Loading
Støtt Josimar med valgfritt beløp! Vipps: 84433
I Italia var det lenge populært å bygge laget rundt én genierklært spiller. Men har trequartista-rollen en plass i dagens fotball?
I Italia var det lenge populært å bygge laget rundt én genierklært spiller. Men har trequartista-rollen en plass i dagens fotball?
Tekst Thore Haugstad
I 1959 debuterte en begavet 15-åring som skulle skape store kontroverser i italiensk fotball. ‘Gullgutten’ spilte først for lokalklubben Alessandria, men ble fort hentet til AC Milan. 17 år var han allerede en stjerne på San Siro. Han var spinkel, taklet ikke og jobbet lite hjemover. Men med ballen kunne han utføre mirakler. Strøkne pasninger ble tredd gjennom nåløyer. Grasiøse skuddfinter og dragninger gjorde motstanderne svimle. Vidunderbarnet spilte med en eleganse og genialitet få hadde sett maken til.
Gianni Rivera var en klassisk ‘tier’. Han var Italias kanskje beste eksempel på en ‘trequartista’ (som bokstavelig talt betyr ‘tre fjerdedeler’). Rivera opererte mellom motstanderens forsvar og midtbane, hvor han spesialiserte seg i å levere den avgjørende pasningen. Da han la opp, i 1979, hadde han spilte mer enn 500 kamper for Milan, scoret mer enn 100 mål og trollbundet San Siro uke etter uke. Han anses i dag som en av tidenes beste italienske spillere.
Men Rivera ble aldri forgudet av alle. Han var alltid omdiskutert. Den legendariske fotballjournalisten Gianni Brera kritiserte ham i en årrekke. Brera mente bastant at Rivera var en byrde for laget; en luksusspiller. Han påsto at Riveras magi ikke kompenserte for alle ryddeguttene som måtte jobbe og slite bak ham. De som var uenige, påpekte at Riveras høyrebein kunne avgjøre en kamp på et øyeblikk. Brera oppsummerte det kanskje best da han konstaterte at «hvis du har Rivera, må du bygge laget rundt ham».
Bruken av en playmaker var populær i Italia etter andre verdenskrig. På 60- og 70-tallet briljerte Rivera i støvellandet sammen med en like talentfull trequartista fra Internazionale: Sandro Mazzola, sønn av den legendariske Torino-kapteinen Valentino Mazzola. De var ikke de eneste. Helt til slutten av 80-tallet brukte teknikere rollen til å fortrylle det italienske fotballpublikum. Enkelte var viktigere enn andre. Ifølge Roberto Mancini, som selv var en trequartista, og som leverte en oppgave om rollen til det italienske fotballforbundet i Coverciano i 2001, sto tre spillere frem som Serie As beste eksempler siden Rivera og Mazzolas tid: Zico, Michel Platini og Diego Maradona.
Italienerne var ikke alene om å hylle trequartistaen. Argentina har lenge vært besatt av rollen. De har gitt den navnet ‘enganche’, som kan oversettes som ‘kroken’ eller ‘festet’. Etter at Maradona førte landet til VM-tittelen i 1986, produserte Argentina en rekke lignende spillertyper som skulle følge i hans fotspor. Frem kom Ariel Ortega, Pablo Aimar, Andrés D’Alessandro, Juan Román Riquelme og Lionel Messi. Den mest brukte formasjonen på argentinsk klubbnivå har tradisjonelt sett vært 4-3-1-2, som tillater treneren å bruke en trequartista bak to spisser.
Kopier av originalen
Det er passende at trequartista-rollen har en spesiell plass i italienske og argentinske hjerter. Begge land kjennetegnes av lidenskap og romantikk. Fotball er sjelden mer pulserende enn når en genierklært spiller får ballen i god posisjon på banens siste tredjedel. Fra et taktisk perspektiv satte spillere som Zico, Maradona og Platini individet i sentrum. Viktigheten av kollektivt samarbeid betydde mindre om én spiller kunne skape sjansene på egen hånd. For enkelte klubber ble konseptet om lagspill det å skape best mulige forhold for tieren.
Mot slutten av 80-tallet ble den taktiske kulturen i Italia snudd på hodet. Arrigo Sacchi oppnådde suksess med Parma og Milan gjennom et radikalt system. Den tidligere skoselgeren brukte 4-4-2 med sonemarkering og kort avstand mellom forsvar og angrep. Alle skulle takle, løpe og presse. Dette reduserte rommet mellom forsvaret og midtbane hvor trequartistaene hadde boltret seg. Det handlet ikke lenger om individet, men om kollektivet.
Sacchis revolusjon tvang trequartista-rollen til å utvikle seg. Posisjoneringen gikk fra offensiv midtbane til hengende spiss. Spillere som Roberto Baggio, Gianfranco Zola og Mancini ville ideelt spille i tospann med en mer klassisk ‘nier’. De var mer bevegelige og vanskeligere å markere ut av kampen.
Dette betydde ikke nødvendigvis at den offensive midtbanespilleren var død. Like etter årtusenskiftet påpekte Mancini i sin oppgave at den klassiske trequartista-rollen var tilbake. EM i 2000 underbygget dette. De fire semifinalistene hadde alle en særegen playmaker. Frankrike hadde Zinedine Zidane, Italia hadde Francesco Totti, Portugal hadde Rui Costa, Nederland hadde Dennis Bergkamp. (Selv om sistnevnte lignet mer på en hengende spiss.)
Mancini dro frem Zidane, Rui Costa og Rivaldo som eksempler på hvordan rollen hadde utviklet seg. Han mente at disse hadde en kraft og bevegelighet som gjorde at de kunne tilpasse seg hastighetsøkningen i moderne fotball. Mancini analyserte så Serie A og konkluderte at ligaen inneholdt 11 trequartistaer. De inkluderte Zidane, Juan Sebastián Verón, Baggio, Rui Costa og Andrea Pirlo. Treneren lovpriste rollen. «En trequartista kan finne en korridor der hvor andre ser en jungel av bein», sa Mancini til Champions Matchday.
Men ting forandret seg kjapt. Zidane og Veron ble solgt til utlandet og brukt i andre roller. Over de neste årene var de mest utpregede trequartistaene typer som Alessandro Del Piero, Totti og Antonio Cassano. De spilte for dypt til å kalles ‘niere’, men for høyt til å kalles ‘tiere’. Platini oppsummerte utviklingen da han i 2002 sa at trenere nå vektla ballvinnere fremfor sjanseskapere.
«For noen tiere var det kanskje enklere å spille fotball før enn det er nå. Tieren er kanskje i ferd med å bli mer som en ‘ni og en halv’ – en hengende spiss», sa franskmannen.
Senere observerte også Rivera at ting hadde forandret seg:
«Jeg har aldri sett meg selv i en annen spiller. Det har vært andre store tiere, som Baggio, Del Piero eller Totti, men hver har sin egen stil og karakteristikk. En kopi er aldri like god som originalen. Trøyenummeret har ikke den samme betydningen i dag. I mine øyne er bortgangen av dette mytiske nummeret også bortgangen av en heroisk og nostalgisk fotballperiode.»
Moderne versjoner
Utviklingen Platini snakket om gjorde det vanskelig for den klassiske trequartista å overleve. Flere trenere byttet til 4-2-3-1, som tillot dem å kontrollere sonen mellom forsvar og midtbane mens angrepet beholdt bredde og punch. Mange investerte i ballvinnere, og ‘Makélélé-rollen’ ble popularisert. Spillestilen ble mer dynamisk og fysisk.
Rollen har siden møtt en rekke problemer. Avhengigheten av én spiller gjør angrepsspillet forutsigbart og endimensjonalt. Et disiplinert kollektivt kan lettere stoppe en statisk playmaker. Samtidig setter en luksusspiller enorme krav til medspillernes mobilitet. Dette handler ikke kun om defensivt arbeid, men om å skape nok bevegelighet til at motstanderlaget vippes av pinnen. (I Barcelona brukte Pep Guardiola for eksempel mobiliteten til Pedro og Alexis Sánchez på kantene for å skape rom sentralt for Messi.)
Dette har gjort at den klassiske, mer statiske trequartista-typen sjelden sees. I stedet har rollen utviklet seg i ulike retninger. Mange spillere med karakteristikken til en offensiv midtbanespiller har blitt flyttet dypere for å bevare lagets struktur, samt øke spillernes evne til å påvirke kampbildet. Eksempler inkluderer Deco, Andrés Iniesta, Luka Modrić og Toni Kroos.
De som mangler ferdighetene til å spille dypere, dyttes ofte ut på kant. Dette gjør dem vanskeligere å markere, da de kan trekke innover i banen. Dette kan selvsagt stoppes gjennom sonemarkering, men bevegelsesmønsteret blir likevel mer uforutsigbart enn om en spiller står stille sentralt. Dette har skjedd med navn som Andrej Arsjavin, Ronaldinho, David Silva, Santi Cazorla, Christian Eriksen, Shinji Kagawa og Marco Reus.
Enkelte spillere beholdes som mer moderne trequartista-versjoner i den offensive midtbanesonen. Disse har ofte stor bevegelighet, slik at dynamikken i angrepet opprettholdes. Kaká var driblesterk og lynhurtig. Steven Gerrard var effektiv like bak spissen for Rafa Benítez. Mesut Özil vandrer konstant fra kant til kant. Juan Mata er intelligent og fotrapp. Dynamiske James Rodríguez er kanskje det beste eksempelet på morgendagens trequartista.
Romantiske unntak
Men om det finnes flere ‘moderne’ versjoner, er få så innflytelsesrike at laget bygges rundt dem. Det har vært noen unntak. Blant annet var Juan Carlos Valerón lenge vidunderlig for Deportivo de La Coruña. Yoann Gourcuff var hjernen i Bordeaux-laget som vant Ligue 1. Cassano blomstret i Sampdoria. Wesley Sneijder storspilte under José Mourinho i Internazionale. Totti og Messi brukes som alenespisser som inntar trequartista-rollen når laget har ballen.
Messis rolle for Argentina er blant de mest praktfulle eksemplarene på playmakere som tillates å gi blaffen i defensivt arbeid. Noe lignende kan sies om temposvake Riquelme, som hadde sin storhetstid i Europa med Villarreal på midten av 2000-tallet, men tilbringer nå slutten av karrieren i argentinsk andredivisjon med Argentinos Juniors (Maradonas gamleklubb). Melankolikeren tilhører den gamle skolen. Jorge Valdano, som var en del av Argentinas VM lag i 1986, sa at «han er en spiller fra tiden da livet var rolig og vi tok stolene ut på gaten for å spille med naboene».
For sin del, hadde Messi en luksusrolle i Brasil som tilhørte 60-tallet, som en slags påminnelse om at det fortsatt finnes genier som er så begavede at trenere tvinges til å omstrukturere laget. Så lenge fotballverden kan produsere slike spillere, vil Riveras rolle aldri fordufte helt.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag:
