Bare unntaksvis ypper Celta Vigo seg mot de beste på La Liga-tabellen. Nå er de der igjen. Denne gangen under ledelse av en av toppfotballens mest spennende trenere: Eduardo Berizzo.
Bare unntaksvis ypper Celta Vigo seg mot de beste på La Liga-tabellen. Nå er de der igjen. Denne gangen under ledelse av en av toppfotballens mest spennende trenere: Eduardo Berizzo.
Tekst Pål Ødegård
«Vamos, vamos, vamos!!!», runges det ut på en argentinsk aksent tjukkere enn morgendisen som fortsatt henger over dalene nede i Vigo. Det går allerede fort, men hovedtrener Eduardo Berizzo vil ha enda mer intensitet fra spillerne sine på treningsfeltet A Madroa. Og det får han. Det spilles mot ett mål, og på hver kant har tre spillere oppgaven med å raskt kombinere seg gjennom bøyler og ned til dørlinja før innlegg slås mot boksen. Noen i hodehøyde, noen halvhøye og noen flate. Alle knallharde. To angripere spurter inn i boksen mens to stoppere prøver å hindre dem. Ethvert dårlig innlegg eller avslutning etterfølges av kameratslig hån fra den argentinske treneren. Øvelsen er lett å kjenne igjen fra Celta Vigos underholdende angrepsspill.
– Det var stor skepsis her i Vigo da Luis Enrique gikk og skulle erstattes av en som hadde kort erfaring som hovedtrener, og som kun hadde hatt suksess med et lite chilensk lag. Jobben Luis Enrique gjorde var så god både på kort og lang sikt at å etterfølge ham ville vært vanskelig for enhver. Men «Toto» har motbevist kritikerne, forteller den lokale reporteren Fon García.
Selv om Real Club Celta de Vigo er et kjent navn for de fleste nordmenn etter oppholdene til Dan Eggen og Vadim Demidov, er nok de aller fleste ganske ukjent med klubben ellers. Det er ikke så rart. De lyseblå fra Spanias nordvestlige hjørne, helt på grensen til Portugal, har aldri vunnet en ligatittel i sin 93 år lange historie. Ingen cuptitler har de heller, selv om de har vært finalister ved tre anledninger. Deres eneste trofé av betydning er en Intertoto-tittel fra 2000, en nå avviklet maratonturnering for europeiske middelmådigheter der premien var en plass i neste sesongs UEFA-cup.
Mangelen på suksess var ekstra tung å svelge når naborivalen Deportivo La Coruña hadde suksess fra tidlig nittitallet og til og med cuptriumfen over Real Madrid i 2002 (på selveste Real Madrids hundreårsdag). Denne perioden var ironisk nok også Celta Vigos beste i historien. Under ledelse av Víctor Fernández, og med spillere som Mazinho, Mostovoi, Valery Karpin og Gustavo López, havnet galiserne på europacupplass i hver sesong mellom 1997/1998-sesongen og 2002/2003. I den sistnevnte kvalifiserte de seg sågar til Champions League etter en fjerdeplass i ligaen, deres beste noensinne. I februar 2001 ble de til og med rangert som månedens beste klubblag i verden av statistikkbyrået IFFHS. Da hadde klubben nettopp forsterket laget med en argentinsk midtstopper foran den eminente keeperen Pablo Cavallero fra samme land. Midtstopperen var dagens trener Eduardo Berizzo.
Men så skulle alt gå riktig ille. Laget, nå under ledelse av Miguel Ángel Lotina, gikk på tap etter tap i serien, selv om de slo godt ifra seg i Champions League (nummer to i gruppa etter Juventus, men foran Club Brugge og Ajax, før de tapte mot Arsenal i neste runde).
Lotina ble sparket etter 0-5 mot erkerivalen Deportivo La Coruña. Den eksperimentelle arvtakeren Radomir Antić gjorde det ikke stort bedre, og forsvant like fort ut døren som han hadde kommet inn. Resultatene kom seg mot slutten av sesongen, men da var det allerede for sent. Den ellers så stødige Berizzo ble utvist hele fire ganger denne sesongen, to av dem i de siste rundene. Celta Vigo rykket ned, Berizzo gikk til Cádiz, der han fikk lite spilletid før han la fotballskoene på hylla for godt. Og neste gang Celta Vigo, Cádiz og Berizzo igjen er på samme sted, er faktisk Josimar det samme.
Galicia-provinsen hadde nettopp opplevd en flom, og Celta Vigos hjemmebane sto under vann tre dager før Josimars utsendte troppet opp på Estadio Balaídos med pressesjefens sesongkort i en cupkamp i januar (en fantastisk gest når man faktisk glemmer å be om akkreditering like før avreise). I to omganger i en halvtam affære var det svenske John Guidetti som så ut til å ville mest. Han scoret ett mål og la opp til et annet.
«Har du virkelig så lyst til å se blod?», spurte Marcelo Bielsa da Pep Guardiola i oktober 2006 foretok sin studietur før han tok fatt på hovedtreneroppgaven for alvor. For Guardiola var det uhyre viktig å møte Bielsa, som var alt annet enn en lett mann å få fatt på. Bielsa inviterte Guardiola hjem til seg på en skikkelig argentinsk grillaften, og de ble sittende å diskutere taktikk i elleve timer.
Hvorfor var Bielsa så viktig for Guardiola?
For Pep var det viktig å se videreutviklingen av Johan Cruyffs stil. Skulle han ta over FC Barcelona, måtte han vite hvordan den samme tankegangen hadde utviklet seg siden Cruyff spilte, trente og rett og slett skapte hele filosofien mesterlaget FC Barcelona var skapt av. Likevel er Bielsa Guardiolas guru. «Hvorfor ønsker du virkelig alt dette blodet, du som kjenner til alt søppelet som omfavner dagens toppfotball, all den uærligheten som enkelte sprer om seg med, og likevel vil du bli en trener på det nivået?», spurte Bielsa Guardiola.
Pep svarte: «Jeg trenger det blodet!»
Mange trenere har Bielsa-blod i årene. Den som antakelig har mest er Jorge Sampaoli, som skulle videreføre Bielsas spillestil på det chilenske landslaget, og som kulminerte i Chiles første Copa América-tittel i fjor sommer. Sampaoli jobbet eller spilte aldri under sitt store idol. Men det gjorde Eduardo Berizzo.
Vi må tilbake til 1982. Den da 27-årige Marcelo Bielsa hadde gitt opp som kioskeier, og hadde fått jobben med å lede talentutviklingen i Newell’s Old Boys i Rosario. En del av jobben hans var å støvsuge Argentina for gutter som hadde anlegg til å bli toppspillere til Newell’s U14-lag, og i måneder reiste Bielsa på kryss og tvers i bifflandet. Mest kjent er nok historien om hvordan han sikret seg Mauricio Pochettino.
Bielsa forhørte seg med en politimann der den nåværende Tottenham-treneren vokste opp, hvorpå politimannen kunne fortelle hvor denne talentfulle gutten bodde. Det var midt på natta, men det heftet ikke Bielsa, som banket på. Moren ville ikke åpne: Hvilke normale folk kom på besøk på denne tiden av døgnet?
Men Pochettinos far åpnet døren, og slapp inn en seriøs og overbevisende Bielsa.
«Kan jeg få treffe ham?», spurte Bielsa. Mauricio lå og sov, og ble litt satt ut av å bli vekt av en fremmed mann inne på sitt eget soverom.
«La meg få se bena hans!», sa Bielsa til Pochettinos far, som lydig løftet vekk dyna.
«Skikkelige fotballår. Vi tegner opp en kontrakt», var Bielsas dom.
Bielsas oppdagelse av Berizzo var ikke like anekdotisk. Newell’s guttelag møtte Newberton, der Berizzo spilte, i den lille byen Casilda, og den gale professoren bet seg merke i Berizzos fysikk og fotballforståelse, og dermed var nok en brikke på plass for Bielsas senere mesterlag.
Bielsas talentjakt, som inkluderte en spiller som Gabriel Batistuta, skulle bli mestere i Argentina i 1990 med fantastisk underholdende fotball. Stammen i laget var de han hadde oppdaget åtte år i forveien, og selv utviklet. Forsvarsrekka var latterlig ung med Berizzo (21), Pochettino (19), Fabián Garfagnoli (20) og Fernando Gamboa (20). Samtidig inneholdt laget andre unggutter som Gerardo Martino, Dario Franco og Ricardo Lunari. Fra dette laget har hele åtte spillere senere blitt trenere på toppnivå.
Berizzos vei inn i trenerverdenen kom da Bielsa trengte en assistent da han overtok det chilenske landslaget.
– Bielsa hadde mange alternativer, men Berizzo hadde akkurat den rette personligheten. Han hadde en fantastisk spilleforståelse, var en ledertype, og en evne til å tilegne seg lærdom. Og kanskje aller viktigst var Berizzo en Bielsa kunne stole på. Berizzo fikk i oppgave å sette opp B-laget da de sparret mot A-laget på Chiles treningsfelt, og slik lærte han både å utvikle spillere samt å bryne seg taktisk mot en av de aller beste, forteller Luis Bonini, tidligere fysisk trener under Bielsa til Josimar.
Berizzo jobbet under Bielsa i tre år før «El Loco» trakk som seg som chilensk landslagssjef. «Toto» valgte da å prøve seg som hovedtrener i Estudiantes de la Plata hjemme i argentinsk serie. Men etter femten kamper i Clausuramesterskapet i 2011, med fem seire, fire uavgjort og seks tap, fikk han ikke forlenget kontrakten. Karrieren startet trått.
Men på den andre siden av Andesfjellene hadde han fortsatt en høy stjerne og takket ja da beskjedne O’Higgins tilbød ham jobb før 2012-sesongen. O’Higgins, med tilholdssted i Rancagua litt syd for Santiago, hadde til da aldri vunnet et seriemesterskap. Berizzo overrasket alle med å ta andreplassen, der det var en kamp til døra med storlaget Universidad de Chile. Dette sistnevnte laget var regnet som kontinentets beste i denne perioden, og ble ledet av Jorge Sampaoli. Samtidig jaktet det chilenske forbundet etter en erstatter for Bielsa til å lede landslaget, som hadde åpnet dårlig i VM-kvalifiseringen. Berizzo var lenge kandidat, men valget falt til slutt på nettopp Sampaoli. I den påfølgende sesongen skulle det gå enda bedre for «Toto» og O’Higgins. Ikke bare klarte de lyseblå fra Rancagua klubbhistoriens beste plassering i Copa Sudamericana. De vant også sitt aller første seriemesterskap i Chile etter en ren finale mot favoritten Universidad Católica i 2013/2014. Alle kjennetegnene til Bielsa var der; et ungt og umerittert mannskap som var godt organisert, som utrettelig jaget ballen i et skyhøyt press, og et angrepsspill som overrumplet motstanderne med fart, bredde og intensitet. O’Higgins rundet av med å vinne den chilenske supercupen før Berizzos gamle lagkamerat Gustavo López ringte og lurte på om han kunne tenke seg å ta over for Luis Enrique i Celta Vigo.
Siden Berizzo sist spilte der hadde Celta Vigo slitt stort. Den imponerende sjetteplassen i 2005/2006 ble fulgt opp med en 18. plass i den neste, og dermed bar det igjen ned til Segunda División. Grunnen var lik mange andre spanske lag på samme tid: Suksess skulle kjøpes med lettlånte penger. Istedenfor var klubben en hårsbredd fra å bli satt under administrasjon. De gode spillerne måtte selges til en spottpris i forhold til hva de ankom for, og ellers ble det skjært ned på alt.
– Det var nesten ingenting igjen, bortsett fra avdankede veteraner og noen ungdommer som ble funnet for lette av andre klubber. Heldigvis ansatte styret den rette treneren i Paco Herrera, og valgte en stram, men langtidsrettet strategi, forteller den lokale journalisten Fon García, som skriver for regionsavisen Voz de Galicia.
Opprykket ble til slutt sikret i 2011/2012 etter fem sesonger i Segunda. Men det var så vidt de holdt seg oppe. En dramatisk 1-0-seier over Espanyol sikret en 17.plass på sesongens aller siste dag. Mange viktige spillere hadde blitt signert før sesongen. Park Chu-Young, Michael Krohn-Dehli, Augusto Fernández, Javi Varas og Gustavo Cabral var de viktigste, og totalt hadde Celta brukt kun snaue 3,5 millioner euro på forsterkninger.
– Det går ikke an å overdrive hvor viktig den seieren var. Inntektene fra Primera-spill var essensielle for videre utvikling, og å holde på disse spillerne, forteller Fon García til Josimar. Vadim Demidov kom i januarvinduet den sesongen, men ble aldri sentral. Det skulle imidlertid den gjenvendte chileneren Fabián Orellana bli, selv om klubben måtte ut med 1,2 millioner euro for å få ham tilbake fra Granada. Resultatene kom imidlertid ikke med en gang, og Paco Herrera ble erstattet av Abel Resino for å berge sesongen.
Kun få dager etter den nervepirrende sesongslutten der Celta hadde ligget aller sist inntil den nest siste serierunden, ble den daværende treneren for FC Barcelonas B-lag, Luis Enrique, ansatt.
– Mange her var veldig skeptiske. De følte at Luis Enrique var for grønn. Han hadde jo ikke imponert i AS Roma. Men det var akkurat det ungdommene her trengte. Mens vi tidligere var et gråsteinlag, har vi nå fått en attraktiv identitet i spillet vårt. Og denne stilen gjennomsyrer nå klubben, slik at B-lagsspillerne lett skjønner hva de skal gjøre når de tar steget opp. Det er ikke vanskelig å se at Luis Enrique “Barçafiserte” oss, ler García.
Dette gjalt ikke bare spillestilen. Det ble også etablert en slags utlånspakt der spillere fra Barcelonas B-lag ble lånt ut til Celta Vigo for å få matching istedenfor kanskje å vente i all evighet på en sjanse på Barcelonas A-lag. Samtidig fikk Luis Enrique viljen sin ved å hente Nolito for en slikk og ingenting da Iago Aspas gikk til Liverpool for ni millioner euro. Klubben hadde lært. De solgte dyrt og kjøpte billig.
– Vi vil nok alltid være en klubb der våre beste forsvinner. Men samtidig ser vi at på grunn av at spillestilen og dyktige trenere er her, så ønsker de seg ikke vekk så lett lenger, forteller García.
Luis Enrique ble imidlertid ikke lenge. Gerardo Martinos mangel på suksess i FC Barcelona, og Tito Vilanovas altfor tidlige død gjorde at Luis Enriques suksess i Vigo førte ham tilbake til Barcelona.
Og da valget falt på Eduardo Berizzo, var det mange som igjen rynket på nesen i Spanias skalldyrhovedstad.
– Han var jo ikke ukjent for fansen her etter hans tid som spiller, men det var forståelig at skepsisen var betydelig når en uten trenererfaring fra La Liga skulle ta over for Luis Enrique, forteller García.
Men det skulle vise seg at Luis Enrique visste hva han gjorde da han anbefalte Berizzo som sin etterfølger. Celta startet 2014/2015-sesongen med et brak. Spillet var blendende, og ironisk nok sjokkerte Celta nettopp Luis Enriques Barcelona ved å vinne 1-0 på selveste Camp Nou. Midt i sesongen startet en nedtur der klubben gikk på ti kamper uten seier. Det kom seg igjen mot slutten av sesongen, men poengtørken kostet til slutt galisierne en plass i Europa. Hva var grunnen?
Treningen på A Madroa er over, og en blåfrossen Josimar-reporter venter sammen med resten av det lokale pressekorpset på at trenerteamet skal komme ut for en uformell prat. Berizzo selv gir aldri eksklusive intervjuer, men det er likevel håp om noen ord. Det drøyer. Noe er i ferd med å skje. Og det er ikke skadde Nolito som lenge har vært ryktet til FC Barcelona, men chileneren Marcelo Díaz som har blitt signert på tampen av januarvinduet. Díaz, en av Sampaolis nøkkelspillere både i Universidad de Chile og på det chilenske landslaget er hentet for å fylle hullet etter tapet av Augusto Fernández som ballfordeler på dyp midtbaneplass. Fernández ble solgt til Atlético Madrid, og Celta har siden slitt.
– Med spillestilen Celta har er den posisjonen kanskje den aller viktigste for å få baller raskt ut til kantspillerne, mener García. Og Díaz er hentet på bestilling av Berizzo.
– Da vi gikk ti kamper uten seier forrige sesong, var Berizzo nær ved å forsvinne. Han fikk ikke innflytelsen han ønsket på spillerkjøp, og i en periode var det mange i administrasjonen som ikke hilste på ham. Vi var nesten sikre på at han kom til å få sparken, sier García og rister på hodet.
Nå har alt forandret seg, til tross for at mønsteret har lignet forrige sesong med en god start etterfulgt av mindre gode resultater. Skader og spillere som gikk så fort januarvinduet åpnet seg gjorde troppen tynn. Førstelagstroppen talte kun seksten mann før Díaz signerte, og Berizzo, som er tilhenger av å endre lite på startoppstillingen, var nødt til å bruke flere fra B-laget. En imponerende 4-1-seier mot Barcelona i september ble til 0-6 mot de samme i februar. Det var også andre kollapser som 0-4 mot Sevilla, 1-7 mot Real Madrid, og 1-5 på hjemmebane mot et Valencia som ellers ikke lignet seg selv.
Forklaringen fikk vi da støtteapparatet kom ut. Berizzos assistent Ernesto Marcucci, som har kjent hovedtreneren siden ungdomsdagene, sier at det ikke bare er skadene som er årsaken:
– I Sør-Amerika er vi vant til å tenke en halv sesong av gangen. Uten kontinentale turneringer er det snakk om 15-20 kamper. Dermed klarer spillerne en slik intensiv spillestil før de må hvile, og unngå slitasjeskader. Det er bare å se på Bielsas resultater i Athletic Club og Olympique Marseille, så ser du det samme mønsteret. Men det betyr ikke at det er stilen som er feil! Det vil være selvmord å endre den. Vi vet at vi kan trene opp spillerne til å tåle den her også, men det tar tid. Derfor håper vi å slippe og bytte så mange spillere før en sesong, og ikke minst midt i.
En som bekrefter dette er den svenske spissen John Guidetti:
– Da jeg kom hit ble jeg helt satt ut over hvor hardt de kjører deg på trening. Jeg fikk kjeft av sjefen for å ha spist biff på fritiden. Jeg var rett og slett ikke i form nok da jeg ankom. Men samtidig har Berizzo støttet og veiledet meg. Om jeg jobbet hardt, så ville resten komme av seg selv: Form, spilletid, mål. Og han har rett. Jeg føler jeg aldri har vært i bedre form enn nå, og det er helt sinnsykt hva han lærer oss, forteller den utadvendte svensken.
– Guidetti var egentlig ikke en spiller Berizzo ønsket, forteller García.
– Han passet ikke inn i stilen ettersom han er en ren midtspiss. Men «Toto» har rett og slett skolert ham til å bli mer spillende, slik at han takler å gå ut på kanten, og bli med i oppbyggingsspillet.
Og i Nolitos skadefravær har svensken visst seg særdeles effektiv. Selv med bare åtte kamper fra start i inneværende sesong, står Guidetti med syv fulltreffere.
Celta Vigo ligger (i midten av april) på en femteplass i La Liga, og har absolutt sjanse til å karre seg til Europa igjen. Men vil de klare å holde på spillerne, og slik opprettholde flyten inn i neste sesong? Og vil de beholde Berizzo?
Nylig kom beskjeden om at han forlenger med nok en sesong med de himmeblå. García forteller hvorfor:
– Det er riktig at det var disharmoni mellom administrasjonen og Berizzo en stund. Men «Toto» beviste til slutt at han hadde rett, og nå er samarbeidet mye bedre med sportsdirektøren og styret, som har innsett at han er mannen å satse på. Det har gjort at Berizzo fortsetter.
Over telefon bekrefter assistenten Marcucci det samme til Josimar:
– Berizzo er her for prosjektet. Har ber om oppofrelse, innsats og tro på systemet av spillerne, så han føler at han må betale tilbake. Også slik er han lik Bielsa! Det er prosjektet som har verdi, ikke nødvendigvis penger og enkeltresultater.
Dermed kan den mellomstore klubben nordvest i Spania fortsatt glede seg over festfotball. En fotball med sterke røtter i det beste fra stiler som Barça-filosofien til Johan Cruyff, Pep Guardiola og Luis Enrique. Men også fra den hjernen ingen kjenner bedre enn Berizzo selv: Marcelo Bielsas. For Berizzo ser ut til å være blodtørstig på mye mer. Enn så lenge i en klubb som ikke er i europeisk toppsjikte. Men bare 46 år gammel er Josimars utsendte overbevist om at denne mannen er å finne i langt større lag i fremtiden.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: