Tekst Christian Berg, Arve Hjelseth og Daniel Strand
Innledning
I denne delen skal vi gå kritisk gjennom Seriekomiteens argumenter for å krympe eliteserien og innføre sluttspill. Den hevder, i kortversjon, at en slik reform vil A) heve det sportslige nivået, målt ved prestasjoner i e-cup, noe som i sin tur vil B) øke publikumsoppslutningen og dermed bidra til C) å bedre økonomien i ligaen. Denne argumentasjonen er besnærende, fordi 12 eller 14 lag med sluttspill blir løsningen enten man primært er opptatt av publikumstall (for eksempel supporterne), bunnlinje og omsetning (for eksempel klubbdirektørene) eller norsk klubbfotballs sportslige nivå (for eksempel toppfotballsjefen). Seriekomiteen anerkjenner imidlertid selv at de ikke sitter på noen fasit og at det beste de kan gjøre er å høste erfaringer og sannsynliggjøre konsekvenser av ulike grep. Man vet ikke før man har prøvd, heter det i høringsnotatet.
Våre analyser viser som vi skal se at resonnementet til seriekomiteen ikke har noe empirisk fundament. Vi vil likevel gi komiteen rett i at konsekvensene er usikre. Ingen kan med sikkerhet vite hvordan 14 lag og sluttspill vil påvirke hverken publikumsoppslutning, sportslig nivå eller klubbøkonomi. Men gitt denne usikkerheten, er det den som vil endre et godt innarbeidet og lett forståelig system med lange historiske tradisjoner, som sitter med bevisbyrden. Alternativet som legges fram må være så forlokkende og overbevisende at nesten alle innser at dette er veien å gå.
Debatten om forslaget indikerer i seg selv at dette ikke er tilfelle. Hvis seriekomiteens forslag blir vedtatt, vil det snarere være et resultat av at det har spredd seg en slags kriseforståelse i norsk fotball, som gjør det påkrevet å foreta seg noe. Eventuelt kan det, som nevnt i del 1, tenkes at breddeklubbene støtter forslaget for å få endret pyramiden på nivå tre, fire og fem.
Hvis noe oppleves som en krise, blir fort dårlig begrunnede endringer bedre enn ingen endringer. Seriekomiteen er langt unna å sannsynliggjøre alle de positive konsekvensene som skal begrunne omleggingen. Hvis den hadde klart det, ville debatten handlet om hvorvidt det var en god idé å kaste en over 100 år gammel seriemodell på båten for å oppnå en gevinst. Det er ikke opplagt at svaret på dette spørsmålet er ja. Men det foreliggende forslaget gjør den diskusjonen overflødig. Gevinstene er høyst usikre. Skulle forslaget bli vedtatt, er sjansen stor for at NFF etter få år vil begynne å utrede enda en alternativ seriemodell, som ytterligere fremmedgjør publikum fra den måten å kåre vinnere på som de er kjent med.
UEFA-ranking og publikumstall
I boken Soccernomics fra 2009, dokumenterte Simon Kuper og Stefan Szymanski at 3,7 prosent av den norske befolkningen gikk på kamp i våre to øverste divisjoner, kun slått av Kypros, Island og Skottland. “Folk i disse landene ser på kamper i forbausende stort antall, gitt hvor svake ligaene deres er”. Nå er denne andelen som kjent lavere i dag, men fortsatt kommer Norge godt ut i en komparativ undersøkelse av publikumsinteresse.
At norsk fotball presterer godt, forutsetningene tatt i betraktning, er det derimot ikke full enighet om. Seriekomiteen skriver at økningen av antall lag i 2009 var ment å gi norsk fotball et løft, noe som i følge komiteen “måles […] best etter følgende to faktorer, publikumsinteresse og ligarangering i UEFA”. En skulle derfor tro at publikumsinteressen skulle gå ned som en direkte konsekvens av at vi har falt på UEFA-rankingen de senere år. Men for å sitere Nick Hornby, da han observerte tusenvis av mennesker dra på den ene engelske fotballlkampen mer patetisk enn den andre: “Why, really, should anyone have gone at all?”.
Seriekomiteens argumentasjon for hvorfor det er nødvendig å endre eliteserien, hviler i realiteten bare på ovennevnte argument: At det er en påstått sammenheng mellom antall lag i serien, tilskueroppslutning og lagenes prestasjoner i europeiske turneringer. Påstanden kan umiddelbart avvises. Det ikke finnes noen påviselig sammenheng mellom ligaranking og gjennomsnittlig tilskuersnitt. Med utgangspunkt i diagrammet ovenfor har vi foretatt en lineær regresjonsanalyse hvor resultatet er forklart varians på 0,09, noe som enkelt forklart betyr at samvariasjonen mellom faktorene er svært svak. Derfor kan ikke begge være avhengige av en og samme tredje faktor, som f.eks. antall lag i serien. Med full samvariasjon ville vi hatt en forklart varians på 1, som ville innebære en proporsjonal økning eller reduksjon i antall tilskuere for hver plassering man beveget seg opp eller ned på UEFA-rankingen. Vi viser ellers til gjennomgangen av sammenhengen mellom tilskuertall og sportslig nivå som ble gjort av Arve Hjelseth og Christian Berg i fjor (Rapport som bestilt?).
UEFA-rankingen kan selvfølgelig fungere som uttrykk for sportslig nivå i en serie, men før denne brukes som argument den ene eller andre veien, må en ta i betraktning at den er en relativ størrelse. Våre resultater avhenger av andres prestasjoner, og det er ikke utenkelig at den sportslige kvaliteten har blitt høyere i hjemlig serie enn tidligere. Andre nasjoner kan ha forbedret seg enda mer. Det er for eksempel sannsynlig at Norge i 90-årene hadde komparative fortrinn når det gjelder profesjonalitet og toppidrettskultur. Erfaringene engelske klubber gjorde med norske spillere kan være en indikasjon på dette. På dette området er vi senere blitt tatt igjen og delvis forbigått. En ny seriemodell er neppe løsningen på denne utfordringen, for å si det forsiktig.
I tillegg deltar kun en liten andel av klubbene i turneringer som påvirker UEFA-rankingen hvert år, og dermed blir det vanskelig å bruke denne som indikasjon på den generelle tilstanden i norsk fotball. Om Rosenborg og Strømsgodset svikter i Europa et år, kan det likevel tenkes at Sogndal og Bodø/Glimt gjør mye godt og riktig. Faktisk står Rosenborg alene for henholdsvis 46, 41 og 34 prosent av alle UEFA-poeng Norge har plukket på 90-, 00- og 10-tallet. Det er heller tvilsomt at Rosenborgs prestasjoner har stor betydning for andre lags tilskuertall, bortsett fra den ene kampen Rosenborg spiller borte mot dem.
UEFA-rankingen er en rangering av nasjoner basert på akkumulerte resultater i europacupene over de siste fem sesonger, og etter vår mening tillegges den altfor stor betydning i komiteens arbeid og forslag. Det er for eksempel først de siste to sesongene at rangeringen ikke er påvirket av fjortenlagsserien, mens man har ti fjortenlagssesonger som er upåvirket av tidligere tolvlagsserie. Sammenligningsgrunnlaget blir både spinkelt og tvilsomt. Det ville vært bedre å sammenligne oppnådde rankingpoeng sesong for sesong, men det tjener kanskje ikke komiteens målsetning, da årets sesong er den beste Norge har hatt noen gang.
Erfaringer fra andre land
Et av seriekomiteens hovedargumenter er at andre land som har redusert størrelsen på sine toppdivisjoner, har klatret på UEFA-rankingen. Spesifikt nevnes Kroatia, Østerrike og Sveits’ klatring i perioden 2008-2015. At noe fungerer i andre land betyr ikke nødvendigvis at resultatet er overførbart til Norge, men vi skal likevel ta en titt på disse tre landene.
Kroatia har siden ligaen ble stiftet i 1991 skiftet enten format eller antall lag ikke mindre en elleve – 11 – ganger. Rett før seriekomiteens utvalgte periode droppet de sluttspill og gikk over til trippel serie, en sesong inn i denne perioden økte de til 16 lag, for deretter å redusere først til tolv og så til ti lag fra 2013/14-sesongen. Dette har – i likhet med alle andre justeringer kroatene har gjort – fått virke for kort tid til at man med rimelig grad av troverdighet kan begynne å analysere sammenhenger mellom formatendringene og resultater. Serien er endret tre ganger bare i løpet av den korte perioden som skal bevise at reduksjon i antall lag har ført til bedre resultater i europeiske turneringer. Kroatia hadde for øvrig sist sesong et publikumssnitt i eliteserien på under 3000, så om ligaen er blitt bedre som følge av omleggingene, strømmer ikke folk til arenaene av den grunn, slik seriekomiteen vil ha oss til å tro.
Østerrike har derimot ikke endret noe som helst siden 1993, da de reduserte fra 12 til 10 lag og samtidig kuttet ut sluttspillet de hadde hatt siden 1985. Først i 2001/02-sesongen oppnådde østerrikske lag vesentlig bedre resultater enn tidligere på den europeiske arenaen. Deretter har de levert lignende resultater med ujevne mellomrom, og noe oftere de siste fem årene. Men det er altså fra 2008, halvannet decennium senere, at vi ifølge seriekomiteen skal se resultatene av omleggingen. Dersom det er en sammenheng mellom ligaens størrelse og resultatene i Europa, tok det altså åtte år før man kunne begynne å ane effekten, og 16 år før den virkelig materialiserte seg. Det er vel ikke urimelig å anta at andre faktorer enn antall lag i serien har hatt størst betydning her.
Sveits har derimot hatt en positiv utvikling etter at de droppet sluttspill og reduserte til 10 lag i 2003, selv om de første par sesongene i Europa var katastrofale, også sammenlignet med nivået de lå på før omleggingen. Men da passer det jo godt å avgrense perioden som skal bevise effekten av omleggingen til første sesong der disse katastroferesultatene ikke lenger virker inn på UEFA-rankingen.
Av de tre valgte eksemplene er altså ett opplagt ubrukelig, i ett er avstanden mellom tiltak og påstått virkning så stor at det undergraver påstanden om at 16-lagsserien er et målbart problem for norsk fotball, og ett kan virke forførende. Å peke på tre ligaer med vidt forskjellig historie hva angår formater og endringer, og så bruke dette til å forklare avansement på UEFA-rankingen i en spesifikk periode i vilkårlig avstand fra disse omleggingene, kan i beste fall omtales som cherry-picking. Seriekomiteen burde også forklart hvorfor det er reduksjon i antall lag, og ikke et annet opplagt fellestrekk, nemlig fjerning av sluttspillformatene, som eventuelt skulle være årsak til en forbedring. Skal vi støtte oss på erfaringene fra disse landene, og godta seriekomiteens påstand om at endringene har hatt positive virkninger, er altså noe av det aller viktigste å ligge unna det sluttspillformatet som de selv foreslår.
Sveits gikk altså fra 12 til 10 lag i 2003, Kroatia fra 16 til 12 i 2002 og Østerrike fra 12 til 10 i 1993. For å måle effekten av dette kunne man like gjerne se på perioden 2003-2008 som 2008-2015. Da kommer man dessuten nærmere den østerrikske omleggingen. Det burde således gi seriekomiteen et alvorlig forklaringsproblem når vi ser at i denne perioden gikk Sveits fra 13. til 16. plass på UEFA-rankingen, Kroatia fra 22. til 27. og Østerrike fra 16. til 20. plass. Man kan utvide perioden frem til 2010, slik at den blir like lang som seriekomiteens utvalgte, uten at resultatene blir noe særlig bedre av den grunn.
I innstillingen hevdes det at man har snakket med “sentrale personer” fra disse tre landene som skal ha understreket sterkt at omleggingen av seriesystemet har vært hovedårsaken til den sportslige fremgangen. Intet mindre faktisk, men i et intervju fra april 2013 trekker blant andre presidenten i det sveitsiske fotballforbundet, Peter Gilliéron, frem et ungdomsutviklingsprogram som ble innført midt på 90-tallet som forklaring på suksessen. Han nevner ikke omlegging av ligasystemet med et eneste ord. Det gjorde heller ikke daværende teknisk direktør i det sveitsiske forbundet, Peter Knäbel, i et annet intervju i oktober samme år. Dette er ikke noe annet enn påfallende.
I den sammenhengen er det også verdt å merke seg Island, som i 2008 økte fra 10 til 12 lag og som direktekvalifiserte seg til neste års EM foran lag som Tyrkia og Nederland. De har også vist tendenser til fremgang i europacupene de siste årene. Men i et intervju med BBC i november i år, trekker landslagstrener Heimir Hallgrimsson frem infrastruktur og ungdomsarbeid som suksesskriteriene. Verken i Sveits eller Island, som har valgt motsatte strategier når det gjelder toppnivået i fotball, men likevel oppnådd resultater, trekkes serieformatet frem som en del av forklaringen. Derimot fremheves ungdomsarbeidet, og spesielt at de har utdannede trenere på ungdomsnivået.
Erfaringer med 16-lagsserien
Det er en utbredt oppfatning, også hos seriekomiteen, at norsk fotball er blitt dårligere siden serieomleggingen. En kommer ikke utenom at umiddelbart etter overgangen til 16 lag kom tre dårlige sesonger på rad i europeisk sammenheng. Dog er det urimelig å forvente at antall lag har noe å si i denne sammenhengen, i alle fall de første par årene, og uansett har sekstenlagsserien til gode å prestere en så dårlig europasesong som fjortenlagsseriens 2006/07-sesong. Tendensen var med andre ord nedadgående allerede før økningen av antall lag. Dette var først og fremst drevet av Rosenborgs gradvis dårligere internasjonale nivå, og vi har til gode å se noen god forklaring på hvordan akkurat det fallet kan ha noe å gjøre med at de må spille et par kamper mot lag som Sandefjord eller Mjøndalen.
De fire seneste sesongene er i skrivende stund noe bedre enn de siste fire med 14 lag i serien og de siste fem omtrent like gode, målt i oppnådde poeng i landrangeringen. Likevel hevder seriekomiteen at det er “godt grunnlag for å hevde” at overgangen til 16 lag “ikke har vært fornuftig og riktig” målt opp mot europaranking og tilskuertall. Problemet er at tilgjengelige data helt entydig forteller at forklaringene på denne (påståtte) nedturen ligger andre steder.
Danmark hadde europeisk suksess i en femårsperiode, lenge etter innføringen av 12-lagsserien sin, først og fremst drevet av satsingen til ressurssterke FC København. De skal nå innføre et seriesystem som har likheter med det Allsvenskan hadde i store deler av 80- og begynnelsen av 90-årene – den publikumsmessig mørkeste perioden i Allsvenskans over 90 år lange historie. Allsvenskans format i begynnelsen av 90-årene var faktisk nærmest en blåkopi av det som er foreslått for eliteserien nå.
I neste del skal vi se nærmere på fordelene seriekomiteen hevder kan oppnås med omlegging av eliteserien, samt at vi skal undersøke om en slik omlegging kan ha negative konsekvenser.
Kilder:
http://www.european-football-statistics.co.uk/attn.htm
http://www.swissinfo.ch/eng/2014-world-cup-_brazilian-sun-shines-on-swiss-football/37101806
