Den udødelige duellen

Blant alle de endeløse, hatefulle lokalrivaliseringene i England har det aldri vært en like konsentrert, intens og kvalitetsrik duell som den mellom Arsenal og Manchester United fra 1996 til 2005.

Tekst Rob Smyth
Oversatt av Even Smith Wergeland

Da Patrick Vieira deltok på ALS Ice Bucket Challenge i august, nominerte han tre personer: Hans forhenværende manager Arsene Wenger, fotballdommeren Graham Poll og Roy Keane. Selv om det er ni år siden Vieira og Keane sist møttes på en fotballbane er de fremdeles nært assosiert med hverandre. Slik vil det være til de ligger i graven. De var to fortreffelige fotballspillere som definerte hverandres karrierer. Sammen med Arsene Wenger og Sir Alex Ferguson personifiserte de rivaliseringen mellom Arsenal og Manchester United i en glansperiode for engelsk fotball.

Blant alle de endeløse, hatefulle lokalrivaliseringene i England har det aldri vært en like konsentrert, intens og kvalitetsrik duell som den mellom Arsenal og United fra 1996 til 2005. De vant ni Premier League-titler på rad i en batalje som var briljant, episk, ofte temmelig ufin og tidvis svært infantil. Dette var fotball slik den var ment å skulle være, en perfekt fusjon av dyktighet og vilje av stål. Den ville ikke vært tilnærmingsvis like interessant uten artisteriet og aggresjonen.

Lagenes distinkte identiteter – britene og irene hos United mot Arsenals franskmenn – og likhetene de ikke ville vedkjenne seg, forsterket rivaliseringen og skapte gjensidig mistillit og forakt. Begge klubbene holdt den moralske fanen høyt på jevnlig basis, ofte på samme tidspunkt. Slagene som ble utkjempet i den legendariske semifinalen i FA-cupen i 1999 ble avgjort av en av fotballens mest ikoniske scoringer, Ryan Giggs sitt sololøp fra midtbanestreken. Rivaliseringen inkluderer 15 store titler og to udødelige prestasjoner: ”Invincibles”-sesongen til Arsenal og trippeltriumfen til United. Konkurransen var så voldsom, og marginene så små, at begge de sensasjonelle prestasjonene ble avgjort på mislykkede straffespark i siste minutt, avfyrt av to nederlendere som vanligvis var iskalde i slike situasjoner – Dennis Bergkamp og Ruud van Nistelrooy.

Hat og respekt
Rivaliseringen ble etterhvert så hatefull at det kom til et punkt hvor de to lagene ikke tålte synet av hverandre. Et tiår senere er dette minner som fremkaller varm nostalgi hos de involverte klubbene så vel som nøytrale tilskuere. Siden den gang har ikke engelsk fotball hatt noe som er i nærheten av å kunne sammenlignes. «Det var fantastisk», sier Keane i sine nye bok, The Second Half. «Jeg hatet dem. Det var et element av sjalusi også, fordi jeg visste at de var et fordømt bra lag. Samtidig gjorde de meg til en bedre spiller. Jeg måtte vise mitt beste. Petit og Vieira på midtbanen – jeg kunne ikke tillate meg å ha en dårlig dag mot dem. Da vi tapte kamper mot Arsenal var jeg den første til å håndhilse på dem og gratulere.»

Vieira hadde det på samme måte. «Manchester United var alltid favorittfienden min», skriver han i selvbiografien Vieira. «Jeg opplevde hele det emosjonelle spekteret mot dem, hver eneste følelse; gleden ved seier, sorgen ved tap. Det var dessuten store spenninger mellom oss. Jeg har opplevd urettferdighet og ufattelige kamper. Da vi vant, feiret vi virkelig. Disse kampene inneholdt alt fotball kan servere deg. Manchester United er nok et av de lagene som har gjort meg mest emosjonell. Jeg kanaliserte hat mot dem, men også kjærlighet, fordi minnene mine ikke vil vært like sterke uten United. Det er en uvurderlig følelse.»

Det forekom noen episoder med Arsenal- og United-spillere på Old Trafford i 1986 og 1990, hvor av det siste tilfellet medførte at begge lagene fikk poeng fratrukket. De var likevel ikke helt på hverandres radar i de tidlige Premier League-sesongene. Rivaliseringen oppsto ut av ingenting – eller, for å være mer presis, fra Japan, der Wenger hadde vært manager i J-ligaklubben Grampus Eight før han ble ansatt av Arsenal i september 1996. Wenger hadde en umiddelbar innvirkning og Arsenal var med i tittelkampen for første gang på seks sesonger. De nådde til slutt ikke helt opp mot serievinner United, men det lyktes imidlertid Wenger å lokke frem Fergusons vrede i forsøket.

Da United gikk inn i en periode med tett kampprogram – de måtte til slutt spille sine fire siste kamper i løpet av åtte dager – mente Wenger at en utvidelse av kampprogrammet ville være urettferdig. «Det er ille dersom seriespillet forlenges slik at United kan hvile og vinne alt», sa han. Det imponerte ikke Ferguson, som allerede var i ferd med å bli irritert over medias fremstilling av Wenger som «en slags guru», en utlending som var mer sofistikert og intelligent enn Ferguson og de andre britiske managerne. «Han har kommet fra Japan og nå forteller han hvordan vi skal organisere vår fotball», sa Ferguson med hån i stemmen. «Han burde holde kjeften lukket – fullstendig lukket, men han har mye å melde. Kanskje han burde si noe om Ian Wrights takling på Peter Schmeichel. Jeg skulle likt å høre hans kommentar om den episoden.»

Ferguson refererte til en pågående feide mellom Wright og Schmeichel fra tidligere i sesongen. Etter å ha sett en krangel mellom de to på tv, anklagde en supporter Schmeichel for å ha rettet rasistisk sjikane mot Wright. Anklagen ble etterforsket av både FA og politiet. I returkampen på Highbury ble ikke Wright straffet for en grusom takling på Schmeichel, og måtte dernest holdes tilbake etter kampen for at det ikke skulle bryte ut slåsskamp. Den illevarslende situasjonen vedvarte i flere måneder før FA og politiet konkluderte med at Schmeichel ikke kunne klandres for noe.

Alex og Arsene
United hadde ikke noe å svare med mot Arsenal den påfølgende sesongen. Wengers første hele sesong innkasserte uforutsett stor ære – klubbens første dobbeltriumf i serie og FA-cup siden 1971. Den overbevisende 1-0-seieren på Old Trafford i mars 1998, takket være en sen scoring av Marc Overmars, var en av de viktigste i Arsenals historie. Den kick-startet Wengers regjeringstid og katalyserte en forbløffende reise mot seriegullet, som ble sikret gjennom 10 strake seire. På et tidspunkt lå United 12 poeng foran Arsenal, dog med flere kamper spilt, og bookmakerne BetFred utbetalte alle veddemål om at United skulle ta tittelen. Det kostet dem fem millioner kroner.

Arsenals seiersrekke på vei mot gullet var den beste noensinne i den engelske toppdivisjonen – frem til de selv forbedret den fire år senere. Da Arsenals styreformann David Dein fylte ut et bookingskjema på et hotell mot slutten av 97/98-sesongen, førte han opp ”mirakelmann” som Wengers yrke. I Wengers første hele sesong som Arsenal-sjef hadde de ikke bare utfordret United-hegemoniet, de hadde smadret det.

Ferguson, som hadde danket ut Kenny Dalglish og Kevin Keegan de foregående sesongene, hadde fått en seriøs ny rival. Han kritiserte Wenger for å ikke følge den engelsk tradisjonen om å ta en drink med motstanderlagets manager etter kampen, en klage han kom til å lufte regelmessig det neste tiåret, som det ubestridelige beviset på Wengers arrogante manerer.

United hadde mange grunner til å ta seg en drink den neste sesongen, da de sikret en trippeltriumf som aldri før hadde blitt oppnådd: Premier League, FA-cupen og Champions League. Ikke desto mindre kunne det likevel vært historien om Arsenals andre the Double på rad. I en vidunderlig jevn kamp om tittelen unnlot begge lag å tape fra desember til mai – men Arsenals fatale nederlag mot Leeds i nest siste serierunde ga United tittelen med ett poeng mer enn rivalen.

Målorgie og pottetett forsvar
I 1998/99 var det en markant kontrast mellom det sprudlende angrepet til United, anført av Dwight Yorke og Andy Cole, og det briljante forsvaret til Arsenal, som besto utelukkende av engelskmenn. United scoret til sammen 128 mål i alle turneringer, mens Arsenal bare slapp in 17 på 38 seriekamper. Rivaliseringen fikk det treffende kallenavnet “The Irresistible Force versus the Immovable Object”.

I tillegg til kampen om seriegullet møttes de to lagene i tidenes aller siste semifinaleomkamp i FA-cupen. Dette oppgjøret er en sterk kandidat til tidenes beste i engelsk fotballhistorie. United slo Arsenal i en episk match på Villa Park, der publikum fikk opplevde den perfekte blanding av Arthaus-fiksfakseri og Blockbuster-spenning. Det var straffebom i siste øyeblikk ved Dennis Bergkamp, to baneinvasjoner, rødt kort til Roy Keane og det ubegripelige Giggs-målet som avgjorde kampen. Etter kampslutt sto Arsenal-duoen Tony Adams og Lee Dixon utenfor United-garderoben for å overbringe gratulasjoner til hver enkelt motspiller.

Det første storlaget til Arsenal under Wenger dabbet dramatisk av mellom 1999 og 2001. Selv om de ble nummer to etter Manchester United begge sesongene, var de henholdsvis 18 og 20 poeng bak. United sikret tittelen – deres tredje på rad – med hele fem kamper igjen å spille da Arsenal scoret to selvmål i en farse av et 3-0-tap hjemme mot Middlesborough.

United var åpenbart overlegne, men enkeltkampene lagene imellom sydet fremdeles av intriger og frykt for å tape. Thierry Henry scoret det fremste målet i hele hans karriere, en liten lobb med påfølgende volley midt i en vending, da United ble slått på Highbury. I samme kamp i 2000/2001-sesongen knuste United Arsenal 6-1. Man skal heller ikke glemme klassikeren på Highbury i august 1999, da United vant 2-1. Kampene var heftige og intense, og Vieira/Keane-rivaliseringen utviklet seg til en TV-begivenhet man ikke kunne gå glipp av. «Når disse karene møtes, skjelver planeten», sa Jaap Stam. «Det er litt av en opplevelse å være på samme bane som dem.»

Favorittfiender
Da Keane reflekterte over disse slagene, sa han at Vieira var «meget, meget, meget, meget, meget tøff – men ikke så tøff som meg». Vieira husker Keane som «min favorittfiende…jeg elsket alle aspekter ved måten han spilte på. Han skremte meg ikke, han begeistret meg». Begge spillerne verdsatte denne krigen høyt. «Timingen kunne ikke vært bedre», sa Keane i The Second Half. «Lagene våre var på den absolutte høyden, vi likte begge å takle, spillestilen vår var meget fysisk og – på den tiden – så irriterte han meg, og jeg antar at jeg irriterte ham litt. Kanskje han elsket meg – jeg aner ikke. Jeg likte ham ikke, men jeg vet også at han gjorde sitt beste for laget sitt, på samme måte som jeg gjorde for mitt. ’Jeg liker deg ikke, men jeg ser frem til å spille mot deg.’ Og denne tanken var der hele tiden: Jeg ville ikke hatt noe i mot det om han spilte på mitt lag.»

Keane fikk nesten dette ønsket oppfylt. Sommeren 2001 var Vieira seriøst inne på tanken om å gå til United, før han bestemte seg for å bli værende i Arsenal. På det tidspunktet var et nytt Arsenal-lag under utvikling, med et distinkt preg av fransk identitet på grunn av innflytelsen til Vieira, Henry, Robert Pires, Sylvain Wiltord og, selvsagt, Wenger. Men det var signeringen av en engelskmann, Sol Campbell fra Tottenham, som katalyserte det andre storlaget til Arsenal under Wenger. Tilførselen av Campbell og Fergusons uforklarlige salg av en annet fjell av en forsvarsvarer, Jaap Stam, gjorde at balansen ble likere.

Den lite suksessfulle anskaffelsen av Juan Sebastián Verón hjalp ikke United. De åpnet 2001/2002-sesongen på håpløst vis og var nede på en ubegripelig niendeplass i desember. De slo tilbake med en forbløffende sekvens med 18 seire på 21 kamper – men det gjorde også Arsenal. Deres seiersrekke inneholdt 13 på rad i den stødige marsjen mot ligagullet. De stjal ikke bare tilbake tittelen, men gjorde det attpåtil på Uniteds hjemmebane. En komfortabel 1-0-seier avgjorde Premier League og nok en the Double. United hadde forgjeves prøvd å sparke Arsenal av banen, men de klarte ikke en gang det. «Menn mot gutter», sa Keane. «Vi klarte ikke utfordre dem. Skapte ikke en eneste sjanse. De likviderte oss.»

Ferguson hadde vært i et temperamentsfullt hjørne før kampen, og meldte til pressen at «Dere er alle noen j**la idioter» på grunn av kritikken mot Verón. Etter kampen fremsto han ikke akkurat som noen god taper. «Arsenal er et lag av småkjeltringer som baserer seg på simpel brutalitet – vi er det beste laget.» Responsen til Wenger var delikat: «Alle tror at de har den vakreste konen.» En fornærmet Ferguson trodde først at dette faktisk var en kritikk av hans kone, Cathy.

I løpet av perioden med denne pågående rivaliseringen skiftet maktbalansen kontinuerlig, på uventet vis og på uventede tidspunkt. Når det ene laget så sårbart og nedkjørt ut, kunne de plutselig få alt til å gå på skinner. Når det andre laget så ut til å være uslåelig, kunne de begynne å kollapse. Det var virkelig tilfelle den kommende sesongen. I store deler av den var Arsenal åpenbart overlegne. Mens United strevde, spilte London-laget fotball fra fremtiden. Pressen annonserte på ukentlig basis at en æra var over. United slo riktignok Arsenal i det første møtet i serien, da Phil Neville ble en uventet helt etter å ha overskygget Vieira på midtbanen, men da Arsenal surfet inn til 2-0-seier på Old Trafford i FA-cupen føltes det som om den reelle forskjellen mellom lagene hadde blitt eksponert. I garderoben etter kampen, i frustrasjon over Uniteds opptreden, sparket Ferguson en sko som traff David Beckham og gav ham et kutt like over det venstre øyet.

Arsenal økte forspranget til åtte poeng et par uker senere. Men så eksploderte formen til United – og særlig van Nistelrooy. Ferguson, som merket at noe var i ferd med å endre seg, begynte å utstråle en kjepphøy ro. Han kom opp med en herlig frekk frase som skulle bli en del av fotballens leksikon. «Det begynner å røyne på nå. ‘Squeaky-bum time’ kaller jeg det.» United vant ni av sine ti siste kamper – og den de ikke vant, var viktig for moralen: 2-2 på Highbury i en kamp der begge målene til Arsenal skulle vært avblåst for offside. Van Nistelrooy scoret utrolige 14 mål på de siste åtte seriekampene. De fleste mente at United var verdige vinnere, men ikke alle. Wenger, som Ferguson året før, utropte sitt lag til «det beste i England».

Rasende på Ruud
På dette tidspunktet hadde slaget mellom Arsenal og United blitt betydelig mer temperamentsfullt og hevngjerrig enn de første årene. Mye av aggresjonen dreide seg om Van Nistelrooy. Arsenal-spillerne foraktet ham fordi de mente at han var en spiller som ruset inn i farlige dueller og deretter kastet seg så snart noen kom nær ham. Van Nistelrooy var sterkt delaktig i kampen som fikk rivaliseringen til å tippe fullstendig over: slaget på Old Trafford i september 2003.

Vieira ble utvist for et forsøk på å sparke Van Nistelrooy og ble eskortert ut av en beroligende Keane. Da Van Nistelrooy bommet på straffe på overtid ble han knuffet rundt av flere feirende Arsenal-spillere. Klubben fikk en rekordhøy bot og fire spillere ble utestengt. I selvbiografien refererer Vieira til Van Nistelrooy som «et råttent eple», «en drittsekk» og «en tyvaktig juksemaker».

På det aktuelle tidspunktet forble det en fotnote at Van Nistelrooys straffebom medførte at Arsenal fremdeles var ubeseiret i ligaen. Dette var deres sjette kamp i sesongen. Utrolig nok tapte de ikke noen av de 32 gjenværende kampene heller, og ble dermed det første laget som gikk ubeseiret gjennom en sesong siden Preston i 1888/1889. ”De Uovervinnelige”, som de ble døpt, cruiset mot tittelen. På veien etterlot de et stadig mer bedrøvelig United ettertrykkelig bak seg i støvet, forsterket av enda en av de eksepsjonelle seiersrekkene som kjennetegnet de tidlige årgangene til Wenger – denne gangen ni på rad.

Ikke en gang Ferguson våget å hevde at United var det beste laget i England nå. De gjorde imidlertid slutt på Arsenals håp om trippeltriumf med en obsternasig 1-0-seier i semifinalen av FA-cupen, som endte med noen horrible taklinger av Arsenals nye ving, José Antonio Reyes. I en periode på 12 måneder da Arsenal ubestridelig var det beste laget, innførte United en høyst suksessfull fysisk spillestil.

«Arsenals Uovervinnelige var i sannhet et briljant fotballag, men holdningen deres fikk det til å koke i meg», skrev Gary Neville i selvbiografien sin, Red. «De oppførte seg som om det var meningen at resten av verden skulle lene seg tilbake og beundre deres vakre fotball. Sorry, ikke regn med min oppmerksomhet. Noen av oss hadde en visjon om å stoppe dem for enhver pris, innenfor lovlighetens grenser. Deres holdning var ’dere er ikke i nærheten av oss, vi er franske og vi er magnifike’. Hvis man var tøffe i duellspillet mot De Uovervinnelige ble det oppfattet som en fornærmelse. De trodde – og dette må ha kommet fra manageren deres – at deres vakre, intrikate pasningsspill fortjente å bli hyllet, ikke utfordret. De hadde et overlegenhetskompleks. Henry kastet blikk på meg som signaliserte ’hvordan våger du å takle meg!’ Vi visste at De Uovervinnelige hadde all verdens ferdigheter, men også at de hadde et ømt punkt. Du følte alltid at du hadde en sjanse mot dem fordi du kunne kjempe dem ut av stilen, bølle med dem.»

United var ett av få lag som kunne gi Arsenal reell kamp på denne tiden. På starten av 2004/2005-sesongen, da Arsenal utvidet sin kamprekke uten tap og forbigikk den engelske rekorden, satt av Nottingham Forest under Brian Clough på 1970-tallet, var det mange som hevdet at de var tidenes beste engelske lag. United, på sin side, strevde med å bygge et nytt lag rundt Cristiano Ronaldo og Wayne Rooney.

Slaget på Old Trafford
Da de to lagene møttes på Old Trafford i oktober var Arsenal allerede 11 poeng foran United og siktet mot sin 50. ubeseirede kamp på rad i Premier League. Myten vil ha det til at Arsenal var så selvsikre at de gikk med t-skjorter som markerte begivenheten under drakten, men det ble dementert av flere spillere etterpå. T-skjortene ble aldri fremvist, uansett, ettersom seiersrekken til Arsenal endte etter en opphetet ettermiddag på Old Trafford.

Å påstå at Arsenal ble frarøvet seieren er ikke en gang i nærheten av å være en presis beskrive av det som utspilte seg. United burde sannsynligvis hatt to mann utvist til pause. Van Nistelrooy slapp unna med en grusom takling på Cole – han ble senere utestengt i tre kamper – mens Rio Ferdinand ikke ble straffet for en felling av Fredrik Ljungberg som bakerste mann, noe som fort kunne gitt et rødt kort. Reyes ble også utsatt for en rekke overtente taklinger. I disse tider hadde FA akkurat lansert en kampanje for å sparke rasisme ut av fotballen [Kick Racism Out of Football]. The Guardian spøkte med at Neville-brødrene hadde misforstått budskapet og prøvde å sparke Reyes ut av fotballen.
Så, i andre omgang, fikk United straffespark for en Campbell-takling på Rooney. Det var slett ingen forseelse; det eneste som kan diskuteres er hvor vidt Rooney filmet eller simpelthen tok overvekt og falt. Rooney har nektet for filming, men de fleste mener at han gjorde det, inkludert Arsenal-spillerne. Vieira hevdet at Rooney «jukset helt åpenlyst, på patetisk vis». Tildragelsen gjorde det mulig for Van Nistelrooy å iscenesette en offentlig eksorsisme foran 60.000 mennesker, og gjøre bot for straffen han brant et år tidligere ved å smette denne muligheten bak Jens Lehmann. I det han kastet seg på knærne i jubel, begynte Van Nistelrooy å rope ut i katarsis, tilsynelatende på bristen av gråt. Rooney sa at det var «den mest genuine emosjonelle reaksjonen jeg noen gang har sett hos en fotballspiller etter en scoring».

Rooneys første ligamål, på hans nittenårsdag, fastslo at Arsenal ikke var uovervinnelige lenger. De boblet av impotent raseri over urettferdigheten i det hele, og en fullskala åpen meningsutveksling mellom begge lags spillere etter kampen utviklet seg nesten til en massetumult. «Mulig det ble sendt ut noen slag også», sa Rooney, «men ikke verre enn det.» Ferguson hevder at Wenger kom mot ham med knyttede never, med siktemål om å løse uenigheten dem i mellom en gang for alle. I stedet tok situasjonen en komisk retning da Cesc Fàbregas kastet et pizzastykke rett på Ferguson. Det klasket rett på dressen hans og gled sakte mot gulvet mens Fergusons ansikt ble rødere og rødere. Han trakk seg tilbake til garderoben for å skifte dress. Spillerne på begge lag ble så forfjamset ved synet av en av fotballens storheter som ble truffet av en flygende pizza, at de gikk hver til sitt da sikkerhetspersonalet begynte å avvikle situasjonen.

Det storartede Arsenal-laget døde den dagen. De tapte 12 poeng på litt over en måned og kom aldri helt til hektene igjen. «Den kampen gjorde mer skade for oss enn vi innså på det tidspunktet», sa Vieira. «Vi ble frarøvet rekorden vår. Det setter seg i vrangstrupen. Kampen var en vits.» Mannen som sannsynligvis moret seg mest over spøken var José Mourinho. Arsenal og United var så opptatt av hverandre at Mourinhos Chelsea bygde opp en uangripelig ledelse. På nyåret kollapset de diplomatiske forbindelsene mellom klubbene fullstendig. Ferguson sa at Arsenal var «de verste taperne i historien» og at Wenger var «en skam». Da flippet det omsider for Wenger. «Jeg kommer aldri til å snakke om den mannen igjen», sa han. «Han har mistet enhver form for realitetsorientering. Han fisker etter konfrontasjon, for dernest å kreve en unnskyldning fra personen han har konfrontert.»

Politiet, som fryktet voldelige opptøyer i forbindelse med neste møte i ligaen, bad begge om å dempe feiden. Rivaliseringen hadde blitt så intens at den hadde eskalert forbi det opprinnelige målet, nemlig å skape det beste laget i England. Det laget var nå Chelsea. For Arsenal og United var det utenkelig å tape for noen andre. Det var den logiske konklusjonen på ni år med vidunderlig rivalisering, en kamp som eksisterte i kraft av seg selv; en som betydde absolutt alt og absolutt ingenting. Den ultimate hatkampen. Før returoppgjøret på Highbury truet Vieira Gary Neville, noe som i sin tur forarget Keane. Han endte nesten opp i slåsskamp med Vieira i spillertunnelen før kampen, og ropte «vi møtes på banen» i det han pekte mot gressteppet på Highbury. Det var en demonstrasjon av lederskap som gikk rett inn i Manchester United-folkloren.

United spilte sublimt og vant 4-2 i det som var deres beste opptreden mot Arsenal på årevis, men rivaliseringen tok enda en uventet vending da de to lagene møttes i FA-cupfinalen senere i samme sesong. Arsenal ble fullstendig rundspilt, men holdt på forunderlig vis unna mens United brant en drøss med sjanser. De stjal til slutt seieren etter straffekonkurranse. Det avgjørende sparket ble utført av Vieira. Ingen visst det på dette tidspunktet, men det skulle vise seg å være hans siste ballberøring som Arsenal-spiller før han dro til Juventus.

Respekt til slutt
Keane forsvant også fra Old Trafford innen neste gang lagene møttes. Uten de to, og nå med Chelsea som det fremste laget å overvinne, begynte rivaliseringen å dabbe av. Det engelske fotballuniverset hadde endret seg, og Arsenal og United utgjorde ikke lenger sentrum i det. Men det hadde de sannelig vært mellom 1996 og 2005. I løpet av de ni årene vant Arsenal tre ligatitler og fire FA-cuper – inkludert to the Double – og gikk i tillegg ubeseiret gjennom en hel sesong. United vant fem ligatitler, to FA-cuper og, mest legendarisk av alt, Champions League som en del av the Treble. De interne oppgjørene endte med 10-8 i Uniteds favør. De inneholdt også ni røde kort, og langt flere burde vært delt ut.

Med tid og stunder begynte de to som hatet hverandre mest å utvise en gjensidig respekt av typen som to boksere gjerne utviser når bjella ringer. Begge anerkjente motparten som det sjeldneste og mest verdsatte fenomenet innen sport: den verdige konkurrenten. «På slutten var det en vennlig tone mellom Arsene og meg», skrev Ferguson i selvbiografien. «Vi hadde overlevd sammen og respektert hverandres forsøk på å spille god fotball…jeg hadde alltid sansen for lagene til Arsene. Å spille mot dem representerte en spesiell utfordring som jeg sved av mange timer på å gruble over.» Keane og Vieira var som to venner som ikke har sett hverandre på lenge da de med hjertevarme reflekterte rundt rivaliseringen i en glimrende TV-dokumentar i 2013.

«Vi har ikke sett maken siden – den bitre stridigheten», sa Keane i The Second Half. «Det er ikke like mye fysisk kontakt i spillet nå om dagen. Klubbene kjøper andre spillertyper – teknisk begavede, men ikke kamphaner. Men kanskje timingen hadde noe å si. Det var ikke bare Patrick og meg selv, hele banen var spekket med ulike rivaloppgjør. Jeg tror ikke en eneste United-spiller ville vært uenig med meg: de hatet Arsenal. Og Arsenal-gutta hatet United. Hvem av oss som var det beste laget? Helt umulig å avgjøre.»