Vil Financial Fair Play gjør konkurranseforholdet mellom klubbene mer rettferdig, eller vil de beste klubbene øke avstanden til røkla?
Tekst Oscar Svensson
På 1200- og 1300-tallet var Venezia en av Europas viktigste byer. Bystaten kontrollerte verdenshavene, og hadde en helt sentral rolle i handelen mellom Vest-Europa og resten av verden. Byen etablerte seg som en militær og økonomisk stormakt. Den enorme rikdommen i Venezia ble skapt gjennom handel, og byen hadde derfor en stor andel handelsmenn som klatret raskt på den sosiale rangstigen. I takt med at deres formuer vokste, skjedde det samme med ønskene om økt politisk innflytelse. Men slik skulle det ikke gå. I løpet av noen tiår innførte byens adel en rekke tiltak for å konservere sin makt, i ettertiden kjent som la Serrata, stengningen. Gradvis gjorde man det mer eller mindre umulig å bli valgt til fremtredende politiske posisjoner. Bare den daværende adelen og deres arvinger ble anerkjent som formuende, som dermed fortjente maktposisjoner. Deres navn ble ført opp i et register kjent som den gylne boken, Libro d’Oro. Et ironisk navn med tanke på den rikdommen som ble utestengt fra boken, og som byen i et lengre perspektiv mistet.
Et annet ironisk navn er det UEFA har gitt sitt initiativ Financial Fair Play (FFP). Når det innføres neste år blir det regulert hvor mye penger klubbene kan bruke, og det skapes sterke insentiver for hvordan de skal brukes. Det vil innbære at det blir vanskeligere for potensielle utfordrere å nå toppen, akkurat som i Venezia for 7-800 år siden. Fair play kan det knapt kalles. UEFA implementerer Financial Fair Play for å sanere europeisk fotball fra eskalerende kostnader, mer eller mindre for å redde klubbene fra seg selv. I sine bestrebelser på å få til dette, straffer FFP klubber av to grunner: 1) For ikke å ha tilstrekkelig store naturressurser i form av en stor supporterskare. 2) For ikke å være på rett plass til rett tid.
Rett tid var først og fremst da tv-inntektene begynte å strømme inn for fullt på begynnelsen av 1990-tallet. Forskjellen mellom reglene som UEFA er i ferd med å innføre og de adelen i Venezia innførte for å sikre sine posisjoner i nærmiljøet, er bagatellmessige. Klubbene som i dag tilhører eliten – de i det aller øverste sjiktet, de som år etter år omsetter mest – kan puste lettet ut. Disse klubbene er på rett plass til rett tid når FFP sementerer dagens styrkeforhold én gang for alle.
Når man har en opphøyd posisjon, kan det være lett å glemme hvordan man havnet der til å begynne med, og man blir uvillig til å gi andre muligheten til å gå samme vei. En av FFPs største tilhengere på klubbsiden er Chelsea-eier Roman Abramovitsj. Mindre enn ti år etter at han kjøpte klubben har Chelsea mer enn doblet sin omsetning, noe som har gitt klubben en komfortabel plass blant Europas elite. Grunnen til denne klatringen oppover stigen er alle de investeringene Abramovitsj har gjort. Overforbruket banet vei for hva som kjapt ble en klubb som regelmessig kjempet om titler. Men nå vil Abramovitsj hindre andre klubber fra å klatre oppover på samme måte som han og Chelsea gjorde, og vil dra opp stigen. Han får drahjelp av at Chelsea er blitt en etablert del av Europas fotballelite, mange husker ikke engang indignasjonen i de første årene under Abramovitsj. I løpet av årene er ikke lenger Chelsea elitens stesønn, andre har tatt over den rollen. Manchester City er på god vei på en tilsvarende reise, mens Paris Saint-Germain er i begynnelsen på sin reise.
Tilfellet Manchester United
Men disse klubbene er ikke alene om å ha klatret fra å være en brukbar til en vinnende klubb, for så å glemme hvordan man gjorde det. Det samme gjelder for Manchester United, selv om deres globale status ofte fremstilles som en slags naturlov. Klubbens enorme vekst siden begynnelsen på 90-tallet kan i stor grad tilskrives deres sportslige fremganger, samt at de var på rett plass til rett tid. Noe som ofte blir glemt – eller ignorert – er hvordan Manchester United posisjonerte seg for å kunne innta denne plassen overhodet. Sommeren 1989 brukte Manchester United i overkant av åtte millioner pund på nyervervelser for å legge grunnlaget for et nytt lag. I dagens overgangsmarked kommer du ikke veldig langt med det beløpet, men i 1989 utgjorde det hele 69 prosent av klubbens totale omsetning. Om Manchester United 20 år senere, i 2009, hadde spandert 69 prosent av sin omsetning på kjøp av nye spillere, ville de ha brukt 194 millioner pund i løpet av ett eneste overgangsvindu.
Den sommerens investeringer ga Manchester United en kvalitetsinjeksjon, og klubben begynte å vinne igjen. Selvfølgelig var klubben viktig allerede før 1989, og deres historie var stor og stolt. Det er likevel usannsynlig at det hadde vært nok til å forvandle klubben til det den er i dag; en fryktinngytende kjempe. Selv i årene uten de store fremgangene, i de 18 årene da klubben oppnådde en gjennomsnitts ligaplassering på åttendeplass, var man fortsatt attraktive for fansen. Tilskuerne fortsatte å strømme til Old Trafford i større utstrekning enn til noen av klubbens rivaler, så man var alltid rik på naturressurser. Til tross for dette krevdes det en sommer med overinvesteringer for at klubben skulle nærme seg verdens største klubber; et sterkt varemerke og en stor fanskare var ikke nok.
Samtidig har naturressursene i form av publikumstall økt betraktelig siden 1989; den sesongen var tilskuersnittet på Old Trafford rett i overkant av 38.000 mot drøye 75.000 sist sesong.
I en post-FFP-virkelighet er den veien som klubber som Manchester United og Chelsea har gått blitt stengt, og eliten høyt der oppe i fotballhierarkiet vil ha trygg avstand til dem under seg. Med de nye regelendringene kommer det heller ikke til å være tillatt for en klubb å bruke egne oppsparte midler for å gi klubben en skikkelig kvalitetsinjeksjon for å minske avstanden opp til rivalene. Det man imidlertid kan gjøre, er å bygge nye stadioner, noe som ikke bare er tillatt, men som UEFA aktivt oppmuntrer til. Men om klubben som planlegger å bygge nytt stadion ikke har betydelige naturressurser i form av mange supportere, finnes det en maksgrense for hvor mye mer omsetning som skapes gjennom å flytte en liten til mellomstor supporterskare fra en gammel arena til en ny.
Gjennom å stenge muligheten for ikke-organiske penger til å komme inn i sporten, finnes det en risiko for at utviklingen blir at de klubbene som i dag har høyest omsetning får en enda større avstand til klubbene på nivået under. Undersøkelser viser en sannsynlig utvikling under det nye FFP-regelverket; de klubbene som oppnår sportslige fremganger kommer til å bli enda mer attraktive og vil lokke til seg flere tilskuere og fans, og ta mer betalt, noe som igjen øker klubbens omsetning. Det betyr at de kan bruke enda mer penger på spillerlønninger og overganger, og få flere sportslige fremganger takket være bedre spillere og trenere. Det er lett å se at en selvforsterkende prosess tar form – og sementerer allerede rådende maktforhold.
Underdogene forsvinner
Derimot går det ikke an å regelsette feilaktige beslutninger, mot det finnes ingen immunitet selv for de rikeste klubbene. Det er alltid en risiko at spillere man kjøper ikke innfrir på det nivået man ønsker seg, eller de kan pådra seg en alvorlig skade. Det kommer fremdeles til å være mulig for mindre klubber å hevde seg i enkelte matcher og gjøre gode forretninger, men den økende omsetningen for eliteklubbene gjør dem også mindre sårbare og utsatte for dårlige investeringer. Med FFP er det også mulig det blir en bedre balanse blant de absolutt beste klubbene. I vår var Chelsea den store underdogen av semifinalistene i Champions League målt i omsetning, men de vant likevel turneringen. Slike mindre overraskelser vil vi fremdeles få se, men de klubbene som kommer til å være i en slik posisjon at de kan få det til, vil plukkes fra en stadig mindre krets av eliteklubber. Det er ikke umulig at den uforutsigbarheten slike mindre overraskelser innebærer – vi snakker tross alt om at rike klubber blir slått av litt mindre rike klubber – betyr at man ikke klarer å opprettholde den langsiktige interessen for UEFAs flaggskipturnering. Trolig kreves det mer variasjon og nye overraskelseslag med jevne mellomrom for å beholde interessen – og for å øke den. For der sviktende interesse oppstår, følger gjerne en sviktende omsetning.
FFP oppmuntrer klubbene til å være organisasjoner som skal være tilpasset nyttemaksimering. Det innebærer at klubbene investerer så mye som de er tilltatt gjennom FFPs reguleringer i kvaliteten på produktet; lagene skal være så gode som mulig. Denne oppmuntringen er uforenelig med at man skal forvente at klubbene skal ta foten av gasspedalen, og innse at horisonten de kjemper om egentlig er et stup. De store blir enda større, til tilskuerne og fansen blir lei av en stadig mindre gruppe klubber som kan utfordre de store og toppfotballen vil stagnere. Hva skjer da?
På 1300-tallet var Venezia Europas mest befolkede by etter Paris. I dag har byens innbyggertall gått i motsatt retning av resten av kontinentet. Spekulasjonene går ikke lenger på om det er en risiko at Venezia en dag kun vil tilhøre turistene, de handler om når det kommer til å skje.
I dag omtales Venezia som et Disneyland ved Adriaterhavet. For syv hundre år siden betalte byen for dens daværende elite, og deres uvilje mot å miste sine privilegier, med livet.
Hva kommer man en dag til å si om kostnadene for å tilfredsstille nåtidens eliteklubber i fotballen?
Kilder: Deloitte Money League 2002, 2011, 2012, Szymanski, «Why is Manchester United So Successful?», 1998, Sass, «Long-term Competitive Balance under UEFA Financial Fair Play Regulations», 2012