Den dømmende makt

Mens vi fortsatt venter på et verdensmesterskap der Norge endelig skal være med, kan det være på sin plass med litt mental beredskap. Norge kommer på et eller annet tidspunkt til å bli slått ut, det må vi i hvert fall regne med. Mange kommer til å bli skuffet, og det kommer til å være dommerens skyld. Dommerne kunne nemlig alltid tatt litt andre avgjørelser.

Med den nye VAR-fotballen kommer omtrent dette til å skje: Norge skårer mot en tradisjonelt bedre motstander, men målet blir annullert. Grunnen blir at ballen var borti en hånd, en spiller blir vurdert å ha vært i offside, noen har hatt en arm i ansiktet på en annen, eller lignende. Deretter oppstår en situasjon i andre enden, som medfører straffespark. En spiller misforstår og tar på ballen mens den fortsatt var i spill, en takling blir vurdert å så vidt ikke treffe ballen eller kanskje han bare holdt trøya til motstanderen en hundredel av et sekund for lenge.

Det var dette som skjedde med Danmark i Europamesterskapet i 2024, så hvorfor skulle Norge slippe unna?

Den danske forsvarsspilleren Joachim Andersen havnet i sentrum av begivenheten i 16-dels finalen mot Tyskland. Først skåret han et mål som ble annullert for en marginal offside i oppspillet. Man måtte lete etter offsiden for å se den, hevdet danskene, og med litt «tykkere» streker hadde målet blitt godkjent. Noen minutter senere kommer det et innlegg som så vidt berører Andersen ene hånd. Ballen forandrer ikke retning, så berøringen skaper ingen fordel for det forsvarende laget. Dommeren mener først at det ikke er «hands» og straffespark, men VAR vet bedre. Det nye høyteknologiske systemet klarer likevel å fange opp tegn på at ballen har fått en lett berøring på sin bane fra tyskerens fot, og etter en lang sjekk ved monitoren pekes det på straffemerket. Tyskerne skårer og dette vipper kampen i deres favør.

Danskene er fortsatt sure, og det var faktisk dommernes skyld. Spørsmålet er ikke om avgjørelsen var riktig eller gal. Problemet var at dommeren kunne gjort noe annerledes. Han kunne tatt andre avgjørelser.

Og sånn kommer det til å bli i år også. Landene er ikke de samme, det er andre spillere og kanskje noen nye dommere. Men mønsteret kommer til å gjenta seg, for journalistene tenker likt og VAR skal fortsatt være i operasjon. Det er bare å stålsette seg: skuffelsen er i anmarsj og energien kan allerede nå rettes mot dommerne. For dommerne kan alltid ta andre avgjørelser. Uansett hvor tynne streker og langsom kino dommerne i VAR-rommet får til rådighet, får de ikke bukt med det grunnleggende problemet: dommerne må ta avgjørelser basert på ufullstendig informasjon. 

Hjerteskjærende
Hver uke melder det seg nye eksempler. Avslutningen av sesongen i de europeiske ligaene og fellesturneringene har alle som en budt på eksempler. I vårt kjære England kom avgjørelsen reelt sett etter at dommeren annullerte et mål skåret mot Arsenal. En spiller har tydelig armen straffbart i ansiktet på målvakten, men situasjonen er så sammensatt at andre avgjørelser, kunne vært tatt. For eksempel kunne de fått straffespark i stedet for annullert mål.

Rett nord avgjøres mesterskapet på overtid i nest siste runde, da Hearts får straffespark i mot – det vil si Motherwell får straffe i mot seg i kampen mot Hearts’ gullrival Celtic. Det gjelder en hands-situasjon, der dommeren etter en grundig kontroll fra VAR-rommet finner at ballen har berørt en arm. Berøringen har ingen betydning for utfallet av situasjonen, men en grundig sjekk tilsa at det kan ha vært en berøring. Dommeren hadde skylda. 

I Champions League tapte favorittene fra Barcelona mot Atletico Madrid i kvartfinalene. I den første kampen ble det oppstyr da en spiller på Atletice misforsto et kort utspark for med å få ballen for å legge den til rette for et utspark. Han la den på plass med hendene, og spillerne fra Barcelona krevde at det ble blåst straffespark, og ikke bare det, rødt kort i tillegg.

I den situasjonen tok dommeren i betraktning at det var en misforståelse og satte i gang spillet på nytt. Overtredelsen hindret ikke motstanderen i en målsjanse, den var løsrevet fra spillets dynamikk. Likevel sendte Barcelona inn en formell klage til de øverste myndigheter og krevde intet mindre enn en granskning (dog uten å få medhold). Etter finalen snakket alle om at Arsenal kanskje kunne fått et straffespark. Situasjonen er av en type som det noen ganger blir dømt for. Dommeren valgte å la være.

Felles for alle disse eksemplene, er at etterspillet handler om dommernes avgjørelser. De handler om hendelser i 1 av 5400 sekunder, der dommerne avgjorde ikke bare kamper, men hele mesterskap. Kampene står og vipper til det bare er et par hundre sekunder igjen, så skjer det noe dramatisk, der dommeren enten burde grepet inn eller ikke. Det avgjør kampen. Og noen ganger mesterskapet.

Etterpå spør vi, var det riktig? I TV og på sosiale medier hentes det inn eksperter som sier ja og nei. Jeg har et tredje forslag. Det finnes et rom mellom rett og galt, et slags mellomrom, der begge deler er mulige løsninger.

Det var ikke feil å dømme offside på Joachim Andersens skåring i 2024. Og kanskje måtte dommeren gjøre det, når strekene ble tegnet opp i VAR-rommet.

Men, de kunne antagelig manipulert bildet slik at den offsideplasserte spilleren ble onside, ved å si at ballen forlot foten til pasningsgiver et hundredel bakover i tid. Den muligheten hadde ikke dommeren selv. Som team hadde de likevel det. De var antageligvis ikke låst til å dømme offside. Det var likevel ikke feil.

Straffesituasjonen var heller ikke feilaktig. Men dommeren kunne latt være. En helhetsvurdering av situasjonen, som dommeren utviste i kampen mellom Atlético Madrid og Barcelona, kunne tilsi at dette ikke hadde blitt blåst.

Når vi opphisset diskuterer om en avgjørelse var riktig eller gal, glemmes det lett at situasjoner ofte ikke har en entydig løsning. Det er ofte mulig å lande på flere løsninger.

Dommerne selv liker ikke å snakke om dette. De foretrekker å få det til å virke som den avgjørelsen som ble tatt, var riktig/feil. Og journalistene leter etter dommerfeil som kan sette sinnene i kok og utløse klikk. Til sammen blir dette en giftig blanding for publikum.

Innbakt i fotballspråket ligger det imidlertid en dypere innsikt. Spillerne selv og lagledere snakker av og til om at det er «dumt å gi dommeren muligheten» til å for eksempel gi et gult kort nummer to. Det er en erkjennelse av at dommeren har et spillerom. De vet at dommeren gjør helhetsvurderinger.

Journalister krever hele tiden at dommeren skal se på bilder i langsom kino og nøyaktige streker. De har fått forstørrelsesglass, men deres dommergjerning er også å se et større bilde. Med VAR har de fått utstyr til nærbilder, men de mister også muligheten til å se det store bildet. De står der og er prisgitt streker tegnet opp langt unna. Løftet er flere riktige avgjørelser, men resultatet er at dommernes dømmekraft blir svekket. Det glemmes at dommeren er en «dømmende makt».

Trøsten får være at det til slutt blir dommerens feil. For dommerne må ofte velge i avgjørende situasjoner. Og de valgene går utover noen.

For nøytrale tilskuere hadde det likevel vært å foretrekke, om vi kunne konsentrere oss om spillet. Nyte dynamikken i kampene, de ekstreme ferdighetene og utenomjordiske prestasjonene, og la dommeren være i fred, lullet inn i en forestilling om at han eller hun gjør så godt hen kan.

Nicolay B. Johansen er fagsjef i stiftelsen ModusA (modusa.no). ModusA er blant annet innrettet på å levere dybdeinnsikt i rettsstatens viderverdigheter. Fotballen er et speil for rettsstaten, og Johansen vil kommentere mesterskapet med en særlig oppmerksomhet mot dommergjerningen på stiftelsens nettsider.