegoriene om Balkan, ofte visualisert som gudshus, broer eller kjellerdyp, blir både konflikter og fredlig sameksistens tematisert.
Sterkest av alle Balkanallegorier er likevel fotballen. Sporten har, siden opprettelsen av det panslaviske kongedømmet (og et felles fotballforbund) etter første verdenskrig, speilet Balkans politiske utvikling. På det politisk turbulente 1930-tallet forbød de kroatiske klubbene tidvis sine spillere å delta på landslaget. Bare få år senere ble ligaen avlyst, etter uenighet mellom kroater og serberne om serieform. Andre verdenskrig satte en stopper for landskamper og den nasjonale serien. Kroatia spilte internkamper mot aksemaktene, kommunistene mot sine engelske allierte – spillerne fordelte seg likeså utover de ulike fraksjonene i borgerkrigen.
Titos maktovertagelse og grunnleggingen av den sosialistiske republikken Jugoslavia etter krigen forandret alt. De tidligere storklubbene ble nedlagt eller omdøpt etter motiver fra sosialistisk mytologi, til navn som Zeljeznicar (Jernbanearbeiderne). Buducnost (Framtid), Napredak (Framskritt) og lokomotivet Crvena Zvezda (Røde Stjerne).
Til tross for tidvis sterk innsats i europeiske klubbturneringer og en semifinale i VM 1962, var det særlig andre steder Jugoslavia gjorde seg mest bemerket. Landet nådde finalen i Europamesterskapet i både 1960 og 1968, mens de måtte ta til takke med en skuffende semifinale på hjemmebane i 1976. Jugoslavia vant også fotballturneringen i de olympiske leker i 1960, foruten tre sølvmedaljer, samt bronse i 1984.
Den jugoslaviske idrettsinnsatsen blir ikke mindre imponerende dersom man også inkluderer andre lagidretter. Fram til 1990 vant Jugoslavia 45 OL- og VM-medaljer i basket, håndball, volleyball, vannpolo og fotball, et antall som bare overgås av Sovjetunionen. I lagidrett fant Jugoslavia en magisk formel mellom aggresjon og klokskap, enkeltprestasjoner og kollektivisme, mellom artisteri og flid.
De tallrike mytene om Jugoslavia regionale forskjeller ble omdannet til et strategisk våpen. Spilleren fra de nordlige republikkene hadde taktiske egenskaper og tysk effektivitet, som igjen muligjorde dribleferdigheter og spektakulære enkeltprestasjoner fra Sør-Balkans varmblodige artister. Aggressive spillere fra Adriaterhavkysten, og de massive fjellformasjonene som omgir den, ble kompensert av sedate ballfordelere fra de flate slettene inne i landet. Med en slik lagbyggingskultur kombinert med en eksepsjonelt talentfull fotballgenerasjon manglet bare et gull, det gjeveste av dem alle: VM i fotball.
Krigsutbruddet
Det tidligste krigsutbruddet i Jugoslavia kom på fotballbanen. For Milosevic hadde ikke tapt internvalget siden 1987 – han hadde konsolidert sin makt gjennom stadig krassere nasjonalistisk retorikk om Stor-Serbia. Sommeren 1990 i Zagreb, etter at Kroatia på sin side hadde valgt ultranasjonalisten Franjo Tudjman som leder, møttes Røde Stjerne og Dynamo Zagreb til kamp i en forgiftet og eksplosiv atmosfære. Det måtte gå galt. Reklameskilt ble revet ned, steiner ble kastet og gjerdene som skulle adskille de to lags supportere var på mystisk vis forsvunnet.
Undersøkelsene har brakt på det rene at opptøyene var nøye regissert. Steiner var plassert strategiske steder på stadion, mens syre var smuglet inn for å kunne svi seg gjennom sperringene. I tumultene mellom opprørspolitiet og kroatiske fans som stormet banen, kunne tv-seerne beskue en spektakulær handling. Det serbiskdominerte opprørspolitiet slår løs på en kroatisk fan. En kroatisk spiller tar rennafart og retter et velplassert karatespark i politimannens mellomgulv. Navnet? Zvonimir Boban, AC Milans senere superstjerne, en mann tenkt til å utgjøre ryggraden i Jugoslavias fotballandslag, og ikke kroatisk nasjonalisme.
På sidelinjen hadde en nøkkelfigur i krigene på Balkan, Zeljko ”Arkan” Raznatovic, tatt oppstilling for å beskytte Røde Stjerne trener. Det var et illevarslende symbol om hva som skulle komme. Kampen mellom Røde Stjerne og Dynamo hadde vist at det økende omfanget av nasjonalistpropagandaen virket særlig effektivt anvendt på fotball. Krigene på Balkan var likefullt de første der hooligans ble brukt som direkte kampenheter. Arkans paramilitære ”tigre”, hvis selve formål var å ramme sivilbefolkningen gjennom terror og etnisk rensning, rekrutterte folk fra mentalsykehus og fotballstadioner. Kampsanger fra fotballen ble sunget ved fronten. Fotballen speilet politikken, enda en gang.
Og Fikret Abdic? Han ble leder, ikke for Jugoslavia, men for ”Den autonome provinsen i Vest-Bosnia,” en karrig enklave rundt byen Bihac som på opportunt vis sto imot nærliggende serbisk og kroatisk ekspansjon, før hans private styrker ble nedkjempet av den bosniske regjeringshæren. Abdic selv ble fengslet i Kroatia, der han soner en dom på 15 år for krigsforbrytelser.
Krigene på Balkan var verken forårsaket av religion eller århundregammelt hat – de var antent av nasjonalistisk propaganda og hjernevasking. Som det forholdt seg med fotballen. Da Røde Stjerne vant Europa-cupen året etter opptøyene i Zagreb, i skyggen av et land i oppløsning og på randen av full krig, hadde den ekstremistiske retorikken fått overtaket.
Men Røde Stjerne var ikke, sine supportere til tross, representanter for Arkans drøm om et etnisk renset Stor-Serbia. Laget var et Jugoslavia i lommeformat, dog med en serbisk sentrallinje. Her fantes bosniske muslimer, makedonere, rumenske serbere, montenegrinere og en kroat, nøysomlig komponert i tråd med det beste i jugoslavisk lagbygging.
Representerte en tapt tid
Den legendariske kampen Røde Stjerne – Bayern Mûnchen i serievinnercupens semifinale i 1991 sirkulerer selvsagt på nettet. En dag sendte noen serbiske venner meg en link til filmen, og jeg spurte hvorfor de så på denne, og ikke tilsvarende klipp fra dagens serbiske landslag. De ristet på hodet, som om det var et selvsagt valg. Hvilket det også var. For semifinalen i 1991, med sine kornete bilder, spillerne med sine trange shortser og hockeysveiser, og lagoppstillingen med de etnisk mangfoldige navnene viste en tapt tid, et Jugoslavia som engang var.
I stedet fortalte de meg, i god Balkan-ånd, en vits.
En eksjugoslav kommer hjem fra USA og møter en landsmann, som spør hvordan landet var.
”Tilbakestående”, svarer den hjemvendte Amerikafareren.
”Tilbakestående?” avbryter landsmannen, ”USA?”
”De er velstående,” svarer den hjemvendte rolig, ”akkurat som vi var for tjue år siden.”
Som internettbildene symboliserte spøken en tapt drøm, om et land og VM-gull, en drøm som ville blitt virkelighet dersom de historiske omstendighetene hadde tillatt Jugoslavias gylne generasjon – en av de mest begavede fotballhistorien har sett – å gå samlet inn til åpningskampen i VM 1994.
(For ordens skyld, Brasil vant VM-finalen i 1994 etter straffespark-konkurranse mot Italia.).
Dette er en lett omarbeidet versjon av en artikkel som tidligere har stått på trykk i Ukeavisa Ny Tid.
Sitat:
Arkans paramilitære ”tigre”, hvis selve formål var å ramme sivilbefolkningen gjennom terror og etnisk rensning, rekrutterte folk fra mentalsykehus og fotballarenaner.
Faksimile:
Jugoslavias vinnerlag VM 1994 (3-5-2):
Keeper:
Forsvar:
Srecko Katanec (Slovenia)
Faruk Hadzibegic (Bosnia)
Slaven Bilic (Kroatia)
Midtbane:
Robert Jarni (Kroatia) / Dejan Savicevic (Montenegro)
Zvonimir Boban (Kroatia)
Robert Prosenecki (Kroatia)
Dragan Stojkovic (Serbia) / Vladimir Jugovic (Serbia)
Sinisa Mijhalovic (Serbia)
Angrep:
Davor Suker (Kroatia) / Darko Pancev (Makedonia)
Pedrag Mijatovic (Serbia) / Alen Boksic (Kroatia)
Trener:
Bora Milutinovic (Serbia)
Assistent:
Safet Sucic (Bosnia)
