Den evige studenten

Rafa Benítez er en av verdens mest fremgangsrike trenere. Suksessen skyldes nitidige studier og en urokkelig tro på egne evner. Vi møtte ham i Napoli.

Tekst Arthur Renard

Nær Campania-kysten, med vulkanfjellet Vesuvius i bakgrunnen, finner vi Centro Sportivo di Castel Volturno, treningsanlegget til Napoli. Det ligger ved siden av en golfbane, 35 kilometer fra Napoli sentrum, men bare noen få minutter unna leiligheten til Rafael Benítez.

Da han ankom den italienske klubben sommeren 2013, så ikke spanjolen seg om etter luksuriøse boforhold. For ham var en liten leilighet i nærheten av treningsanlegget mer enn nok, særlig fordi familien ikke flyttet med ham. For Benítez var beliggenheten det viktigste, at leiligheten lå i nærheten av arbeidsplassen, slik at han kunne tilbringe flest mulig timer på jobb. Jobben er altoppslukende for Benítez, slik har det alltid vært og slik er innstillingen hans til treneryrket.

– Når man elsker jobben sin, er det perfekt. Når jeg vil gjøre ekstra øvelser med enkeltspillere, så blir det ikke bedre enn dette.

Han har snart vært to år i den sør-italienske storklubben. Den første sesongen vant klubben cuptittelen, og denne sesongen vant de Supercupen. Det var Benítez’ tolvte trofé som manager, i tillegg har han to opprykk fra Segunda til La Liga på CV-en. Hans metoder har vist seg å være effektive. Men livet som fotballtrener har aldri vært enkelt. Og i begynnelsen av karrieren, måtte han tåle flere brutale nedturer.

Han begynte karrieren som ungdomstrener i Real Madrid – hvor flere av lagene vant trofeer. Hans første trenerjobb på seniornivå var for Real Valladolid i 1995 i Segunda División. Benítez ble hentet til jobben, blant annet fordi klubben hadde mange unge spillere, som han skulle være med å utvikle. Men rett etter at han fikk jobben, måtte både Benítez og Valladolid tenke nytt, for brått hadde de rykket opp til Primera División.

Sammen med Albacete fikk de plass i den øverste divisjon da Celta Vigo og Sevilla ble tvangsnedrykket etter økonomiske misligheter. De to klubbene fikk beholde plassen i toppdivisjonen etter en anke, likevel beholdt Valladolid plassen i Primera, og Benítez måtte i all hast forsøke å forsterke troppen.

– Jeg sov siesta og da jeg våknet hadde vi plutselig havnet i Primera. Dette var i midten av august så jeg hadde 15 dager til å finne forsterkninger. Vi signerte to spillere, men majoriteten av troppen var unge spillere som hadde hatt godt av noen år i Segunda. Vi havnet fort i bunnstriden, og da sa klubbstyret at jeg var for ung og uerfaren. Så jeg fikk sparken, sier Benítez.

Det var midtveis i sesongen. Før den påfølgende sesongen fikk Benítez ny jobb. Denne gangen i Osasuna, også det i Segunda. Men nok en gang måtte Benítez gå, han fikk sparken bare ni uker etter at han ble ansatt.

I løpet av det første året som seniortrener, hadde han altså fått sparken to ganger. Det var ingen drømmestart for en ung og ambisiøs trener. Men Benítez selv var ikke bekymret.

– Jeg var overbevist om at jeg ville lykkes, fordi jeg jobbet så hardt. Jeg hadde tro på meg selv.

Ivrig og iherdig
Den selvtilliten hadde han opparbeidet seg i årene før han debuterte som trener på seniornivå. Han hadde alltid studert og analysert spillet nøye; han skjønte tidlig at det var fotballtrener han ville bli. Som trettenåring ble Benítez invitert til å spille for akademiet til Real Madrid. Selv om drømmen var å bli profesjonell fotballspiller, innså han ganske raskt at det ikke var på banen at han ville oppnå størst suksess. Fra ung alder noterte han treningsmetoder og lagde spillerbørs på medspillerne. Han studerte fysisk trening ved universitetet, hvor han også fikk erfaring som trener.

– Jeg spilte for universitetslaget, men var også treneren. Så jeg var involvert i alt, jeg lærte mye og ble god til å analysere og se fotball på mange forskjellige måter.

Etter fullført utdannelse, var han gymlærer i en periode.

– Jeg lærte mye også i denne perioden. Jeg hadde alltid ansvaret for folk og lag.

Spillerkarrieren tok aldri av, delvis grunnet en kneskade han pådro seg da han spilte en universitetsturnering i México i 1979. Kneet ble aldri helt bra igjen, og han spilte noen sesonger for Parla og Linares før han ble tvunget til å legge opp i en alder av 26 år. Han begynte å jobbe for et treningssenter, samtidig som han begynte å trene lag i akademiet til Real Madrid. Her la han det viktigste grunnlaget for trenerkarrieren, omgitt av masse kompetanse og med fasiliteter i verdensklasse.

– Jeg lærte mye fra mange som hadde oppnådd mye. Jeg var der samtidig med Emilio Butragueño, Míchel, Manolo Sanchís, Rafael Martín Vázquez og Miguel Pardeza – for å nevne noen. Jeg observerte dem og fikk trene med dem.

Trenerfilosofien til Benítez stammer fra årene i Real Madrid, men flere trenere har også hatt stor innflytelse på ham. Han forgudet Franz Beckenbauer som spiller, og forskjellige managere gjorde inntrykk.

– Arrigo Sacchi var nok min viktigste inspirasjonskilde, jeg elsket AC Milan-laget hans. Barcelona under Johan Cruyff var fantastiske å følge. Det var han som innførte 3-4-3-formasjonen i Spania. Og Ajax da de vant Champions League under Louis van Gaal. Jeg har alltid hatt et godt øye til nederlandsk fotball, og har benyttet meg av mange av de samme metodene, sier Benítez.

Han fikk ny innsikt når han reiste utenlands og besøkte klubber.

– Jeg reiste mye i Spania, men dro også til Frankrike, Italia, England, Nederland og USA. Jeg observerte trenerne og treningene.

Benítez husker en tur særlig godt.

– Jeg og kona reiste Europa rundt på vår bryllupsreise. Blant byene vi besøkte var Amsterdam og jeg var veldig ivrig etter å besøke Ajax. Først dro jeg på et museum med kona, deretter så jeg ettermiddagstreningen til Ajax. Hun var litt fortvilet over meg, men det gikk fint så lenge jeg var med på noen kulturelle utflukter. Noe som var bra for meg – jeg lærte litt om ting jeg visste lite om, sier Benítez og ler godt.

Han var nøye på hvilke metoder han ville innføre i sin egen metodikk – for å skape sin egen fotballfilosofi.

– Jeg besøkte Ajax igjen senere, under Van Gaal, og studerte TIPS (teknikk, innsikt, personlighet og fart)-modellen som de brukte i Die Toekomst (treningsannlegget til Ajax).

Senere besøkte han Brescia og manager Mircea Lucescu. Klubben hadde utviklet et dataprogram som kunne gi treneren detaljert informasjon om spillernes prestasjoner og som trener kunne dette programmet være særlig nyttig hvis man ønsket å justere noe i pausen. Dette var et av de første spesialiserte dataprogrammene i fotballen, siden har det kommet mange flere. Benítez, skrubbsulten som han er etter ny kunnskap, har prøvd dem alle.

Han mener nysgjerrigheten har vært den viktigste egenskapen for sine fremganger.

Videogeek
Landet hvor Benítez lærte mest var Italia, landet som bestandig har ligget i forkant når det gjelder det taktiske aspektet ved fotballen. Han besøkte det italienske fotballhovedkvarteret Coverciano hyppig, og observerte da Arrigo Sacchi ledet landslagstreninger. Alltid med en notatblokk og penn i hånden.

– Jeg noterte hele tiden. Jeg snakket med ham flere ganger etter treningene, og noterte nesten ned hvert eneste ord han sa, sier Benítez og ler igjen.

De mange studieturene utenlands var i høyeste grad med å forme ham – og han leste nesten alt han kom over av fotball-litteratur. I tillegg gikk VHS-spilleren glovarm.

Fra ung alder tok Benítez opp alle mulig slags kamper.

– Jeg starter med Betamex, så gikk jeg over til VHS, og jeg kunne koble to opptaksmaskiner til TV-en. Men den ene tok jeg opp hele kampen, mens den andre tok jeg opp bestemte situasjoner – for eksempel dødballer og forsvarsspill, som jeg igjen viste til mine egne spillere. Når vi reiste med buss til bortekampene viste jeg alltid spillerne en video, og ba dem følge nøye med:

Se på presshøyden til AC Milan! Se posisjoneringene til Tassotti, Costacurta, Baresi og Maldini! Og så videre.

Senere ble VHS-kassettene erstattet med DVD-er, mens i dag ligger alt digitalisert på PC-en. Etter hver kamp får hver eneste Napoli-spiller en minnebrikke med en individuell analyse.

Det er tvilsomt om det finnes trenere som har lagret mer informasjon og flere fotballkamper på PC-en enn Benítez. Time etter time etter time kan han studere kamper og situasjoner. Nesten hvert eneste ledige sekund går med til å analysere situasjoner, for å lære med mer. Det kan minne om en besettelse.

– Før, etter at datteren min Claudia ble født, ga jeg henne ofte morsmelkerstatning fra flaske både midt på natten og tidlig om morgenen. Da passet jeg alltid på å se kamper jeg hadde tatt opp på video, sier Benítez.

Med en slik innstilling og grundighet fikk han raskt suksess som akademitrener i Real Madrid. Med U19-laget vant han én ligatittel og to cuptriumfer på tre år. Deretter ble Benítez sjef for Castilla, rekruttlaget til Real Madrid, som spilte i Segunda. Den sesongen (1993-94) satt han også flere ganger på benken med Vicente del Bosque som da var trener for a-laget. Han tok ett år til med Castilla, så følte han seg moden for større oppgaver. Men, som nevnt, oppholdene i Real Valladolid og Osasuna ble av den forglemmelige sorten, ingen av klubbene hadde tålmodighet med unge Benítez.

– Jeg følte meg trygg på at jeg ville gjøre en god jobb, men jeg fikk ikke sjansen. Det var en frustrerende periode. Noen mente at jeg hadde dårlige resultater, men det var omstendighetene som hadde skylden, sier Benítez.

– Jeg begynte å analysere på en annen måte. I Real Madrid hadde jeg vært vant til å ha en av de beste troppene og alltid kjempe om titler. I de fleste andre klubber, er det annerledes. Jeg ble flinkere til å sette meg realistiske mål, gjerne i samarbeid med klubbledelsen. Jeg ble flinkere til å behandle folk. Før hadde jeg behandlet alle likt, nå skjønte at det ikke nyttet.

Alle gode ting er Extremadura
Heldigvis for Benítez, skulle en tredje sjanse by seg. Extremadura, den i dag oppløste klubben, henvendte seg etter at de hadde rykket ned fra Primera. Det var en ny tøff utfordring, klubben måtte kvitte seg med mange av sine beste spillere på grunn av dårlig økonomi, likevel klarte Benítez å ta klubben tilbake til det høyeste nivået på første forsøk. Og selv om laget rykket ned den påfølgende sesongen, hadde Benítez fått den bekreftelsen han trengte: Hans harde arbeid ga resultater.

Året etter ble han manager for Tenerife. Målet var klart: Klubben skulle tilbake i Primera. Igjen skulle han klare det på første forsøk.

Den prestasjonen var så imponerende at Valencia, som hadde blitt hele Europas kjæledegger under Héctor Cúper, og som hadde spilt (og tapt) to strake Champions League-finaler, hentet Benítez for å erstatte argentineren.

Og suksessen skulle fortsette for Benítez. I sin første sesong som Valencia-sjef vant de ligatittelen, klubbens første på 31 år.

– Det var en utrolig prestasjon. Vi kjempet mot Real Madrid, Barcelona, Deportivo La Coruna og Sevilla som alle hadde svært sterke mannskap på den tiden, sier Benítez.
På kort tid klarte Benítez å implementere sin filosofi i klubben.

– Valencia-laget under Cúper var godt, men de var svært kontringsorienterte. Jeg flyttet forsvaret noe høyere opp på banen, i tillegg ble vi et mer ballbesittende lag, noe som gjorde av vi kunne kontrollere kampene på en annen måte.

I 2004 vant Valencia serien på nytt, i tillegg til triumf i UEFA-cupen.

Fotball-Europa hadde virkelig fått øynene opp for Rafa Benítez. Spanjolen ble kontaktet av Liverpool, som så på ham som en som kunne ta klubben tilbake til gamle høyder.

Benítez ble kjent for å rotere på laget og for soneforsvaret, og for en som hadde et godt øye for detaljer. Spillerne roste ham for grundige kampforberedelser; han visste alt om hver eneste motstander. Benítez’ managerstil ble sammenlignet med forberedelsene til en sjakkspiller, et spill det virker som om han har spilt hele livet.

Når vi nevner dette, henter Benítez telefonen opp fra lomma og viser frem en sjakkapplikasjon som han har lastet ned.

– Jada, jeg spiller relativt regelmessig. Jeg spiller på det vanskeligste nivået, men taper altfor ofte, sier han og ler.

Han sier han var en bedre sjakkspiller da han var ung, da brukte han mye tid foran sjakkbrettet.

– Fra jeg var 12 til 15 år leste jeg mange sjakkbøker og studerte åpninger. Dette var mens Boris Spasskij og Anatolij Karpov var de beste spillerne i verden, sier Benítez.

Han er ikke like ivrig lenger, men hvert år når han er på sommerferie i Spania spiller han en turnering med venner fra barne- og ungdomstiden.

På noen områder er det likhetstrekk mellom sjakk og fotball: Det er mye taktikk, det handler om å posisjonere seg riktig og utmanøvrere motstanderen. Begge spillene krever god visualisering. Benítez nikker ivrig:

– Man må tenke fremover, og være i forkant av motstanderen. En dyktig sjakkspiller klarer å tenke mange trekk i forveien, det samme klarer gode fotballspillere. Jeg husker jeg så en kamp på TV med kona. Jeg sa nå skjer det – og så skjer det. “Hvordan kan du vite det”, spurte hun. Det handler om erfaring. Vi kan sitte å se den samme kampen, men vi vil likevel se ting forskjellig.

Alltid på jobb
Som manager prøver Benítez å visualisere hvordan kampen vil utspille seg før den har startet. Og noen ganger skaper han sine egne “fotballåpninger” for å forvirre motstanderen. Under hans første år i Liverpool, i en avgjørende bortekamp mot Juventus, begynte han med en formasjon, men skiftet den allerede få minutter ut i kampen.

– Det var kun for å forvirre dem. I Italia studerer de motstanderne svært nøye, så jeg sa til meg selv: La oss starte med en firebackslinje, men etter noen minutter, skiftet jeg til fem bak.

Trikset funket. Kampen endte 0-0 og Liverpool gikk videre med 2-1 sammenlagt.

Etter å ha slått Chelsea i semifinalen, kom de til finalen der de slo AC Milan etter en av fotballens mest sensasjonelle snuoperasjoner. Laget lå under 3-0 etter første omgang, men noen taktiske justeringer og en tale fra Benítez bidro til at laget hentet opp forspranget og vant etter straffesparkkonkurranse.

Ikke overraskende setter Benítez denne utrolige triumfen som høydepunktet i karrieren. Men etter seieren var han tilbake i jobbmodus; på flyet fra Istanbul tilbake til Liverpool diskuterte han taktiske nyvinninger med staben foran den kommende sesongen.

Det kjennetegner en mann som alltid prøver å forbedre seg. Steven Gerrard bemerket etter at Benítez hadde vært sjefen hans et par sesonger, at han fremdeles ventet på skryt fra sjefen etter kampene. Men det kom aldri.

Benítez mener det ikke er helt riktig, han satte pris på innsatsen til spillerne sine, men han var alltid opptatt av å få det ytterste ut av spillerne sine.

– Stevie var så god at jeg alltid forsøkte å pushe ham litt ekstra. Da vi vant Champions League, sa han: “Jeg vil at du skal gjøre meg til den beste midtbanespilleren i verden”. Og slik må innstillingen være hos både spillere og trenere – at det er bestandig rom for forbedring.

Benítez husker godt hvordan han utviklet den tankegangen:
– Jeg lærte det i Real Madrid. Vi skal vinne og etter at vi har vunnet, skal vi bli bedre.

Benítez vant fire trofeer i løpet av sine seks sesonger i Liverpool. Han mener oppholdet kunne blitt enda bedre hadde han hatt mer penger tilgjengelig i overgangsvinduene. Det ble uenigheter mellom ham og styret, og i 2010 skilte de lag. Det var av samme grunn at hans neste managerjobb, i Inter, bare skulle vare i seks måneder.

– Da jeg kom til Inter var jeg lovet betydelig beløp til spillerkjøp, men jeg fikk ingenting. Jeg så at uten forsterkninger ville det bli vanskelig å vinne noe. Vi hadde 15 spillere over 30 år.
Noen dager etter at Inter vant klubb-VM, havnet Benítez i en offentlig konflikt med styreformannen. Dermed var det slutt for spanjolen etter bare et halvt år i sjefsstolen.