Julekalender #18 Dilla på lilla

Fiorentina-fansen har en felles fiende: Resten av fotball-Italia.

Tekst Saša Ibrulj
Foto Federico De Luca

Morgensolen strålte gjennom den kalde luften og reflekterte på Arno-elven, og vasket Chiesa di San Frediano i perfekte farger. Det var søndag morgen og Lungarno Ameriggo Vespucci-gata fremstod forlatt. Det eneste livstegnet var en overveldende odør av kaffe fra nærmeste kaffebar med perfekt utsikt over elven og Ponte Vecchio. Folk som stod ved baren så ikke ut som om de hadde møttes før. En eldre gråskjegget herre i en brun kasjmirgenser med et langt skjerf hengende rundt halsen og en rosa Gazzetta under armen; to unge japper, i dyre dresser med konstante blikk på smarttelefonene sine; en eldre dame med en chihuahua i sine hender; en vakker, velkledd kvinne; en kar i arbeidsuniform med hammer og tang hengende på hoften; en langhåret middelaldrende mann med oppkneppet skjorte. De snakket høyt og gestikulerte med armene. De diskuterte åpenbart noe viktig.
– Det er alltid slik, sier bartenderen på engelsk. Han så ikke på meg, men det var meg han snakket til da jeg trolig var den eneste som ikke snakket italiensk. Han var en skallet kortvokst mann i 40-årene, i hvit skjorte med iknyttet slips og bukseseler, og sto og tørket glass i en scene som minnet om en billig film. Den gamle fyren viftet stadig med krøllede rosa avissider, iblant klapset han dem på bardisken eller i håndflaten i sinne. Damen nevnte stadig vekk «Vicenzo, Vicenzo», som om han var en frelser eller en engel, mens rørleggeren bare smålo til henne. En av de unge gutta pekte på smarttelefonen og viste noe til fyren med glatt hår og den pene unge kvinnen; hun ristet på hodet, det var åpenbart at hun var bekymret.
– De holder på å diskutere laget, sier bartenderen.
– Vi har så mange skadeproblemer at folk begynner å bli bekymret. Du vet, Viola. Fiorentina.

En stor familie
Firenze er en av de vakreste byene i verden. Hjemstedet til Dante Alighieri, Niccolò Machiavelli, Leonardo da Vinci og mange andre historiske giganter er stedet hvor Renessansen ble født – noe av den fineste verdenskunsten og arkitekturen vil du finne ved Arno-elvens bredder. Det gamle bysentrum pulserer med tusener av turister hver dag til enhver tid av året, elven av folk som strømmer fra den spektakulære Il Doumo i retning Piazza della Signora, hvor replikaen av Michelangelos David tiltrekker all oppmerksomhet. Alle ønsker å se noen av mesterstykkene som er gjemt mellom veggene til det berømte Uffizi-galleriet. Men i helgene endrer innbyggerne i Firenze retning og går oppstrøms til deres viktigste monument: Stadio Comunale Artemio Franchi.
– Folk i Firenze er veldig lidenskapelige og det er måten de tilnærmer seg Fiorentina også, forklarer Pavel Vodicka.
Han er en trofast Fiorentina-supporter, som ble født i Tsjekkia, men flyttet til Toscana for fire år siden etter han møtte sin forlovede Celeste Ferrara. De deler en bruschetta med Josimar i en liten bar overfor stadion. Begge er sesongkortholdere.
– Jeg vil si at dette er en stor del av våre liv. De fleste av vennene mine er her, alle i Firenze føler det på samme måte. Dette er en del av vår tradisjon, sier Celeste, en av mange jenter vi ser med et lilla skjerf. Det ser ut som det er vakre jenter overalt, de synger, drikker og forbereder seg til kampen som alle andre.
– Ja, mange kvinner kommer for å se Fiorentina. Jeg er ikke interessert i fotball generelt, som de fleste av oss. Men å være Fiorentina-supporter er noe mer enn det.
I dag skal Fiorentina spille mot Genoa, og gatene rundt stadion er fulle av folk. Eldre par vifter store lilla flagg over hodene våre med fleur-de-lis, byemblemet, på dem. Ultrasene på et annet hjørne synger høylytt. Til forskjell fra de fleste andre supportergrupperingene i Italia, er de ikke tynget av politikken som man ofte ser i italienske ultras. De fleste sier de er milde venstresympatisører, men i realiteten er det ikke mange som bryr seg. Av og til avbryter noen vår samtale for å hilse på våre nye venner. Alle gir klemmer og kyss. På en måte ser det ut som om alle kjenner hverandre. Det er som en stor familie.
– Folk her er spesielle. De liker ikke å bli kalt italienere, de anser seg som en separat nasjon, sier Pavel, og legger til at det skaper en slags atmosfære av “oss mot resten”.
– Når du har følelsen av at du kjemper mot en større og sterkere fiende, da blir du nærere og mer bundet til dine kamerater. Dette er det som karakteriserer hver eneste Fiorentina-supporter. Oss mot resten.
Designet av arkitekten Pier Luigi Nervi, kjent for Vatikanets auditorium Aula Paolo VI, er Artemio Franchi stadion en av de mest relevante eksemplene på det 20. århundrets arkitektur i byen. En betongfestning under de vakre Toscana-høydene er dekorert med en 70 meter høy bygning, kalt Torre di Maratona (Maratontårnet). Dets små og smale ganger leder gjennom innsiden til det som må være en av de mest ukomfortable presseboksene i Europa.Mens kampstart nærmet seg, begynte stadionet å bli fylt av fans. Da Queens “I Want It All” markerte at det var tid for Fiorentina-spillerne å gå ut på banen, ble atmosfæren brakt til kokepunktet. Tusener av lilla skjerf var i luften, pyroshowet startet og folk så ut til å være i en slags tilstand av delirium, hypnotisert av deres elskede Fiorentina.Da dommeren Dino Tommassi blåste i gang kampen, var presseboksen allerede fylt med sigarettrøyk. Det var ikke tid til å tenke på helse eller røykforbud, hjemmelaget åpnet svakt og nervene måtte kontrolleres. Gjestene dominerte de første 20 minuttene, og da dommer Tommassi dømte straffe til bortelaget, eksploderte stadionet i sinne.– Lo sapevo! Lo sapevo! – Jeg visste det! – skrek en av journalistene foran oss, og kaffekoppen smalt i bordet.– Italienske dommere, sa en annen på gebrokkent engelsk, og henvendte seg åpenbart til meg.– Alltid imot oss.Nitti minutter og seks mål senere var uavgjortresultatet et faktum, og ingen på Franchi var fornøyde med det. Pressekonferanserommet var fullt, alle kikket på storskjermen som bekreftet deres frykt – dommeren gjorde noen store feil på Fiorentinas bekostning.– Jeg snakker aldri om dommerne, så jeg vil bare si at feil kan skje, sier Vicenzo Montella.Roping og gestikulering gjorde normal konversasjon umulig. Men alle hadde den samme teorien – “de” ønsker ikke Fiorentina i Champions League.Dette var dette Pavel hadde snakket om – “oss mot dem”-mentaliteten.

Mot røkla
Det hele startet på 1950-tallet da legendariske Fulvio Bernandini gjorde Fiorentina til en av stormaktene i italiensk fotball. Viola vant ligatittelen i 1956 og nådde finalen i serievinnercupen (der de tapte mot Real Madrid), og truet å bryte dominansen til Milan og Juventus. Den briljante generasjonen bestod av store spillere som keeperen Giuliano Sarti, Sergio Cervato, Francesco Rosetta, Guido Gratton, Giuseppe Chiappella og Aldo Scaramucci, men fremfor alt, angrepsduoen i brasilianeren Julinho og argentineren Miguel Montuori. Fiorentina endte på 2. plass i de påfølgende fire sesongene, og så ryggen til Milan i sesongene 56/57 og 58/59 og Juventus i 57/58 og 59/60. Mange har hevdet at Milano-Torino-aksen fikk en kraftig boost fra dommerne på denne tiden. Det andre seriemesterkapet kom i 1969 under ledelse av argentineren Bruno Pesaola. Men på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet skjedde det ting som tok rivaliseringene i italiensk fotball opp på et nytt nivå.
Det var den siste dagen av Serie As 1981/82-sesong. Juventus og Fiorentina lå helt likt på toppen av tabellen med 44 poeng. Begge lag måtte reise på bortetur i siste serierunde; Juventus fløy den lange veien sørover til Calabria hvor de møtte Catanzaro, og Fiorentina krysset Det tyrrenske hav for å møte Cagliari på Sardinia. Begge topplagene slet med å score og det så ut til å gå mot to målløse oppgjør. Men med 15 minutter igjen i oppgjøret mot Catanzaro, smilte “Fortuna” til Juventus. De ble tildelt et tvilsomt straffespark som Liam Brady enkelt satte i mål. Fiorentina klarte bare 0-0 mot Cagliari, men bare etter å ha fått et tilsynelatende legitimt mål av Francesco Graziani annulert.
– I motsetning til i resten av Toscana, er Firenze en av få byer i Italia som ikke har en offisiell supporterklubb til Juventus. Juve har flest fans i landet og mange her i Toscana, spesielt i Siena. Men det er en synd å støtte Juve her i Firenze, sier Pavel, mens vi kikker på rekken av t-skjorter i klubbshopen. En av dem feirer seieren fra oktober 2013 da Juve ble slått 4-2 – deres første hjemmeseier over den arge rivalen etter femten års venting. En annen skjorte har et trykk med “Rigore Per Il Milan” – Straffespark til Milan – dekorert med stupebrett og silhuetter av stupere.
– Folk her anser begge – spesielt Juventus etter det 1982-tittelracet – som tyver.
Som uttrykket fra 80-tallet sier “Meglio secondi che ladri” – Bedre å være nummer to enn å være tyver.
Rivaliseringen tok en enda verre form i 1990 da den kontroversielle Fiorentina-presidenten Ranier Pontello bestemte å selge Roberto Baggio til Juventus. På fem år i Firenze hadde Baggio gjort seg fortjent til en heltestatus blant fansen, og da ryktet om at han skulle flytte til Torino brøt ut, endte supporterne opp med å gjøre opprør i Firenzes gater. Mer enn 50 mennesker ble skadet i det tre dager lange kaoset som fulgte. Pontello la skylden på Baggio med å si at det var spilleren selv som hadde bedt om en overgang, men fansen visste sannheten. I Baggios første visitt tilbake i Firenze nektet han å ta et straffespark (som hans lagkamerat senere bommet på) mot Fiorentina. Straffesparket ble reddet og Fiorentina vant 1-0. Baggio ble byttet ut i løpet av kampen og forlot banen til skingrende applaus, og plukket opp et Viola-skjerf som hadde blitt kastet mot ham.

Ikke Super-Mario
Avgangen til Pontello ble begynnelsen på en ny æra i Fiorentina-historien, den som endte i totalkollaps. Cecchi Gori-æraen. Den berømte filmprodusenten Mario Cecchi Gori stabiliserte klubben og investerte penger i store navn som Brian Laudrup, Stefan Effenberg og – den mest ikoniske av alle – Gabriel Batistuta, som fikk en fullstørrelse bronsestatue i 1996 for hans prestasjoner for klubben. Men i 1993 døde Mario, og hans solariumsbrune sønn Vittorio tok over som president.
I likhet med hans far var Vittorio i filmbransjen. I tillegg til å eie en kjede av kinoer, produserte han et stort antall filmer, inkludert Il Postino (Postmannen) og Oscarvinnende La Vita è bella (Livet er herlig) med og av Roberto Benigni. Men hans grådighet førte ham ikke bare til tvilsomme investeringer i Fiorentina, men også til politikken. Han var medlem av det italienske parlamentet, før ting gikk nedover.
I store deler av 1990-tallet ble kampen mot Juventus den eneste kampen – sammen med Milan-møtene – som betydde noe for Fiorentina-fansen. Selv en deprimerende ligasesong kunne bli mer utholdelig ved å slå I Gobbi (de pukkelryggede). For Juves del forble Fiorentina en irriterende lillebror som de konstant måtte sette på plass. Ved slutten av århundret nådde Fiorentina Champions League, og vant sin sjette Coppa Italia i 2001. Men de dårlige nyhetene skulle treffe Firenze denne sommeren.
– Jeg husker sommeren 2001, øyeblikket jeg så overskriften på forsiden av Gazzetta dello Sport. Det stod «Supermarket Fiorentina», husker den Firenze-fødte journalisten Giancarlo Rinaldi.
– Alle våre beste spillere var til salgs, og nedrykk og finansiell kollaps virket nært forestående – noe som viste seg å stemme.
Den forferdelige tilstanden i klubbøkonomien ble avdekket: de var ute av stand til å betale lønninger og hadde gjeld på omkring 50 millioner euro. Vittorio Cecchi Gori klarte å skaffe mer penger, men selv dette viste seg snart å være utilstrekkelig for å opprettholde klubbdriften. På slutten av 2001/02-sesongen rykket Fiorentina ned og de ble satt under administrasjon i juni 2002. Klubben ble nektet lisens til å spille i Serie B og opphørte snart å eksistere.
– Vi var rasende, husker Celeste.
– Vi var klar over at klubben hadde store problemer og at Cecchi Gori gjorde noen forferdelige ting, men de fleste av de andre klubbene var i samme situasjon og ingen ble straffet slik vi ble.
– Jeg tror det var den generelle følelsen blant de fleste supportere – for all del straff oss, men dette er for mye, sier Rinaldi.
Det var nok en gang “oss mot resten”, følelsen som forente folk under Fiorentina-flagget.
I 2001 var Vittorio Cecchi Gori under etterforskning for hvitvasking av penger, da politiet ransaket hjemmet hans. Seksten bevæpnede menn raidet hans romanske residens kalt Palazzo Borghese og oppdaget fire gram kokain. Cecchi Gori hevdet at det bare var safran, men endte opp i en serie av rettssaker – for bedrageri, bestikkelse, og viktigst for Fiorentina-fansen, for konkursen til Fiorentina. Rettssakene holdt på til oktober 2013 da han ble dømt til syv år i fengsel. I mellomtiden hadde Cecchi Gori-familien blitt erstattet av Diego Della Valle.Han var nær venn av Massimo Moratti og stor Inter-supporter, hadde vært styremedlem i Nerazzurri i seks år, men “konverterte” plutselig til lilla og tok over Fiorentina. Nye Fiorentina kunne ikke bruke navnet, drakten eller logodesignet til det gamle Fiorentina. Det var en ekstrem ydmykelse for fansen, så ingen var imot at Della Valle tok over klubben under navnet Fiorentina Viola.Det unge laget ble ledet av klubblegenden Angelo Di Livio, som besluttet å bli værende i klubben, og begynte sin klatring fra bunnen. Di Livio ble definitivt sett på som en helt på den tiden. Han tok et enormt lønnskutt for å bli med nedover i divisjonene, han hadde spilt Champions League og internasjonal fotball ikke lenge før det. Artemio Franchi var fylt opp med supportere annenhver søndag, selv om klubben spilte under et annet navn og mot amatørmotstand.– Det som skjedde var et enormt fall, men det kom en trassig styrke ut av det. Tilskuertallet var enormt for Serie C2 og mange folk ser fortsatt tilbake på den perioden med genuin hengivenhet. Det var en tid, tror jeg, da man virkelig måtte vise hva Fiorentina betydde for Firenze, sier Rinaldi.Veien tilbake til toppen tok en snarvei. Etter den berømte og bisarre Catania-saken, da det italienske fotballforbundet bestemte seg for å utvide Serie B og enkelt og greit inviterte Fiorentina inn “på sportslige meritter”. I 2003-sesongoppkjøringen kjøpte Della Valle tilbake retten til å bruke Fiorentina-navnet og draktdesignet, og klubben endte sesongen med å returnere til toppdivsjonen etter å ha slått Perugia i play-off.– Dette var det nye livet for klubben vår. Vi visste alltid at vi fortjente å spille med de beste, og nå var vi tilbake, sier Pavel.Della Valle hentet Pantaleo Corvino som sportsdirektør i 2005 og han ble fulgt opp med Cesare Prandelli som hovedtrener. Klubben gjorde flere sommersigneringer, Luca Toni var blant dem. Han scoret 31 mål på 38 kamper, vant den europeiske gullstøvelsen og ga dem en plass i Champions League.

Men krigen mot “alle de andre” var ikke på noen måte ferdig. Mens de sportslige resultatene på midten av 2000-tallet var solide, var det et annet slag som nesten ødela de positive planene som Della Valle og supporterne hadde. I den famøse Calciopoli-skandalen ble flere italienske klubber involvert i kampfiksing, inkludert Fiorentina. Etterforskerne beviste at lagene var med på å skape et nettverk for å hjelpe dem i å velge fordelaktige dommere til Serie A-kamper i 2004/05-sesongen. Først ble de sendt tilbake til Serie B og skulle starte sesongen med 12 minuspoeng.
– De sa at de måtte redde Lazio fordi de var redde for deres radikale fans og deres reaksjon; Milan hadde beskyttelse fra Berlusconi – det var kun oss som ble straffet, sier Celeste, og ignorerer det faktum at det tilslutt var Juventus som var de eneste som ble sendt ned til Serie B og fratatt Serie A-titlene for 2005 og 2006.
Fiorentinas anke ble tatt til følge og de fikk spille i toppdivisjonen, men med 15 minuspoeng og med 3 års utestengelse fra fotball for Della Valle. Men selv om Juventus var midtpunktet i historien, følte Fiorentina-fansen seg nok en gang forrådt og som et offer.
Mellom 2005 og 2010 ble Cesare Prandelli klubbens lengstsittende manager, og brakte Champions League-fotball til Comunale. Det som var enda viktigere, klubben var ikke i finansielle problemer og hadde seriøse planer for fremtiden. Diego og Andrea Della Valle, var fremdeles aksjemajoritetsholdere, men med håndplukkede folk til å styre klubben. De hadde vært i forhandlinger med Firenzes bystyre i flere år om en flytting fra Stadio Artemio Franchi. Diego Della Valle presenterte pompøse planer om en stadion til 150 millioner euro og 40 000 i tilskuerkapasitet basert på Allianz Arena. Bystyret og klubben har blitt enige om et sted i Mercafir-området og investeringene ser ut til å være på plass. Å ha Fiorentina-fan og tidligere Firenze-ordfører Matteo Renzi som italiensk statsminister kan bidra til å få fart på sakene.
Det nye stadionprosjektet blir sett på som en potensiell inntektsstrøm for å hjelpe dem å ta et nytt steg i målet om å bli en av Serie As toppklubber. Det vil gjøre dem til den andre klubben i Serie A – sammen med Juventus – til å eie sin egen bane. Finansiell stabilitet vil bety at Fiorentina har muligheten til å bruke krisen i italiensk fotball og utfordre topplagene. Den viktige brikken i puslespillet er Vicenzo Montella, som tok over laget i juni 2012, etter at Siniša Mihajlović og Delio Rossi feilet med å levere forventede resultater. Mens Mihajlović ikke var en fan-favoritt og slet med mange skader i laget, involverte Delio Rossi seg selv i en skandale som rystet landet.
I mai 2012 var Rossi, som hadde trent 15 forskjellige klubber i karrieren, skuffet over Adem Ljajićs prestasjon i hjemmekampen mot svakt plasserte Novara, og bestemte seg for å bytte ham ut i det 32. minutt da Fiorentina lå under 0-2. Den serbiske landslagsspilleren applauderte ironisk til treneren. Rossi eksploderte og gikk til fysisk angrep på Ljajić, dyttet ham og prøvde å slå ham. Fiorentina sparket Rossi etter kampen og bestemte seg for å gi en sjanse til den da 37 år gamle Montella.Den tidligere storscoreren tok umiddelbart grep og renoverte stallen fra scratch – på det tidspunktet var det kun kaptein Manuel Pasqual fra 2009 Champions League-laget – og effekten var umiddelbar. Fiorentina endte forrige sesong med å miste en Champions League-plass i siste serierunde til Milan, men scoret flere mål enn mesterne Juventus og spilte attraktiv fotball.«Vicenzo Montella er en av de beste moderne trenerne der ute», sa Vanni Sartini fra den italienske trenerskolen Coverciano, da Josimar besøkte dem tidligere. «Han tvinger frem offensiv men fortsatt taktisk moden fotball, forbereder laget sitt på mange forskjellige alternativer, og lærer spillerne å spille på forskjellige posisjoner. Hans fotball er fremtidens fotball. Alle angriper, alle forsvarer.»Montella er inne i kun sin andre sesong i Firenze og det er fortsatt mye som må gjøres.– Jeg tror, og håper, at Della Valle’ene er helt annerledes enn Cecchi Gori’ene. Vel, Vittorio uansett. De har vært opptatte av å holde et lønnstak og har ikke gitt seg hen til det enorme forbruket som preget det forrige regimet. De ser også ut til å ha ansatt smarte folk i transfermarkedet som har hjulpet dem til å legge et lokk på utgiftene, sier Rinaldi.Det er tvilsomt om Viola noengang vil ha finansielle muskler til å konkurrere med Italias største klubber. Filosofien er ganske enkel – de kan ikke gå ut å kjøpe de aller beste, så de må prøve å få tak i juvelene andre kan ha oversett. Dersom de klarer å fortsette å gjøre det, kan de bygge opp en konkurransedyktig stall for fremtiden.Lidenskapen som er nødvendig er der, alle er forente under det samme, lilla flagget. Dødens farge, som de sier i Italia, er stolthetens farge i Firenze.Lilla stolthet.